hits

lørdagsånden

Kanskje ingen bryr seg, jeg sier det likevel, dette er egentlig min minst flatterende side og den mest uproporsjonelle, for første gang synes jeg at jeg ser pen ut herfra :)

Jakken er fra Burberry, jeg kjøpte den vintage på Vestkanttorvet :) X

Ok, sofa ble jeg plutselig usikker på, takk for at dere hjalp meg å tenke annerledes. Jeg sørger for at spisebordet kommer i hus før jeg tar en sofa-avgjørelse. I dag gikk jeg meg en tur før kaffe og frokost, gatene var helt tomme, utenom 37-bussen som kjørte forbi meg uten å gi fra seg noe særlig lyd hvert tiende minutt. Noen veiarbeidere som graver ned under asfalten i krysset oppi gata her, ellers bare meg. Er det nå jeg skal være redd tenkte jeg, jeg var ikke redd, jeg føler meg trygg i denne byen og snart skal jeg hjem til min andre trygge havn, Førde. Da jeg kom hjem fra gåturen min på nøyaktig femti minutter fikk jeg en umiddelbar følelse av lørdag gjennom hele kroppen min, noen ganger ligger det en sånn lørdagsånd over byen som man ikke helt kan forklare, den bare er der og det føles godt. Morgenkaffe-mennesker som ikke ser ut til å ha et spor av dårlig tid, da jeg kom inn døra tenkte jeg på at jeg har lyst å begynne å abonnere på en avis, en lørdagsavis som jeg kan få i posten hver lørdag. Lager meg kaffe, kjøpte meg nettopp en ny og jeg måtte stoppe opp akkurat der jeg stod på kjøkkenet bare for å lukte oppi pakningen i det jeg åpnet den, herregud så teit jeg er tenker jeg, men det er en ekte, sann klisjé at det er noe fantastisk ved lukten av nykvernede kaffebønner. Tysklæreren min på videregående har gått bort, jeg kommer ut av dusjen og ser meldingen fra mamma på mobilen, ja, der står der, det var han, han som var en så bra lærer, er han bare borte? Jeg skrur av all musikken som har stått på hele morgenen, setter meg ned på stolen og pleier å blogge fra og gjør ingenting i ti minutter. Lønnetreet står der, rett utenfor leiligheten, uten blader nå, jeg stirrer på det og tenker på hvordan han var, hvordan han snakket, hvordan han lærte meg tysk, det er litt vondt at noen bare kan forsvinne så raskt. Livet er skjørt skriver jeg til mamma, et knust hjerte-emoji, vi må ta vare på hverandre.

Lørdagen fortsetter, klokka stopper ikke selv om et hjerte stopper, det er det som er så absurd og vondt og rart. Jeg venter på at håret skal tørke før jeg drar på polet for å kjøpe årets Beaujolais som kom i butikk i går, jeg skal bare ha et glass i kveld, alene, jeg skal spille piano og snakke i telefon med mamma og rydde og blogge og jeg gleder meg som en liten unge allerede. Livets glede er å ikke eie et eneste snev FOMO. Før det: Jeg skal på Sentralen og delta på Live Podcast i dag sammen med Helene. Podcasten er Bahare sin, så jeg og to av mine favoritt-mennesker skal sitte sammen på scenen og prate om vennskap og psykisk helse, hvordan en venninne kan være en psykolog. Jeg gleder meg, og jeg håper jeg ser noen av dere der, kom i så fall bort så kan jeg gi deg en god klem, kommentarene dere legger igjen for tiden får meg til å ville felle av tåre av takknemlighet.

