din største hemmelighet

  • 20.09.2013
  • KL. 20:07





Slike innlegg har jeg hatt et par ganger tidligere, og det har falt veldig godt i smak hos dere lesere. Derfor tenker jeg å gjøre det igjen! Det fungerer slik: dere kommenterer i dette innlegget, anonymt, deres aller største hemmelighet. For mange kan det være veldig deilig å få lettet på hjertet, og få skrevet ned og få ut ting som man kanskje ikke tør å snakke med om hvem som helst. Jeg skal lese gjennom alle kommentarene, og etter et par dager kommer jeg til å plukke ut noen av de og lime de inn i et eget innlegg her på bloggen. Hvis dere kommenterer anonymt trenger dere forresten ikke å bekymre dere for at noen skal finne ut hvem dere er, so no worries <3

Så, hva er deres aller største hemmelighet? 

405 kommentarer

Sophie

20.09.2013 KL. 20:08

Jeg har jo bulimi. Men en del av meg prøver å fortrenge det.

20.09.2013 KL. 20:09

Har så altfor store drømmer om hvordan fremtiden min skal bli, drømmer om pent-house leilighet i New York, drømmer om å reise verden rundt, drømmer om å kunne gå innom dyre merkebutikker og faktisk kunne kjøpe noe derifra, men føler meg fanget i en liten by i Norge uten muligheter.

Anonym

20.09.2013 KL. 20:18

Har veldig lyst til å starte å danse,men er redd for at folk skal syntes at det er rart,siden jeg kanskje ikke er så flink,eller jeg vet ikke.Men jeg har veldig lyst❤️Digger deg🌸

20.09.2013 KL. 20:20

Du er fin :)

Meg <3

20.09.2013 KL. 20:21

Jeg er veldig usikker på meg selv, og har selvskadet og sultet meg. INGEN vet dette. Jeg skjems så fælt over det. Også føler jeg meg presset, og føler at jeg er dårlig i ALT, men jeg later som ingenting.. jeg føler meg helt Lost..:/ Også får jeg ofte kommentarer fra folk om at jeg ser så trist ut, men da bare feier jeg det vekk.. men langt innerst inne føler jeg meg sååå deprimert, men har ikke peiling på hva det er...:/

Anonym

20.09.2013 KL. 20:24

En av mine største hemmeligheter er at jeg faktisk har hadd selvmordstanker for et par år siden. Jeg synes faktisk det var tungt å leve og tenkte mange ganger på å bare dø(pga mobbing og diverse). Men til andre som kjenner dere slik, det blir bedre! Ikke med en gang, kanskje ikke engang på flere år, men en dag vil dere se tilbake å tenke at det var virkelig verdt å holde ut. Tenker fortsatt at livet ikke er verdt å leve noen ganger, men så tenker jeg at det er urettferdig ovenfor de som faktisk bryr seg. Det virker kanskje som en enkel løsning for deg, men tenk på de du etterlater. Hvordan de kommer til å føle seg når de får vite at du tok ditt eget liv. Så nå i ettertid har jeg noen ganger slike tanker, men synes ikke noe særlig om de som faktisk gjør det. For de tar den enkleste veien ut, og jeg er veldig stolt av at jeg kom meg over den dårlige perioden. For nå er alt mye bedre<3 ikke gi opp

Anonym

20.09.2013 KL. 20:28

Jeg har en udiagnostisert spiseforstyrrelse. når jeg spiser for mye og for usunt, ikke trene i det hele tatt inspirerende. det er derfor jeg kuttet. også nylig startet å røyke og drikke. Jeg går fra ille til verre.

20.09.2013 KL. 20:32

Jeg føler meg ikke bra nok i mitt miljø. Jeg går rundt og smiler og ler og virker som om jeg har det fantastisk, selv om jeg egentlig tenker noe helt annet. Har aldri følt meg ønsket og elsket av noen. Jeg er i en jentegjeng hvor alle er suuperfine og alle guttene liker dem og de er utadvente og morsomme, så kommer jeg.. Jeg er ikke akkurat så fin og jeg er tidenes mest sjenerte person som ingen egentlig legger merke til. Jeg er ikke spesielt flink i noe utenom skolen og føler meg egentlig helt forferdelig.

20.09.2013 KL. 20:33

Jeg har hatt selvmordstanker en alder av 8 år. Jeg spurte mamma og pappa hele tiden om hva som var meningen med livet. Nå i år fikk jeg tilbakefall og begynte å kutte meg. Jeg var hjemme fra skolen. Jeg fortalte det til en venninne jeg trodde jeg kunne stole på, men hun sa det bare videre. Det knuste meg veldig, og da jeg skulle på konfirmasjonsleir fikk jeg en masse angstanfall og katastrofe tanker. Jeg klarte ikke å ta bussen dit vi skulle. Jeg ringte mamma hver dag. Jeg kunne ikke bli med på alle aktiviteter vi skulle på. Jeg har også fått psykiske smerter. Jeg har hatt konstant hodepine i et år nå, samme med magen. Noen ganger kan jeg bare bryte sammen å gråte. Jeg ble bekreftet psykisk syk i en alder av 13, noe som jeg har vanskligheter med å godta. Jeg blir nå 15 og heldigvis går det litt oppover, på mange år.

20.09.2013 KL. 20:34

Jeg har bulimi, jeg drikker i helgene og bruker snus som 13-åring. Har ikke sagt det til noen før.

20.09.2013 KL. 20:45

Folkens, det er feil sted å lete etter sympati her... Hun spør etter hemmeligheter , ikke hva dere plages med. Hun er ikke noe psykolog herregud!

Anonym

20.09.2013 KL. 20:48

Min mor har vært lagt inn på psykriatisk, fordi hun hadde deprisjon, angst og har hatt selvmordstanker. Hun har vært innlagt 2 ganger, en for 2 år siden. Men da tok jeg det ikke så veldig tungt (selvfølgelig litt), men siden jeg ikke ante så mye om hvordan hun var. I tillegg var hun bare vekke i 2 uker. Denne gangen (hun har nettopp kommet hjem nå, men jeg er fortsatt trist) var hun innlagt i en måned, noe som jeg har tatt utrolig tungt. Denne gangen visste jeg også akkurat hvordan hun var, det var helt som å se en annen person. Hun sa rare ting, som at noen var etter oss, hun begynte å grine masse, og oppførte seg på en ubeskrivelig måte. Hun sa hun bare ville dø.. Foran meg..

Det var nesten som at jeg måtte passe på henne, men heldigvis var jeg ikke alene hjemme og straks da faren min kom kjørte vi henne på legevakten, så ble hun ført videre til psykriatisk.

Jeg fikk sett henne i løpet av måneden når hun var bedre, men det var fortsatt et stort hull inni meg.

Jeg har det helt bra nå, og hun er hjemme og er akkurat normal. For hun er ikke gal, men hun var det akkurat i den perioden hun var syk. Dette er det ingen andre enn familie, og noen andre som vet. Ingen av mine venner eller noe. Så det var utrolig deilig å få det ut.. :)

20.09.2013 KL. 20:51

Helt siden jeg har vært liten har jeg vært veldig sjenert og forsiktig som person. Fra jeg var ca 12-14 klarte jeg ikke å sove borte hos andre. Jeg fikk bare angstanfall, klarte nesten ikke å puste, i tillegg til at jeg begynte å grinee sykt. Det skjedde på leirskolen b.la. Husker jeg var så sykt flau over det.. Heldigvis er det bedre nå da. Dette er kanskje ikke noe man kan kalle "min største hemmelighet", men det er noe jeg ikke akkurat forteller til alle. Bare mamma og pappa vet om det...

20.09.2013 KL. 20:52

Da jeg var på ferie i sommer ble jeg kjent med en utrolig kjekk gutt. Jeg fikk følelser for han og jeg savner han så utrolig mye! Han bor alt for langt unna til at jeg kan treffe han igjen...Det er utrolig vondt å tenke på! Vi snakker sammen hver dag, men det eneste jeg vil er å møte han! Han vet ikke at jeg har føelser for han, men tror det er ganske åpenbart...

20.09.2013 KL. 20:55

Jeg har faktisk en ganske stor drøm av å leve av å være skuespiller å musikaler, jeg elsker alt som har med det å gjøre! Jeg gikk i kor i 7 år, men det ble for kristent og dermed uinteressant. Men der jeg bor har jeg ikke kapasitet til å starte på noe teaterskole eller noe i den duren, i tillegg er jeg en sånn person som ikke vil bli dømt av andre. Ikke veit jeg om jeg er flinkt til dette, men jeg skulle virkelig, virkelig ønske det! :)

20.09.2013 KL. 20:55

Mina vänner har börjat överge mig, och gör aldrig av sig längre. Men jag vågar inte fråga dem vad jag har gjort för fel, för jag är rädd att de ska bli arga. De blir alltid arga på mig och får mig att må dåligt för minsta lilla misstag, men jag själv vågar aldrig säga ifrån, vilket får mig att se ut som att det bara är jag som gör fel.

Min ena kompis försöker stjäla alla nya vänner jag får också, det är som att hon vill förstöra mitt liv. Jag vet inte vad jag ska göra, för jag kommer aldrig våga stå upp emot henne. Jag hatar att bråka, men hon älskar att bråka... Jag ligger ensam och gråter på grund av mina 3 bästa vänner, men jag har ingen att berätta det för.

20.09.2013 KL. 20:56

Helt siden jeg startet på skolen har jeg vært usikker på alt og alle rundt meg. Uansett hvor jeg har gått, enten det er på gaten i byen, hos venner eller på skolen. Har jeg følt at alle har sett på meg. Jeg har aldri følt meg god nok, at folk ser på meg fordi jeg har fregner. Nå går jeg på videregående, i én måned har jeg gått der. Har vært hos helsesøster og veileder opp til flere ganger. Dette er egentlig litt pinlig, for jeg elsker å pynte meg, og gå i merkeklær. Men, allikevel føler jeg meg så liten, så hjelpesløs. Dette er det ingen som vet, bare mamma. For utenpå virker jeg som en person som ikke bryr meg om hva andre sier, og som er litt "høy" på meg selv. Selvtilliten min =0, men utenpå kan den virke som en 10-er.

20.09.2013 KL. 20:56

Jeg er drittredd for å snakke med gutter. Jeg er veldig sjenert som person, og jeg vet ikke hvorfor, men jeg får helt panikk med en gang en gutt begynner å snakke med meg. Jeg har aldri kyssa en gutt, hatt kjæreste eller noe. Jeg har heller ikke hatt en ordentlig gutte venn siden 1 klasse ellerno... Hater dette ved meg selv og jeg er den eneste som vet om det.

yo..

20.09.2013 KL. 20:58

har desverre begynt å få følelser for en gutt som er, kansje altfoor gammel for min egen alder.. jeg er 15, men blir 16 og gutten er 22, vi har vært sammen noen ganger å han er ikke den fineste, men han sjarmerer meg så sykt og jeg blir helt speechless hver gang jeg ser han osv.. dette er kansje ikke en så stor hemmelighet, men føler liksom att det ikke er normalt å ha følelser for en gutt som er så mye eldre :/ + det er blitt veldig normalt med slik alderforskjell her jeg bor i tillegg.

Anonym

20.09.2013 KL. 21:05

Jeg er vildt forelsket i en gut fra Norge, men jeg bor selv i Danmark.... Han er rigtig gode venner med min fætter, men jeg har aldrig mødt ham irl. Vi har skrevet sammen i 2 måneder nu, og jeg skal op og besøge ham i juleferien, men er så bange for, at han er ved at blive træt af mig... Ville ønske jeg bare kunne finde en anden gut, som bor i Danmark, så jeg kunne glemme alt om ham fra Norge...

anonym

20.09.2013 KL. 21:06

jeg baksnakker en venninne og ingen i klassen eller noe liker henne! hun er slem men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. enten ignorere at hun er slem eller konfrotere henne så hun begynner og gråte som hun gjør heelle tiden! hjelp!

:)

20.09.2013 KL. 21:06

Drømmer om å bli sangstjerne, men jeg synger ikke noe fint. Har så lyst til å få noe ut av stemmen min, altså trene den opp slik at jeg kan synge å spille gitar samtidig.

Man kan aldri drømme for mye! Never say never.

20.09.2013 KL. 21:08

jeg sliter med å spise og får i meg alt for lite mat. jeg dropper alltid maten før skolen og på skolen, og ofte spiser jeg heller ikke før middag. om jeg spiser noe før så er det evt. noe usunt f.eks. bolle eller kjærligheter. jeg føler meg heller ikke velkommen der jeg bor, har aldri lyst til å gå på skolen. jeg har mistet alle mine nærmeste venner to ganger i løpet av livet. på barneskolen og på ungdomsskolen

20.09.2013 KL. 21:08

jeg ble mobbet for noen år siden og drev med selvskading en stund og hadde det helt forferdelig. Jeg har heldigvis prøvd mitt beste og tar kontakt med alle og er hyggelig mot dem, har fått mange nye venner. Noen ganger gråter jeg fordi jeg blir så glad av å se at folk liker å være med meg, at de blir glade for at jeg tar kontakt (spesielt dem som er alene eller sjenerte) og at de setter pris på meg. Det betyr så utrolig mye. I sommer begynte en venninne av meg å gråte fordi vi ikke kom til å se hverandre så ofte lenger. Hun gråt og gråt, det var helt hjerteskjærende. Jeg kommer aldri til å glemme det, for det var så ekte og jeg vet at hun mente det. Men all styrken jeg har bygget opp går i tusen knas når jeg ser dem som mobbet meg. Jeg vet at jeg har kommet mye lengre enn dem, jeg har bra karakterer, mange venner og går på den beste skolen. Men jeg får helt angst hvis jeg ser dem. Klarer ikke å ta bussen med dem lenger, jeg holder seriøst på å drepe dem. Slå dem ned. Skrike til dem. Men da vinner de, og det var det jeg ville hindre... det gjør så vondt. Jeg vet ikke om jeg kan begrense meg stort lenger. Alt jeg hadde bygget opp raser sammen igjen...

20.09.2013 KL. 21:09

Er forelsket i samme gutt som venninnen min, vi snakker å deler hemmeligheter hver kveld, han sier at han ikke liker veninnen min men meg, vi koser oss masse sammen og gir klemmer hele tiden... mens min gode venninne godtar det fordi jeg sier at vi bare er veldig godevenner... synes selv det er litt morsomt men er ogdå redd for å miste henne!! Haha

20.09.2013 KL. 21:10

Jeg har en spiseforstyrrelse, en slags udefinert type, men jeg har ikke fått noen diagnose. Jeg skulle ønske jeg hadde anoreksi eller bulimi, så kunne jeg i det minste fått noe konkret å forholde meg til. Hater å ikke vite sikkert. Alle tror jeg har det mye bedre enn jeg egentlig har det, har løyet så mye om hvordan jeg har det at jeg har begynt å tro på det selv...

20.09.2013 KL. 21:15

Jeg føler at alle på skolen har noe imot meg

20.09.2013 KL. 21:17

Jeg er livredd for dukker! Gamle porselensdukker spesielt. Åh gud, får frysninger bare av å tenke på dem... Dette er altså min største hemmelighet, fordi hvis noen fikk vite om den hadde de seriøst vært så onde og sendt bilder av dukker til meg om kvelden slik at de ødelegger natten min...

20.09.2013 KL. 21:24

Sliter med selvskading og mobbing på nett..er for idiot i hodet til å si i fra til noen at jeg trenger hjelp.

Anonym 2910

20.09.2013 KL. 21:25

Hei. Jeg er en sjenert jente og er 13 år jeg går i 8 klasse. mitt strøste hemilight r at jeg har hatt bre e kjæreste i hele itt liv og vi har ikke kysset en gang men jeg likte han ikke så godt og ha var forelsket i meg.

Alle har kysset og ikke jeg. år noen sier hvormange jeg hr vert ammen med så sier jeg husker ikke. fordi g ikke vil si det. Jeg har 3 kjekke gutter i klassen og er døds forelsket i dem tre, jeg vet det er dumt at 3 men de er såååå snille osv. 2 v dem pler å se å meg i timene og smile osv. men vi pleier ikke å snakke sammen. jeg vil ha kjereste veeldig !

elsker bloggen din!!!!!!! <3 kan du lage et innlegg om hvordan ikke bli sjenert eller hvordan bli mindre sjenert? vær så snill<3

Anonym

20.09.2013 KL. 21:30

Helt fra jeg gikk i 3.klasse har jeg blitt mobbet fordi jeg var litt høyere og større enn de andre.. Og helt siden 4.klasse har jeg hatt selvmordstanker.. Jeg prøver å ikke spise mye for å bli tynnere, prøver å ikke spise usunt, prøver å gjøre ALT for å bli "perfekt" eller bedre.. Jeg tenkte på selvmord 24/7 og hadde det ikke bra idet hele tatt! Nå tenker jeg ikke på selvmord lenger fordi jeg har begynt å tenke annerledes. Før tenkte jeg at alt det de sa var sant, at jeg var feit, stygg, dum osv. men nå tenker jeg at jeg faktsik er bra nok, fordi all den mobbingen har gjort meg sterkere på meg selv, jeg har lært meg selv å bli psykisk sterkere, dette er noe jeg aldri har sagt til noen fordi jeg ikke ville ha noe "oppmerksomhet" rundt det, fordi jeg tenkte ikke på selvmord pga. opperksomhet, men fordi jeg følte at det var den eneste løsningen..

mina

20.09.2013 KL. 21:32

Vennene mine leser dette her inblegge nå,BØØØ SYNNE,ELINE Å INGRID

Elisabeth

20.09.2013 KL. 21:33

Jeg har alltid sett for meg fremtiden som noe fint. En fremtid med en super mann, flotte barn, et stort, fint hus og en ordentlig familiebil. En fremtid hvor alle jeg er glad i kunne vært en del i. Plutselig oppdaget jeg noe høyst utenkelig. Jeg fikk plutselig veldig sterke følelser for ei jente. Jeg overså disse følelsene over lang tid, og ville ikke tro på dem. Det kunne jo ikke være sant, for fremtiden min inneholdt en mann, så dette måtte være feil. Etter mange måneder begynte jeg og forstå at den fremtiden jeg hadde sett for meg ikke kom til å bli min, dessverre. Jeg gråt meg i søvn hver kveld, følte jeg ikke fortjente noe godt. Skolen ble et slit, jeg klarte ikke konsentrere meg. Alt jeg hørte om temaet homofili var negativt. De få skeive jeg visste om ble baksnakket, og ledd av. De ble mobbet. Familien min hadde ingen gode holdninger til homofili. Alle snakket stygt om det, og jeg ble så utrolig trist. Det var kjempevondt. Jeg følte det var noe galt med meg. Jeg mistet lysten til å leve videre, alt var bare et stort slit. Jeg kunne ikke si hva jeg mente om ting, jeg kunne ikke fortelle noen om følelsene jeg hadde, samtidig som jeg var superforelsket i verdens fineste og beste jente. Da vennene mine snakket om kjekke gutter måtte jeg hele tiden lyve. Det gjorde så vondt. Jeg kunne ikke være meg selv. Det tok hele fire år (!) før jeg begynte å skjønne at det faktisk ikke er så få i landet som er homofil/lesbisk/bifil. Og alle disse var jo gode mennesker. Mange levde veldig fine liv. Jeg begynte å se at det faktisk kunne gå an å ha en fremtid med en person av samme kjønn. Likevel var jeg veldig redd for hva andre skulle tenke om meg dersom de fikk vite sannheten. Jeg skrev et langt, personlig og sterkt brev på ung.no, og fikk et godt, og veldig hjelpende svar. Jeg ble også tipset om å logge inn på youchat.com, hvor andre unge skeive sitter klare hver mandag og torsdag for å snakke med ungdommer som er usikre på legningen sin. Jeg logget inn, og fikk en veldig fin og støttende samtale, og vi gikk inn en avtale om at jeg skulle komme ut for moren min i løpet av to uker, for så å komme tilbake på chatten og snakke om det. Akkurat i siste liten klarte jeg å fortelle hemmeligheten jeg hadde båret på i over fire år til mamma. Hun tok det helt fint, og sa at det absolutt ikke var noe problem. Jeg følte det som at jeg ble flere tonn lettere, jeg mistet den store belastningen jeg hadde båret på. Jeg innså at det faktisk ikke er noe galt i å være skeiv. Ikke minst, jeg kunne være ærlig med meg selv, og jeg kunne akseptere de følelsene jeg hadde for denne jenta. Den dag i dag er vi sammen, og jeg har aldri hatt det bedre! Hun lyser opp alt som er mørkt i hverdagen min, og støtter meg gjennom alt. Fire år skulle det ta, men det ordnet seg tilslutt, og det fikk en god start på et "nytt" liv! :-)

20.09.2013 KL. 21:36

nottobeshown.blogg.no er min største hemmelighet

20.09.2013 KL. 21:36

Jeg har ikke kysset noen på "ekte", bare på leker og sånt..

PROBLEMBARN

20.09.2013 KL. 21:37

Dette er ikke mitt problem, men venninna mi som er 15 har forlova seg med en som er 19 og de har vært sammen i 1 år eller nå...er veldig før at han kommer til å utnytte henne veldig my...

20.09.2013 KL. 21:37

Jeg er lesbisk men tørr ikke si det til nokon?

Maria

20.09.2013 KL. 21:38

Jeg er en person som setter familien fremfor alt. Jeg er veldig glad og fornøyd med livet, men jeg sliter med å ønske mine venner godt. Dette synes jeg er veldig flaut og egoistisk av meg, men ting er bare slik. For eksempel så blir jeg ikke glad av at min bestevenn gjør det bra på en prøve, mer nesten sur.

Dette er jeg veldig flau over, vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det..

Anonym

20.09.2013 KL. 21:38

jeg føler alltid at jeg er upopulær, joda jeg har mange venner og sånt, men alle andre henger med gutter og får 100 likes på facbook på 2 min, jeg får sånn 3 på 2 min. I tilegg føler jeg meg rett og slett skikkelig upopulær og stygg og det sliter skikkelig på meg, at jeg rett og slett er en nørd. Ingen vet dette

Redd for hva tiden bringer

20.09.2013 KL. 21:39

Min største hemmelighet er at jeg er redd for framtiden. Jeg er en 17 år gammel jente som snart er ferdig med videregående. Jeg har ingen aning om hva jeg skal gjøre i livet videre. Sannheten er at jeg vil fortsette å være ung. Jeg er redd for å bli gammel. Jeg vil gå tilbake i tid å bli 12 år igjen. Alt var så mye lettere. Nå er verden bare et skummelt sted. Jeg er på et sted hvor jeg ikke føler at jeg hører til, jeg er redd for hva tiden bringer. Kommer jeg noengang til å finne ut av hva jeg vil drive med resten av livet? Kommer jeg til å bli lykkelig? Det er med tårer i øynene at jeg skriver dette, jeg er ufattelig redd for framtiden. Jeg har store drømmer og ønsker til meg selv og jeg har enda et lite håp, men i det sekundet jeg må velge hvilken utdanning jeg skal ta vil det ikke være et snev igjen av det håpet. Jeg er redd for å ikke bli lykkelig, jeg er redd for at mitt liv ikke blir slik jeg ønsker.

Andrea

20.09.2013 KL. 21:40

Min største hemmelighet er at jeg har slitet med spiSeforstyrelser. Alt startet med at bestevenninne min ble veldig opphengt av kropp og vekt. Det førte til at hun fikk spiSeforstyrelser. Jeg kjønte ikke hvorfor hun ikke ville spise. Jeg kjønte ikke meningen, men etter hvert ble jeg også mer opptatt av det. Det endte med at jeg også fikk spiSeforstyrelser . Jeg spiste ingenting. Utenom bomull, som jeg spydde opp. Jeg gikk ned

Masse i vekt. Mange sa at jeg hadde blitt mye tynnere. Mamma var bekymret. Vennene mine kjønte at jeg hadde spiSeforstyrelser . Folk trodde at jeg ikke likte mat. Noe som var egentlig sant. Jeg ble tynnere og tynnere. Jeg ble mer deprimert og mer deprimert. Det var som at jeg var i et svart hull. Jeg hadde lyst til å dø. Jeg kuttet meg selv.

Sommeren 2011 dro jeg og fammilien min til Spania. Jeg var fortsatt tynn og deprimert. Mamma gjorde alt hun kunne for at jeg skulle bli fornøyd. Jeg tenkte masse og slet mye med meg selv. Jeg kom med mange forskjellige tanker som:

Hvorfor ødelegger jeg livet mitt? Hvorfor er man ikke fornøyd med seg selv? Hvorfor ødelegger jeg for andre? Hvorfor ville jeg bli tynnere? Hvorfor?? Hvorfor??

Da begynte tankene å snu seg. Jeg ble mindre deprimert, og begynte å spise så smått.

Mamma hjalp

Meg utrolig mye. Hun hjalp meg med å få spiselysten tilbake. Jeg fikk ikke anoreksi , men en form for spiSeforstyrelser . Hvis ikke det hadde vært for mamma hadde ikke jeg levd nå idag. Jeg er utrolig glad for . Broren min begynte nettopp på ungdomsskolen. Det går ikke så bra med han . Han sliter med seg selv. Han har begynt å snuse og røyke. Jeg er redd for framtiden hans. Han skulker på skolen og er deprimert. Det er vanskelig for meg som lillesøster å hvite hva man skal gjøre?

