Kontakt

kristine.ullebo@hotmail.com

Kristine Ullebø

Kristine Ullebø

Kristine
Ullebø

hvordan puster jeg?

FOTO: HANNA LAURIDSEN 

Ute av kontroll. Det er sånn det føles. Som en slange som iler seg inn i halsen min, kveler meg og spiser opp alt jeg er laget av. "Hvordan puster jeg?" spør jeg deg i telefonen. Du knuser henne i stykker, men du kaster aldri bitene. Du tar vare på dem, det er det du gjør. Og faen så godt du tar vare på dem, ingen vet hvor godt du tar vare på dem. Som om bitene var et mesterverk, et ukomplett mesterverk som så sårt ønsket bli hel igjen. Og du ser det, du ser hvor mye hun prøver. Jeg legger meg naken ned på det frosne jordet, solskinnet treffer meg i ryggen og det gjør så godt at det er vondt. Bladene som så pent dekorerer bakken, hang ikke de nettopp på trærne da? Jeg snur meg. Sola som treffer ansiktet mitt.. Så godt føles det... så godt føles det når du varmer meg. Som om jeg ser skjønnheten rundt meg i små øyeblikk, blikket mitt flakker og jeg klarer ikke å gripe det. Det er som å vokse opp og innse at verdenen du tegnet på et papir i barndommen din ikke har farger, linjene har til og med noen sprekker her og der.

festen jeg aldri burde dratt på

21:30 på TV2 Livsstil

Jeg synes det er vanskelig å se kveldens episode av Bloggerne. Hjertebank, hjertebank, fingrene mine skjelver. Fy faen så vondt det gjorde. Jeg kjenner alt på nytt, det sprer seg ut til fingertuppene slik det gjorde på et lite millisekund denne kvelden. Følelsene spiste meg opp, det var ikke noe igjen av meg. Kun en vandrende dukke med røde lepper, et tappert forsøk på å bevare i det minste noe av meg selv. Hvordan skal jeg leve livet mitt? Det er kanskje noe av det jeg lurer mest på. For det ser av og til ut som om jeg ikke får dette livet til å funke. Jeg snubler og jeg snubler, denne gangen snublet jeg noe jævlig. Midt på en svær fest med noe som føltes som halve Oslo. Kaos var det eneste jeg så, jeg prøvde så hardt at dere aner ikke, å trampe i stykker mine egne følelser. Le i folkemengden, skåle med mennesker jeg ikke kjente, tisse med fremmede jenter, danse til musikken, inni meg var det et fjellras på vei. Plutselig falt jeg sammen, ingen hadde sagt noe slemt til meg, ingen hadde gjort meg noe. Men det var synlig for alle, hvor knekt jeg var, hvor sliten jeg var, hvor lite jeg tok vare på meg selv. Alt jeg hadde gjort den dagen var å kjøpe meg en flaske vin på Polet og hoppe i en Uber på vei til Frogner for en sommerfest som skulle vise seg å være mitt største sammenbrudd noensinne.

Pjuuuh. Takk for at dere støtter meg, takk for at dere alltid er her for meg. Som Anniken så fint sa i samme episode, jeg vet helt ærlig ærlig ikke hva jeg driver med. Men vet egentlig noen av oss det? Who knows about life, really? Vi står alle opp om morgenen og prøver å gjøre det som er riktig, gjør vi ikke?

kjære mammaen min

Kjære mammaen min,

I dag har du bursdag og jeg tenker ekstra på deg. Det er rart med det, hvordan jeg gikk fra å vokse opp i armene dine og ha din hånd ved min i 19 år, til å ikke se deg i hverdagen. Du vet ikke alt som skjer i livet mitt lenger, du ser ikke lenger når jeg kommer hjem etter en tøff dag og trenger noen å prate med. Kanskje jeg ikke alltid trengte noen å prate med, men det var likevel godt å komme hjem og se at... du så meg. Du så meg alltid. Selv om jeg kanskje bare gikk inn på rommet mitt og dykket inn i min egen verden av tanker. Jeg vet heller ikke hvordan dagene dine ser ut, i alle fall ikke nøyaktig. Men jeg vet at du har jobbet beinhardt for å fullføre mastergraden din som du leverte for et par måneder siden, jeg vet at du har et pågangsmot få mammaer har. Virkelig, jeg mener det. Det er noe spesielt med deg, mange voksne slutter å drømme når de har fått barn og er gift... Du slutter aldri, herregud som jeg elsker det. Du har en livsgnist få mennesker har. Og vet du? Noen ganger skulle jeg ønske jeg kjente deg da du var like gammel som meg. Jeg tror du var ganske tøff, nemlig. Haha, jeg må jo ha arvet det et sted eller hva? 20 år gamle Cathrine og 20 år gamle Kristine... Jeg tror vi hadde kommet godt overens. Men heldig som har deg som mammaen min, du er min aller beste venn her i livet og kommer du alltid til å være. I går satt jeg og så på bildene fra turen vår til New York, tårene trillet og jeg måtte ringe deg med en gang. "Kan vi vær så snill og dra tilbake, du og jeg?". Du har verdens største hjerte som ga meg den turen. Din første tur til USA, kun for å... oppfylle drømmene mine. Hvor fikk du all den godheten fra? Det er ikke rart alle elsker deg. Er det et menneske jeg aldri har sett noe vondt i så er det deg.