det å ta et pust i bakken

Dette halvåret er veldig viktig for meg. Jeg tenkte på det i går, hvor rolig, behagelig og deilig hele denne høsten egentlig har vært. For første gang er jeg meg selv, ja, kanskje det faktisk er aller første gangen. I sommer tok jeg noen bevisste valg om å trekke meg litt mer tilbake for en periode, bare for å finne roen før jeg fortsetter veien videre. Jeg er ung, jeg har alle muligheter fremfor meg, neste år flytter jeg utenlands og jeg skal gutse seriøst alt jeg har, og da er det jeg gjør nå så vanvittig nødvendig for meg. Jeg er livredd for å brenne meg ut, å aldri stoppe opp for å se meg selv i øynene i speilet, det kan fort skje, det kunne fort ha skjedd meg slik jeg holdt på for et år tilbake. Jeg vil ikke bare "ende opp et sted" fordi ting bare skjedde ubevisst, jeg vil bestemme veien selv, jeg vil sette meg mål og nå akkurat de målene. Siden i vår; jeg har kjøpt meg en leilighet, jeg har begynt å trene hver dag, jeg har få, men sinnsykt gode venner, jeg takker kun ja til intervjuer og oppdrag jeg virkelig har en god magefølelse på, jeg er ikke ute etter å tjene store penger eller få store overskrifter, jeg er rett og slett ute etter å gjøre et godt arbeid, være kreativ, være meg selv, inspirere, ha ro i hjertet. Jeg vil ikke skrive bok bare fordi alle gjør det nå og man kan tjene penger på det, skal jeg skrive en bok skal det være ordentlig, ekte, et langtidsprosjekt. Jeg har fått tilbud om å delta i en rekke tv-programmer dette året, og neste, 18 år gamle meg hadde sagt JA!!! uten å se på kontrakten engang, nå er jeg heller litt mer sånn: det skal føles veldig rett om jeg gjør det. Det er kjempegøy å bli spurt, og jeg er definitivt ikke ferdig med TV (jeg elsker å gjøre TV!). Bloggerne er noe av det fineste jeg har vært med på, men det å ikke filme denne høsten har vært veldig viktig for min egen selvutvikling på personlig plan, selv hvor mye jeg savner hele teamet. Det kjennes ut som at jeg lader opp til noe sinnsykt, sinnsykt bra. Du vet den følelsen... Den er magisk. Skal jeg ha fotfeste i New York er jeg nødt til å bli godt kjent med Kristine og vite hvor jeg har meg selv. Jeg er på god vei til en skikkelig bra versjon av meg selv merker jeg, og 2019 kommer til å by på mye jobb, ikke minst helt annerledes jobb og store utfordringer, noe jeg gleder meg sykt til - spesielt nå som jeg føler meg sterkere enn noen gang. 

Herregud jeg må forresten bare kjapt tilføye at jeg er litt svimmel akkurat nå mens jeg skriver, jeg gjorde nettopp yoga og stod i broen litt for lenge, så jeg har veldig mye blod i hodet.

Haha.

Jeg ville bare fortelle dere det... Siden jeg forteller ting til dere som jeg gjør til mine nærmeste venner. For mange kan jeg kanskje virke kjedelig og tilbaketrukket, men det jeg gjør nå er egentlig den største jobben, den er bare ikke så synlig fordi jeg ikke gjør det foran hele verden. Jeg trives skikkelig for tiden, ukene mine er lange, jeg står opp tidlig, legger meg før 23 og sover som en engel gjennom natten, trener på morgenkvisten, jeg er på vei å komme i form til New York, og det er så sykt, sykt gøy. Hele prosessen. I går satt jeg på kafé og leste Aftenposten i to timer helt uavbrutt, jeg elsker Aftenposten, etterpå dro jeg på Latter med Nora og så dro jeg hjem og gjorde mailarbeid mens jeg drakk brus og hørte på Lady Gaga. I dag skal jeg til optiker og sjekke synet, verdenen min vil nok se enda penere ut nå som jeg endelig får meg linser, og tenk det, jeg synes jo allerede verdenen er veldig pen. Med dårlig syn. Før jeg la meg i går så jeg live-sendingen til SpaceX sin satelitt-oppskytning, før jeg nørdet geniet Elon Musk og planen hans om å kolonisere Mars. I 2024, allerede. Sykt spennende, jeg og Bahare har leid kinosalen på jobb neste uke for å se enda flere filmer om det. I kveld skal jeg spille piano, i morgen skal jeg og Helene delta på en live-pod på Sentralen, ja, jeg elsker denne flowen, jeg tror dere merker det også.