Folk tror at jeg lever et perfekt liv. En perfekt fammilie,

Men det er det ivertfall ikke.

Det var godt å få sagt det ut

Takk

20.09.2013 KL. 21:41

Jeg er ferdig med første måneden på utveksling og har ni igjen. Jeg hater vertsfamilien min og har ikke mulighet til og bytte familie eller dra hjem. Foreldrene mine hjemme blir småsur når jeg ringer de, ettersom det er ekstremt dyrt. Jeg vet med andre ord ikke hva jeg skal gjøre, og jeg vil sove bort de neste månedene. Selvmord har faktisk vært et tema i hodet mitt, ettersom jeg ikke har noe og være hær for. Itillegg har jeg ingen hjemme jeg gleder meg til og se igjen, ettersom jeg ikke føler meg savnet hos noen. Hadde jeg bare hatt ordentlige gode venner både hær og hjemme, så hadde nok situasjonen vært bedre

20.09.2013 KL. 21:43

Jeg er nok den gladeste jenta, ler hele tiden og har allitd et smil om munnen. Likevel, føler jeg meg så alene..

20.09.2013 KL. 21:45

Har slete psykisk dei siste 2 åra, men har ikke tenkt tanken på å gi opp.

20.09.2013 KL. 21:45

jeg føler meg innestengt

Anonym

20.09.2013 KL. 21:45

Jeg har opplevd alt for mye til å være 17 år. Jeg fant "faren" min død da jeg var 6 år, når jeg var 15 fikk jeg bekreftet at han ikke er min biologiske far likevel etter flere år med undring på akkurat dette. Det siste året har vært det verste året i mitt liv og jeg har mistet min aller beste venn. Jeg savner henne hver dag og griner bare ved tanken. Men jeg ser ikke noe poeng i å gjøre det verre enn det allerede er. Jeg vil bare ha alt tilbake slik jeg en gang hadde det.

20.09.2013 KL. 21:46

Jeg prøver ofte være populær osv., er ikke streber altså, men mens andre har størst glede av fb, vil jeg heller sitte på sims, er 99er, føler meg så syktsyktsykt barnslig

20.09.2013 KL. 21:48

Har mangen hemmeligheter :

Ble voldtatt med klær på av fetteren min når jeg bare var 6-8 år og han sa at jeg skulle få alle pocemon kortene hans om jeg lå opp å han noe som jeg selvfølgelig ikke har fått, da var han 15 år. Jeg oppdaget egentlig når jeg gikk i 6.klasse hva han virkelig hadde gjort med meg! Dette ble oppdaget når vi gjorde det på badet til mormor og morfar og tanten min ringte til mamma og spurte hva vi gjorde! Han sa egentlig at han skulle lære meg å banke folk!

? min bestevenn har selvmordstanker noe som ble oppdaget når vi var på klassetur når hun prøvde å drepe seg selv

<3

20.09.2013 KL. 21:48

En av mine hemmeligheter er at jeg har lyst til å bli en sangstjerne. Altså alle vet at jeg vil bli kjent via sang, pga de er det jeg brenner for. Men det er ingen som egentlig vet hvor mye jeg vil bli det! Jeg tenker på det hele tiden, nå som jeg er 14 år, så må jeg nok tenke på å starte et sted snart. Men jeg har lyst til å bli i USA, like stor som miley cyrus! Så ja, jeg ønsker så mye at jeg blir flau.. Det er grunnen til at jeg ikke forteller helt ærlig det, men på tull at det er min aller største drøm.

20.09.2013 KL. 21:49

Jeg kan ikke vise meg foran noen uten sminke, ikke foreldrene mine engang. Kanskje en sjelden gang da huden min ikke ser forjevelig ut.

20.09.2013 KL. 21:49

Jeg er flink til å synge. Ingen har hørt meg synge før :P

Anonym

20.09.2013 KL. 21:49

Jeg blir ekstremt for bekymret, og det er et mye større problem en du tror. Fek.s hvis søsteren min ikke er hjemme 1 min etter hun skal komme hjem, beggyner jeg nesten å gråte. Det er et av mine største promblem også hemmelighet. Glad for å få sluppet det ut.

20.09.2013 KL. 22:02

jeg er 15 og har aldri kysset noen og jeg er faktisk alltid alene...

Anonym

20.09.2013 KL. 22:03

En av mine største hemmeligheter er at familien min vil at jeg skal gifte meg med fettern min. Jeg var 14 år da de lovte meg bort, de gjorde det tidlig fordi de mente at de ordentlige guttene ble tatt først. Denne gutten er ett år yngre enn meg og utseende messig ikke noe særlig. Akkurat nå er jeg i ett forhold med en annen gutt på min alder. Jeg er utrolig redd for hva fremtiden vil bringe og utrolig redd for at jeg dessverre må svikte mine foreldre.

20.09.2013 KL. 22:07

Jeg har kjempe dårlig selvtillit

Amalie!♥

20.09.2013 KL. 22:20

Jeg er 12 år og har noen ganger selvmordstanker, og det er så vondt og ikke kunne si det til noen!

Hadde det mye før men ikke mye nå, bare når jeg er lei meg..

Men jeg føler at ingen vil ha noe med meg og gjøre, at jeg er pllagsom, men føler det ikke sånn selv.

Og ofte er det noen fra klassen som rakker ned selvtilliten min, da en venn skulle være med meg hjem kalte hun meg feit, og det syns jeg var sårende, så sa hun: Men se på meg! Se hvor tynn jeg er! Og alle i klassen nesten er sånn modelltynne, føler meg så tjukk i fohold til dem! Og når folk kaller meg pen på bilder tenker jeg bare, de skriver det ikke for og mene det, men de vil ha tilbakemelding på det selv, gjetter alltid sånn. Noen venner sier at jeg MÅ slutte med så dårlig selvtillit, får det ikke til. Har prøvd psykolog, men det funker ikke...

Og hvis jeg sier hei til en populær jente på skolen for og være hyggelig ser hun bare rart på meg..

Og når klssen har førstevalg og andrevalg i lag på stikkfelt, så er jeg en av de som går ut sist av alle, som er bra, men valget blir sånn: Først de pene, så de stygge, jeg er sist... og jeg blir faktisk lei meg, men det syntes ikke.. Men ellers har jeg egentlig et bra liv! Kjempesnillfamilie og venner, men noen venner er fake.. Men heldigvis er de fleste snille!

20.09.2013 KL. 22:21

Helt siden jeg var liten jeg har ønsket å bli tynnere. Så jeg begynte å spise mindre. jeg spiste kunn et måltid til dagen. Har mange ganger fått tilbake fall der at jeg spiste mer en jeg skal. Jeg var så sulten at jeg klarte ikkje å la vær å spise.. I dei siste månandene har jeg spist veldig lite. Jeg har aldri følt meg normal. Folk glømmer meg hele tiden, og jeg føler at vennene mine ikkje bryr seg om meg. Vi sitter i grupper på skolen. Og en dag flytta en venn som satt på gruppa mi til en annen gruppe, så jeg blei sittande aleine i timan. Vet ikkje hva jeg har gjort galt?! Har aldri sakt noe eller gjort noe mot dem for å få dem til å gå fra meg. Føler noe er galt med meg..

anonym

20.09.2013 KL. 22:22

jeg ble voldtatt i en alder av 13. dette er min største hemmlighet fordi jeg ikke har fortalt mine foreldre om det.. de som vet det er min bestevenninne og kjæresten. Slet veldig med det de første årene ( er nå 17 år). Men på grunn av min fantastiske gutt og gode venner har jeg klart å komme meg videre, selv om jeg plages av det enda

Siri

20.09.2013 KL. 22:26

Føle meg så aleine. Er ikkje på same bølgelende som folk, sjølv om det ikkje synes.

20.09.2013 KL. 22:28

In future I want to live with Harry Styles. But I know it will never happen.

madelen

20.09.2013 KL. 22:44

Jeg har alltid følt meg tykk, ikke sånn veldig men jeg ser jo at jeg er en del større en venninnene mine. På ungdomsskolen pleide guttene å rope feita eller si at jeg hadde en "svær ræv" noe som på den tiden ikke var posititv. Jeg var svært misfornøyd med meg selv, så jeg begynte å spise lite og overtrene. I den perioden spilte jeg håndball og trente hver eneste dag. Men problemet var at jeg ikke så noen resultater. Vekta sto stille og jeg følte meg fortsatt tykk. Det verste med dette var at hver gang jeg var på jentekveld, bursdag, cup eller lignende spiste jeg aldri noe usunt og jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke gikk ned i vekt. Jeg søkte derretter hjelp på fitnessbloggen.no og fant ut at jeg spiste alt for lite lite og trente for mye at kroppen gikk i "sparemodus". Dette gjorde at jeg forsto at jeg måtte spise mye mer. Det tok en stund, men vekta gikk gradvis nedover og jeg gikk ned 8kg på det meste. Men så fort jeg begynte å spise noe usunt kunne jeg legge på meg 2kg snap feks på en helg. Vekta føk opp og ned rundt 72kg hele tiden noe som jeg tror er trivselsvekten til kroppen min. Er 1.72høy. Jeg fortsatte å spise sunt og trene men kroppen ville ikke miste de ekstra kiloene. Målet mitt var å gå ned til 69.9 (altså alt under 70kg). Jeg spiste aldri noe usunt, ikke godteri, ikke kake (spiste ikke en gang kake på bursdagen min) , drakk ikke brus, spiste ikke hvetebakst, pizza og lignende. Men etterhvert ble det for mye, jeg hadde lyst på noe godt. Venninne mine koste seg med pizza og boller på skolen, men jeg kunne ikke.. for jeg la jo på meg så fort. Dette ente med at jeg fant ut at den eneste måten jeg kunne spise usunt på var ved å kaste opp maten i ettertid. Dette begynte i det små, men nå kaster jeg opp veldig ofte. Kastet faktisk nettopp opp en hel ekse med sandwich is og melkesjokolade. Dette har utviklet seg til en kraftig spiseforstyrrele (bulimi). Til vanlig spiser jeg mitt første måltid i storefri på skolen 11.30, da spiser jeg ofte salat, også spiser jeg ikke igjen før jeg kommer hjem fra skolen 15.30, da døtter jeg i meg kanskje 5-6 brødskiver evt 4 rundstykker, sjokolade, sandwichis yeah you name it til de store grader! Så forsvinner jeg bort på toalettet og blir der til jeg har fått opp alt. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre lenger, men jeg tørr ikke fortelle noen om det og vil ikke gå til psykolog. Jeg har nå bestemt meg for at til mandag er det slutt på oppkast! Da får jeg heller bare få dårlig samvittighet hvis jeg spiser usunt! Jeg skal komme meg ut av dette forferdelige spisemønsteret!!! Men probelemet er bare at den mandagen jeg har skullet slutte har skjedd alt for mange ganger....

20.09.2013 KL. 22:46

Har hatt selvmords tanker og driver med selvskading

20.09.2013 KL. 22:47

Jeg er forelsket i en der hedder Jens <3

Anonym

20.09.2013 KL. 22:49

Jeg har aldri vært forelsket. Og savner noen, bare vet ikke hvem ennå! Jeg har så utrolig lyst til å like en person så mye. Jeg er 16 år

J

20.09.2013 KL. 22:54

Jeg har herpes.

Jeg falt pladask for en tilsynelatende ordentlig gutt våren 2013, han dumpet meg, jeg ble knust og oppdaget en måned senere hva han hadde smittet meg med. Jeg føler meg skitten, flau av tanken på at jeg må fortelle dette til en framtidig kjæreste og sint fordi jeg aldri kan bli frisk.

20.09.2013 KL. 22:56

Jeg er livredd for å gå på jobb, redd for at jeg dummer meg ut. Men tørr ikke slutte fordi det er status på skolen og ha jobb.

20.09.2013 KL. 22:59

Jeg føler meg så lett! Livet mitt er veldig bra nå å jeg er fullstendig lykkelig! Jeg har ikke sagt noe om dette til noen, de hadde sikkert bare sett rart på meg... Jeg har gode venner, foreldrene mine er de beste i verden å livet er rett og slett perfekt! Det største jeg bekymrer meg om er bare å ikke få gjort ferdig lekser, mensen og en gigakvise. Føler jeg kan gjøre noe med livet mitt, bli noe stort som foreldrene mine blir stolte av! Familien min skal faktisk på verdensreise i 4 mnd! Gleder meg så mye! Er bedre i håndball og fotball enn jeg har vært på lenge, jeg kan gjøre ALT! Hvis du har en dårlig dag, tenk på de gode tingene i livet, hva du kan oppnå hvis du jobber hardt for det!! Tenk på det å dagen din blir lysere og enklere. Kanskje litt rart å skrive om det her, men må bare få sagt det!! <3 husk: der det finnes mørke finnes det alltid lys...

anonym

20.09.2013 KL. 22:59

Alle komplimenterer smilet mitt og at jeg ser så lykkelig ut. Og i bunn og grunn har jeg egentlig all grunn til å være lykkelig. Har fantastiske venner og en støttende familie, flere talenter og bor i et fint område. Men alikevel er jeg ikke lykkelig. Jeg vet ikke hva det er. Jeg føler at tiden flyr forbi meg, og at jeg snart skal dø, enda jeg er veldig ung. Jeg er så redd for at jeg ikke rekker å leve livet slik jeg vil leve det.

20.09.2013 KL. 23:04

Jeg har levd med mamma og pappa hele livet. De har akkurat skiltes og jeg hadde 2 forferdelige år før skillsmissen... Mamma var syk, hun ble lagt inn i sykehus (MENTALT) jeg var så flau det, så jeg ville ikke besøke henne eller støtte henne. Jeg angrer og blir lei meg bare jeg tenker på det. Jeg bare forlatet henne, noe jeg ikke skulle ha gjort. Hun var i den situasjonen hvor hun trengte hjelp, og jeg var der ikke. Mamma hadde ingen ved sin side.

Jeg har alltid vært på pappa sin side.

Men nå bor jeg med mamma, og jeg sliter fortsatt litt med å være snill med henne og være glad for at jeg har en mor. Jeg bor i en koselig leilighet med henne i byen og har bra egentlig. og når jeg tenker på det,....

Jeg kan ikke tenke meg et liv uten mamma. Hun er en av de viktigste personene i livet mitt. Jeg elsker henne overalt på jord.jeg skal aldri gjøre noe sånt mot mammaen min igjen. Aldri.

Alt går bra nå, heldigvis.

20.09.2013 KL. 23:09

eg er 19 år og lika ein gut som er tre år yngre enn meg. veit ikkje, men har ein kjensle om at han kanskje lika meg også. veit ikkje kva eg skal gjere, eg kan jo ikke være ilag med han, kva ville folk tru? eg ville sjølv sett rart på noken som var ilag med ein så mykje yngre gut. han er så og si perfekt for meg, og kvar gong han smile så smelta eg...

20.09.2013 KL. 23:10

Jeg tør ikke åpne meg for noen. Er redd for å bli knust, rett og slett. Er kanskje ikke en hemmelighet, men deilig å få det ut uansett.

20.09.2013 KL. 23:12

Jeg kutter meg selv, har selvmordstanker, anorexia og får panikkanfall.

20.09.2013 KL. 23:13

Jeg er bifil

Jente 15

20.09.2013 KL. 23:15

Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Før sommerferien hadde jeg tonnevis av selvtillit og masse venner ig var ikke det minste redd for å snakke med gutter. Men nå harjeg mista all selvtilliten og sliter med selvbildet og tørr nesten ingenting. Føkker opp alt og med en gang jeg kommer hjem fra skolen og griner masse og så sovner jeg, jeg liker å sove, da drømmer jeg meg bort.

anonym

20.09.2013 KL. 23:18

Jeg har vært dødsforelska i en gutt helt siden jeg først så han i åttende, går nå i tiende. Har hørt at han syns jeg er pen, men jeg (og heller ikke han) gjør noe som helst. Jeg tørr ikke å snakke med han selv om jeg vil, jeg føler han ignorer meg. Han er perfekt og vi går i samme klasse, GUD HAN ER SÅÅ PEN.

anonym

20.09.2013 KL. 23:19

Jeg har ingen venner. Jo, han jo en gjeng på fire men alle er liksom sammen bortsett fra meg. Jeg føler meg ignoret, baksnakket og "ditchet". Jeg har lyst på nye venner, jeg vil ha et morsomt liv, ikke bare sitte alene.

Anonym

20.09.2013 KL. 23:20

Jeg startet på vidregående denne høsten, og jeg har det helt fantastisk! Alt har blitt så utrolig bra! Jeg elsker livet!!!

Anonym

20.09.2013 KL. 23:24

Jeg er livredd for å dø! Og det at jeg vet at mamma, pappa, søster, venner osv.. Også skal dø.. Noen til og med før meg ! Er så sykt forbanna på den som skapte døden

Julie

20.09.2013 KL. 23:27

Jeg har skikkelig lyst til å bli modellagent! en sjelden og omfattende, men ufattelig morsom jobb! Jeg ser iblandt jenter som virkelig har alt på plass, jeg får så lyst til å sende dem inn å gjøre dem til fullbookede modeller! men må jo først ha ''modellagent'' tittelen.

20.09.2013 KL. 23:29

Har et stort ønske om å bli modell en dag ! Kan jo alltids drømme !

20.09.2013 KL. 23:29

Hvis jeg noen gang skal dø så vil jeg ikke dø av alderdom, men heller flykræsj, o.l jeg vil ha noe unikt! men selvfølgelig... jeg skal faen meg være gammel når det skjer.

anonym

20.09.2013 KL. 23:30

min største hemmelighet er at jeg sliter sykt med selvtilliten min. jeg føler meg ofte ikke bra nok, og jeg bryter av og til helt sammen. jeg blir ignorert på skolen og føler meg null verdt. ingen jeg kjenner vet om det, bortsett fra de som ignorerer meg. det er sykt trist når de du trodde var dine beste venner plutselig snur ryggen til deg og ignorerer deg.

anonym

20.09.2013 KL. 23:33

Jeg liker fortsatt eksen min som jeg var sammen med for en del år siden. Føler egentlig liker blir et for svakt ord. Jeg har en del andre gutter som liker meg og jeg prøver å komme meg videre, men får det bare ikke til.

Katrine

20.09.2013 KL. 23:34

Min største hemmelighet er at jeg er redd for fremtiden. Redd for at jeg ikke skal få meg jobb, eller at jeg skal tjene for lite. Jeg er redd for at jeg ikke klarer å henge med på videregående. Jeg hadde 5,1 og 5,3 i snitt i 8. men nå har jeg litt dårlige karakterer (går i 9.) Jeg sliter en del med spesielt matte og jeg blir ofte frustrert fordi jeg sliter. Og vanskeligere skal det bli.. Jeg er redd for at jeg ikke får råd til å kjøpe meg hus, betale regningene mine, og å slite økonomisk.

Anonym

20.09.2013 KL. 23:34

Ååh, vil egentlig ikke være sånn veldig drama, og "jeg syns så synd på meg selv" aktig, men det virker vel sånn når jeg skriver det jeg skriver.

Jeg har alltid vært stille og sjenert, og har derfor ikke hatt all verdens med venner. Jeg har hatt de få kjempe nære vennene, som alltid har vært der for meg. Jeg er aldri ute å fester, drikker alkohol (som jeg hører at mange på min alder gjør nå), alt jeg gjør er å sitte hjemme... Hver helg sitter jeg hjemme, inne på rommet mitt og ser på film, eller bare soser rundt på nettet. I høst begynte jeg på videregående, og kom i ny klasse med bare nye folk. Hver gang jeg blir spurt "hva driver du med på fritida?", får jeg et press over meg. Jeg tenker at jeg kan ikke si hva jeg faktisk driver med, jeg vil jo ikke virke som om jeg ikke gjør noenting, at jeg ikke har noe liv! For noen ganger føler jeg det, at jeg ikke har et liv, sosialt sett i hvertfall. Bare på skola, og en gang innimellom med de nærmeste vennene mine.

Haha, så seriøst det der ble.. Kan jo si en annen ting som jeg holder skjult for mange også da. Jeg har så SJUKT lyst å lære meg magedans! Det ser så ufattelig stilig ut, og jeg har faktisk vurdert det, men må bare tørre det først.. :)

Anonym

20.09.2013 KL. 23:35

Selvskadig. Min måte å ''cope'' med angsten min, som har økt kraftig over det siste året. Høres patetisk ut, men har ingen å henvende meg til når slike ting skjer, fordi det er mye vanskeligere enn folk tror. Butikkturer på 2min klarer jeg ikke fullføre uten et anfall som får meg til å snu, kino og shoppingturer, overnattinger, transport bare.. Alt dette. Jeg hater det så sinnsykt, angsten stopper meg virkelig i alt. Å gå med langarmede gensere for å dekke til de uskyldige arrene langs ermene er så flaut. Jogger lange turer flere ganger i uken og trener hardt for en 15-åring for å slippe ut frustrasjon og sinne. Men blir utslitt, er jo nesten bare bein av meg ..

20.09.2013 KL. 23:36

Min største hemmelighet er at jeg er forelsket i en mann på 30, jeg er 18. Føler meg unormal.

<3

20.09.2013 KL. 23:37

Jeg fikk mitt første kyss i slutten av 8. klasse.. Og det var på nødt eller sannhet! Så kleint å få sitt første kyss på den måten, men det var med han jeg liker så godt <3 Alle tror jeg hadde kysset noen før, men det har jeg ikke haha.. Kjipt å få sitt første kyss som "tvang", jeg skulle ønske det var noen som kyssa meg fordi han likte meg. Har ikke blitt kyssa etter det, og har aldri hatt en kjæreste..

20.09.2013 KL. 23:37

Jeg har anoreksi, ortoreksi, OCD, lettere angst, bulimitendenser og depresjonstanker, men ingen av vennene mine vet en dritt om det, jeg er ganske populær og mange kaller meg for perfekt. Gir virkelig faen om jeg dør i morgen

20.09.2013 KL. 23:40

Er så trist å høre alle som sliter med selvmordstanker, anorexi, bulimi, depresjon osv. Jeg kan si at jeg har hatt deler av det, men det gikk over!

Spis hva du vil, kos dere med livet og smil! Alle ser forskjellige ut, og det er det som gjør oss alle unike og fine, tenk da, ingen er som deg, og husk ALLE er sjalue på ALLE. sånn er det bare, vi må bare leve med det. Alle har negative sider med seg selv, ALLE, ikke bare deg, men alle. Vi har alle dager vi ser helt for jævelige ut og sånn er det bare.

Om du er supertynn, tynn, normal, tykk, supertykk, hva så? man skal jo spise sunt uansett hvordan man er i form, men å unne seg godt skal man søren meg gjøre, ivertfall mer enn 2 ganger i uka!

Noen mobber, noen er frekke, noen er snille, noen er falske, noen er morsome, vi er alle forskellige, vi må lære å takle alle disse typer! og for all del ikke ta til seg stygge ting, husk at de fleste får dritt i trynet et par ganger i livet, og ja, det suger, men.. ikke la personen være verdt det.

Smil til finenden, det er det beste trikset!

20.09.2013 KL. 23:47

Min største hemmelighet har jeg ikke fortalt til noen, og det er en grunn til det. Da jeg var 12 år (4 år siden) var foreldrene mine skilt og jeg besøkte faren min annen hver helg. I denne perioden hadde pappa det ekstra tungt. Han skrev et erstattningsbrev til kommunen der han beskrev opveksten sin. Han har nemmelig blitt oppdratt av noen helt forferdelige foreldre(og foster foreldre) som blant annet var alkoholikere, narkomaner og voldtektsmenn. Dette har gjort at han satt igjen med en lang liste forferdelige minner og historier. Disse historiene skrev han ned og sendte til kommunen for å få erstattning (en stor summ penger). Når han i helgene hadde oss på besøk i denne vanskelige tiden drakk han mye. Alt for mye. Vi så han ofte full og når han var beruset ble han veldig glad i oss. Litt for glad i oss. En helg når jeg var hos han alene uten broren min, hadde han drukket igjen. Han spurte først om jeg kunne massere han på ryggen, etterhvert spurte han om jeg kunne massere han på andre intime steder. Jeg nektet, men ble presset. Og jeg syntes bare dette var kvalmt. Han ville massere meg også, men jeg dro hånda hans så hardt jeg kunne opp igjen. Etter denne episoden gikk jeg inn på badet og vasket hendene mine, jeg følte meg så utrolig skitten. Jeg ble på badet lenge og gråt helt til pappa hadde sovnet, det var for ubehagelig å bare se eller snakke med han.

Dette har jeg aldri fortalt til noen. Og jeg vil ikke fortelle det nå, fordi for 3 år siden døde pappa av et hjerteinfarkt, helt uventet. Og om jeg forteller dette til noen vil dem tro og tenke at pappa var et forferdelig menneske. Og jeg vil ikke legge det på han nå som han er borte, fordi han var faktisk ikke et forferdelig menneske. Han var det sterkeste og snilleste mennesket jeg noen sinne har møtt.