Pjuuuh. Jeg får tårer i øynene av å skrive om deg. Jeg gleder meg sånn til å komme hjem og se deg. Gå tur med deg, ha fine samtaler slik vi alltid pleier, le sammen, motivere hverandre. Alle spør meg hvor jeg har fått all motivasjoen min gjennom livet... det er fra mamma.

Verdens beste mamma. Jeg elsker deg mer enn ord kan beskrive

Stor klem fra datteren din

skrevet i går <3

nye hull i ørene

I dag tok jeg nye hull i ørene! På denne siden er de to øverste betent (og revnet...), så jeg måtte dessverre ta dem ut. Med STOR motvilje, jeg har prøvd å fortrenge den heftige betennelsen i flere måneder nå. Så... Ja. Jeg har heller startet på nytt på det andre øret, og så lar jeg det gro her før jeg skyter nye. Er det noen her som har tips til meg som får helt sinnsykt lett betennelse? Selv om jeg renser godt og lar øredobben man skyter med være i i flere måneder før jeg bytter, så ender det nesten alltid opp med betennelse. Ekstremt irriterende... Jeg har ikke så god tålmodighet denne gangen haha, så de jeg tok i dag får sikkert ikke gro så lenge før jeg putter i de fine øredobbene mine fra Maanesten. De er FOR fine til å ligge i esken, ass. Please help me out, jeg orker ikke mer betennelse og vonde netter på øret. 

Til alle som har spurt meg i dag; Jeg og Julie tok hull på Scorpius her i Oslo, jeg fikk to hull (med øredobb) for 65 kr. Helt latterlig billig. Orker ikke å betale hundrevis av kroner på piercing-studio når jeg likevel bare får betennelse. LOL.

min første venn i Oslo

I dag møtte jeg Hanna igjen og det var SÅ kos! Hun var min aller aller første venn da jeg var ny og alene her i Oslo, jeg husker at jeg fikk melding fra henne et par dager før jeg flyttet fra Førde om at jeg var hjertelig velkommen på bursdagsbrunsj med venninnene hennes, vi kjente hverandre fra en shoot tidligere (og så hadde jeg fulgt med på bloggen hennes i mange år), det for meg var SÅ.... uvant, for jeg var så alene, redd, usikker og ikke minst vant til å ikke bli invitert på ting, så det at hun tok meg med i varmen med hennes venner er noe jeg kommer til å huske for alltid. Virkelig. Det er så synd at Hanna bor i København nå (selv om det er dødsfett for henne!), men vi ses så ofte vi kan og det er alltid like hyggelig. I dag møttes vi på Aker Brygge klokka 10:00 og tok båten til Hovedøya hvor det var frost på gresset og sola lyste opp de fine trærne som prydet hele øya. Sinnsykt, sinnsykt vakkert. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne fange høsten i en liten boks.

Sjekk ut bloggen til Hanna HER ♥

Vi tok altså bilder! Da vi var ferdige med alle antrekkene hadde vi en liten halvtime før båten gikk, så vi bestemte oss for å ta noen nakenbilder på denne store steinen, jeg hadde nemlig et bilde oppi hodet mitt som jeg gjerne ville at vi skulle prøve å skape, haha. Jeg har ikke sett resultatet, men jeg tror det ble noe fett faktisk. SYKT gøy å gjøre i alle fall, solen varmet meg så jeg frøs ikke i det hele tatt der jeg lå. Vi er i oktober... Om jeg ikke tar helt feil har jeg til og med fått litt farge?!

SE SÅ FINT! Jeg elsker at man kun trenger å ta båt et par minutter for å komme hit. Har aldri vært på noen av øyene her før, så det var dødskult å gjøre noe helt nytt. Hit vil jeg tilbake! Nå er jeg hjemme og føler at jeg har fått en skiiiiikkelig fin start på dagen, så jeg er i usedvanlig godt humør merker jeg. Nå må jeg ut døra igjen, jeg skal nemlig til Harlem og klippe meg! YES!

Vis flere innlegg

hits