Kontakt

kristine.ullebo@hotmail.com

Kristine Ullebø

Kristine Ullebø

Kristine
Ullebø

jeg skjønner ikke

Er det været? Er det en diagnose? Eller er det meg? Eller er det bare livet?

For en dag kan plutselig alt svartne for meg. Alle lysene, alle målene, alle høydepunktene og hele meningen med min egen eksistens bare forsvinner som sandkorn mellom hendene mine. Jeg prøver febrilsk å finne de frem igjen, for jeg vet jo så godt hva som gjør meg glad og hva som driver meg fremover, men så vet jeg plutselig ikke det lenger likevel. Det er som at kroppen min og sinnet mitt bare slukner.

Hvorfor kan ikke bare kroppen min hoppe av glede, slik den gjorde i går? Da jeg følte meg lett og fin og kroppen bare seilet avgårde som om livet skulle vært det enkleste i hele verden? Hvordan kan man gå fra å danse i gatene, smile til fremmede og glede seg til å komme hjem og lage middag med et glass rødvin - til å se verden i et trasig svart hvitt-filter?

Av og til er ting skikkelig mørkt og det bare skremmer meg litt

Det forsvinner sikkert like fort som det kommer. Men faen. Livet er merkelige greier. 

jeg har jo fått langt hår igjen!

annonse

Hår! Noe av det viktigste ved en person, spør du meg. Jeg har som dere sikkert vet, alltid vært utrolig opptatt av håret mitt. Det har vært "my thing" i alle år... Fint, langt, tykt hår. Det finnes en hel haug av produkter der ute, og jeg har egentlig aldri vært flink til å faktisk ta vare på håret mitt. Ikke før det siste året. Det ble etter hvert slitt og så ikke bra ut - så som dere sikkert vet, går jeg på tabletter som har hjulpet meg på lang vei. Sammen med disse tablettene som jobber innenifra med vitaminer, går jeg nå på et serum som jeg har gledet meg veldig til å fortelle dere om! Nemlig Hair Renewal Serum.

HVOR BLE DET AV DET KORTE HÅRET MITT?

Dere vet jo at jeg klipte meg "kort" for ikke lenge siden, for første gang i hele mitt liv? Jeg følte meg SÅ kort og det var skremmende helt i starten, men som mange av dere har påpekt den siste tiden så har jeg jo fått kjempelangt hår igjen. Allerede! Jeg tror faktisk jeg må klippe meg igjen ganske snart, for jeg trivdes med den korte lengden. Det ga meg en HELT annen look and I freakin' love it. Men nå skal jeg fortelle dere om dette serumet jeg har prøvd en god stund som har økt både tykkelse og vekstfart på håret mitt, jeg har nemlig brukt det i ganske mange uker nå;

Alle mister hår og det er helt naturlig. Det kommer jo alltid tilbake - men noen ganger orker man ikke å være så innmari tålmodig, right? Hair Renewal Serum jobber utenifra, og inneholder ingredienser som aktiverer hårsekkene. Det kan brukes både som forebygging så håret vokser maksimalt hele tiden, eller så kan det brukes om du føler håret ditt er blitt tynnere og vokser saktere enn før - for å sette i gang vokse-prosessen fortere.

LETTVINT BEHANDLING HJEMME - BRA PRIS - ENKELT Å TA MED SEG PÅ REISE I TOALETTMAPPEN

Slik fungerer det:

  • Drypp forsiktig et par dråper av serumet i hårbunnen når håret er tørt
  • Masser inn serumet med hendene
  • La det tørke i et par minutter

.... and that's all!

Seeeee da!! Ikke bare vokser håret i rekordfart, men det glinser. Gullhår som mamma pleide å si, haha!

"INVEST IN YOUR HAIR... IT'S THE CROWN YOU NEVER TAKE OFF"



UNIK RABATTKODE TIL MINE LESERE

Koden "HAIR200KU" gir deg 200 kr rabatt, om gjør at du kan kjøpe enten 1 hårserum for 490 kr, eller 2 hårserum for 790 kr. Weeee!

dagens antrekk

adlinks













Sko fra Nelly HER, Bukse Levis Redone, bluse Zara, lignende western belt fra Nelly HER, jakke Marzia Muratori

Mange av dere savner antrekksbilder her på bloggen, og nå er jeg SUPER-inspirert på klesfronten om dagen fordi jeg har fått fornyet garderoben min - so I'm finally back on track with those outfit posts guys! Nå er det jo blitt mye varmere ute også, så det er 1. gøyere å kle seg. 2. gøyere å ta bilder ute. La oss minnes alle de vintrene jeg har stått utenfor huset etter skolen og tatt outfit-bilder i kuldegrader :')

Tirsdag! How you doing sweeties? Da jeg var på vei hjem fra flyplassen i går kjente jeg det helt plutselig: jeg er på vei til å bli syk. Dundrende hode og sår hals. Jeg så jo den komme i og med at jeg har kysset på kjæresten min da han var syk i helgen, selv om jeg innerst inne hadde troen på at det fantastiske immunforsvaret mitt ikke skulle la bakteriene ta meg. Velllll. Det skal veldig mye til for at jeg tar meg en "sykedag" og legger meg i senga med serier, slik har jeg bare vokst opp. Jeg elsker at mamma ikke har oppdratt oss til å være sveklinger (sorry... men seriøst) som blir hjemme fra skolen på grunn av litt hodepine. Noooope! Husker alle pratet om hvor "deilig det er å være syk og ligge hjemme med serier og godis", og jeg bare HÆ? Når jeg er sengeliggende er det av med lyset og bort med alt av elektronikk. Det har kanskje gått litt for langt til tider da, for da jeg begynte å utvikle kyssesyken for 3 år siden dro jeg likevel på skolen uten å tenke meg om, og plutselig kom jeg der med HELT hovne øyner.