20.09.2013 KL. 23:49

Jeg er forelsket i en fyr i parallellklassen min, men jeg er redd han ikke liker meg. Jeg tror jeg bare skal sjanse, hva har jeg å tape?

20.09.2013 KL. 23:50

åhhh :( så trist :(( håper alt er bra med deg ! kjære deg... lykke til videre <3

Frida Næsje

20.09.2013 KL. 23:55

Jeg er forelsket i min beste venn.

21.09.2013 KL. 00:01

jeg tror jeg er gravid..

anonym

21.09.2013 KL. 00:01

Helt siden jeg gikk i 1. klasse har jeg blitt ropt feita og stygga til. Ikke direkte mobbing, men når du har hørt det så mange ganger går man jo lei. Så da bestemte jeg meg for å endre på det, spessielt "feita" problemet. I fjord etter sommeren (begynnelsen av 7.) bestemte jeg meg rett og slett for å gå ned i vekt. Men desverre ble det på litt feil måte.. Jeg søkte på diverse fitness blogger osv, og fant da fort ut at å begynne å spise litt mindre og trene mer skulle hjelpe. Men vekta stod stille. Jeg begynte først å kutte ut frokost og skolematen. Kiloene forsvant i en fei, og jeg fortsatte. Middagen kastet jeg opp i tillegg, og jeg skjønte ikke før senere når jeg søkte opp om bivirkningene på spiseforstyrrelser at jeg hadde fått bulimia nervosa. Jeg stengte ut vennene mine og satt bare inne. Deprisjonen tok over og jeg startet å kutte meg. Alt folk sa og gjorde ble bare feil. Nå etter 1 år med bulimi, er jeg her fortsatt og sliter mer enn før.

21.09.2013 KL. 00:06

Jeg føler at jeg allerede har misslyktes i livet som 18 åring, jeg legger meg alltid med en klump i magen

21.09.2013 KL. 00:06

Min hemmelighet er at jeg er forelsket i en gutt i klassen min. Jeg har egentlig aldri følt "behovet" etter en kjæreste, og har i stedet levd singellivet fullt ut. Men det er noe spesielt med han. Han er ikke som alle andre guttene jeg kjenner; han er snill, omsorgsfull, uselvisk og jeg føler jeg kan stole 100% på han. Vi har kysset da, men det var på fylla i starten av sommerferien. Vi har vært gode venner helt siden starten av ungdomsskolen, og jeg vil ikke ødelegge det ved å si at jeg liker han. Men det gjør jeg, så utrolig mye også.

21.09.2013 KL. 00:10

Jeg har pult broren til bestevenninna mi..

21.09.2013 KL. 00:12

Stemoren min var fæl... Hun bruker faren min bare for å få penger. Hun sier han har vært voldelig mot han, noe han ikke har vært. Hun fikk meg til å føle at jeg ikke var god nok. I en alder av nå under 14 år, har jeg begynt å prøve å slanke meg noe som ikke går.... Jeg har begynt med ting i alt for tidlig alder... Jeg hater henne, jeg hater han å. Han tok henne tilbake 3 ganger... Han er nå i utlandet å kan ikke være i Norge før hun har gitt seg... Jeg savner og hater han får at han gjorde dette. Hun er alkoholiker og en bløffer... Hun er falsk og betyr mye trøbbel...

21.09.2013 KL. 00:13

Stemoren min var fæl... Hun bruker faren min bare for å få penger. Hun sier han har vært voldelig mot han, noe han ikke har vært. Hun fikk meg til å føle at jeg ikke var god nok. I en alder av nå under 14 år, har jeg begynt å prøve å slanke meg noe som ikke går.... Jeg har begynt med ting i alt for tidlig alder... Jeg hater henne, jeg hater han å. Han tok henne tilbake 3 ganger... Han er nå i utlandet å kan ikke være i Norge før hun har gitt seg... Jeg savner og hater han får at han gjorde dette. Hun er alkoholiker og en bløffer... Hun er falsk og betyr mye trøbbel...

21.09.2013 KL. 00:15

Jeg har en spiseforstyrrelse som ingen vet om, og jeg vet ikke hvordan jeg skal søke hjelp.

21.09.2013 KL. 00:19

Jeg er så utrolig lykkelig etter jeg flyttet til en storby for å studere. Jeg er i bedre form enn noensinne, jeg har danka ut 1.keepern på skolelaget!! Jeg har bare gode mennesker rundt meg. Føler meg utrolig heldig.

21.09.2013 KL. 00:23

Jeg har røyka hasj :-)

21.09.2013 KL. 00:42

Alle tror jeg er det største englebarnet som ikke gjør noe som helst galt og får toppkarakterer, men jeg røyker marihuana nesten hver helg. Noen ganger også i hverdagene. Lager min egen bong av vannflaske. Jeg har aldri fortalt det til noen som helst, den eneste som vet det er den jeg kjøper det av. Nå vurderer jeg å fortelle det til en gutt jeg prater med, han røyker det også, så da kunne jeg røyka med han.. hadde vært koselig (:

21.09.2013 KL. 00:57

Jeg har anoreksi, og kjemper en evig kamp for å bli bra nok. I jakten på lykke har jeg ikke gjort annet enn å ødelegge for meg selv.

Anonym

21.09.2013 KL. 01:06

Jeg er bipolar.

21.09.2013 KL. 01:20

æ e heilt sinnsykt forelska i en gutt, og han føle det samme for mæ, men æ e redd for at ingenting skal funke sånn æ vil det ska

21.09.2013 KL. 01:21

Jeg ble voldtatt for 6 år siden i mitt eget hjem. Jeg har aldri turt å fortalt det til noen før for en måned siden, noe som har ført til selvskading og diagnosen alvorlig depresjon. Har aldri følt meg verre og tommere innvendig enn nå.

Kkkk☺️

21.09.2013 KL. 01:27

Min største hemmlighet er at jeg ikke har det bra utsendet messig, jeg sammenligner meg selv med ALLE jentene jeg det og alltid taper. Noe som gjør dagen min litt bedre er deg, bloggingen din. Du gir meg motivasjon og tro til noe bedre, så tusen takk. Men den største må være at jeg er så deprimert over mitt utsendet at jeg vil ta plastik oprasjon og vil se ut som ; 'alena shiskovah' eller 'sasha markina'!

Hadde hjulpet veldig om du hadde hjulpet meg? Jeg vet jeg er en liten kommentar i et mye større felt men det hadde VIRKELIG hjulpet. Og tusen takk du har den beste bloggen noensinne og du er et forbildet, uansett om du leser dette eller ikke, vil jeg bare si DU ER ET GODT, MORSOMT, VARMT, OMSORGSFULT MENNESKE, TUSEN TAKK FOR AT DU HVISER OSS AT 'DET Å VÆRE DEG SELV' er MYE VIKTIGERE en sminke, klær og venner. Tusen takk igjen, JEG VET AT DU KOMMER DEG LANGT I LIVET!

kjærlig hilsen, en jente med et smil:)

21.09.2013 KL. 01:31

kjære kristine

innser du ikke når du leser gjennom disse kommentarene hva mange har sagt til deg? 70% av disse hemmelighetene er folk med spise forstyrrelser :) ikke kom her og si at du ikke provoserer.

21.09.2013 KL. 04:34

Jeg får helt angst når jeg har alt for mange folk rundt meg, så den første mnd på skolen, var jeg bare hjemme å gråt fordi jeg var så redd for å gå på skolen.

Jeg sliter veldig med å gå på skolen, så jeg var masse hjemme fra skolen før også på gamle skolen, nå har jeg flyttet til canada

. Men jeg var ofte ´´syk´´ men jeg turte ikke å si det til beste vennene mine så det endte opp med at de mobbet meg for at jeg var lite på skolen.

21.09.2013 KL. 04:38

Jeg er syyykt forelska i en gutt i klassen, men jeg tørr ikke si det til han, ofc, haha.

Men det er ikke noe gøy å være forelska, fordi bare jeg ser han eller hører om han, får jeg vondt i magen og blir nervøs, dunno why, men det er heeeelt skrekkelig.

Tenker seriøst på han 24/7. Jeg har vært en belieber i 4 år nå, men syns at han i klassen er finere en justin bieber, oops, er det galt? haha

21.09.2013 KL. 07:11

Hei! Min størte hemmelighet er at jeg har ingen venner. Det høres kanskje veldig rart ut. For ett halvt år siden flyttet jeg og måtte begynne på ny skole. Jeg hadde mange venner fra den gamle skolen, men mistet dessverre kontakten med alle når jeg flyttet. Nå har jeg begynt på ny skole. Mamma og pappa tror jeg har fått mange nye venner, men det er helt feil. Jeg har ikke fått meg noen venner. Elevene på ungdomsskolen jeg går på står og kvisker til hverandre og ser stykt på meg. Dette er noe som gjør hverdagen min kjedelig og ensom. Jeg vil ikke si dete til foreldrene mine fordi dem her glade og fornøyde med det nye huset. Hvis jeg sier til de at jeg ikke har noen venner vil de bli skuffet og selger det nye huset.

21.09.2013 KL. 09:08

jeg er ikke sikker på om jeg elsker kjærsten min lenger. det har skjedd så mye dumt mellom oss i det siste at jeg tror det ikke er noe å ta vare på langer

21.09.2013 KL. 09:47

er redd for at jeg kommer til og ende opp alene med 40 katter!

21.09.2013 KL. 09:50

Jeg har så lyst på håret ditt, griner vêr natt for at noen ødela mitt med fargespray. Hadde nesten like langt som ditt. Men nå er eg igjen med håravfall :(

21.09.2013 KL. 10:09

Min er psysisk syk, driver med piller som dop. Driver å får masse piller mot depresjon slikmat hun kan bli ruset. Jeg vil ikke ha venner på besøk lengere siden jeg aldri vet om hun er rusa når jeg kommer hjem ifra skolen. Hun har vært på avvenning av tabletter og inne på psysisk avdeling flere ganger. Hun har også prøvd selvmord når hun og pappa skilte seg. Jeg har aldri sagt dette til noen og vil helst fortrenge det. Nå har hun gode perioder og det er nok siden legen hennes har nok forståt hva hun holder på med.

anonym

21.09.2013 KL. 10:09

Jeg sliter med spiseforstyrrelse og har slitt med dette i ca. 4 år no. Jeg er ikke mer enn 15 men ble påvirket av slankepresset som da var spesielt stort på skolen vår, og fikk først bulimi men jeg avvennet meg det og prøver heller å holde meg til begrenset antall kalorier hver dag. Jeg tenker jeg skal nå idealvekt hele tiden men jeg faller utav og spiser alt for mye istedet. Har bare absolutt ikke peiling på hva det er jeg sliter med og om det er normalt men jeg tørr ikke be om hjelp!

Caroline

21.09.2013 KL. 10:18

Jeg er en jente fra Oslo på 16år. LES DETTE HVIS DU SLITER MED SELVTILLIT!!!

Min største hemmelighet hva at jeg slet med selvtillit for ca 4måndter siden,jeg gråt og gråt, men jeg drev ikke med selvskading(noe jeg er stolt av) men for og hindre smerten spiste jeg, MASSE drit mat. Jeg tenkte helt ærlig ikke over det, jeg bare spiste. Jeg ble ikke sånn super duper feit, men feit ble jeg. Jeg hatet livet på grunn av at jeg ikke var god nok, ingen ting med meg var positivt. Alle vennene mine hadde en eller annen ting de kunne være stolte av, enten kropp,skole flink eller snill. Jeg var bare puttet på jorden for og være her, tenkte jeg. Siden hodet mitt var bombardert av forferdelige tanker, søkte jeg om hjelp. Jeg fikk snakket ut og sakte men sikkert gikk det oppover. Ingen av venninne mine viste om dette, jeg er heller ikke en populær person, som jeg heller ikke vill bli.men det jeg vill fram til er at alle er forskjellige og det er man nødt til og godta. Alle sammen er skapt parfekte, vær stolt over den du er, det du har og det du gjør. Alle tar noen dårlige valg, alle sammen. Isteden for og sitte og dippe over det du ikke har så vær stolt over det du har, kanskje du har det pene håret alle vill ha, eller de parfekte himmel blåe øynene, eller kanskje du har det store pene drømme rommet. Vi lever bare en gang så lev livet mens du kan, har du noen ekstra kilo, ja som kom deg opp av sofaen og gå ut og prøv og gjøre noe med det, nei jeg er hundre prosent klar over at det ikke e så lett, men jeg LOVER at hvis du begynner og legge deg en taktikk om hva du skal kutte ut og spise, eller at du skal jogge i fem minutter hver dag, så vill du se endringer. Og den følelsen er en utav de beste du kan oppnå. Lykke, du ser at magen blir mindre at armmuskelene blir svære.

Jeg vill bare si at det er kanskje vakselig og starte med trening og et sunnere kosthold men det fins så mange måter og gjøre det på, så mange gode sunne alternativer og så mange lette og morsome måter man kan trene på.

Håper alle kan prøve og tenke litt mere positivt om seg selv og prøve og trene litt hvis man selv føler at man er overvektig, vær stolt over deg selv for du er akuratt den du er og ingen andre er som deg:-)

21.09.2013 KL. 10:19

Stiller alt for høye krav til meg selv. Skal vere positiv og ansvarsfull, gjøre det bra på skolen, ha tid til venner, familie og trening etc. Sover alt for lite, føler meg konstant for dårlig. Sliter egentlig litt med meg selv for tiden, men ingen vet noe om det.

21.09.2013 KL. 10:23

Jeg klarer ikke tenke på annet enn kalorier og vekt. Jeg vil bli tynn, uansett hva. Jeg kan sulte meg og kaste opp mat. Men en dag skal jeg bli like fin og tynn som deg

21.09.2013 KL. 10:36

13 år fra Kristiansand, 9- klasse

Jeg er redd for og gå på skolen.

Siden begynnelsen av 8 klasse begynte jeg på ny skolen, ungdomsskole. Jeg hadde ei bestevenninne siden 6.klasse, og vi pleide og gå sammen hver dag! med og hun, hele tiden! den tiden var alt perfekt..to uker ut i 8.ende klasse var vi forsatt bff, vi hadde gått sammen i sommerferien. Ei felles veninne begynte og beskylde meg for ting, som ikke var sant! da fikk jeg på en måte hele den gjengen på 6 stykk som jeg var mest med + besteveninna mi ''mot meg''... Etter det ble bra igjen, hadde vi mistet kontakten helt... det føltes helt jævelig.... None fra den gjengen trodde forsatt det var meg som hadde gjort det de beskylte med for...

Hver dag jeg kom på skolen følte jeg meg trygg fordi: at søstra mi (ett år eldre) har jeg veldig god kontakt med, hun bare gikk frett til venne gjengen og beviste sannheten. etter det har alle de hvert ''redde'' for henne!

Jeg føler jeg enda får bitch blikk av de, selv om vi er på vei...til og bli venner........

i sommerferien 2013 flyttet ei jente ned fra trondheim igjen, (hun flytttet opp for og gå 8 ende klasse der, foreldrene fikk jobb... men ingen trivdes så de flyttet hjem) vi har alltid har et godt forhold, og jeg og henne har blitt veldig gode venner! lettere sakt bestevenner!!!

selv om jeg har besteveninna min her, blir det aldri det samme! jeg kommer til og grue med til skolen i 9 ende og 10 ende...

S:)

21.09.2013 KL. 10:54

Jeg er egentlig sykt forelska i en drittsekk i klassen min, men problemet er at en av mine nermeste venninner også liker han.... Når vi er i lag snakker hun ALLTID om hva han gjorde på hun i 2. Time osv.! Han gjør det samme på alle jentene, bare for å få folk til å like han.

Skal ha bursdagen min i kveld da, så får se hvem han går til da...

Emilie 12år kristiandsand

21.09.2013 KL. 10:58

Stefaren min banker meg opp på natta...:han slår meg i vegen og skaper hele hodet mitt i gulvet:(

Meg

21.09.2013 KL. 11:05

Idag er jeg 12 år. Når jeg var 2 år begynte det. Mamma og Pappa kranglet konstant uansett hva. Jeg husker det enda den dagen. Det var 6 års dagen min, og jeg skulle på toalette en tur. Alle vennene mine var i stua, i burdagsselskapet mitt. Pappa hadde sakt at han og mamma skulle ut av huset en tur, og vi kunne se en film i menst. da jeg skulle til å gå på do såg jeg noe som jeg aldri kommer til å glømme, og det var noe som ødla alt for meg. Der såg jeg pappa ta kveler tak på mamma rundt halsen. Jeg såg at mamma såg trist ut og jeg viste at de hadde kranglet. Jeg var bare 6 år. Hva skulle jeg gjøre? Alle vennene mine var i stua. Jeg såg at mamma prøvde og få seg løs men pappa, han er en stor og sterk mann. Pappa har et tempramang som er helt jævla skummel. Han har slått meg mangen ganger.. Jeg husker at han såg på meg.. at jeg sto der.. så slapp han bare taket på mamma og gikk fort ut av badet, ned trappa, så høre jeg bar e et smell av utgangs døren. Jeg husker det såå godt. Jeg husker at jeg synest synd på mamma og var redd for at hun skulle dø. Hun satt bare på bade golvet og tårene rann. Hun var veldig stille, fordi hun viste at jeg hadde mangen venner på besøk. Jeg husker at hun gidde meg en klem . Hun ristet, det husker jeg aller best. Hun virket veldig redd og hun snølvet på ordene. Hun hvisket til meg og sa: - gå ut til vennene dine igjen du. Hun var veldig blek og trøtt. Så jeg tenkte bare at dette er noe foreldre gjør og sann skal det vere. Det skal det over hodet ikke. Over hodet ikke. Det gikk noen år. Da jeg var 8. Mamma og pappa bodde fortsatt med hverandre og de kranglet, og pappa slo mamma. Jeg var på skolen. jeg gikk i 3.klasse. Så kom læreren bort til meg. vi jobbet med K&H. så jeg satt å malte en blomst som jeg hadde tenkt å gi til mamma. Da læereren kom bort til meg sa hun at jeg måtte bli med ut på et rom. jeg sa Okei, og var ganske glad den dagen husker jeg. Da vi kom inn på rommet satt det en psykolog der, tanta mi og bestemor og bestefar og store søsteren min. Læreren sa at jeg måtte sette meg ned med tante. jeg husker at jeg var veldig redd for at det vare noe gale jeg hadde gjort fordi jeg såg en politi bil uten for. Så sa psykologen: Mamma har reist til himmelen. jeg skjønte ikke helt hva hun mente, men etter at det hadde vert stille en stund begynte jeg å gråte å spøre hva som har skjedd. HUn forklarte ikke så bra men hun sa at mamma har resit til himmelen og jeg må flytte til tante sammen med bestemor og bestefar. Jeg sa NEi, jeg nektet. men jeg måtte jo.

4 år senere. Idag er jeg 12 år. jeg går i 7.klasse. Nå skjønner jeg mer.

Jeg har aldri hatt en god oppvekst, jeg har mangen hemmeligheter som jeg aldri kommer til å fortelle til noen.

Idag bor jeg hos en foster familie, etter å nesten tatt selvmord. fordi når jeg fikk vite at det var pappa som hadde drept mamma menst hun sov den natten, så ville jeg ikke leve mer.

men nå har jeg det bra. jeg har mangen kutt, etter selvskadningen, men jeg har fått en fantastisk "NY" mor og far og bror. jeg har det bra. jeg får støtte.

Jeg liker over hodet ikke å dele denne historen, men deet var deilig å kunne skrive det her. Tusen takk kristine får at du blogger. Du hjelper meg med å bygge opp livet mitt på nytt.

21.09.2013 KL. 11:20

Jeg har tre brystvorter, hahah.

21.09.2013 KL. 11:26

Jeg har en veldig god venninne som har oppført seg veldig rart etter sommerferien. Jeg hadde nesten ingen kontakt med henne i sommerferien heller. Hun drar ofte til sykehuset for å sjekkes eller ta blodprøver, og jeg og andre har spurt flere ganger hva det er med henne, men svaret har alltid vært "Jeg kan ikke snakke om det". Jeg har jo selvfølgelig tenkt på dette ofte og bekymret meg for hva det er med henne. Hun var ikke syk sa hun. Hun sa det bare var alvorlig, men at det går over.

Jeg er jo veldig nysgjerrig, så jeg ble jo helt syk av å ikke vite hva det var.. Men jeg og henne hadde glemt gymtøy en gymtime begge to (ups), så vi fikk gå tur sammen, så vi gikk i en skog og satte oss heller ned og snakket sammen. Så jeg spurte om noen pekepinder så jeg kanskje kunne gjette hva det var med henne. Hun sa det var ulovlig og at det ikke var hun som hadde gjort det.. Og dermed hadde jeg noen tanker om hva det kunne være.. Jeg spurte liksom forsiktig om hun hadde blitt voldtatt, fordi det stemte best med det hun hadde sagt. Og hun sa ja.. Fy søren det øyeblikket fikk jeg skikkelig hjertebank! En av mine beste venninner har blitt voldtatt.. Man leser jo om folk som har blitt voldtatt alle steder, og det et jo selvfølgelig helt forferdelig, men man tenker jo ikke at det skal skje med en selv eller venner. Ingen av de andre vennene hennes på skolen vet om det, og det er godt for meg å få ut ettersom jeg ikke kan snakke om det med noen andre.. For det er jo en ganske stor påkjenning for meg og.

21.09.2013 KL. 11:33

Livet er ikke enkelt, men jeg smiler. For noen uker siden fortalte mamma meg at lillebror ikke ville leve lenger, at farfar er syk og at pappa hadde fått en alvorlig svulst på hjernen. Jeg er svært usikker, og er redd for det værste. Har også vært forrelsket i min livs største kjærlighet i 2 år etter bruddet med mye oppturer og nedturer, og gråter mye hver eneste kveld. Jeg har det ikke bra, men jeg skal komme meg gjennom det. Det må jeg.

-A

21.09.2013 KL. 11:43

Jeg føler ikke jeg kan snakke om mine problemer og slikt til mine venner og familie siden jeg føler jeg blir da en liten sutre unge som bare vil ha oppmerksomhet.

Men vertfall jeg har ett dårlig bilde om meg selv, har vert selvskader en liten periode men stoppet da ei venninne så det siden jeg følte hun mente jeg var en oppmerksomhets freak.

Også er det stefaren min.. Han kan være veldig grei og trivelig men han har veldig sinneproblemer, han kan bli veldig sinne av små ting og jeg syntes det er veldig ubehagelig. Hvis mamma eller broren min ikke er hjemme og det er bare meg og han vil jeg bare ut egentlig. Jeg skjenner en ''uggen'' følelse når han kommer opp trappa og jeg liker det ikke. Han har ikke slått meg eller noe men jeg kan ærlig si det, jeg er redd for at han skal. mamma prøver og hjelpe han med sinneproblemet men jeg får så vondt av mamma når jeg våkner opp til at han står og skriker til henne for et eller annet. og det hender jeg foretrekker og sove hos noen venner heller.

Jeg har ikke fortalt alt dette før siden jeg har vanskelig med og stole på folk, siden da jeg først har stolt på noen og fortalt dem litt har de vist seg med og snu ryggen til meg og fortelle ting videre.

Var godt og få litt av det ut! Hadde vært greit om du ikke la det ut i et annet innlegg, var bare godt å få det ut.

meg

21.09.2013 KL. 11:44

Sliter med dårlig selvtillit! er så synsykt sjenert noen ganger! det plager meg! Jeg vil jo selvfølgelig være utadvendt!

21.09.2013 KL. 11:49

I sommer fant jeg ut at faren min er adoptert, altså at jeg ikke er i slekt med de jeg trodde var besteforeldrene mine. Jeg tar dette veldig tungt, spesielt fordi jeg alltid har hatt et veldig nært forhold til besteforeldrene mine. For noen år siden prøvde pappa å ta kontakt med sin biologiske mor, men hun ville ikke ha noe med han å gjøre. Dette er jeg veldig sint på henne for, mest for min og lillebroren min sin skyld. Jeg tenker på dette hele tiden, og det går veldig utover hvordan jeg har det generelt i hverdagen siden det tar så mye energi. Jeg er mye mer irritabel, og har lettere for å havne i krangler/ bli sur på folk rundt meg, og det gjør at jeg bare blir enda mer sliten og lei. i tillegg har bestefar (eller adoptivfaren til faren min) blitt veldig syk, og det gjør bare alt mye verre. Jeg og "bestefaren" min har alltid vært veldig gode venner, og tanken på at han ikke kommer til å være her er helt forferdelig. Jeg takler hele situasjonen veldig dårlig, og det går desverre utover mine nærmeste. Jeg får egentlig ikke lov til å fortelle dette til noen, men har likevel sagt det til et par nærme venner. Alle rundt meg kommenterer at jeg ikke virker like glad som jeg var før, og de spør om det er noe, men jeg får ikke lov til å fortelle hva det er. Vet at min situasjon ikke kan måle seg med mange andre her, og jeg burde være glad og takknemlig for det jeg har, og det er jeg jo, men dette er min største hemmelighet, og den plager livet av meg.