Å ha en ro i kroppen, å være i balanse, er det som tar deg lengst, tror jeg.

Eksemen i ansiktet har herved forsvunnet. Jeg våknet i dag til at det så vidt synes. Det var veldig deilig, selv om det er noe så utrolig overfladisk og ingen andre enn deg selv egentlig bryr seg.

Dette innlegget skulle ha blitt postet i dag morges, som dere forstår. Jeg løp ut døra klokka tolv og nå er det plutselig mørkt, jeg har fått meg kontaktlinser og verden er ny. Shit!

oppdatering: interiør-planer

Jeg innså: hver gang jeg blogger drikker jeg Solo. Og hver gang jeg sitter akkurat sånn her, fremfor Mac'en med Duralex-glasset fylt til randen, koser jeg meg skikkelig. Sånn type kose seg at man ikke trenger noe mer, det er ingen mangler. Det kan ha noe med å gjøre at jeg fant meg nye jeans på Velouria Vintage denne mandagen, de er lave i livet med brune detaljer i skinn på lommene og en anelse sleng i beina. Helt per-fekkkkkkte. Og jeg har begynt å få muskler av treningen! Jeg trener for velvære og god helse, men det er sinnsykt gøy å se resultater. Jeg har fått magemuskler og sterke armer, og gjett hva; dette har jeg ikke trent på gymmet, det er YOGA! Yoga er helt fantastisk. Jeg får ikke sagt det nok.

MEN DERE. LA OSS SNAKKE OM INTERIØR!

Okei, så det har seg sånn at jeg fikk et plutselig kick om at leiligheten ikke kan se ut som den gjør nå. Jeg koser meg fælt her, men det store soverommet står enda ubrukt, sengen min står i stuen og drømmen om å våkne opp midt i et rom blant planter og trær har jeg fått levd ut i et par måneder nå. Det er på tide å gjøre denne leiligheten til et fullstendig hjem, og ikke minst, vise dere hvordan jeg har det. Leiligheten min er ganske stor til dere som spør, nesten så stor at jeg kunne fått barn her, ikke at det er aktuelt (LOL), men bare for å forklare dere hvordan jeg bor. 54 kvadrat med sinnsykt deilig planløsning, jeg har aldri bodd så romslig før. Det har mye med å gjøre at jeg har en deilig foaje som skiller kjøkken (hvor balkongen er) og stuen. Helt fantastisk. SÅ! I går kom jeg et langt steg videre, og nå er jeg så gira at jeg nesten ikke klarer å sitte stille. Jeg nemlig funnet meg både sofa og spisebord, og jeg fant AKKURAT det jeg lette etter! Grunnen til at jeg har bodd litt hippie siden jeg flyttet inn er fordi jeg trengte litt tid til å finne ut hvordan jeg faktisk ville ha det her.

Stuen skal altså se slik ut:

SPISEBORD I BETONG: Mitt nye spisebord vil være det store høydepunktet i leiligheten min. Etter mye frem og tilbake fant jeg så klart ut: spisebordet skal være i betong. Tykk betong, bordet er relativt stort og langt. Det skal stå i stuen, og her skal jeg invitere favoritt-menneskene mine over på middag, jeg skal jobbe, jeg skal skrive, jeg skal putte masse god mat på det, dandere det med store blomsterbuketter i de pene vasene jeg har, jeg skal drikke vin her, og forresten, det gjør meg ingenting å våkne til tomme vin- og cocktail-glass over hele bordet fordi det er så fint at selv kaos og rot ser bra ut på det. Jeg kjøper dette bordet av venninnen min Louise, jeg har faktisk spist middag på dette bordet flere ganger og hver gang tenker jeg: for et perfekt bord. (Hun flytter selv, det er derfor) Bordet er blytungt og jeg får helt ærlig litt vondt i magen av tanken på at det skal flyttes fra Majorstua i fjerde etasje til St. Hanshaugen i fjerde etasje, men det finnes tydeligvis flyttebyrå som bærer slike tunge gjenstander med stropper, litt på samme måte som et piano blir fraktet opp, ned og frem. Ugh, ja, det er helt sinnsykt tungt, jeg tør ikke spør om hvor mange kilo det veier. Men ja: dette bordet kommer for å bli, så når det står i stuen min i fjerde etasje kan jeg puste lettet ut og tenke at jeg har spisebord til dagen jeg dør.