Jeg liker den egenskapen at jeg ikke synes synd i meg selv fordi jeg er litt dårlig, MEN, det er naturligvis utrolig viktig å kjenne på kroppen. Jeg har levd denne dagen som normalt, men i et rolig tempo. Blant annet har jeg redigert videoblogg til dere, skal få redigert den så fort som mulig - weee! Senere i dag er det Pad Thai Tuesday, og det KAN jeg jo ikke gå glipp av. Elsker at det er på tirsdager, for det er som oftest den dagen som føles mest... meningsløs ut? Det er lenge til helg og det skjer sjelden noe. Am I right? Vel, nå er det blitt en av mine absolutte favoritt-dager. JIPPIIII

jeg kom meg aldri til trondheim

Jeg har reist mye alene, og det er noe jeg har fått skikkelig sansen for etterhvert som jeg har tilbragt x-antall timer alene på flyplasser rundt om i verden. I går stod jeg opp 06:00, reiste avgårde til Gardermoen og var klar for et døgn i Trondheim fylt med jobb og moro. Satt meg ned på Starbucks med en sværa kaffe, nøt alenetiden, og ja, jeg nøt til og med at flyet ble utsatt hele 2 ganger. Bam. Plutselig forsvinner flighten min fra tavlen uten noe som helst varsel. Så spør jeg noen tilfeldige forbipasserende og får beskjed; flight til Trondheim er cancelled. Stiller meg i den milelange køen til Norwegian og innser hvor glad jeg er for at jeg ikke har med meg reisefølge, for da hadde jeg sikkert blitt stående og klage slik alle de andre rundt meg gjorde. Nope. Jeg spiste bananen min jeg, og observerte heller de rundt meg. Kommer omsider frem i køen, ombooker billetten min og får nytt fly klokka 17:00. 4 nye timer, jeg slapper av og tenker at hey, nå får jeg gjort mye jobb i alle fall, kjøper meg en baguett og den søteste mini-Sørlandschips-posen og setter meg på en av barene. Etter å ha tilbragt 9 timer på flyplassen er det endelig tid for boarding. Yay!

Oslo - Trondheim: Flight cancelled.

Det ble altså ingen jobbtur til Trondheim. Noe som svir litt i sjela ettersom jeg hadde gledet meg skikkelig til denne døgnet, å se Erica og teamet igjen, jobbe og være kreative. Well, next time! Så da var det bare å sette snuten hjemover til Løkka igjen. 12 timer senere var jeg tilbake i leiligheten min. Nok en gang er jeg glad for at jeg ikke hadde med meg reisefølge, for da hadde jeg veldig sannsynlig begynt å klage. Jeg kom hjem, la fra meg tingene mine og møtte Fabian med et smil, og så dro vi ut og spiste :)



Jeg fikk forresten skikkelig god tone med hun ene som jobbet i skranken. Kofferten min forsvant og hun beklaget seg skikkelig, så jeg var sånn; du, er det noen det er synd i så er det dere som jobber her på slike dager. En haug av kansellerte fly, gretne nordmenn og baaaare kaos. Før ville jeg blitt skikkelig irritert på de som jobbet der, men man vinner så mye på å bare være kul og positiv. Så jeg kom hjem med mye energi og tenkte at vel, shit happens.

elsk litt for mye

say what you need to say, then say a little more. say too much. show too much. love too much
 



Jeg husker jeg sa for et år siden at jeg hadde lyst å kjenne på en kjærlighetssorg kun for å føle meg menneskelig, kun for å kjenne på ekte følelser. For en gangs skyld. For jeg var bare likegyldig, og driftet avgårde i takt med dagene. Følelsesløs. Ikke noe spesielt lei meg, men heller ikke noe spesielt glad. Nå lurer jeg på hva i all verden mennesker gjør når de får hjertet sitt knust. Hvor går man? Hva gjør man? Hva er første steget? Jeg har så stor respekt for de som har gått eller går gjennom en kjærlighetssorg, kanskje fordi jeg for første gang har kjent på kjærlighet selv og jeg vet hvor forbanna skjør den vasen er. Så klart skal man ikke la kjæresten sin være grunnmuren i livet, man skal ha andre bein å stå på også, men elsker man noen, så elsker man noen. Det i seg selv er en musefelle. En ganske stor en, også. Jeg husker da jeg gikk ut av døra til Fabian for første gang. Det var to ting jeg visste med sikkerhet: 1. vi kom til å møtes igjen. 2. dette kan gjøre meg vondt... For selv om kjærlighet er det fineste i verden, har det likevel sin pris. Men så har jeg innsett... man kan ikke gå rundt å være redd og hele tiden frykte. Man må elske med alt man har, og så heller la det være verdt den sorgen man kanskje vil føle, om den kjærligheten skulle vise seg å ikke være holdbar. For hva om den er det? Kjærlighet er det eneste som gjør oss lykkelige til syvende og sist, uansett. Så oppsøk det, sug det til deg og elsk. Elsk litt for mye.

Vis flere innlegg

hits