...

21.09.2013 KL. 11:54

sliter med å være meg selv og at jeg er bra nok.. har aldri hatt et serriøst forhold, og har ikke så mange guttevenner.. har aldri fått høre at jeg er nydelig eller noe slikt.. Så det er jo noe jeg tenker endel på.. når skal den rette gutten dukke opp?

Jeg har også en aning om at jeg har sosial angst og til tider deprimert eller bipolar... jeg mener, er redd for å gå på senteret alene osv.. tenker alltid at jeg møter folk, men på akkurat det punktet hopper jeg bare ut i det.. ingenting annet funker jo så! Og i timen kan jeg sitte å tenke for meg selv, imens alle de andre lager insides jokes, ler har det gøy osv.. Jeg tenker alt formye på hva og hvordan de andre oppfatter meg.. synes de jeg er overlegen?? det er jo bare at jeg ikke tørr, jeg er jo en snill person. Kanskje litt for snill..

Tilslutt har vi denne gutten.. Jeg aldri tør å snakke med, alt blir bare feil, men likevel knuses hjertet mitt litt hver gang jeg ser han med ei jente..

Livet er ikke lett, og alle disse tingene, er det ingen som vet om meg... føler meg alene

21.09.2013 KL. 11:57

Jeg er VILT forelska i Justin Bieber... Det høres kanskje rart ut, men jeg kan ikke noe for det! Han er bare den beste i HELE verden!, han har utseende og virker jo ut som den snilleste og beste i hele verden! Jeg tenker på han 24/7 og greier ikke slutte! Hadde kjæreste i fjor, men måtte slå opp fordi jeg fikk dårlig sannvittig het ovenfor Justin! Viker sikkert helt på trynet men ja.. Greide ikke sove om natten og satt å gråt da jeg tenkte på dette! Han er den eneste jeg har følt sånn om! Synes selv det er helt sykt men han er den personen som var der for meg da jeg trengte venner mest! Har vært der siden 2008! Men at jeg kom til å få SÅ sterke følelser for en kjendis hadde jeg aldri trodd! Alle vennene mine sier jeg overdriver.. Men jeg gjør ikke det! Han betyr så mye for meg!

:)

21.09.2013 KL. 11:59

Da jeg slutten med smokk når jag var rundt 3år begynte jeg å sutte på pekefingeren istede. Jeg gjør ennå dette når jeg sover, jeg er 17år..

21.09.2013 KL. 12:07

Hmm... Vell, jeg klarer ikke å komme over eksen min. Det gikk fint i sommer, livet var heerlig, trengte ikke å se han hver dag, og jeg klarte å glemme alt det vonde. Men siden vi bor på en liten plass, og skolen har begynt ser jeg han hver dag. Enda bedre blir det når bestevenninna mi ble sammen med han for knapt en uke siden. Jeg kan ikke unngå de med mindre jeg flytter til pappan min som bor et helt annet sted, større med fler folk sefølgelig. Men vil ikke miste de gode vennene mine og familien min her heller akkurat bare for en teit eks. Han har vert sammen med alle jentene sine i maks 4 mnd, så jeg får vell bare holde ut? Blir en jævlig hverdag da. Følelsene mine for han har vert der siden første gang vi snakket sammen (4 år siden) og aldri forsvunnet uansett hvem han har vert med. Det er åpenbart ikke slik for han, så hvorfor kan ikke jeg miste mine? Han er jo ikke verdt å tenke på i det hele tatt.

21.09.2013 KL. 12:13

Vi har en guttegjeng på skolen som ingen av mine venner liker. De mener guttene prøver å være "kule", men alt de er er teite. Jeg sier at jeg er enig med venninnene mine, men det ingen vet er at jeg har vært forelsket i en av guttene siden 8. klasse (altså i fire år). Det verste er at jeg tror han vet det selv.

21.09.2013 KL. 12:13

Jag är självmordbenägen och önskar ibland när jag är ute och kör med min moped att jag ska köra ner i diket och dö, eller somna på kvällen och inte vakna upp nästa morgon.

21.09.2013 KL. 12:21

Jeg sulter meg selv for å bli tynn, når jeg får sykt lyst på godteri spiser jeg masse for så å kaste det opp igjen.. Jeg kutter meg, jeg vil ikke at noen skal få vite det så jeg sier det er katten vår (høres sykt teit og morsomt ut) det er helt forjævlig, jeg kommer aldri til å føle meg bra nok. faen ta denne jævla stygge verdenen som den har blitt

21.09.2013 KL. 12:24

Jeg hater blogg for at alle bloggdesign har blitt helt fucka i dag, ditt i tillegg

21.09.2013 KL. 12:29

Jeg kommer aldri til å bli god nok for gutten jeg har et crush på. Jeg klarer ikke se meg i speilet og finne noe bra med utseende mitt lenger. Jeg kommer aldri til å bli god nok for denne verdenen.

21.09.2013 KL. 12:32

Min aller bestevenninne har et crush på en gutt som jeg også har hatt et crush på lenge i sjul. Men min bestevenninne er rett og slett helt perfekt, og jeg har aaaldri sjangs mot henne. Det er så vanskelig å høre på når hun forteller om alt det søte han sier til henne.

21.09.2013 KL. 12:36

min største hemmelighet? hah, hvilken skal jeg velge? at moren min har kreft? at jeg har kutta meg selv? at innimellom spiser jeg ikke? at jeg har holdt kniven over pulsåra? at jeg ikke klarer å synes synd på meg selv, for det bare får meg til å føle meg overfladisk og bortskjemt? at jeg gråter når ingen kan se eller høre meg fordi jeg ikke vet om noen annen måte å uttrykke meg på? men hvordan kan jeg vite at alle disse er hemmeligheter? hvordan kan jeg vite at ingen, absolutt ingen, vet om disse 'hemmelighetene' allikevel? jo, for det er nemlig det verste av alt - for alle skulle ønske at de var meg.

Susanne

21.09.2013 KL. 12:42

Min største hemmelighet er at jeg er kald. Jeg elsker å ta hevn på folk, hvis de har gjort noe ille mot meg eller noen jeg bryr meg om. Jeg elsker drama å spenning.

Men jeg er veldig snill altså, hvis du er snill med meg, hehe.

21.09.2013 KL. 12:57

Jeg har alltid vært den ''populære'' jenta, Fram til jeg fikk en spiseforstyrrelse i 8.klasse. Jeg havnet på sykehus og alle som prøvde og besøke meg og få kontakt med meg trakk jeg meg unna fordi jeg var flau ove rå ha kommet inn på sykehus.

Nå som jeg er frisk, har jeg aldri følt mer mer alene. Vennene jeg alltid har hatt har selfølgelig gått videre i livet sitt når jeg aldri slipper dem inn og de har utvikelt seg på en helt annen måte en det jeg har. Jeg føler meg så annderledes fra alle, kun fordi jeg har vært utrolig lenge borte fra ''omverden'' og har klart å miste meg selv helt. Jeg ønsker veldig mye og komme tilbake men det vanskelig. Mest fordi at nå som jeg har fått en normal kropp gjen og jeg ikke er sykelig tynn så har jeg fått den værste selvtilliten og jeg øsnker å bli tynn igjen. Men jeg vil aldri tilbake til helvete som var da. Jeg kjemper meg gjennom hver eneste dag, når jeg er på skolen sitter jeg med en jentegjeng og de ser jeg ler og smiler, inni meg føler jeg meg lei meg og veldig alene. Jeg blir aldri bedt på noe. Jeg får ikke lenger noen meldinger på mobilen min. Jeg er helt alene. Perioder hvor jeg har følt meg veldig ille. Har jeg vurdert selvmord. Men har aldri turt, og jeg ville aldri ha gjort noe sånt mot familien min.

Kinga Wieckowska

21.09.2013 KL. 12:58

Chyba największego sekretu nie można zdradzic, bo to już nie bedzie sekret. Heheh. Ogólnie rzecz biorąc myślę, że nie wstawisz mojego komentarza ze wzgledu na jezyk. Aczkolwiek wszystkim ktorzy go przeczytaja serdecznie pozdrawiam i zapraszam na mojego bloga: www.kinnnga.blogspot.com :))

21.09.2013 KL. 12:59

Jeg hater facebook.

Alle trur jeg elsker det. men egenltig synes jeg verden har blitt trist på den måten at folk ikke vil blir venn med deg fordi du har lite likes på profilbildet ditt.

21.09.2013 KL. 13:02

hver gang noen sier noe stygt til meg, så bryr jeg meg ikke med det første. Men de dagene jeg har en dårlig dag, så får jeg alle de stygge kommentarene inni hodet på meg. Tror jeg har det slik fordi jeg ALDRI snakker med NOEN om hvordan selvbildet mitt er...

Meg selv

21.09.2013 KL. 13:22

Assa, her er det noen som er helt skutte i huet. "Hallo hun spør om hemmeligheter, ikke hva som plager dere. Ikke forvent å få noe sympati?" Ok. Hva. I. Helvete. Er . Det. Du . Tenker. Med?!Disse folka har det vondt, skjønner du ikke det? Dette er kanskje det eneste stedet hvor de kan fortelle, altså ER det en hemmelighet. Dessuten skrev hun at det hjelper å lette på hjertet sitt. det gjør de!Aldri skriv noe sånt til noen igjen. Det er rett og slett ondskapsfullt, fordi du får dem bare til å føle seg verre!

Til alle dere som har det vondt, lider av spiseforstyrrelse, eller føler at dere ikke er bra nok: Tro meg, dere er det! Du er fantastisk akkurat som du er. Hvorfor skulle du ellers bli skapt sånn som du ble? Det er en mening med det vet du. Vær deg selv, for du er perfekt på din egen måte. Du skal lyse opp universet ditt, og hvis du bare slapper av og skjønner at du er fantastisk, vil du skinne som en stjerne. Og alle andre kan bare drite i. Og husk: Jo lykkeligere du er, jo vakrere blir du. <3

P.S Og Kristine, det folk skriver om at det er du som skaper presset til leserne dine, de folka er bare misunnelige. Du er en sprudlende,fantastisk sjel som lyser opp hverdagen. Elsk fra meg!<3

Anonym

21.09.2013 KL. 13:40

Jeg har vert forelsket i en gutt nå i over 1 og ett halvt år, men han har hatt en kjæreste helt frem til nå. De slo opp for noen dager siden, og jeg vet ikke om jeg skal komme meg over han eller om jeg skal prøve meg. Han er den eneste jeg vil ha, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

anonymus

21.09.2013 KL. 13:47

For hver dag som går blir jeg mer og mer sikker på at jeg er bifil eller lesbisk. Helt siden jeg gikk på mellomtrinnet på barneskolen har jeg likt å kikke og lese de erotiske novellene i Vi Menn. Jeg foretrekker å se på lesbian porn fremfor porno med menn. Jeg er 17år, har aldri vært noe seriøst forhold, og synes fortsatt at pikker og mannlige krølldotter er ekkelt. Det siste året har jeg gått i klassen med ei jente jeg har hatt litt crush på. Hun er veldig kosen av seg, og liker å klemme og holde rundt sine venner. I en periode ble jeg ganske sjalu da min aller beste barndomsvenninne fikk oppmerksomhet og kos fra henne, mens jeg var tilstede. Min utkårede er hetro, og har til og med vært i et vanlig forhold mens jeg var hemmelig forelsket i henne. Jeg elsker å ligge i armkroken hennes å se på film.

anonym

21.09.2013 KL. 13:54

jeg er ei jente som er bifil, det har jeg endelig funnet ut av. Bare en av mine nærmeste vet det og jeg er forelsket i en vennine av meg som jeg ikke har peiling på er bifil, hetero eller lesbisk. Jeg er stolt over å ha funnet meg selv, men jeg er lei av å leve hver dag som en løgn og den personen jeg liker er virkelig den beste og mest positive jenta man kan finne, jeg bare skulle ønske jeg visste hva hun tenker... håper du kristine kan dele dine meininger om dette....

anonym

21.09.2013 KL. 14:30

Hver dag dag drømmer jeg om å flytte til en stor by å bo i ett stort fint hus, være kjendis osv. Men jeg bor på landet med mamma og broren min. Mamma har ikke så mye penger så vi drar aldri på sydenturer og sånt for vi må spare pengene til mat og klær. Foreldrene mine er skilt så jeg er til pappa i helgene og når jeg er der kjeder jeg livet av meg og ender opp med at jeg krangler med pappa om at jeg vil hjem til mamma igjen. Dessuten hater mamma og pappa hverandre (jeg har til og med sett de slåst) På skolen går det ikke så bra heller, jeg har nettopp byttet skole for den jeg gikk på før ble lagt ned. Så vi havnet på en mye større skole. Jeg og bestevennina mi fikk heldigvis sitte sammen i klassereommet men alle guttene liker henne for hun er så utadvent og morsom, mens jeg er så sjenert..... Men den største hemmeligheten er at jeg elsker og synge når jeg er hjemme alene og i dusjen. Men jeg har sceneskrekk og tørs ikke å synge for bestevennina mi engang. Men jeg elsker og synge ihvert fall når jeg er sint eller trist, jeg har så lyst til og bare synge rett ut foran alle men tørs ikke..

21.09.2013 KL. 14:34

Jeg går til en psykolog...

21.09.2013 KL. 14:35

Jeg tilbringer helgen alene, på rommet mitt, og hører på musikk...

21.09.2013 KL. 14:50

I've had anorexia 2 years ago. Not even my mom knows because I hid it so well. I think it's coming back...

21.09.2013 KL. 14:58

jeg hadde sex med kjæresten til vennina mi

21.09.2013 KL. 15:00

jeg har hatt selvmordstanker i over 1 år nå, og jeg driver på med selvskading som jeg ikke klarer og slutte med. Jeg har også en form for spiseforstyrrelser som ingen vet om. jeg går til psykolog, men han vet ikke alt. jeg har ingen venner, ingen som jeg kan være med på fritiden.

21.09.2013 KL. 15:12

Er forelsket i bestekompisen min sin bestekompis og vi har kyssa en gang på fest, men vet ikke om det betydde noe..

21.09.2013 KL. 15:14

jeg føler meg mobbet av klassekameratene mine

Navn

21.09.2013 KL. 15:19

Jeg er alene og redd

Anonym

21.09.2013 KL. 15:36

Jeg er bifil, men hver gang jeg tenker på det, skyver jeg det bare vekk. Jeg tørr ikke å si det til noen, fordi jeg er redd for at de skal dømme meg. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å si det til noen. Og jeg vil ikke være den jenta som ingen vill ha i garderoben! Jeg står ikke akkurat å stirrer på dem! Å jeg har veldig lett for å bli sjalu. Noe som irriterer meg kjempe mye!!

21.09.2013 KL. 15:45

du har ikke blogget i dag!!!!!

21.09.2013 KL. 15:48

Jeg har vært suicidal siden 8. klasse og vet ikke hvor lenge jeg klarer å være strekt lenger.

forelsket

21.09.2013 KL. 15:49

jeg ble kjent me en fyr via fells venner, vi snakket mye sammen på facebook snapchat osv. Når vi endelig møttes var jeg med venninen min, hun syntes han var ekkel og stygg, men det gjorde ikke jeg! Vi begynte å snakke mer og mer og møttes oftere. Men jeg sa ingenting til venninen min og lates som jeg også syntes han var stygg, men egentlig så elsket jeg han, både utseende og personligehet. Etter en del måneder sa han at han likte meg, og lurte på om jeg gjorde det samme, jeg løy og svarte nei. Vi holdt kontakt i noen uker til etter det, men nå har jeg ikke hørt fra han etter 2 måneder. Jeg elsker den gutten over alt på jord, klarer ikke å få sove på nettene. Men til alle andre sier jeg at han er teit, jeg vet virkelig ikke hvorfor. Ønsker egentlig å gifte meg med han og skape en stor familie med han:(

21.09.2013 KL. 15:57

Pappa og jeg krangler. Han behandler meg ganske jævlig, men det er ingen som er klar over det, ikke kjæresten min eller vennene mine en gang.

Cindy

21.09.2013 KL. 16:10

Grym inspirerande blogg du har! Loove it! ;)

21.09.2013 KL. 16:12

Min største hemmelighed er vel, at jeg er bange for at miste min mødom. Jeg vil bare have det overstået. Håbe det ikke gør ondt. Jeg er bange for at drengen synes jeg er klam og bare efterlader mig liggende tilbage, helt hjælpeløs. Jeg er bange for at der er nok galt med mig. Jeg er 15 og har ikke prøvet noget som helst endnu: ikke kysset, haft samleje, været fuld. Jeg har ikke gjort noget - ville ønske det hele bare ville overstå nu.

21.09.2013 KL. 16:12

Jeg spiser i sjul, så mamma ikke skal se hvor mye jeg spsier..

21.09.2013 KL. 16:12

Føler ingen liker meg... har venner, men på skolen roper eldre folk ting etter meg og hermer etter meg når jeg går... Hater de

Mathilde

21.09.2013 KL. 16:17

Det kunne være kult, hvis du laget et innlegg med "hjemmetreningsøvelser"<3 elsker bloggen din!

Thea

21.09.2013 KL. 16:38

Jeg tok abort for over et år siden, men vennene mine vet ikke en gang at jeg har hatt sex før..

Diman Dilir

21.09.2013 KL. 16:41

så fin!

Marita

21.09.2013 KL. 16:49

Jeg har det egentlig sykt bra! Jeg gjør det bra på skolen, gjør det bra på håndballaget, har en stoor venninegjeng som jeg er utrolig glad i.. oog klassens desidert fineste gutt har sagt til meg at han har vært forelsket i meg i et par år! Hvor kult er ikke det? Problemet er at jeg ikke vet hva jeg vil med han.. Har faktisk ikke følt noe for han før, noe mange sikkert synes er rart pga at han er så sykt fin å se på, men han er bare ikke helt typen min. Prater en del med han og det kiler i magen hver gang han sender en melding til meg, hahah dette er et jævlig lite problem i forhold til de over her, men ville bare dele noe som var litt positivt!

Lille meg

21.09.2013 KL. 16:50

Jeg har ingen venner lenger. Når jeg ringer eller tekster noen om de vil finne på noe, legger de bare på eller kommer opp med verdens verste unnskyldninger. Jeg vet at de lyver til meg fordi de ikke vil være med meg. Jeg aner ikke hva jeg har gjort for å fortjene dette, de behandler meg rett og slett bare som dritt. Når jeg kommer på skolen igjen får jeg høre om det de har gjort i helgen, ikke at de sier det til meg, såklart, men mens de snakker med hun som sitter ved siden av meg... "Du, husker du filmen, eller? Vi må gjøre noe sånt igjen snart!" Det verste er at når vi møtes på skolen dagen etter oppfører de seg som om ingenting har skjedd, og sånn har det vært i over 1 år nå, jeg har faktisk bare lyst til å flytte fra hele landet. Til USA eller Australia, der ingen kjenner meg.

Og verken mamma eller pappa eller noen forstår noenting. De bare lurer på hvorfor jeg aldri tar kontakt med vennene mine lengre, hvorfor jeg aldri kommer meg ut.

Sannheten er vel at jeg er redd for å bli løyet til enda en gang...

Jente

21.09.2013 KL. 16:54

Jeg misliker stemoren og stefaren min. Jeg vil at begge skal flytte ut, men tør ikke å si noe til mamma og pappa, for jeg er redd for at det skal bli skikkelig dårlig stemning i huset av det, eller at steforeldrene mine flytter ut og mamma og pappa blir ulykkelige bare på grunn av meg...

Emma

21.09.2013 KL. 17:02

Jeg føler meg litt mobbet av vennene mine. Jeg tror de ser på meg som en veldig sterk person og da tenker de nok at jeg ikke gjør meg nær av noe de sier, så da sier de alltid ting til meg og det sårer. F.eks så kan de si ''du er så pen du emma'' på TIDENES mest ironiske måte og begynne å le, og alle hører at de ikke mener det. Jeg har ikke verdens beste selvtillit heller og jeg synes jeg ikke er noe særlig pen, så jeg tar det faktisk litt innpå meg. De har jo aldri sagt noe fint til meg mens de mener det. Jeg er utrolig god til å late som at jeg ser humoren i det og at jeg ikke bryr meg, så de skjønner nok ikke hvor vondt det gjør.

21.09.2013 KL. 17:04

Jeg pleide å vere førsteprioritet og er nå sisteprioritet i alle sammenhenger. Jeg føler at det er fordi jeg ikke er fin nok, før var jeg det. Vennene mine har hverandre eller kjærestene sine, mens jeg har ingen. Ingen. Jeg vet at dette kanskje ikke er en hemmelighet, men det er jo noe jeg skjuler. Ingen vet at jeg bryr meg, at jeg har dårlig selvtillit og føler meg lite ønsket. De tror jeg har det bra for jeg tør ikke si noe annet. Jeg har prøvd såå mange ganger å hinte til det, men de tror bare jeg prøver å lage drama og få oppmerksomhet. er det så ille å ville bli lagt merke til og få oppmerksomhet en gang i blandt? Å få høre at man er fin? Eller må man se perfekte ut for å få noen av delene? Små problemer i forhold til mye andre går gjennom, men det er dette jeg har på hjertet.

21.09.2013 KL. 17:05

Jeg har spiseforstyrelser.. Jeg har ikke funnet en bukse som passer til meg uansett hva! Jeg blir aldri frisk..

trine

21.09.2013 KL. 17:09

Dette er ganske sykt, men jaja

for cirka 1 år siden prøvde meg og en vennine å selge kalendere til naboen. den var billig og ganske fin. han svarte "kom tilbake imorgen, har ikke kontanter", så vi gikk tilbake igjen som avtalt. da svarte han at han ikke visste om det var miljøvennelig parir på tull. for å spille med forfalsket jeg et dokumment fra bergen kommune og ga det til han dagen derpå. han smelte bare igjen døren og kjøpte ingenting. han køddet med feil folk. en sen skyfri kveld gikk meg og venninen min ned til han og dret på dørmatten hans. dagen etterpå så vi han hive kokende vann over og han har i ettertid kastet hele matten.

21.09.2013 KL. 17:16

Jeg krangler med mamma hver dag, og jeg orker rett og slett ikke bo hjemme lenger. Jeg er like gammel som deg og klarer ikke mer. Har ikke lyst til å leve lenger. Er dum på skolen, og skjønner ingenting. Jeg klarer det ikke mer.

Det virker som om du har det så fint, og at du aldri krangler med noen, og har det supert. Jeg skulle ønske jeg hadde ditt liv

Anonym

21.09.2013 KL. 17:19

Ble voldtatt for noen måneder siden, annmelde det til politiet men pga alle vitnene de hadde kalt inn til avhør (noe jeg visste de hadde gjort) så hadde de vitnene løget og sagt ingenting skjedde pga voltektsmannen har gitt de røyk/snus/alkohol osv for å få de til å lyge for han. Politiet sendte dermed ett brev (?!?) 2 måneder seinere og sa de ikke hadde bevis på at det skjedde. Jeg har ikke noe bevis annet enn mine venner som tror meg og en ny kjæreste som tror meg, men siden ingen var der hjelper det ikke. Jeg var jo sammen med en annen på den tiden, røykte hasj og alt mulig (sluttet nå. heldighvis) han såg det, men dreit i meg og slo opp med meg 2 uker seinere og ble sammen med en som er 4 år yngre enn han en uke etter han slo opp med meg. Alt var egentlig ganske messed up. Ingen tror meg, utenom familie, venner og ny fantastisk kjæreste. Jeg hadde selvmordstanker på den tiden og, pga voldtekten, drikkingen, røyking av hasj bare for å ha det bra, jeg selv såg ikke at alt dette ødela meg + den fyren jeg var sammen med på den tiden ødela meg totalt ved å ikke bry seg om meg, stakk alltid av, kjeftet på meg, osv... Fysøren så godt det var å få det ut... Politiet suger og gjør ikke en skit med mindre de har noen bevis. Dummeste er at de ikke skjekker registeren til fyren som voltok meg, da hadde de vell trodd meg pga alt han tidligere har gjort.

21.09.2013 KL. 17:27

Jeg har spiseforstyrrelser, jeg var en veldig chubby onge, men i 6.klasse strekte jeg meg og ble tynnere men ikke tynn nok, så nå i 7 har jeg spiseforstyrrelser. Det eneste som blir tynnere er magen min, jeg har drømt om en flat mage og ikke der ribbeina synes men en fin og normal en og fine legger med normal rumpe og når jeg når det slutter jeg pronto! bestevenninna mi er drit tynn og ho spiser drit mye men legger aldri på seg så det er ikke hennes feil å hun er drit tynn men småe legger og tynn mage, og sånn vil jeg IKKE bli! syns ikke det er fint så jeg kommer til å slutte så fort jeg får det jeg ønsker, vet det er dumt og patetisk men vil bare være lykkelig, jeg har mange venner og likt hos mange så har et fint liv men vi bare bli tynn..og selvom magen blir mindre får jeg ikke mindre legger, har fortsatt en stor rumpe og litt store legger, eller sånn passe men vil ha mindre, men de blir ikke mindre! og hvis jeg ikke spiser helt til lårene blir mindre er jeg redd for at magen blir altfor tynn!