SOFA: Sofaen skal stå langs vinduene i stuen, alt jeg ønsker er at den skal være deilig å slenge seg ned på etter en lang dag, og at den åpenbart: ser pen ut. Ukomfortable sofaer er det minst innbydende jeg vet om, det er unødvendig bruk av penger og plass. Hva synes vi om denne? Nå trenger jeg faktisk hjelp fra dere, for jeg skal gjøre mitt første, ekte, betydningsfulle sofakjøp og det er viktig at jeg ikke bommer. Helt ærlig har jeg ikke peiling på sofa, men jeg likte denne, bare at modulene jeg går for et litt bredere enn denne, så sofaen jeg tenker å gå for blir da 3 meter bred.

Farge: Beige ull?! Eller brun ull? Beige er finest til leiligheten min, brun er mer praktisk med tanke på vedlikehold. Sjekk Instagram-storyen min, der har jeg lagt ut. Jeg skal ikke ha velour som på bildet, det passer ikke helt inn i leiligheten.

BILDE LÅNT AV: INSTAGRAM @ FREJAWEWER

Forresten, her er stuen min:

Sofaen skal stå der speilet står, og spisebordet der det lille brune bordet står. Stuen er større enn den ser ut på bildet her, egentlig. Og til venstre har jeg en pen peis som jeg tenker blir fin ved siden av spisebordet... ♥

torsdag 07:12

Sol i November er som å få julegave før julaften. Jeg elsker kjøkkenet mitt når det er sol og solen lager striper langs veggene. Apropos, jeg har kommet i julestemning og det er helt kriminelt denne gangen, jeg kan nesten ikke vente til det er desember. I fjor samlet jeg noen venner hos meg, vi spiste grøt med smør, sukker, kanel og det beste jeg vet: rosiner, og drakk julebrus. Og så så vi Titanic, min første gang, alle andre sin hundrede gang. Jeg har lyst å gjøre akkurat det samme i år. Drikker dere en røde eller brune julebrusen? Jeg tenkte hele barndommen min at den "brune er rar", men det er jo den beste, fant jeg ut. Nå skal jeg på trening, jeg tenkte bare å titte innom og si god morgen, i går sovnet jeg så tidlig at jeg våknet til en hel del meldinger, å sovne i en samtale er egentlig veldig koselig. "Ops, jeg sovnet, god morgen", Kristine kl. 06:15 dagen etter. St. Hanshaugen er veldig julestemning, er det ikke? Statuen på bildet var omringet av et blomsterhav i sommer, nå er det bare jord der, snart er det snø der og jeg kan nesten ikke vente denne gangen. Jule-kanelbolle på Kaffebrenneriet og glitter hengende fra balkonger, hver gang jeg går langs St. Hanshaugen og de fine fasadene tenker jeg på hvor pent det er her og at jeg aldri må slutte å tenke på hvor heldig jeg er. De små tårnene på toppen av enkelte av bygningene, noen av dem har lys i det lille vinduet og jeg tenker ofte på hvor koselig det lille rommet på toppen der må være. Om noen av dere bor i en sånn har jeg lyst å komme på besøk og se film, inviter meg så tar jeg med julebrus. Nå, trening! Vi snakkes etterpå. Takk for helt nydelige kommentarer den siste tiden :')

krisssy gir råd #1

Da starter jeg spalten igjen! #krisssy gir råd. Det var sinnsykt mange som ønsket det, og det synes jeg er skikkelig hyggelig - for det er få ting jeg digger mer enn å føle at jeg kan være til hjelp. Jeg er ingen helsesøster eller psykolog eller mamma, men jeg føler at jeg sitter inne med mye fint på hjertet som kanskje kan være deilig for andre der ute å lese. ♥