Anonym

21.09.2013 KL. 17:27

jeg har deperesjon og anorexia, men ingen vet om dette. Jeg vil egentlig bare gi opp. Jeg orker snart ikke mer.

21.09.2013 KL. 17:50

Eg er redd for resten av 10ande! Fordi eg føler meg uten for! Eg har vært vekke i eit år, i utlande og godt på skule. Når eg kom tilbake og begynte på skulen hadde alt forandret seg, di to bestevennene mine hadde blit veldig god venn med en annene i klassen og en til, men hun har altid vært med dei og meg når eg var heime. Men no har dei blit en "firkløver". Dei er sammen heile tiden og inveterer meg ikkej med på nokke og dei prater om ting og folk eg ikkej veit kem e. De skremmer meg, at eg kanskje ikkje greie å komme meg inn i "gjengen" deiras og at dei ikkje komme til å snakke og oppføre seg sånn som dei gjer mot kvarandre...

21.09.2013 KL. 17:57

Eg liker forsatt en gutt eg dreiv på med for nokken veke sida. Men eg kan ikkej være med han for ex-en hans er en av mine bestevenner og ho er ikkje heilt over han uansett om det har godt 3-4 månader. Så når eg va med han blei ho sur på meg og han og prata ikkej til meg. Så etter eg sa til han at eg ikkje kunne være med han fordi vennina min var viktigare begynte eg å grine, eg grein heile den natta og var heilt knust! Og egentlig sysnt eg ikkje at de var vert det for no e ikkje vi så gode venna som vi var i 8ande(eg går i 10ande no) og vi prate nesten aldri sammen no..

Tom

21.09.2013 KL. 18:00

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg vet ikke. hva skal jeg skrive? Uansett hvor mye jeg skriver vil det ikke engang dekke halvparten av hva som er galt med meg. For alt er galt med meg.

Jeg klarer ikke at mennesker ser, eller tar på meg. Frysningene kommer bare med tanken på det. Jeg har ikke spist på alt for mange dager, eller alt for få- jeg vet ikke. Lårene, hoftene og armen min er dekket med striper. Røde, hule striper. Jeg sitter oppe til klokken 5 om natten og rydder på rommet mitt, alt må jo være rent og pent hvis jeg skal sove. Jeg har prøvd å forsvinne flere ganger, men jeg er her fortsatt. Jeg hadde ett rør ned halsen min som pumpet inn væske som ligner på kattemat i 1 måned, og alle tror jeg var på utveksling i England. De høye mennene måtte holde meg fast til sykehussengen fordi jeg er så gal. Jeg er 169 cm høy, ikke 170 som jeg utgir meg for. Jeg veier 39,4, ikke 48 som jeg utgir meg for. Jeg drakk meg ikke full- jeg kastet opp salaten og svimet av på do- men å drikke seg drita som 15 åring var mindre ydmykende enn hva som egentlig skjedde.

Var det nok? Er det for lite? Hvorfor kan jeg skrive en paragraf med ting som ikke er "normalt" men jeg føler meg ikke syk. Jeg føler meg bare gal.

ANONYM

21.09.2013 KL. 18:15

hei.... min største hemmelighet er at jeg har det ganske dårlig, har selvmords tanker hvert eneste dag, har til å med selvsakdet meg, men noen stoppa meg, har arrr nå.har til og med prøvd engang og ta overdose av paracet tok over 10 piller, men så stoppa jeg. Tenkte meg på min aller beste venn.., venn som allle ønskjer å ha. etter at jeg stoppa etter 14 piller eller noe, spyddet jeg heile dagen og løy te hele familien at jeg var dårlig pga. maten. Så jeg holder det inni meg hver eneste dag. griner alltid når jeg er alene. har snakket mange ganger med helsesøster , men aldri sa sannheten om hva som feiler meg egentlig, jeg har ingen selvtillit. jeg er bare helt. nede. når det gjelder gutter, har jeg sådårlig selvtillit at jeg ikke tørr å se på dem, fordi at jeg synes at jeg er selv støgg, og at alle misliker meg. så er det noen som prøver å gjøre det verre for meg, det er noen visse personer. de baksnakker og gjør alt mulig for at jeg for mindre venner, ja NÅ HAR DE KLART Å GJØRE UTROLIG MYE..JEG ORKER IKKE Å KJEMPE MER. JEG HAR MISTA HELE SELVTILLITEN MIN. JEG HATER MEG SELV UTSEENDET MITT, JEG ER ALT FOR TYNN! fikk mange kommentarer om at jeg er så tynn at jeg må spise mer og at jeg er alt for tynn for den alderen jeg er i nå og jeg er 14 år gammel. så jeg gjorde stort steg med å fortlle alt te bestevennen min og fortelle alt som skjer med meg og alt som skjer rundt. ho hjelper meg virkelig... men føler meg fortsatt til å ligge helt nede og har ingen som helst selvtillit, jeg er støgg! ingen gutter liker meg.. hvis jeg ikke klarer mer etter høstferien på skolen, da vet ikke jeg.. vil dø helst da.. ta overdose av paracet eller noe igjen.

21.09.2013 KL. 18:28

en av mine største hemmeligheter er at jeg egentlig har sykt lyst til å møte faren min. jeg sier til alle at jeg ikke har det og jeg sier til alle at alt er fint. men egentlig så har jeg sykt lyst til å vite hvordan det er å ha en far. jeg har sykt lyst til å se personen som lagde meg inn i øynene. jeg har utrolig lyst til å bare få sagt et ord til den personen som var med på å skape meg. jeg føler en tomhet inni meg. jeg føler det er noe som mangler. og jeg tror det er det at jeg aldri har møtt min egen far.

21.09.2013 KL. 18:28

Desember 2011 gjekk eg ned ganske mange kg i vekt. Ikkje fordi eg trente eller gjekk på diett, men fordi eg ikkje åt. Eg følte meg som søppel, at ingen brydde seg. Eg trenge litt oppmerksomhet, og meinte dette var den einaste måten å få den på. Eit par dagar ut i januar 2012 gjekk eg ut til mamma etter at eg hadde gått på vekta og sett denne forandringa på vekta. Dette vart ei stor sak i familien og alle gjorde det dei kunne for å hjelpe meg. Det var uheldigvis ikkje nok, og eg vart innlagt på sjukehus våren 2012. Den dag i dag angrer eg så på dette. Eg har gode vener rundt meg, ein fantastisk støttande familie og gode hjelpara. Men eg føler meg framleis åleina. Det er ingen eg kan snakke med, alle berre sit og nikkar og seier "mhm". Eg vil jo ikkje fortelle alt til mamma heller. Denne hendinga sit så inni meg, og eg har så forferdelige tankar om kva som KUNNE skjedd, men som IKKJE skjedde. Dette er det ikkje mange som veit. Eg har vanskar med å stole på folk, eg stolar i hovudsak berre på meg sjølv. Den einaste personen eg eigentleg stolte på har eg nesten ikkje kontakt med lenger. Eg er misunneleg på nesten alle rundt meg, som smiler og ler, heile tia! Blir trist av å tenke på det, og no når eg skriv dette, får eg tårer i augene.

21.09.2013 KL. 18:40

jeg tror kjæresten min faller for en annen jente

Anonym

21.09.2013 KL. 18:47

Hei,jeg har ikke vært hos faren min på Over 3 år,er veldig redd for han og vi har hatt mange rettssaker.Er veldig redd for å møte han,men har en halvlillebror som jeg savner noe sykt.Gråter mange kvelder pga. Dette,men prøver fortsatt å holde humøret oppe❤️

Anonym

21.09.2013 KL. 19:03

Hei, først må jeg bare si at jeg elsker bloggen din. Min største hemmelighet er at pappa har kreft. Mamma vil ikke at jeg skal si det til noen, men jeg bare føler at det må ut.... Han har hatt kreftsvults to ganger det siste året, og det har vært veldig tungt for meg. Hva hvis det kommer en tredje kreftsvults ? Jeg er så redd og stresset hele tiden, pga jeg er redd for å miste pappa i en så ung alder, jeg er bare 14 år.

Jeg føler også et stort press hele tiden, fordi jeg føler at jeg mååå få bra karakterer, oppnå bra resultater på idrettskonkurranser, se pen og ordentlig ut(får ikke love til å bruke magetopper engang) også er det jo kroppspresset da. Alle sier at jeg ser så tynn ut, men når jeg ser på meg selv i speilet synes jeg at jeg er feit. Jeg trener så mye som mulig og prøver å spise sunt, men det er ikke alltid dette går når jeg er med venner og sånn. Jeg orker ikke alt dette stresset lenger!

21.09.2013 KL. 19:07

For 1,5 år siden ble jeg sammen med en gutt jeg elsket utrolig mye. Det var min første kjæreste, å det gikk veldig mange dårlige rykter om han rundt om kring i byen her fordi det er en såpass liten by. Vennene mine likte det ikke, og de vennene jeg hadde hatt helt siden barnehagen ville ikke være venn med meg lengre. De sa enten oss, eller han, pga de ikke likte han. Jeg valgte han fordi han var så utrolig snill mot meg, og når de var sånn mot meg tenkte jeg bare fuck off, dere er ikke ekte venner. Vi var ikke sammen lenge, men uansett. Jeg mistet alle vennene mine, og hadde ingen. Var alene på skolen og drakk meg full hver helg, løyg til foreldrene mine samtidig som jeg ble mobbet pga jeg var litt større enn alle andre. Slik fortsatte det i et halvt år før jeg ble venn med vennene mine igjen, og ting ble normalt igjen.

Et halvt år senere ble jeg sammen med denne gutten igjen fordi jeg kom meg aldri over han. Vi var sammen i all hemmelighet, ingen viste om det, i ca. 3 måndter. Under de tre måndtene hadde jeg ikke sett en gutt i øynene, bortsett fra han, sluttet all konakt med alle kompisene mine, mens han har gått bak ryggen min og holdt på med ei anna jente, sagt akkurat det samme til henne, sovet hos hun i helgene MENS vi var ilag. Da det ble slutt foralte jeg vennene mine dette, og de ble ikke sure. De syntes vi var søt i lag, og siden han hadde forandret seg begynte de og like han, men jeg hatet han pga det han hadde gjort mot meg. Han begynte å mobbe meg igjen fordi jeg var stor, og jeg ble veldig lei meg. Selvmordstanker kom også inn i bildet.

Over til noe annet. For noen år siden skiltes foreldrene mine etter å hadde vært gift i 30 år. Det var et tungt brudd for meg, og vi flyttet fra barndomshuset mitt. Først til en annen plass, så tilbake til byen min. Mamma ble sammen med en fyr, som da ble stefaren min. Jeg likte han utrolig godt og jeg elsket å se at mamma var lykkelig igjen. De var ilag i ca. 2 år, og han var så utrolig grei. Vi fikk så mye av han, men hvor hentet han pengene fra? Han spanderte dyre ting, som pcer, ipad, telefoner, sydenturer ++ på oss, hele tiden. Jeg og mamma hadde ingen mistanker. For akkurat 1 måndte siden flyttet vi inn i et helt nytt hus, sammen med denne fyren. Vi hadde brukt utrolig mye penger på å pusse det opp, og huset er stort. Jeg elsket å se at mamma var lykkelig, for å ha kjøpt hus sammen med mannen hun elsket. Men det varte ikke lenge. For ca noen uker siden skulle mamma til sverige, og hun dro da på mandags kveld. Hun spurte meg om jeg ville være igjen her sammen med min gamle stefar, altså kjæresten til mamma, men jeg valgte heller å dra til pappa. Å det er jeg så glad for jeg gjorde. Denne dagen jeg dro til pappa, få timer etter det sto politiet på døra. De kom inn og mamma skjønte ingen ting. De kom da inn og forklarte hva som hadde skjedd, da de foralte det at kjæresten til mamma hadde svindlet gjennom kommunen vår, siden han jobbet der, og handlet på kommunen sin regning for flere millioner over lang tid. Mamma viste ikke noe om dette og ble helt ute av seg. Da gjorde hun det slutt med han. Hun var dritsint fordi han hadde virkelig gjort noe sånt. Han ble hentet av politiet, og nå må han i fengsel. Alt vi har er tatt, og jeg savner han. Jeg savner hvordan ting var før, tenk at noe sånt kunne skje. Det er sånn man ser på film. Politiet er i kontakt med oss hver dag, og de har tatt ipaden min som jeg fikk til konfirmasjon av han, alle pcene våre, tv, kjøleskap, ipaden til mamma og alt har de tatt. Jeg skjemmes av å gå ute på gaten fordi alle folkene stirrer. De spør og graver i hva som har skjedd siden det står i alle medier. Mamma er ulykkelig og jeg hater å se henne så trist. Nå skal vi snart flytte fordi vi ikke har råd til å bo i dette huset. Hadde vi bare fått vite det 3 måndter tidligere så hadde ting vært så mye enklere...

- Anonym

21.09.2013 KL. 19:08

Hei!

Jeg er en jente på 13 år, jeg har gjort noe av det værste som kan hende med meg. Jeg har nemlig sendt nakenbilder til folk. Dette er noe jeg angrer veldig på, dette er urolig vanelig å si me jeg har også møtt en gutt å runka og sugd han.. angrer så grusomt mye, og det er en feil jeg ikke kan rette opp i. Når jeg sende nakenbilder var det flere som tok screenshot (dette vêr via snapchat) og jeg skjønte ikke hvor farlig det kunne være. Nå blir jeg kjent som hora for nesten alle har sett bilde av meg. Får masse hate mot meg og verden min er helt ødelagt. Hver dag går jeg til skolen og bare venter på at flere skal få vite det og flere som mobber meg. Jeg er helt knust inni meg gråter hver dag. Det eneste jeg har nå er mine venner som støtter meg, prøver å smile og ha det bra hver dag men alt jeg tenker på er alle feilene jeg har gjort. Jeg valgte å dele dette med deg fordi jeg føler at du er den som bryr deg så mye om andre, og det er jeg så takknemlig for! Takk for at du er den du er, du gjør min værden mye bedre hver dag og det er ikke tull, når jeg leser bloggen din hver dag kjenner jeg en glede som jeg ikke har følt for noen andre før. Takk for at du skrev dette innlegget hjelper meg så mye! <3

21.09.2013 KL. 19:10

Jeg føler meg feit. Jeg prøver å spise sunt og trene, men klarer det ikke. Jeg er litt keen på en gutt. og denne gutten er mye mere "fit" enn det jeg er. Føler liksom ikke at vi passer sammen på grunn av dette. Jeg er på en måte redd for at det at jeg har mere fett enn han, skal påvirke følelsene hans. Men det dumme er at jeg egentlig ikke er noe feit! Det vet jeg. Jeg er egentlig helt normal for alderen min. Men når jeg er med han (og andre gutter på trinnet mitt), så føler jeg meg faktisk litt småtjukk. Jeg vet jo at alle er forskjellige og sånt men jeg synes det er litt skummelt å tenke på at jeg egentlig bare blir feitere og feitere. For det blir jeg. Jeg klarer ikke å styre meg når det gjelder mat, for eksempel. Og når jeg har tenkt meg ut og trene, finner jeg alltid på en unnskyldning, og trøstespiser i steden for.

N

21.09.2013 KL. 19:11

En venninne av meg tok livet sitt for en måned siden, og jeg klarer ikke stanse tankene om at dersom jeg hadde vært der for henne mer, ville det ikke skjedd. Vi hadde så lite kontakt den tiden hun var sykest, og det var fordi jeg tok avstand fra henne og fokuserte på å leve mitt liv uten å tenke over hvordan hun hadde det. Jeg angrer sånn på at jeg ikke stoppa megselv fra å ta avstand, at jeg ikke var der mer for henne. At jeg ikke var en bedre venn.

Anonym fra Sogn

21.09.2013 KL. 19:17

Hei.. Min største hemmelighet er at i 5 klasse ble jeg mobbet pga utseende, aldri vært fin, kommer aldri til å være det heller. Jeg begynte å sulte meg i 5 klasse og... når jeg begynte å nærme meg ungdomsskolen (går i 9 nå) jeg ble livredd for å oppleve det igjen. Liksom, allerede i 5 klasse var jeg inne i en mørk sirkel og er fortsatt inni den mørke sirkelen.. Vel, jeg var utrolig redd for å bli mobbet igjen i 8 klasse, noe jeg ble. Men i 8 var det.. jævla ille. Jeg kalte det "living hell" med god grunn. Jeg ble slått, skadet, sparket, dyttet mot vegger, seksuelt trakasert av gutter.. For det meste kun klassekamerater, men på bussen hjem av folk som da gikk i 10 klasse.. Og mens dette foregikk, så sa jeg ingenting til foreldrene mine. Jeg tenkte at jeg skulle holde ut sommerferien.. Men jeg brøt sammen flere ganger.. I vår prøvde jeg selvmord..... Men jeg faila og jeg hater at jeg feilet. Fikk og høre masse ord fra folk at jeg er feit, ser ut som jeg er gravid, lik, zombie, heks, stygg, feit gris, at det ser ut som jeg er funksjonshemma, at jeg ikke hører til noen plass (som jeg selv faktisk føler, jeg hører ikke til her i sogn..)

Tror det var i Mai jeg begynte å kutte meg.. Jeg fikk høre jeg var den styggeste i hele kommunen min. Det gjorde vondt og jeg freaket ut. Jeg måtte gjøre noe, så jeg valgte å ødelegge huden min. Kutte meg med saks, u name it, hva jeg fant. Jeg er fortsatt avhengig.. Og jeg savner kuttene mine for hver dag jeg ikke får lov til å kutte.. (har en avtale om å ikke kutte meg på 4 mnd.. Har greidd meg greitt, så langt, men det er vanskelig når kroppen din seriøst SKRIKER etter å fått et blad mot huden sin og blø..) På 1 skoleår fikk jeg se folk som ikke en gang er mennesker lenger, nærmere monster, jeg ble deprimert (fortsatt), selvskader (på pause, men er redd jeg kommer til å begynne med det igjen) og fikk selvmordstanker. HAr og skumle tanker 24/7 og jeg hater meg selv (utseendemessig) og har lite selvtillit..Dette er min største hemmelighet.

anonym

21.09.2013 KL. 19:17

Jeg hadde to bestevenninner når jeg begynte i 8 ende klasse, vi kom til med i samme klasse. alt var perfekt. etter par måneder skjedde det noe mellom meg og bestevenninnen min , så vi ble uvenner, hun byttet klasse. Men jeg var så glad at jeg iallefall hadde en bestevenninne igjen og var selvfølgelig lei meg for det som skjedde mellom meg og hun andre venninnen min. Men i slutten av 9 ende sa hun at hun skal flytte. det var dårligste nyheten. nå går jeg i tiende og har ikke noe gode venner i det hele tatt. jeg gikk inn i ungdomskolen med to venner og nå er jeg ensom...

Anonym

21.09.2013 KL. 19:19

Frem til 9ende klasse levde jeg som alle andre på min alder normalt. Jeg var med venner, sminket meg, var i stallen, og hadde det bare kjekt. Bekymringene jeg hadde var små, det jeg grudde meg mest til var tannlege timen 1 gang i året. Jeg hadde mange venner, men 3 gode. Disse tre stolte jeg på inn og ut. Hadde kjent dem hele barneskolen.Disse tre vennene, bestemte seg plutselig for å ikke være venn med meg lenger. Kommer tilbake til dette.

Jeg var nemlig med på noe modellgreier i begynnelsen av 9ende klasse. Jeg var på tv2 og fikk tredje plass av 600 jenter i norge. I denne konkurransen. Det var en megastor opplevelse for meg, som jeg aldri kommer til å glemme. Problemet var bare at etter denne helgen jeg var med på dette, forandret livet mitt seg. Jeg gikk fra å være en sjenert og rolig jente, til å være utadvendt og glad. Noe som egentlig burde vært positvt. Men det førte til at vennen mine ditchet meg. Men det var ikke før et år senere jeg fikk vite hvorfor de ditchet meg totalt. Et halt år etter konkurransen sluttet de å kontakte meg, når jeg spurte om å være med dem fant de på dumme unnskyldninger. Jeg merket at de skjøv meg vekk fra livene sine. Derfor valgte jeg selvfølgelig å spørre om jeg gjorde noe galt, eller om jeg hadde gjort dem noe. Fikk da svar nei. Alt var visst greit i følge dem. Jeg følte meg så utrolig ensom, og utviklet nok en form for depresjon. Hver dag satt jeg inne å grein på rommet mitt. Andre venner jeg hadde ville jeg ikke være med, jeg orket ikke. Jeg skjøv alle bort. Den psykiske smerten tok over og jeg fant ut at selvskading var bra. Jeg satte da neglen i armen og lagte en dyp strek og en prikk, jeg sylblødde. Tårene triller når jeg skriver dette, ingen vet det, ingen. Grunnen for jeg ikke tok typisk barberblad og skar oppe med håndleddet var naturligvis for jeg ville ikke at noen skulle se det eller merke det. Det er det verste som kunne hendt meg der og da at noen fikk vite det. Noe så flaut tenkte jeg. Jeg sa det var arr fra jobben. Jeg jobber på matbutikk å da skjærer man seg ofte på pappen. Ingen reagerte, ingen visste vell i utgangspunktet hva jeg som 14 åring hadde å streve med inni hodet sitt. For jeg fortalte det aldri til noen, og har heller ikke gjort det. Jeg følte meg ubrukelig til alt, hvorfor skulle jeg leve? Jeg trodde ingen likte meg, trodde ingen var glad i meg. Har verdens beste familie, men turte ikke fortelle noen om hvordan jeg hadde det. Så jeg festet på et fake smil og viste aldri siden av meg selv som ?deprimert?. Vi var på en ferie i 2012 så husker jeg broren min sa, skal du ikke være med inn på hotellrommet til mamma og pappa. Jeg sa nei, jeg har litt vondt i magen så jeg legger meg. Det var ikke sant, grunnen for jeg ikke ble med var for jeg ville ikke belaste dem med personligheten min. Fordi jeg følte at hele meg var en stor idiot, både utseende og personligheten. Det høres jo HELT sykt ut!! Er jo i ettertid jeg forstår at jeg må jo ha vært syk og.

Det var ikke før sommeren jeg fikk vite av de tre bestevennene hva som var grunnen for at de ditcha meg og svaret var da: At jeg hadde forandret meg. Jeg fikk aldri noe annet svar. De ødela meg i disse måneden før sommeren og litt gjennom sommeren. Jeg var så glad i disse vennene, og de betydde virkelig mye for meg. Andre venner jeg hadde på den tiden har fortalt meg i ettertid at de aldri følte jeg forandret meg. Men folk har fortalt meg at de ditchet meg fordi de var så sykelig sjalu på grunn av modellkonkuransen jeg var med på. Men jeg som 14 år gammel jente var for liten til å forstå. Så jeg tenkte som sagt at jeg ikke hadde noe på denne jorden å gjøre. Samtidig ville jeg ikke ta livet mitt, for jeg ville ikke la dem vinne. Noe jeg er evig takknemlig for mot meg selv, at jeg ikke gjorde.

Over til livet mitt i dag. Det er en gutt da, han er 20 år, jeg er 17. Klarer ikke tenke på annet. Han mener jeg er for liten. Jeg tenker han ikke vil for jeg er for stygg.Jeg aner ikke. Vil jeg egentlig ha denne gutten? Det er så mange spørsmål jeg har om meg selv som jeg ikke har svar på. I hverdagen er jeg trøtt, helgene og for så vidt. Er vell ikke alene om det. Problemet er bare at jeg er livredd jeg skal komme inn i en slik depresjon jeg var i når jeg var 14. Jeg kom ut av den med å bestemme meg for det selv, at nok er nok. Og kom meg sakte men sikkert vekk, og så gleder i livet igjen. Men nå sitter jeg her, å føler livet mitt går ned over. Det er mange som har verre ting i livene sine enn det hva jeg har. Derfor blir jeg ofte sint på meg selv. Jeg får dårlig samvittighet, jeg har et normalt utseende, jeg har en fantastisk familie, jeg har utrolig gode venner, jeg er frisk, de rundt meg er friske. Allikevel klager jeg. Herregud føler meg teit nå, avslutter her.

Anonym

21.09.2013 KL. 19:34

Jeg er sinnsykt betatt av en "mann" som er dobbelt så gammel som meg. Han har virkelig alt jeg ser etter. Det gjør så forferdelig vondt å tenke på at jeg nesten aldri får se han igjen. Han kommer hit på ferie kanskje to ganger i løpet av ett år. Jeg gråter meg ofte i søvn og synes det er vanskelig å leve med denne forelskelsen. Jeg vet at det vil gå over før eller siden, heldigvis. Men akkurat nå er det ikke lett!

21.09.2013 KL. 19:41

jeg er redd for å bli forelsket

SZ.