Kan du svare på hvordan du kom deg ut av ditt dårlige forhold?
Jeg tror ikke jeg har nevnt det, men jeg trengte et godt støtteapparat rundt meg for å komme meg ut av det. En dag alt var helt krise og jeg ikke klarte å bære alt selv lenger, dro jeg til kontoret mitt på Egmont og spurte om hjelp til å slå opp. Det var første gangen jeg fortalte sjefen min at jeg ikke hadde det bra i forholdet, selv om hun hadde spurt meg flere ganger tidligere. En uke etterpå ble det slutt, og jeg gjorde det naturligvis for meg selv, men da hadde det også gått så langt at jeg ikke kunne tøye flere grenser for de rundt meg heller, jeg kunne ikke komme gråtende på kontoret for å så fortsette kjærlighetsforholdet dagen etter som om alt var helt fint igjen. Det kommer alltid til et punkt hvor du til slutt mister respekten for deg selv for å lyve så mye til de rundt deg, jeg klarte ikke å holde noen ekte relasjoner oppe i livet mitt lenger. Alle visste at jeg løy, og hele det siste året var jeg sånn "jaja vi kommer til å slå opp snart, dette er ikke ekte kjærlighet" - det å da fortsette forholdet er veldig... tarvelig. I mangel på bedre ord. Det er som å si at du skal begynne å trene men så gjør du det aldri. Folk blir lei av å høre på det. Husk dette: det er vondt å være i et destruktivt forhold, men det er også vanvittig vondt for de som er glad i deg å se deg være i et destruktivt forhold.

Mitt beste tips for å komme seg ut av det er å velge en person du har høy respekt for; fortell vedkommende at du trenger hjelp til å komme deg ut av forholdet. En person som forteller deg at "dette her kan ikke fortsette" når du feiger ut, når du ikke tør å slå opp likevel fordi du er redd for å være uten han. Helt sprøtt å tenke tilbake på hvor håpløs jeg var når alle rundt meg bare ville hjelpe deg, men det er sant som de sier, kjærlighet gjør deg blind. Jeg har fått helt vanvittig stor respekt for de rundt meg etter dette, for at de holdt ut. :)

Hvordan klarer du å være så fri, uredd og uavhengig? Er så sinnsykt redd for fremtiden og er så redd for å gutse, og for å velge den utdanningen jeg egentlig mest vil ta fordi jeg er redd for at alle andre skal være så mye bedre enn meg. Redd for at jeg aldri noensinne skal bli bra nok og er så redd for å bli elsket og sett. Jeg aner ikke hvem jeg er og hva hva som skal bli min mening i livet og stresser også med at jeg aldri kommer til å finne det ut. Hvor får du all selvtilitten og roen fra? Lær meg.
Jeg vet at de fleste kan relatere seg til det du skriver. Ingen vet helt hva de driver på med egentlig, det er noen ord som har hjulpet meg mye. Det ser ut som at alle har peiling, men de fleste har egentlig ikke helt peiling likevel. Er det ikke litt behagelig å høre? Men jo, selvtilliten min fant jeg inni meg. På ungdomsskolen hadde jeg alltid blikket vendt utover, alle jentene var penere enn meg, alle var flinkere enn meg. Mot slutten av videregående begynte jeg å vende jeg blikket innover: hva er bra med meg? Så, jeg har brukt de siste årene på å gjøre de tingene jeg er god til å gjøre og så har jeg gjort de tingene mye. Jeg er god til å prate, jeg er god til å skrive, jeg er god til å gi venner råd, jeg er god til å reflektere, jeg er god til å være en blogger, jeg er god til å være alene og digge det, jeg er god til å løpe fort i skogen, jeg er god til å ta ordet i rommet, jeg er god til å være positiv, jeg er god til å trene. Life is a bitch om du ikke er glad i deg selv, jeg sier det først som sist. Da jeg var 14 år gikk jeg på skolen og følte meg som en taper og du kunne se at jeg følte meg som en taper. Jeg hadde helt sikkert godt av å gå gjennom den perioden, men når jeg ser tilbake på det tenker jeg bare... ah, så bortkastet tid. Jeg kunne brukt de årene på å føle meg bra! For det er jo det det handler om, du har lyst å føle deg bra, du har kanskje til og med lyst å føle deg best.