21.09.2013 KL. 19:43

Jeg mistet mamma i april. Mamma som jeg elsker høyere enn himmelen og dypere enn havet. Hun var den viktigste personen i mitt liv og vil alltid være det. Savnet er uendelig. Følelsene er smertefulle. Ingenting kan bli gjort. Jeg var tilstede når hun pustet for siste gang. Man forventer sannsynligvis å føle seg knust i en slik sitasjon, men jeg følte ingenting. Jeg gråt kun fordi jeg var forvirret. Jeg kunne ikke akseptere det og hemmeligheten er at jeg fortsatt ikke kan. Jeg har lest og blitt fortalt at det vil komme en tid hvor jeg vil akseptere at mamma er borte og ta vare på de gode minnene. Det tror jeg neppe. Hvordan skal jeg klare meg uten et menneske som jeg har tilbrakt hele livet med? Jeg husker at jeg som regel ble veldig engstelig av å bare rote meg bort fra henne i byen. Hvordan lever man et liv uten den man lever for?

Nå har det gått rundt fem måneder siden mammas død. Jeg savner henne hverdag, men har i tillegg et annet problem, en annen hemmelighet - Jeg har dårlig selvtillt! Jeg føler meg aldri smart nok, pen nok, rett og slett bra nok. Jeg føler at folk ser ned på meg og jeg gjør mitt ytterste for å oppfylle forventningene som stilles til meg. Jeg skulle ønske jeg ikke var så opptatt av hva folk tenkte. Da hadde jeg sluppet å male ansiktet og å kle meg i ubehagelige klær før skolen. Jeg skulle ønske vi mennsker aksepterte hverandre som vi er og ikke dømmet hverandre etter utseende. Da hadde livet blitt en god del lettere. Dessverre virker det som at ingenting kan bli gjort i dette tilfellet heller. Så det viser seg at jeg har to hemmeligheter som er to hverdagslige problemer (savn og dårlig selvtillit) som det er umulig for meg å løse.

Anonym

21.09.2013 KL. 19:50

Unnskyld meg for min norsk, det er dårlig fordi jeg bruker Google translate... Men min største hemmelighet er at jeg er ikke fornøyd. Jeg er nå som utvekslingsstudent i Frankrike og jeg vet at jeg bør vurdere meg selv så heldig, men det er vanskelig fordi jeg ikke er fornøyd her. Jeg er veldig sjenert, og ville gjerne komme ut av skallet mitt, men hver gang jeg prøver, føler jeg at jeg gjør en komplett dumme meg ut. Jeg snakker ikke fransk svært godt, så det er vanskelig å gjøre en samtale. Jeg håper det vil bli bedre, men nå er det så hardt jeg nesten lyst til å slutte.

Tilie♥

21.09.2013 KL. 19:52

Hei ! Jeg er en jente på 12 år, har ingen venner (bare min aller bestevenn Markus som nå er flyttet) jeg blir alltid tatt får og se eldre ut og som regel bryr jeg meg ikke men forferdelig ekkelt når gamle folk kommer bort og prøver seg på meg..... Jeg ble voldtatt av 3 eldre gutter der jeg bor når jeg var 9 og har blitt satt ut masse rykter om for det. Jeg blir ofte kaldt for hore fordi folk ikke vet hvorfor jeg ikke er jomfru.

Når jeg var 11 snuse og røykte jeg i ca 1 uke og i mamma og pappa sitt bryllup drakk jeg (ble ikke i nærheten av full) akuratt nå vurderer jeg og begynne igjen fordi jeg har det så jævli med meg selv.... Bryr meg ikke så mye av hva som foregår rundt meg lenger... Jeg er alltid snill med andre men nå orker jeg ikke mer.... Jeg var nettopp ute og der var det noen som hadde sagt masse ting om meg som ikke var sant og ingen snakte til meg utenom "stikk hjem da løstøs!" "Stikk til helvete med deg, ingen liker deg".

Det eneste jeg vil er at jeg får 1 venn og som kan forstå hva jeg går igjennom.... P.S JEG ELSKER DEG KRISTINE!<33 Fortsett og ver dei 100%<333

21.09.2013 KL. 20:01

det er den samme angsten som fikk meg til å gå fra ham, som gjør at jeg ikke klarer å finne en ny og komme over han.

Anonym

21.09.2013 KL. 20:07

jeg sliter med at jeg er syk.. jeg tenker at jeg kommer til og dø tidelig hver dag, og legene tar meg ikke seriøst. jeg sliter derfor med og konsentrere meg på skolen, og jeg klarer ikke noenting.. noe som gjør til at jeg får kjeft hele tiden, får ikke gjort lekser og kommer for sent, og må gå ut av timene hele tiden.. føler også at jeg ikke kan snakke med foreldrene mine, og at de heller ikke tar meg seriøst, fordi jeg har vært så mye syk i åttende (våren) og nå, men det er jo derfor jeg er syk, det er noe gale med meg, jeg får krampe, pustevansker, mage problemer, lammelser osv.. altså dette er noe som skjer en dag av og til, eller det har skjedd 5 ganger nå.. og måtte på sykehust en av gangene.. men jaa.. mamma og de forstår ingenting, og jeg har ingen og snakke med, ikke legen min heller siden han ikke kan noe, og han er jo helt skutt i hodet, og lærerene er jo bare.. så har ingen og snakke med, noe som gjør det verre og jeg tenker enda mer på det..

21.09.2013 KL. 20:16

Faren min er narkoman og har røyket hasj mens jeg var til stedet, flere ganger. Har levd med dette i 14 år og det blir vanskeligere for hver dag som går. Jeg holdt på å drukne meg selv for noen dager siden og kutter meg minst en gang i uka..

21.09.2013 KL. 20:20

Eg har egentlig bare ein venn som eg liker. hvis ho er er borte frå skulen så har eg ingen å vêr med og så sit eg berre på mobilen. Eg går på ein ungendomsskule med over 650 elever.... Men et vet ikkje om ho likar meg for eg blir heile tida så usikker og da blir eg veldig hyper og er morsom heile tida, eg trur hu synest at det er litt krevande så då seier ho ikkje noko til meg....

Og så føler eg at livet mitt ikkje har begynt enda, alt eg kan fokusere på e å bli ferdig med skulen og flytte til ein storby.... Aaah eg gleder meg til å bli stor og leve utan innleveringar og andre som bestemmer ka eg ska spise eller når eg ska rydde

meg <3

21.09.2013 KL. 20:24

Jeg og eksem min slo opp for snart tre måneder siden. Alle gir sier til meg at det virket som at jeg var så rolig med hele saken, og sier til meg at jeg er sterk som var så rolig, men jeg gråter meg til søvne hver kveld og håper han vil ta meg tilbake en gang. Jeg og han har klart å bygge opp eit fint vennskap igjen, som om ingenting er kleint. Men jeg tror han liker en jente i klassen min, som er ganske så slutty.. og jeg fortalte henne alt o mine problemer i fortiden om selvskading, og hun har sagt det til alle... Men poenget er at eg ville gjort alt for å få han tilbake, og jeg elsker å sove fordi i drømmene mine er det kanskje det nærmeste jeg noen gang vil komme igjen til å være prinsessa hans...

anonym

21.09.2013 KL. 20:30

Min største hemmelighet er at jeg er veldig usikker. Har alltid vært veldig sjenert, men etterhvert som jeg ble eldre (sånn i 12-13 års alderen) og alle forandret seg en del, begynte jeg også å bli veldig usikker på meg selv. Jeg begynte å slite med kviser og uren hud i ca 6.klasse, fikk briller og følte meg veldig stygg. Jeg følte meg også oppblåst og mye tykkere en alle andre så jeg begynte å spise mindre. Flere folk så at jeg ble tynnere, men jeg fortalte ingen at jeg hadde spiseforstyrrelse (har heller aldri gjort det). Selv om jeg ikke sliter med noe sånn idag, (jeg trener 5 ganger i uka og spiser godt og sunt) er jeg fortsatt veldig usikker på meg selv. Har ikke kommet like fort i puberteten som de fleste andre på trinnet har, og føler alltid at alle andre er penere og mye kulere en meg. Hater å gå på skolen, for da vet jeg at alle kommer til å se på meg, og tenke...ja hva de tenker tørr jeg ikke engang å forestille meg. "Se på hun stygge og rare der a", det er det jeg føler blikket dems sier. Jeg har en super bestevenninnde og mange snille venner i klassen, men sannheten er at jeg føler meg utrolig usikker rundt dem. Alle er så mye penere og kulere en meg, og alle guttene liker dem. Men det eneste stedet jeg føker jeg kan være meg selv er på treninga. Vet det høres rart ut, men der er jeg meg selv fult ut. Kommer fra en litt annen kant en dem, så det er ingen jeg støter på til vanlig på skolen. Alle bestevennene og venne jeg har der, er de enste jeg kan være meg selv meg. Jeg er aldri usikker, redd, sjenert, flau eller føler meg stygg. Der kan jeg være meg selv uten alle de dømmende blikkene.

Emma

21.09.2013 KL. 20:31

Pappa har prøvd å drept meg. Han tok kveler tak på meg som 9åring og idag er jeg 12 og har det helt forjævilig

Emilie

21.09.2013 KL. 20:37

Jeg blir banket opp av stefaren min på natta i snart 5år og mamma vet det men sier at hun skal skille seg med han men det har hun sakt i 5år og det går ikke han slår meg i fjese kaster meg i vegen på natta ..... Jeg vet at mamma hører det men hun tør ikke gjør noe. Jeg er bombe sikker på at innen 2 år er jeg dø'

Liv

21.09.2013 KL. 20:47

Jeg er syk. Ordentlig syk. Det er bare ingen bortsett fra meg som vet det. Foreldrene mine og psykologen min vet en liten del, men de vet ikke om noe av det som er alvorlig..

meg <3

21.09.2013 KL. 20:49

jeg er forelska i kjæresten til venninna mi...

21.09.2013 KL. 22:02

jeg skjønner at du ber om hemmeligheter, å ikke problemer. Men problemet mitt, er hemmeligheten min.

Jeg har for det første ingen venner, bare 2, å de bor over 11 timer unna meg begge to.

Foreldrene mine krangler, kjefter på hverandre, til og med når jeg er til stedet, og det værste av alt - det skjedde en gang jeg hadde besøk.

Derfor er jeg redd for å ha besøk, spesielt overnattingsbesøk, for det er om natten det som oftest skjer.

Når mamma gråter og pappa kjefter. Mamma kjefter jo også, men pappa mest.

Jeg snakker til helsesøsteren på skolen, men det er en hemmelighet til, en jeg ikke har fortalt til noen - å den forteller jeg ikke her heller.

Dette høres kanskje ikke så fælt ut, men tro meg, det er det. Iallefall når du er i en alder av 12. Det er også masse mere, men tørr ikke. vet du

21.09.2013 KL. 22:03

Jeg har hatt en hemmelig affære med en som er 6 år eldre. Jeg var 15 da dette skjedde.

21.09.2013 KL. 22:05

Jeg ser meg rundt og ikke passer inn, ingen steder..... jeg er født i norge, alltid har bod her.... Jeg vet at mange ikke liker meg, siden jeg er innvandrer men jeg vil at folk skal forstå at dette ikke er lett for meg heller og at ikke alle er tyver eller lever på nav.. Jeg bor på "bondeland" der det ikke er så mange innvandrere, jeg ser meg rundt i klasserommet og ingen er som meg, eller ingen har samme hudfarge. Det er ikke det at jeg sutrer for at jeg bor her, siden det er jeg glad for men uansett hva jeg gjør vil jeg aldri være norsk. Det er bare lit rart, dette var ikke noe jeg tenkte på før men nå som jeg har blitt eldre skjønner jeg mer, det at jeg ikke er godskjent av alle pga. hudfargen min. Det som var verst var når min aller beste venn spurte meg i vennegjengen om hvorfor mørke kunne si negere til hverandre men hvorfor ikke hvite kunne si neger til mørke. Jeg satt å grått resten av friminuttet på do. Jeg må skjønne at jeg er neger og ikke kommer fra Norge men det er ikke så lett. Jeg HATER ordet neger.... Det værets var at jeg ikke følte at jeg passet inn i hjemlandet mitt heller det var en helt annen kultur som jeg ikke har vokst opp med. Det er bare det at ALLE vennen mine er norske så de forstår ikke....

21.09.2013 KL. 22:16

Har aldri hatt en kjæreste og jeg er tretten år...

21.09.2013 KL. 22:21

Min største hemmelighet er at jeg har stor skyldfølelse når det gjelder min (nylig) avdøde tante som døde av kreft. Ikke fordi vår siste samtale var en krangel eller noe sånt. Men rett og slett fordi JEG aldri tok kontakten med henne etter at hun og min onkel skilte seg for noen år siden. Jeg hadde sjansen i flere år. Hun var en halvtime unna meg hver eneste dag. Og jeg tok aldri kontakten... og etter at hun døde var det bare en ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort mens jeg hadde sjansen, og det var å ta opp telefonen å ringe eller sende henne en melding. Nå kan jeg ikke en gang huske hvordan stemmen hennes hørtes ut...

Meg

21.09.2013 KL. 22:25

Min støster hemmelig er at eg har levd livet ut med ein alkoliker far som har slått mora mi og slått meg til blods flere ganger.. Ein gang gjekk da så langt at eg sa nei-rett før han slo meg. Då tok han meg opp av senga eg og kasta meg i veggen på den andre sida av rommet. Eg begynte å skrike. Han slo meg ihjel, eg besvimte og våkna opp på sjukehuset 3 brukket ribbebein og hjernerystelse. Etter at eg hadde komt heim igjen fra sjukehuset spurte han meg om da gjekk bra med meg-eg sa nei. Han vart sur og sa at han skal fikse det med å bruke seksuell voldtekt på meg. Eg var 10 år da dette skjedde meg. Etter år med voldtekt anmeldte eg han endelig og sidan det har eg aldri sett han igjen.

Elske deg Kristine! Du gir meg mot til å visa meg fram uansett korleis eg har hatt det før, sjølv om eg ikkje veit om du har opplevd nåke sånt eller nåke vondt i livet ditt! Men eg har fremdeles eit tips til deg- aldri la deg trekkes ne av stygge kommentarer - at du er for tynn og sånn drittslenging! Du er ein nydeleg jente og du virker som ei herlig jente og hadde drømt om å møte deg, men det går ikkje, men kan vell drømme:) lykke til videre Kristine<3 no er eg 14 og har aldri følt meg så sterk før!

21.09.2013 KL. 22:26

min største hemmelighet er den enorme frykten jeg har for at vennene mine skal finne ut de fæle tingene jeg har gjort

Heartbroken

21.09.2013 KL. 22:35

Eg har sjølvskada meg i nokon mnd no etter at det vart slutt med eksen etter nesten 3 år. Vi er begynt på samme skule, men forskjellige klassar. Han seier at eg betyr sjukt mykje for han og alltid vil mitt beste. Han ar fått seg mange nye venner, og det knuse meg fordi eg tenke på at det får eg aldri tilbake. Når vi er ilag på fritida, har vi det kjempe kjekt ilag, men blir aldri det samme når vi er på skulen...

Du er kjempe hyggelig og virka kjempe koselig etter det inntrykket eg har fått av deg til no, har og hørt mykje positivt om deg :)

21.09.2013 KL. 22:39

Jeg lyger på meg ting hele tiden. Jeg har alltid følt at jeg ikke har vært nok for de rundt meg. Ikke kul nok. Derfor begynte jeg å lyve på meg ting, for å være mer spesiell, mer interessant ovenfor vennene mine. Jeg begynte å si at jeg hadde vært på de villeste festene, og hatt DE hookups'ene. I begynnelsen var det bare én historie, bare litt overdriving av sannheten, men alle virket med en gang så mye mer interessert i hva jeg hadde å si, så jeg smørte på litt til, og litt der igjen. I dag sitter jeg igjen og vet ikke hvem jeg selv er en gang. Det eneste jeg vet er at jeg er en jævlig god løgner.

21.09.2013 KL. 22:54

Jeg er veldig usikker på meg selv og er veldig sjenert og rolig. Jeg er i en "gjeng" og alle er så pene og flinke i alt , gutter legger merke til dem. Føler at ingen legger merke til meg. Jeg begynner ofte å like gutter som er litt kjekke, men de er mye med jenter som er populære og kjempe pene. Jeg føler at jeg ikke har sjangs på dem, jeg er ikke en jente som har så mange guttevenner, og tør ikke gå snakke til dem, så håper at de skal snakke og legge merke til meg en gang. Noe som ikke skjer. Jeg synes selv ikke jeg er noe særlig pen. Er ikke den tynneste, men synes jeg selv er litt små lubben , noe som ikke akkurat hjelper på selvtilliten. Jeg vil bare at noen skal like meg og om se meg , fordi bak den uskyldige rolige jenta , så er det en mye morsommere og utadvendt person, som jeg er med familien min og bestevennene mine. Er ikke akkurat noen stor hemmelighet, men ville bare si det jeg føler.

21.09.2013 KL. 22:54

Holder på med en som er litt eldre, uten at pappa vet det. mest fordi pappa HATER han.

Navn

21.09.2013 KL. 23:15

Min største hemmelighet er at jeg ble voldatt som 7 åring av min egen farfar. Dette har gått veldig inn på meg og jeg tørr ikke se han i øynene engang. Foreldrene mine skjønner ikke hvorfor det er sånn fordi de ikke vet noe om det. Jeg er veldig sårbar på dette området og vil helst ikke utdype det. Men ja, kun jeg og farfar som vet det, men ja jeg er veldig redd, kutter meg og sosial angst jo akkurat pga dette. Takk for at du leste

21.09.2013 KL. 23:18

Jeg er 15 år! Og digger deg <3

Min største hemmelighet er at jeg ikke sier ting som andre forteller meg om kanskje min bestevenn! Jeg syntes det er veldig vondt å gå å bære på "dritt" som andre har sagt om noen jeg er glad i eller stoler på og ikke kan si det, for vil ikke lage oppstyr. Hva ville du gjort?

Glad i deg! <3

21.09.2013 KL. 23:27

egentlig vet jeg ikke hvorfor jeg kommenterer dette. for å få det ut kanskje? jeg aner ikke hva det er... noe er det, men klarer liksom ikke sette ord på det. okei, så jeg har en besteveninne jeg har kjent siden jeg var et par måneder gammel (familievenner), hun er et par måneder eldre enn meg, og vi har alltid gått på to forskjellige skoler, så helger og ferier er da vi bruker å møtes. for ikke så lenge siden kranglet vi, enkelt og greit fordi jeg var dritt lei over måten jeg var (er) den eneste som bryr meg om vennskapet vårt. hun starter nesten aldri samtaler, og det er alltid jeg som lager planer for oss eller spør om vi skal finne på noe sammen. så tilbake til krangelen, ja - vi snakket ikke sammen på 3 uker ca, til jeg (legg merke til at det var MEG) som valgte ta opp kontakten igjen. hun sa at hun hadde tenkt til å sende meg melding og be om unnskyldning før jeg gjorde det, men at hun rett og slett feiga ut. ja så begynte vi å snakke sammen ofte igjen, og alt ble som normalt, og jeg var glad for at vi var bestevenner igjen og det var hun også (trodde jeg da) så møtes vi i byen og drakk kaffe ogsånt, det normale to 15 åringer gjør når de er ute, og snakket og hadde det koselig. dette er nå en uke siden, og vi har ikke sendt en eneste melding til hverandre siden det. jeg har vært opptatt, fordi vi har hatt masse skolearbeid og masse innleveringer, så jeg har liksom helt ærlig ikke hatt tid til å ringe eller sende hun melding, men det som er så skada i dette vennskapet er at hun ikke har giddet å gjøre noe som helst. hun har ikke tatt kontakt med meg hele denne uka, og jeg tviler sterkt på at det er fordi hun er opptatt fordi hun er den type jente som forventet at jeg skal ta kontakt med henne. men fy faen så stygg hun er. det som er trist er at vi har vært bestevenner i 14 år nå, og da mener jeg virkelig close venner assa! hun vet absolutt alt det er å vite om meg, og det samme gjør jeg om henne. jeg kan fortelle henne alt mulig uten at hun dømmer meg eller noe sånt, og det samme kan hun med meg. dermed er det trist at jeg er den eneste som gidder å jobbe for vennskapet vårt! det er jævlig synd, fordi jeg gidder virkelig ikke mer. hun sliter meg ut psykisk, fordi aner hun hvor mye jeg tenkte på henne de 3 ukene etter krangelen vår? jeg hadde hjertet i halsen hver jævla dag og gråt meg flere ganger til søvne bare fordi jeg var så trist over at jeg "trodde" at jeg hadde mistet henne, men vi ble jo venner igjen da, men heh -jeg gidder faen ikke å ta noe kontakt med henne før hun virker interresert i å være venn med meg og bry seg om vennskapet vårt, like mye som jeg gjorde før. FYFAEN SÅ DEILIG Å FÅ DET UT! Takk Kristine, for at du lagde dette innlegget slik at vi hundrevis av lesere kunne slippe ut problemene og tankene våre om alt mellom himmel og jord.

21.09.2013 KL. 23:32

Jeg er sammen med en som er 27, og selv blir jeg snart 16. Mamma og pappa hater han på grunn av forholdet og han har en rettssak på seg som gjør at han må sitte inne i opptil 2 år bare på grunn av meg, og ikke hjelper det noe særlig at foreldrene mine ber meg om å glemme han når vi har vært sammen i et år. Han har hatt besøksforbud overfor meg i 8 måneder, og de gangene vi har blitt oppdaget i å ha kontakt, har foreldrene mine selv ringt politiet. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få dem til å innse at jeg virkelig vil ha han!

21.09.2013 KL. 23:35

Jeg er alvorlig syk av spiseforstyrrelser. Jeg holdt på å dø i sommer fordi jeg sultet meg selv i ukesvis. Jeg klarer ikke tenke annet enn at jeg er verdiløs, derfor fortjener jeg ikke ha det noe godt. Kroppen min fortjener ikke å ha det bra. Jeg har ødelagt meg selv og kroppen min. Jeg har en bmi på 12, men klarer ikke annet enn å føle meg stor og feit. Når jeg ser meg i speilet så ser jeg ribbeina og hoftebeina mine stikke ut, men jeg føler meg likevel stor.Jeg er for øyeblikket innlagt på sykehuset for behandling av anoreksien, og har vært her i 6 uker. Jeg får ikke gå ut, jeg får ikke se vennene mine, jeg får ikke gå på skolen, jeg får knapt sett foreldrene mine. Jeg føler jeg sitter i fengsel. Jeg prøver å ta en dag av gangen for å holde motet oppe, men det er fryktelig vanskelig. Alle dører er låst så jeg kan ikke rømme. Alle vinduer er låst, så jeg kan ikke hoppe ut av de heller. Mange lurer på hvor jeg er, og da sier jeg at jeg er på sykehuset, men jeg sier ikke hvorfor. Ingen vet at jeg har anoreksi. Når vennene mine vil besøke meg, sier jeg alltid at det ikke passer, eller at jeg ikke får lov av sykepleierne, rett og slett fordi jeg skammer meg så utrolig mye over meg selv. Jeg tør ikke la dem se meg slik, avmagret, bleik og stygg som jeg er. Jeg er livredd for hvordan det bli når jeg skal begynne på skolen igjen. Jeg er livredd for alle blikkene, baksnakkingen og spørsmålene. Jeg er livredd for at alle har glemt meg siden jeg har vært vekke så lenge, og at ingen vil være venn med meg mer. Jeg er fryktelig ensom her jeg er nå og jeg føler meg så alene og forlatt.

J18

21.09.2013 KL. 23:35

Jeg har vært sammen med 4 gutter, men har ikke hat følelser for en eneste av dem. Noen ganger når jeg tenker på det så lurer jeg på om jeg i det hele tatt er normal..og jeg kunne ønske jeg ble forelsket i noen.

Anonym

21.09.2013 KL. 23:42

Sitter med iphonen og prøver å skrive alt som jeg har holdt skjult men jeg greier det bare ikke... Ikke her engang.. Anonymt... Sier vel egentlig litt om meg. Jeg har ikke blitt voldtatt, ikke har jeg foreldre som er alkoholikere, jeg har aldri blitt direkte mobbet, ingen sykdommer, ikke har jeg spiseforstyrrelse og jeg har også mange venner! Likevell.. Føler jeg meg helt forferdelig. Er helt utrolig usikker på meg selv og har KJEMPE dårlig selvtillit. Har hørt mange ganger at jeg er pen, men når jeg ser meg i speilet får jeg bare lyst til å gråte. Trodde det skulle hjelpe på selvtilliten av å gå ned 12 kg, men neida. Sitter her fortsatt like ulykkelig og prøver å slanke meg mer. Det har gått dager jeg har sultet meg, dager hvor jeg har prøvd å kaste opp i doen men har bare ikke klart det, dager hvor jeg har nesten ikke har spist på en hel dag og har holdt på å besvime i dusjen, dager hvor jeg ligger i sengen å hylgråter, så tørker jeg det fort bort før pappa kommer opp, og fortsetter å gråte igjen når han har lukket døra. Alle tror jeg er kjempe glad. Jeg er den morsome, spontane, og "gledesspredene" vennina.. Føler jeg har dobbelt liv. Et hvor jeg er alene på rommet, og et hvor jeg er med andre. To vidt forskjellige personer. Har aldri følt meg bra nok heller. Pen nok, TYNN nok, smart nok, morsom nok, populær nok osv...jeg vet jeg ikke er så stygg.. Og jeg veier 56kg, og er 15 år! Likevell.. NOT GOOD ENOUGH! ... Ironisk nok hadde jeg ikke tenkt å skrive et innlegg engang.. Og når jeg bestemte meg for å skrive et så skulle det bare være sånn tre serninger langt! Men ordene bare må bli skrevet! Ingen vet dette. Og selvom det mange av dere andre har det mye værre, så er livet mitt akkurat nå, forferdelig. Tanken om å ville dø dukker opp mange ganger i hodet mitt. Kommer aldri til å kutte meg selv da, men uansett. Kunne laget en bok om alle følelsene mine og alt jeg har holdt skjul men tenker nok at jeg bør stoppe det her. Sitter forresten i sofaen med mamma nesten rett ved siden av meg. Hun tror nok at jeg bare sitter på face eller no. Sitter jo her med helt pokerface. Så ja, der kan man se at selvom man ser normal ut på utsiden, kan man være helt ødelagt på innsiden.. Det er hvertfall jeg..

21.09.2013 KL. 23:47

Jeg har lenge slitt med angst og spiseforstyrrelser. Selvskading gjør alt bedre.

Jeg er perfeksjonist by heart, og er ikke ting som jeg vil ha det, blir jeg frustrert, lei meg og sint. Selvskading gjør alt bedre. Alle vennene mine er i stand til å få seg deltidsjobber, tjene egne penger, bli noe selvstendige. Jeg må snylte på foreldrene mine fordi jeg enkelte dager ikke kommer meg ut av rommet. Selvskading gjør alt bedre. Jeg har problemer med å ta bussen, angsten gjør det vanskelig å gå på skolen, jeg drar aldri i kantina, og sjeldent på butikken. Jeg er et patetisk menneske, klarer ingenting.

Jeg var nær ved å ende alt sammen en kveld i vår, jeg angrer på at jeg istedet gikk til mamma. Jeg grein, jeg er svak, og jeg ønsker ikke lenger å leve.

Noen mennesker er bare ikke ment for livet, og jeg er et av dem.

21.09.2013 KL. 23:48

I fjerde klasse var eg ' bestevenn med en som het Ingrid ' eller hun trodde at vi var bestevenner. Jeg var med henne i hvert friminutt, jeg var med andre også men hver gang hun så meg sammen med noken andre så sa hun at hun måtte si meg en hemmelighet, så de andre vennene mine følte seg utestengt. Jeg går i 7 klasse nå, og de årene mellom 4-7 klasse har vært helt forjævilge! De som følte seg utestengt sa det til lærerene og det ble en stor greie. Å jeg utestengte jo egentlig ikke. Jeg ble bare dratt med av henne så alle fikk inntrykk av at det var jeg som gjorde det... Men jeg turte ikke si ifra til henne. Alle har baksnakket meg og sagt at det var meg, men jeg er veldig populær. Så det er litt sånn at om jeg gjor noe så gjor de andre det også, men jeg bruker aldri det negativt.å læreren vi hadde da viste at jeg hadde makt. Så hun brukte det for å få andre til å føle seg bedre. Hun brydde seg ikke om hvordan jeg hadde det. Alle følger etter meg i friminuttene, og alle andre ville sikkert ha sett på det som en bra ting, men for å vere ærlig så har jeg mest lyst å bare vere med de to bestevennene mine. Men jeg klarer ikke å si det til de jeg ikke vill vere sammen med.... Alle har dyttet det så jævlig langt inn i hodet på meg nå at ' vi må alltid vere med alle.' At jeg klarer ikke å si det, jeg har det ikke noe bra på skolen. Jeg føler at jeg ikke kan si min mening om noe til noe til noen.

14 år gammel jente

22.09.2013 KL. 00:08

Jeg har en syk mor og en gal far. i hele mitt liv har jeg vært alene og ensom og følt at alle dømmer meg. Jeg har blitt mobbet på skolen '' du er feit'' ''du er stygg'' osv.

Jeg har noen venner men jeg klarer ikke å åpne det jeg gjemmer. Hver dag smiler jeg og ler men inni meg vil jeg bare skrike og grine. Når jeg hører på musikk har jeg tanker som at jeg blir drept eller noe sånt og ser hvordan reaksjonen de sin ville blitt. Jeg har ikke et bra forhold til mammaen min: jeg blir kalt. jævla dritt unge, du er så spessiel,du minner meg om noen, hold kjeft din jævla dritt osv.

Jeg har ingen å snakke sammen/ jeg klarer ikke å si ting til vennene mine

Nå forklarte jeg en liten del av historia men det masse mer i historia om mitt liv som jeg ikke har fortalt til noen og jeg har ikke skrevet det her men mitt liv har vært mye værre enn det du tror ( politi, sloss, narkotika, kreft osv...) ikke bare om meg men også familien min)

Jeg kan innrømme at jeg er sterk og kjemper hver dag

Mari

22.09.2013 KL. 00:29

Jeg føler meg perfekt! Jeg har veldig gode venner, er i et godt miljø, spiller fotball, har aldri vært missfornøyd med kroppen min, jeg får litt over mddels gode karakterer på skolen, jeg har skyhøy selvtillit og bryr meg lite om hva andre mener om meg, og jeg vet om ting jeg kan si til venene mine som jeg ikke liker med dem og hvis det er noe jeg vil at vi skal forandre i vårt vennskap, så sier jeg det, men jeg føler at det ikke er noe noen vil si til meg. At det ikke er noe negativt med meg....

Hemmelighetene mine er at jeg tror mamma er pille-avhengig, hun tar mange piller hver eneste dag fordi hun har leddgikt og har vondt i kroppen, men det virker litt drøyt mange...hun drikker også noen glass vin 3-4 ganger i uka, og det gjør meg engstelig.

Min andre hemmelighet er at jeg er super forelska i min aller beste guttevenn.. Når det f.eks ringer inn fra friminutt og vi går sammen nedover gangen til klasserommet (eller generellt når vi går sammen) så er det veldig ofte at han slenger armen sin over skuldrene mine og "holder" rundt meg...jeg er 100% sikker på at han ikke har følelser for meg..for vi er så gode venner, jeg er ofte hos han og vi snakker sammen hver dag på face eller snapchat. Greia er at han har kjæreste og jeg tror ikke at de kommer til å slå opp med det første. Det gjør meg også glad å se han så glad som han er når han er i dette forholdet, men jeg vil ha han, jeg vil ligge i armkroken hans og det er jeg som vil lekesloss med han som ender i kyssing, for det er akkuratt en sånn herlig gutt han er! Friendzoned4life

Så jeg er faktisk ikke perfekt....Men dette var utrolig deilig å få ut, og dere som leser dette er de eneste som vet det.

Pernille

22.09.2013 KL. 00:54

Jeg skal starte hos BUP- Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk... Har bare fortalt det til 3 stykker. Ikke engang storesøsteren min og tvilling broren min vet om det.. Har alt for mye å tenke på, og forskjellige redsler. Jeg er veldig usikker på hvordan vennene mine vil reagere på dette, hvis jeg noen sinne forteller dem.

22.09.2013 KL. 00:55

Hemmeligheten min er vel at jeg sliter en del med forskjellige ting, pga. ting som er skjedd... Mamma har en kjæreste hun vist elsker veldig høyt, som jeg aldri har likt... Første gang han brukte vold mot meg var når jeg nektet å gå på skolen, da tok han senga ja lå i og løftet den opp på den ene siden slik at jeg rett å slett ramlet ut og fotene på senga knakk....... Etter det gikk det bare verre. Han tok en gang å slengte meg i bakken, og sparket meg i magen og jeg holdt på å miste pusten...(Jeg veide 50 kg, og han godt over 100). Den andre gangen var når han dyttet meg kraftig, men jeg klarte å løpe vekk.. Det er annen gang han har slått meg også, som jeg rett å slett har fortrengt.. Det er aldri noen som har brukt vold mot meg før, enn han. Og ingen har gjort noe med det. Mamma vet det, og familien vet delvis det men aldri noen som har gjort det, til og med barnevernet bare lot det ligge.. Nå er jeg 18 år og lider av både det ene og det andre pga. ting som har skjedd.. Det værste er at jeg må møte denne mannen fordi mamma bor med han og jeg egentlig ikke har noen annen plass å være. Jeg vet rett å slett ikke hva jeg skal gjøre. Ingen vet dette, og jeg er så sykt sliten av alt.. At en mann som er dobbelt så stor som meg kan bruke vold mot meg, for ting som jeg ser på bagateller, jeg synes det er utrulig ekkelt å tenke på.. Han har slått moren min flere ganger også, men hun bryr seg ikke... Skulle så ønske ting var som "før", da jeg hadde en god og trygg familie rundt meg... Jeg føler meg utrulig utrygg. Det er vel min hemmelighet, som ingen vet om men som jeg jobber med daglig...

22.09.2013 KL. 00:58

Jeg føler meg alene, absolutt hele tiden. Jeg har aldri vært noes "førstevalg", faktisk tror jeg aldri at jeg har vært nummer to heller. ... eller tredje, fjære, femte osv.

Av og til kan jeg le med andre, rett og slett bare have a good time og akkurat i det øyeblikket glemme at jeg faktisk er ganske deprimert. Så blir det natt, og jeg sitter helt alene lys våken og lurer på om noen vil sende meg en melding i når det igjen blir lyst, eller om det vil bli nok en dag å fylle med idiotiske unødvendige gjøremål.

Jeg får stadig snapchatter av vennene mine, og jeg får se hvor jævla gøy de kan ha det uten meg. De ler, de banner, de smiler og det eneste de ikke gjør er å tenke på at kanskje jeg sitter hjemme alene nok en fredagskveld med en mørk sky over hodet. Jeg prøver alt jeg kan å bli mer sosial- men jeg er SÅ redd for å ikke bli godtatt, at jeg ikke skal være "bra nok", ikke morsom nok eller pen eller tynn nok. For jeg føler meg annenrangs, som sistevalget til alle. Alle jeg ser rundt meg har noen, om ikke mange men noen som setter en øverst.

Og så stiller jeg meg selv det samme spørsmålet om igjen og om igjen; hva gjør jeg feil?

22.09.2013 KL. 01:36

har utrolig mange gode venner, som jeg setter veldig stor pris på.. men jeg føler ikke at de er like glad i meg, som jeg er i dem. jeg blir utenforstengt, og baksnakket i vennekretsen min, og vet ikke hva jeg skal gjøre med det - rett og slett. i dag foreksempel, hadde jeg planer med noen venner. Jeg har ikke telefon tilgjengelig, og det er de jeg skulle møte fullt klar over. så jeg dro dit vi skulle møtes, som er ca en halvtime gåavstand fra der jeg bor. og når jeg kom frem, så var de ikke der.. jeg ventet i omtrent en time før jeg gikk hjem. på veien hjem tenkte jeg på hvor ofte slik egentlig skjer. de behandler meg faktisk ikke særlig bra. jeg gråt veldig mye på veien hjem, og var forbanna, rett og slett. og det er nå selve "hemmeligheten" kommer frem da. jeg klarer ikke å kjefte på vennene mine, for at de holder meg utenfor. jeg godtar det, på en måte. eller jeg godtar det ikke, men jeg later som. er kanskje en ganske rar hemmelighet. men sånn er det. og ja, jeg er veldig klar over at de ikke er ekte venner, og at jeg egentlig burde drite i dem. men hva skal jeg gjøre da? jeg har ingen andre, og jeg vil faktisk heller være lei meg av og til, fordi "vennene" mine holder meg utenfor, enn å være alene hele tiden.

Gutt, 16

22.09.2013 KL. 01:47

I'm gay.

Det hørtes lett ut, så utrolig lett ut. Så lett at jeg skulle ønske det var så lett(?). Jeg er homofil, og har visst det siden jeg var kanskje 10(ca.), men har aldri vært "klar" nok til å si det til familien. Jeg er ganske høyt rangert i sporten jeg driver med, og pga. det reiser jeg utrolig mye og møter nye personer hele tiden - som igjen fører til at jeg ikke tørr å stå frem som homofil i og med at jeg redd for å bli dømt, etc av både konkurrenter og de rundt. Det blir feigt av meg å være så forrutinntatt og si det sånn på den måten egentlig, men jeg har pratet med så mange som har opplevd så mye vondt rundt det med homofili og idrett at jeg blir "presset" inn i skapet igjen.

En annen ting er selvtillit. Helt ærlig så har jeg så utrolig god selvtillit, så god at hver gang den blir revet litt ned føles det ut som at hele verden går under, haha. Men det er sånn at jo mer selvtilliten min blomstrer, jo mer vises hvem jeg virkelig er. Det er jo en bra ting, sånn egentlig.. men det er det som skjer etter at den har blomstret som ikke er helt bra. Jo, fordi hvor jeg bor er befolkningen en anelse trangsynt, og alle kjenner alle. Det vil si at jo mer du byr på av deg selv, desto større sjanse er det for at noen føler for å rive deg ned. Ikke bare oralt som i å slenge dritt etter meg (for det har blitt immun mot), men fysisk. Ta dette med en klype salt, fordi for min del føles det helt jævlig - men det er kanskje ikke så ille for enkelte av dere. Men fysisk vil da si et par slag i ryggen og ansiktet, og en rimelig stor skade psykisk.

Så rett fra hjertet fant jeg ut i tiende at jeg måtte komme meg bort fra denne byen til videregående for at jeg skulle lære å kjenne meg selv.. så nå går jeg på videregående 1000 km hjemmefra og stortrives. Jeg har blitt mer sikker på meg selv, og har fått venner som setter pris på den jeg er. Jeg har kommet enda lengre i idretten min, og har tatt et par steg nærmere frihet. (Hvis jeg kan si det på den måten). Så det er vel en stund til jeg blir å komme ut av skapet, men jeg vet i hvertfall at de rundt meg støtter 100% - DET er deilig det!

Så takk Kristine for at jeg fikk min mulighet til å skrive ned følelser, opplevelser og en god dose av mitt liv. Det føltes ganske greit! Ha en fin dag videre, og takk for meg.

22.09.2013 KL. 02:57

Jeg er veldig sjenert, spesielt ovenfor folk som er på min alder eller eldre. Men også veldig sjenert ovenfor gutter. Jeg snakker nesten aldri når det er fler enn 5 tilstede, med mindre jeg kjenner de veldig godt. Dette er også kanskje grunnen til at jeg aldri faktisk har kysset noen ordentlig. Altså, jeg har jo kysset en del ganger før, men aldri med tunge liksom. Jeg er 17 år og har ikke hatt kjøreste siden barneskolen. Jeg er den eneste av venninnene mine som fortsatt er jomfru, og jeg føler meg så mye yngre enn alle andre på min alder. Noe nesten ingen vet, er at jeg også fikk mensen for første gang rett før jeg fylte 17, mens bestevenninnene mine fikk det når de var 11, 12 og 13. Kroppen min ligger rett og slett flere år etter alle andre utviklingsmessig.

Jeg føler meg også ofte sosialt awkward! Det er ikke det at jeg ikke har venner eller er upopulær. Men jeg blir nervøs når folk jeg ikke kjenner veldig godt snakker til meg. Som oftest bare smiler jeg og ler litt uansett hva folk sier eller spør meg om. Fordi jeg er så nervøs rundt folk, syns jeg egentlig det er veldig stress å være med på forskjellige gøye ting med folk. Derfor sier jeg som oftest nei, når folk inviterer meg til ting. Jeg prøver å si ja, men jeg blir så redd og ender som oftest opp med å si nei. Hver gang jeg skal møte noen et sted der det er masse mennesker blir jeg kjempestresset og har skyhøy puls. Jeg får kjempevondt i magen, føler meg kvalm og skjelver hvis jeg må gå inn et sted alene. Det er som oftest det som hindrer meg i å si ja til ting. Jeg vet jo at det blir bra straks jeg finner de jeg skal være med, men tanken på å stå alene og vente ødelegger alt. Jeg takler ikke gå på fest uten bestevenninnene mine, for jeg er så redd for å ende opp med å stå alene, og jeg vet at jeg er for sjenert til å tørre å gå bort til noen jeg ikke kjenner å snakke.

Beklager at dette var veldig rotete skrevet, og at jeg syter om problemer. Men dette er vel faktisk min største hemmelighet, og det føltes ganske godt å innrømme det, selv om ingen kommer til å vite at dette faktisk er meg.

22.09.2013 KL. 04:08

var utro i fylla to gongar og skjemst så uendeleg mykje.

Cecilia

22.09.2013 KL. 04:13

Dear lord these comments are depressing as fuck. Like guys, let's please, please tell Kristine about our happy and embarrassing moments, or just plain weird. My secret, or embarrassing moment, is the time in 8th grade where I wholeheartedly managed to trip down the bleachers (chair levels at the gym). At the end of every year in middle school, we had some big awards ceremony where the teachers handed awards to the "best in class", "high-achievers", or whatever they called it and so on. I have no clue why, but my computer teacher LOVED me for no apparent reason, even though I wasn't that great at computer things. I honestly think everyone else were just idiots. But anyways, as I made my way down the bleachers, I managed to trip in front of 500 or so people, haha. I'm normally pretty athletic, I play a good amount of sports. But I'm pretty sure I died right then and there.

annonym

22.09.2013 KL. 08:03

Dette med jenter og populæritet synes jeg har gått alt for langt! Jeg går på en skole med ganske mange elever og vist du ikke spiller fotball så er du dermed upopulær. Jeg spiller ikke fotball og da er det som at de andre jentene bare ser ned på meg. Stort sett alle disse fotball jentene gir oss som ikke spiller fotball skikkelig stygge blikk, nesten som om vi skulle ha sagt noe helt forferdelig til dem(noe vi aldri har gjort). Så ja siden jeg ikke spiller fotball er jeg en av de upopulære. I min venne- gjeng er vi kanskje fire ekte venner, de andre har valgt noen mer populære, eller gidder ikke å bli sett med oss lenger! Jeg synes det er så utrolig teit at jenter skal være slik, kan vi ikke bare være snille med hverandre!?! Jeg kunne skrevet en laaaangt tekst om dette fordi det er så mye jeg kan si om det, eks. andre ting de har gort, og så er jo ikke de poppulære guttene så snille med oss som ikke spiller fotball heller da! Og hver morgen gruer jeg meg til å gå til en ny skoledag! Jeg forbinder skolen som et fælt sted der du blir rangert etter hvem du henger med, hvilken sport du går på, hvilke klær du har osv. Jeg skulle bare ønske de skjønte hvordan det går inn på meg, og hvordan det påvirker meg!

annonym

22.09.2013 KL. 08:32

Jeg føler meg rett og slett som et null tall! Flere og flere av venene mine går fra meg. Jeg har mistet utrolig mye av selvtilitten min! Jeg vet ikke hvem jeg skal være, hva jeg skal gjøre for å få folk til å like meg. Slik er det når jeg er med familiemedlemmer også. Eks. når jeg er på en familie bursdag føles det som om at jeg bare er der for..... Ja at det egentlig ikke betyr noe om jeg er der eller ikke. I blant skjønner jeg bare ikke hva livet er verd å leve for! Jeg føler at jeg egentlig bare kunne droppet det, og at det betyr jo ikke noe om jeg er der eller ikke. Jeg er en person som gråter veldig lett, vist en av "veninnene" mine sier noe stygt om meg eller til meg, eller noe de ofte gjør stenger meg ut, så er jeg helt såret! Jeg gråter og gråter, ikke bare på grunn av de men også alt annet her i livet som virkelig ikke er greit! Jeg greier ikke å slutte å gråte før det minst har gått 1 time ofte mye mer! Jeg tenker hele tiden: livet har INGEN betydning, og jeg vil egentlig bare forsvinne!

Meg

22.09.2013 KL. 09:17

Min største hemmelighet er at jeg liker x-en til venninnen min . Jeg tør ikke si det til noen fordi det blir helt feil, og de slo opp for bare noen uker siden. Det verste er at jeg tror kanskje han liker meg også. Og det blir bare dumt uansett for det kan aldri bli noe mellom oss, hvis ikke jeg vil fortsette å være venn med venninna mi...

22.09.2013 KL. 09:54

jeg startet på videregående dette året og helt siden skolen startet har jeg følt meg så alene. Begynte i klasse sammen med en veninne av meg (hun var den eneste jeg kjente) men etter noen uker sluttet hun å være med meg. Det virker som om hun ungår meg. Og jeg har ingen andre å være med, så jeg ender opp alene....

22.09.2013 KL. 10:41

er så sinnsykt forelsket i verdens fineste gutt

22.09.2013 KL. 10:58

min største hemlighet er at jeg spiller j***** mye sims 3

22.09.2013 KL. 11:01

Har begynt i ny klasse, på ny skole med ingen av vennene mine. De andre går i parallell klassen og jeg er plassert med de "skoleflinke og perfekte". Føler jeg har mistet vennene mine, og det er ingen i klassen min jeg føler meg komfirtabel med. Har fått streng beskjed om at det ikke er vits å prøve å bytte klasse med mindre du har en veldig spesiell grunn, og at det ikke handlet om venner. Vi hadde en oppgave på skolen hvor vi skulle skrive hvem vår bestevenn var, men jeg klarte det ikke, siden jeg rett og slett ikke visste lengre..

22.09.2013 KL. 11:32

Samfunnet har gjort meg så usikker på meg selv at jeg bruker bombshell bh'er og ekstra innlegg for å få større pupper. Det er min største hemmelighet.

22.09.2013 KL. 11:32

Min største hemlighet er at jeg har lyst å dø. Jeg kunne ønske jeg aldri ble født. Jeg føler ingen liker meg, og folk baksnakker meg. Da jeg begynte på vidergående trodde jeg det skulle bli bedre, med ny klasse og nye folk. Men der tok jeg feil. Jeg skjønner ikke hva jeg gjør galt og alt blir bare verre og verre.

Sara

22.09.2013 KL. 11:50

Jeg er forelsket i stebroren min!! Jeg er 14 og han er 15

22.09.2013 KL. 12:08

Når jeg gikk i fjerde klasse ble jeg sammen men en helt fantastisk gutt!(vet hva du tenker, 4.klasse liksom)Vi var sammen ganske lenge å jeg var veldig forelsket, så var det en gutt som øderla alt, han kom til meg å sa masse ting som ikke var sant om denne gutten(e), og det samme gjorde han til E. Det endte med at vi ikke var sammen lenger, vi var begge ganske glad i hverandre så etter en månde begynte vi å treffes igjen(bare som venner)

Nå er vi 15 og vi er bestevenner, vi forteller ALT til hverandre og han betyr så mye for meg. Det han ikke vet er at jeg vil være mer en bare venner, jeg har tenkt veldig mye på det i det siste men vet ikke om jeg burde si det til han.

En av grunnene er at alle tror jeg liker en annen, jeg har prøvd å sakt til alle som spørr at vi bare er venner men da flirer de bare for de tror det bare er en unnskyldning. Så er det enda en gutt som da er forelsket i meg og folk tror at jeg liker han å! Jeg sitter virkelig i det

22.09.2013 KL. 12:20

Jeg sliter med sosial angst og spiseforstyrrelse. Det er ingen som vet om mine problemer med mat, men det er noen som vet om angsten min..

Anonym

22.09.2013 KL. 12:33

-Jeg har blitt misbrukt av min mor siden jeg var fire år gammel

- blitt voldtatt av en mann i en alder av bare 12 år

- Jeg har alltid ønsket å bli elsket av en gutt, men det er ingen gutter som liker meg.

-Jeg har kvisearr i ansiktet, og må bruke tønnevis med foundation for å sminke det bort.

-Jeg har slitt med spiseforstyrrelser, men er frisk nå.

Jeg ønsket livet mitt ikke var så forferdelig, men gud er tydeligvis ikke på min side. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke klarer å ta selvmord!!?? :(

Anonym

22.09.2013 KL. 12:36

I´m 16 and I have giggle incontinence.

22.09.2013 KL. 12:48

1. Når jeg var liten stengte pappa meg inne i mørket.

Vist jeg gjorde noe galt eller ikke gjorde noe galt tok han hardt tak i armen min og drog meg opp trappa dyttet meg inn på rommet, slokket lyset og låste døra. Jeg var så redd, og lyset fikk jeg ikke på for jeg nådde ikke så langt. Det var verst på vinteren for da var det mørkt ute og vi bor på en så liten plass så vi har ikke gatelys.

De som har opplevd dette før vet at, det eneste man vil når man sitter alene i mørket, er å komme ut i lyset...