I fjor leste jeg en artikkel i Aftenposten og jeg husker ikke hva forfatteren het, shame on me, men den handlet om at vi lever i en generasjon hvor "ALT ER MULIG!" og det er nesten litt ødeleggende nettopp det, at alt er mulig. Vi blir liksom aldri fornøyd, for hver dag blir vi minnet på at verden er vår! vi kan få til hva vi vil! man er bare ung en gang! 2018 er året for muligheter! Jeg elsker å sette meg høye mål, jeg har èt høyt mål og det er å komme meg til NYC neste år og dra på castingen for Victoria's Secret. Bom, ja, kall meg gal, jeg tror det er viktig å drømme høyt. Drøm høyt, sett deg et nesten-uoppnåelig mål, men vær fornøyd med det du har fått til nå også. Jeg ser folk rundt meg stresse som pokker med alt de skulle ha gjort og alt de kunne ha fått til, men hva er det godt for? Nå fremover har jeg to mål jeg skal jobbe beinhardt med: trening og blogg. Det er fokuset mitt frem mot jul og hele 2019, og jeg vet med meg selv at det er to realistiske mål jeg har satt meg. Jeg elsker å skrive og jeg elsker å føle at jeg er i god form, disse tingene gir meg ekstremt mye selvtillit og boooom; slik får du god selvtillit. Gjøre det du elsker, og være fornøyd med at det er nettopp det du elsker. Jeg har resten av livet mitt til å gjøre alle de andre tingene i livet som jeg også har lyst å få til, det er ikke noe hastverk :)

Og forresten, fri er du allerede. Du må bare kvitte deg med det i livet ditt som får deg til å føle at du er noe annet.

the Paris Hilton dress

La meg introdusere dere for Paris Hilton-kjolen min!

I dag fant jeg masse sommerklær som jeg ikke kan skjønne at jeg ikke gikk med mens det var sommer, jeg mener, tropesommer her i Oslo. What! Favoritt-skjørtet mitt, pene kjoler og pene klær. Heldigvis kommer det en sommer til, i dag begynte jeg å tenke på døden (siden jeg pratet om det på mandag etter å ha sett doku om livet etter døden) og at jeg egentlig er litt redd for den. Herregud så heldige vi er som lever, jeg og dere som leser dette her. Vi lever, tenk det. Livet er fint, og det er bare en gang vi får oppleve det. Det er kanskje litt hardt å høre en fin onsdags formiddag, men denne tanken gjør meg bare enda mer takknemlig. Jeg skal bruke kvelden i dag til å lese BOK, etter arbeidsdagen og treningsøkten er unnagjort så klart, jeg har blitt totalt lesehest igjen og det er helt herlig. Jeg beklager at jeg ikke var så aktiv i går som jeg bruker å være, jeg gikk meg en tur i regnet og da jeg kom hjem leste jeg bok i tre timer og koblet helt ut, så mye at jeg nesten ble svimmel da jeg kom tilbake til meg selv og omverdenen igjen. En ting jeg har blitt veldig god til i det siste: lage min egen verden. Hvis jeg er stressa eller lei meg for noe, eller generelt bare lei, så tar jeg det ikke like tungt som før, fordi jeg vet at jeg kan gjøre noen helt enkle ting for å føle meg som den beste versjonen av Kristine igjen. Skjønner dere hva jeg mener eller ble dette BARE vissvass?! Det er bare utrolig fascinerende, hvordan man kan skru på enkelte følelser. Btw, hvor hot er ikke denne kjolen / toppen.

Jeg var usikker på om jeg skulle skrive dette eller ikke, fordi jeg tenkte sånn "eksem passer ikke inn på bloggen min, det er ikke inspirerende", men åpenbart gjør jeg det likevel: jeg har fått eksem. I ansiktet. Dere ser det så vidt på webcamera-bildene, og det har roet seg en del de siste dagene, men i helgen fikk jeg plutselig rødlige områder med eksem i ansiktet og det blusset skikkelig opp bare på noen timer. I panne og begge kinn. Det klør litt? Hva i ALLE dager? Jeg har virkelig ingenting å klage på når det kommer til hud, jeg har veldig fin hud, men dette var sykt ubehagelig og jeg aner ikke hva det kommer av. Hvis jeg begynner å Google og spør dere blir jeg egentlig bare enda mer stressa, for plutselig har jeg fått psoriasis eller kreft i følge Kvinneguiden, jeg kan ikke lese om sånt. Men hva kan det være? Jeg spiste egg for første gang på lenge, kan det være derfor? Det er den eneste tingen jeg kan komme på, eller stress. I tillegg har jeg blitt en anelse gul/oransje rundt munnviken og i ansiktet generelt, uten å ha vært i nærheten av å tatt sol eller spist gulrot. Jeg prøver å ikke stresse med det og håper at det går over, men det er skikkelig ubehagelig når kroppen plutselig endrer seg og man ikke vet hvorfor. Buhhh. Sånn, ferdig med negativitet. Nå skal jeg være inspirerende!!! Haha. Og please ikke freak med ut med at det kan være noe alvorlig :')

tirsdag

Jeg fant en fin, brun genser på UFF i dag, Sari kjøpte seg en ny hatt på min favoritt-hattebutikk, Holm Hatter ved Rådhuset, dere burde ta en tur. I går lå vi og pratet til begge til slutt sovnet midt i samtalen vi hadde gående, som vi pent ble enige om da vi våknet i dag: "det er få ting som er deiligere enn å være sjukt trøtt når du legger hodet på puten". Jeg er i alle fall trøtt på kveldene for tiden, dagene er så forskjellige og det er så mange inntrykk at jeg gleder meg som en liten unge til å komme inn døren hver eneste kveld. Jeg småløper opp de fire etasjene, har riktig nøkkel klar, låser meg inn, lukker døren bak meg og tenker yes. Nå har Sari dratt og jeg tenker: for noen venner jeg har. Jeg føler meg veldig trygg, i trygge og gode hender, det er nesten ironisk nok lenge siden jeg har følt meg ensom, virkelig. Det er ingenting mer ensom enn å legge hodet på puten ved siden av et menneske du vet du ikke kan elske lenger.

Hele denne uken har jeg planer som faller innenfor min definisjon av fornuftig: ingen av dem innebærer alkohol og det gjør meg skikkelig glad, bare tanken på det. Da vet jeg at det blir en bra uke. Jeg er kanskje litt kjip som sier nei til mye dette halvåret, men livet er skikkelig kort driver alle og snakker om, og jeg fant jo ut at jeg føler mest og best når jeg bare er Kristine, så hvorfor skal jeg? Jeg skrev til dere i går at høsten har vært den lengste og beste, det er fordi jeg ikke har festet den bort. 

Oh, forresten, jeg tror jeg har FUNNET SOFA! Endelig får jeg stue! Denne leiligheten kommer jo til å bli helt annerledes nå. Og så gleder jeg meg skikkelig til jul om dagen, jeg måtte bare si det fordi det tar opp all plassen i kroppen min om dagen, nabobygget i gaten min har hengt opp julelys på verandaen og jeg ble rørt til nesten-tårer da jeg så det.

Nå skal jeg hjelpe Helene med å flytte noen skap (Hammer & Ullebø AS), og så skal jeg teste ut en ny middag som jeg deler oppskrift på dersom den blir vellykket. Jippiiii!!

Vis flere innlegg

bloggdesign_no