Nå er jeg blitt mye eldre, jeg går i 9. ende klasse. Pappa og jeg har ikke et så veldig bra forhold nå og han vet ikke at jeg husker dette, jeg har tenkt før at jeg skulle fortelle at jeg husker det men hver gang jeg skal begynne ender det alltid med at jeg sier noe annet, jeg klarer bare ikke...jeg elsker pappa, men dette er noe jeg aldri kommer til å glemme

2.mamma er ikke noe bedre, det eneste hun tenker på er seg selv! Når hun kommer hjem skal hun spise, så legger hun seg på sofaen og skal se på tv til hun sovner, vist jeg sitter der når hun kommer tar hun bare fjernkontrollen selv om jeg ser på noe..da går jeg på rommet,egentlig vil jeg høre på musikk, spille på gitaren eller synge, før var det greit men nå så klikker det for henne vist det ikke er HELT stille i huset. Hun har noen problemer, når hun blir sint slår og sparker hun. Hun har slått og sparket meg lg søsteren min mange ganger. Siden mamma sover og ser på tv hele dagen må jeg gjøre veldig mye husarbeid(i stillhet selvfølgelig..)

Jeg har iikke sakt dette til noen, det er min alle største hemmelighet!

22.09.2013 KL. 12:52

www.iks.no - For alle med spiseforstyrrelse (diagnotisert eller ikke diagnotisert), som syns det e vanskelig å finne en plass å søke hjelp, her e en start :)

22.09.2013 KL. 13:02

jeg har det egentlig ikke noe bra med meg selv. Jeg har en stor vennegjeng med fantastiske venner og en herlig familie, men jeg hater meg selv. Hater kroppen min, ansiktet mitt, personligheten min og jeg hater at jeg ikke har viljestyrke nok til å bli den personen jeg vil. Alle vennene mine er så fantastisk pene og har de utroligste kroppene, og er alle populære blant guttene.. så er det meg, ingen vil ha meg. Men jeg skjuler alt sammen, ingen vet noen ting, ingen vet hvordan tanker jeg har i hodet, og ingen vet at jeg gråter meg til søvn så altfor ofte. Jeg framstår som en gladjente, men innerst inne er jeg langt ifra lykkelig. Og jeg hater det.

22.09.2013 KL. 13:08

1. Jeg har altfor store forhåpninger, altfor store drømmer. Jeg drømmer om alt jeg skal gjøre, finne kjærligheten, flytte til amerika, stifte familie, dra på fine ferier med venner og så mye mer.. Men jeg er så redd, for før jeg rekker å telle til tre er jeg for gammel til alt dette.. jeg er redd for å kaste bort livet mitt og jeg er utrolig redd for å dø. Ganske sykt å ha slike tanker når jeg er kun 15 år.. I tillegg setter jeg høye krav til meg selv, "jeg skal bli tynn innen sommer", det skjedde jo ikke.. Jeg skuffer meg selv om og om igjen. Faen.

2. Noen ganger vurderer jeg å slutte å spise.

3. Har aldri kysset en gutt, mange vet det så er vel egentlig ikke en hemmelighet..

4. Jeg har ikke badet i byen min, i nærheten av gutter siden jeg var liten. Klarer ikke vise meg i bikini. Nesten ingen av vennene mine har sett meg i bikini en gang.

22.09.2013 KL. 13:17

Jeg liker en gutt fra USA som jeg aldri har møtt.

Han er så utrolig grei og snill mot meg, og han gjør en hver dag bedre.

Vil så gjerne møte han, han er virkelig verdens herligste person.. Kjenner jeg blir sjalu over alle som får se han i virkeligheten, mens jeg ikke får den type sjanse siden jeg bor på den andre siden av jordkloden..

Navn

22.09.2013 KL. 13:19

har aldri hatt kjæreste, ikke det at jeg ikke har bltt spurt.. Det er bar det at de jeg liker, liker ikke meg og omvendt... har også sykt dårlig sjøltillit på skolen, hater å gå forbi folk :/ føler meg ikke så veldig nær noen i klassen min heller :( og hun jeg kjenner godt, har en kjæreste..

Anonym

22.09.2013 KL. 13:27

Mit største ønske er at være normal, og det har det været lige siden jeg var helt lille. Man skulle tro at sådan et ønske var nemt at opfylde, men som årene går bliver jeg mere og mere anderledes, og passer ikke ind nogen steder. Jeg selvskader, har en spiseforstyrrelse og tror at jeg er lesbisk. Så indtil videre går min drøm nok ikke i opfyldelse. (Min stavning skyldes at jeg er fra Danmark)

anonym

22.09.2013 KL. 13:31

Jeg blir alltid stemplet for å være ærlig,snill,'alle liker deg',forbilde osv. Inni meg føles det ut som om jeg ikke er noe. Jeg er liksom jenta som er ærlig og snill, jeg er ikke noe annet. Det er alltid jeg som må ofre meg for å gå fram å si ting i klassen når ingen andre tørr.. Alle tror jeg har god selvtillit og liker meg selv, men det gjør jeg ikke. Jeg har egentlig veldig dårlig selvtillitt , men jeg prøver å stenge det inne. Jeg har ikke fått noe bedre selvtillitt av den grund. Jeg liker ikke kroppen min, jeg hater å se at folk glaner på meg. Jeg hater mobbing,og prøver å gjøre noe med det etter jeg ble mobbet i 3 år på barneskolen. Jeg føler jeg ikke er noe enn ærlig. Jeg føler folk bruker meg. ja, jeg har mange venner, men det hjelper ikke når jeg er der som en skygge, helt til noe må ut og sies for folk, da må jeg . Jeg føler meg deprimert og verdt ingen ting. Jeg tørr ikke å snakke om noen om det, fordi det er alltid jeg som hjelper folk gjennom kniper. Dette ble mer et *sippeinnlegg* enn en stor hemmelighet, men jeg føler jeg fikk det ut nå. Det var godt.takk

22.09.2013 KL. 13:32

jeg har prøvd og ta livet mitt, flere ganger. men jeg greier det ikke. jeg hater meg selv, så utroligutrolig mye. utseende mitt, personligheten min og alt, jeg greier ikke mer. jeg har arr, og det kommer stadig nye kutt. jeg sulter meg selv, i håp om å en dag nå den vekten jeg selv vil ha. folk sier jeg er så tynn, og at jeg må spise, legge på meg. men jeg greier det ikke. spiser jeg mer en to måltider til dagen får jeg panikk, som fører til at jeg spyr det opp igjen. ingen vet om dette, ingen. og jeg greier heller ikke si det til noen, for jeg har ingen, uten om en person, som betyr alt for meg. men hun bor tolv timer unna meg.. og jeg er redd, redd for at om jeg sier det, forlater hun meg også. og det tror jeg ikke jeg greier..

-GPS

22.09.2013 KL. 13:40

Søsteren min er rusmisbruker, jeg har derfor drevet med selvskading. Hun ble sent på rehabiliteringsenter, akkurat da sluttet jeg. Jeg var sikker på at hun skulle bli frisk igjen.. Men når hun da flyttet derfra, startet hun igjen... Jeg startet ikke med selvskading men jeg spiser veldig mye.... Å tror jeg legger på meg litt for mye nå for tiden 😔 -GPS

22.09.2013 KL. 13:48

Jeg føler noe for en engelskmann som jeg aldri har følt før. Han er 18, jeg er 15, og vi snakker hver dag - og i helgene(+ noen ukedager) Skyper vi opptil flere timer. Han er den mest perfekte gutten jeg vet om, og han sier de aller fineste tingene. Jeg har fått mamma og pappa til å gå med på en London-tur, noe som jeg har mast om i flere måneder; men etter jeg traff han har jeg mast enda mer. Fordi når vi kommer til London, så har han lovet meg at han skal komme å treffe meg siden han bor ca 3 timer unna. Jeg gleder meg, men er dødsnervøs. Tenk om han synes jeg er stygg i virkeligheten? Jeg takler ikke tanken på hvordan det er å ikke snakke med han lenger, for han har blitt en stor del av livet mitt og jeg har aldri følt noe for noen som jeg føler for han. Vi er så like, vi finner akkurat de samme tingene morsomme, vi har det gøy sammen liksom. Vi skjønner hverandres ironi, noe som er en komplisert form for sarkasme/ironi haha. Han sier til meg flere ganger at jeg er perfekt for han, han føler virkelig det er noe mellom oss, at jeg er nydelig, han er heldig som har meg osv osv. Farmoren min døde av kreft, hans farmor døde av kreft + faren har kreft. Så vi kan snakke sammen om det óg, for jeg skjønner han og han skjønner meg. Det vi har er noe jeg er redd for å miste når han ser meg i virkeligheten og synes jeg er mye styggere. For han har gitt meg noe jeg aldri har opplevd før, han er rett og slett bare helt fantastisk.

Dette var enormt godt å få sagt. Du trenger ikke ta det med i innlegget ditt, men herlighet hvor herlig det føltes å få ut akkurat det der

22.09.2013 KL. 13:56

Søsteren min har en psykisk sykdom som heter schizofrene det er en veldig alvorlig sykdom en av de alvorligste psykiske sykdommene, hun har holdt på me selvskading lenge og da mener jeg LEEEENGE, flere år

Det er veldig tungt siden jeg kjenner ingen andre med en sånn søster, hun har prøvd ta livet sitt MANGE ganger tror faktisk at det er over 20 ganger, bare tenk på det tenk på å få den beskjeden av moren din at søsteren din har rømt vekk og prøver å ta livet sitt, at hu ligger en eller annen plass i Norge på fortauet kansje, har tatt en stor overdose og du vet ikke om at politiet finner henne eller om de finner henne i livet og vis de finner henne så vet du ikke om hun kommer til sykehuset tidsnok

Du sitter bare hjemme med moren din og venter på beskjeden om hun lever eller ikke, du sitter bare der og kan egentlig ikke gjøre noe med det, du kan bare vente...

På toppen av dette har moren min store sinneproblemer, hun kan klikke fullstendig på meg bare for at jeg ikke satte skoene mine på plass, hun har alltid vært sånn helt siden jeg ble født ..

- Jente, 12 år

22.09.2013 KL. 14:12

Har sykt dårlig selvtilitt, selvom jeg omringer meg rundt fantastiske folk å jeg har noen supre venner føler jeg ikke d samme på innsiden. Jeg har aldri hatt selvmordstanker eller noe sånt, men selvtilliten min er liksom begravd langt under jorda. Jeg føler meg stygg siden skostørrelsen min er 40-41 så jeg er som bigfoot, jeg gjør det så utrolig dårlig på skolen uansett hvor hardt jeg jobber. Min beste karakter er en femmer å jeg går i niende, jeg har aldri fått en sekser. Har ikke fått noe pupper å siden alle er opptatt av det, så føler jeg meg ikke bra nok for noen. Prøver å ikke tenke på noe utav det her, men føler bare at det blir gnidd mer å mer inn. Jeg er veldig tynn og er 175 cm høy, så jeg skjønner grunnen, men det hjelper egentlig ikke noe. Ingen vet at jeg føler det sånn her, å jeg tenker og holde sånn. Takk for meg!

anonym

22.09.2013 KL. 14:34

Når jeg var rundt 7 år var kompisen til broren min hjem til oss. Jeg broren min, kompisen til broren min, og den andre broren min var på rommet og lekte en lek. Til slutt var det bare jeg og kompisen til broren min der og jeg husker så godt da han dro av meg klærne og begynte og ta på meg nedentil, jeg så det var vondt og han måtte slutte men det gjorde han ikke..

Det har godt 5 år nå og jeg har ikke sagt det til noen. Kompisen til broren min har flyttet, heldigvis.

22.09.2013 KL. 14:36

jeg har fått diagnosen angst, fordi jeg ble fryst ut når jeg gikk på barneskolen. Fordi jeg var annerledes, nå sliter jeg med selvtillit og jeg føler at jeg ikke bra nok. Jeg føler at ingen vil ha meg bare fordi jeg er annerledes, men jeg har fått hjelp sånn at ingen skal legge merke til at jeg er svak!

22.09.2013 KL. 14:42

I desember 2012 led jeg av depresjon og angst, hadde panikkanfall veldig ofte, og var på nippet til å få spiseforstyrrelser. INGEN vet dette. Ikke en gang foreldrene mine. Jeg følte meg bare helt forferdelig. Selvtilliten var på bunn, jeg hadde skumle tanker om døden og gråt nesten hele tiden.

Heldigvis varte dette bare i en liten periode, og nå går det heldigvis litt bedre. Har fremdeles veldig store problemer med selvtilliten, klarer ikke å ta til meg komplimenter, og fokuserer bare på det negative. Prøver å bli bedre på akkurat det, men det er veldig vanskelig.

22.09.2013 KL. 14:55

Jeg klarer ikke å holde på hemmeligheter! ALLE stoler på meg, men jeg må si det videre!

lilly

22.09.2013 KL. 15:28

Jeg ble kåret til skolens peneste jente flere ganger og folk tror jeg er sykt populær, men sannheten er at jeg ikke har selvtillit at all og jeg hater udseende mitt. Føler heller ikke jeg kan stole på noen, tror ikke at noen liker meg og føler meg for det meste alene og uten venner. Har hatt sosial angst/depression/stress siden jeg var 14, er 17 nå. Hater å være blandt folk for jeg tror de dømmer meg.

Carmen

22.09.2013 KL. 15:51

Jeg jobber som modell og har gutter siklende etter meg overalt. Alle tror jeg lever livet og er glad, men sannheten er at jeg har det helt jævlig. Ingen vet om depresjonene mine, spiseforstyrrelsene eller selvmordstankene mine. Jeg hadde det helt fint før jeg ble sett på som ''vakker'', da ble alt et helvette.

Ingrid Eikrem

22.09.2013 KL. 15:51

Det er kanskje ikke en hemlighet, men mer en historie .. Jeg har en far med diagnosen ALS, han fikk diagnosen i 2006 tror jeg, og han er lam, kan ikke snakke, eller bevege seg. Det er det værste som har hendt i livet mitt. Han har heldigvis en øyestyrt pc som han bruker til å b.l.a kommunisere, oppdatere facebook og blogg. Det å ikke ha en far som gjør som andre pappaer er utfordrene. Slike ting som å reparere internettet, sykkelen, skrivebordslampa osv må jeg gjøre selv.

Hadde sett stor pris på om du besøkte bloggen hans!

http://paleikrem.blogspot.no

Er forresten søskenbarnet til Martine Kvamme:) Ha en fin dag videre, Kristine! <3

Anonym

22.09.2013 KL. 16:20

Bestefaren min er narkoman og psykisk syk. Jeg får ikke lov å treffe han, siden han er for syk og farlig.

22.09.2013 KL. 16:27

Når jeg gikk på barneskolen ble jeg mobbet. Jeg ble mobbet i nesten seks år og har hatt mange selvmordstanker, og kuttet meg osv. INGEN vet om det, jeg har ikke sagt det til en levende sjel fordi jeg ville ikke at noen skulle synes synd på meg. vet det høres utrolig dumt ut men sånn var det. jeg gråt meg i søvn hver dag i nesten seks år. på den tiden hadde jeg ikke en ordentlig bestevenn jeg stolte 1000% på som gjorde at jeg holdt det inne i meg. jeg ville heller ikke si noe til mamma eller pappa fordi jeg rett og slett ikke turte.

det er først så når jeg er 15 at jeg faktisk har fortalt det til en person. det er bestevenninna mi som jeg har kjent siden barenhagen, jeg har enda ikke fortalt noe til mamma og pappa men jeg har ikke planer om det heller, fordi det vekker bare minnene som jeg helst vil glemme.

også i tillegg til dette ble jeg voldtatt som 13 åring, og det har jeg heller ikke sagt til noen....

Synne

22.09.2013 KL. 17:11

Jeg mistet tvillingsøsteren min når jeg var ett år. Jeg har ikke fortalt det til noen av vennene mine.. Det er veldig sårt for meg.. Har ofte vært veldig lei meg. Tanken på at jeg egentlig skulle hatt en tvillingsøster er vond. Jeg føler meg ofte dårlig pga dette. Jeg føler at det godt kunne vært meg som døde, ikke henne.. Det er urettferdig at jeg fikk leve og hun ikke.. Føler som om en del av meg er borte, selvom jeg ikke husker henne.. Hun døde av lungebetennelse rett etter vi hadde fylt ett år. En gang, jeg var vel rundt seks år, hørte jeg pappa gråte nede i stua. Det å høre pappa, er en ting som virkelig stt en støkk i meg. Han har alltid vært den sterke. Jeg visste ikke en gang at fedre kunne gråte den gangen.. Mamma og pappa er veldig påvirket av det som skjedde deb gangen. Jeg tror de føler at de har gjort noe feil, at det er deres feil at hun ikke lever lenger. Denne hemmeligheten er virkelig noe som sitter langt inne for meg. Jeg hadde aldri trodd at jeg skal skrive den her, kunne aldri falt meg inn før. Jeg føler kanskje mamma og pappa kunne ønsket at det var søsteren min som overlevde og ikke meg.. Smilene deres er aldri brede på bursdagen min. Øynene deres er alltid triste. Jeg vet at de tenker på henne, og hvordan det hadde vært hvis hun var her. Det var bare det jeg ville si. Jeg synes ikke synd på meg selv, men tungt er det til tider.

Ubetydelig

22.09.2013 KL. 17:51

Jeg er 28 år og har aldri hatt en kjæreste, tror heller aldri noen har vært interessert i meg,

Føler meg så fryktelig alene og tom innvendig.

22.09.2013 KL. 17:53

Jeg har alltid vært den jenta som alltid har trøste og støttet alle vennene mine når de ikke hadde det bra, var lei seg eller hadde hjertesorg. Men med engang jeg har problemer, føler jeg at de ikke gidder å finne tid til meg, når jeg trenger den støtten og trøsten tilbake. De vil bare være med kjærestene sine, jeg skjønner jo at de er veeeeldig forelsket osv, det har jeg vært også mange ganger. Men jeg hadde tid til de om de uansett, når de trengte det. Jeg er sååå lei av at de ikke er der får meg! Jeg vet jo at jeg burde finne meg andre venner men hvem skal jeg liksom være med? Jeg er ikke verdens peneste, eller veldig tynn og det virker som om det er veldig viktig i de andre gjengene, dessverre. Hva skal jeg liksom gjøre? Droppe de, å bli venneløs?

Anonym

22.09.2013 KL. 17:58

Jeg har spiseforstyrrelse, selvmordstanker og er selvskader. jeg har aldri vært fornøyd med kroppen min og skulle ønske jeg så ut som deg, kristine <3 jeg jobber hardt for å kunne akseptere megselv, men det er ikke enkelt. :)

22.09.2013 KL. 18:11

jeg er redd for overvåkningskameraer. høres teit ut, men sant..

22.09.2013 KL. 18:38

Jeg var på fest forrige helg, og da klinte jeg med tre gutter. Han ene har jeg syntes var kjekk leenge, en av de andre hadde jeg klina med på en tidligere fest, men han tredje, eller egentlig den første får jeg ikke ut av hodet. Det var ikke det at han er helt unormalt kjekk, men det er bare noe med han. Måten han snakker på, måten han så på meg, bare hele han.

Men han er den eneste av de tre som ikke har tatt kontakt, og det er han jeg vil ha. Jeg var veeldig full, og husker så lite, så jeg husker egentlig ikke hva som skilte oss.

22.09.2013 KL. 19:20

Min største hemlighet var at jeg ble sendt hjem fra språkreisen pga alko.. uansett om det er sannheten elelr ikke. Og at jeg ble mobba hele begynnelsen av ungdomsskolen, nesten 1 år. og 3 år senere greier jeg forsatt i glemme det de sa. Helt jvælig. Går og later som om jeg er glad hele tiden, men kommer meg aldri bort fra de tankene om meg selv som jeg fikk under mobbe-perioden

22.09.2013 KL. 19:53

Jeg får hjelp av helsesøster på skolen med selvskadinga mi. Alle tror jeg bare kutter meg på armene, men jeg kutter meg mange andre plasser også, bare ikke like dypt. Folk tror jeg er desperat etter oppmerksomhet. Jeg får stygge blikk i gangene på skolen, og har nesten ingen venner.. Det folk ikke vet er at jeg har selvmordstanker. Jeg gråter meg selv i søvn hver natt. Jeg har depresjon. Jeg føler jeg bare går innover en mørk tunnel og det finnes ingen utvei. Jeg tør ikke be om hjelp, så jeg bare fortsetter å gå innover tunnellen.. Jeg har prøvd å tatt selvmord, det funka ikke og ingen fant det ut.. Sannheten er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med livet mitt lenger..

22.09.2013 KL. 19:55

Jeg blir mishandlet av faren min, og det er ingenting jeg kan gjøre for å komme meg unna. Føler meg fanget i mitt eget hjem.

Sandra

22.09.2013 KL. 20:06

jeg liker ost. åhh, det lettet på hjerte!

22.09.2013 KL. 20:25

Jeg var bf med ei fra 1klasse til 5, vi krangla og etter det nektet hun å snakke med meg. Hun fikk alle på skolen til å hate meg. Jeg gikk 2 år på en skole der jeg hadde ingen venner, gråt hver kveld. Mamma å pappa viste ikke, og vet fortsatt ikke hvor forferdelig jeg hadde det. Da jeg begynte på ungdomsskolen hadde jeg ingen venner i klassen min, eller på hele skolen.

Nå går jeg i 10ende, og har venner, men føler jeg ikke greier å ha en ekte bestevenn fordi jeg er redd for at alt skal skje igjen.

22.09.2013 KL. 20:55

Jeg er en jente som sliter med deprisjon og angst. Jeg driver med selvskading og sliter med selvmordstanker. I hodet mitt er det kun svart... Mamma og pappa klager på hva jeg spiser og hva jeg gjør. Jeg trener så mye jeg kan for at de skal bli stolte. Jeg er ikke noe god på skolen og jeg ser ikke noe framtid for meg... Det enste jeg ser er at jeg vil dø når jeg er ung.

22.09.2013 KL. 21:17

Jeg føler at en av mine beste venner ikke vil ha noe med meg og gjøre.. Altså at hun er min bestevenn men jeg er ikke hennes. Sliter med sånne tenker ofte. Tenker at jeg ikke har noen ordentlige venner, men jeg vet ikke hva jeg gjør galt liksom..

22.09.2013 KL. 21:50

jeg er alltid redd for å misslykkes, og det er veldig frustrerende. jeg setter alltid for høye krav for meg selv, og jeg stresser alt for mye som gjør meg helt utslitt jeg er så utrolig redd for å droppe ut av videregående...

22.09.2013 KL. 21:51

Jeg har en sykdom som gjør at jeg ser litt anledes ut. Helt siden 6 klasse har jeg følt meg stygg.

Jeg føler at jeg ikke er normal eller att jeg passer inn.

Mange erter meg og baksnakker meg.

Ingen vet at jeg føler meg stygg eller att jeg ikke føler meg normal.

Når mammaen min spørr meg om jeg føler meg pen eller om jeg bryr meg om hva andre sier sier jeg nei

Jeg bryr meg ikke om det og jeg syntes jeg er pen,men jeg syntes ikke det.

Jeg er redd for att når jeg blir eldre att jeg kommer til å se sånn ut. Jeg er også redd for att folk ikke vil like

Meg.

TOK

22.09.2013 KL. 21:58

-jeg (17) er forelsket i en mann på over 40 og jogger forbi huse hans flere ganger i uka i håp om å se ham

-jeg er deprimert, og har alltid vært det. jeg kan ikke huske å noen sinne ha hatt det bra, hatet livet allerede i barnehagen

22.09.2013 KL. 21:59

I slutten av 7. Klasse begynte jeg å tenke på hvorfor jeg kom til verden. Hvorfor fikk ikke foreldrene mine et barn som kunne ha utrettet mer og bedre ting, enn meg. Jeg sto en gang hjemme aleine på kjøkkenet med en kvin i hånden, som jeg la på håndleddet. Jeg gjorde det aldri. Jeg tenkte ikke skikkelig over det da, men jeg var veldig deprimert og hadde selvmordstanker. Jeg har ikke hatt noe særegen eller vanskelig oppvekst uten om akkurat dette, jeg følte ikke at jeg hadde noe betydning for verden. Jeg har ikke fortalt dette til noen før, nettopp fordi jeg føler jeg ikke har rett til det, fordi alle andre har hatt det så mye vanskligere. Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart et år nå, men jeg har følt at jeg ikke kan si det til han fordi han har hatt det så mye vanskligere enn meg. Jeg ville ha skuffet han hvis han visste dette om meg.

22.09.2013 KL. 22:03

Jeg er 17 år og har hatt fylle angst siden jeg var 10 år fordi faren min alltid ble Helt forferdelig full på alle selskaper, nyttår aften og feste vi var på. Jeg har klart å leve med det at pappa blir full, men som 10-11 åring er det ikke morsomt å følge pappa til seng fordi han ikke finner rommet sitt. Jeg tørr ikke si til noen at jeg har fylleangst og at pappa ikke klarer alkohol så godt ( den eneste er kjæresten min) og ettersom det er vanlig at folk på min alder begynner å drikke nå tørr jeg ikke bli med på fester. Til dere som tror at faren min er en alkoholiker nå, han er ikke det han klarer bare ikke alkohol på fester og jeg er redd jeg heller ikke gjør det....

UNKNOWN

22.09.2013 KL. 22:17

Min største hemlighet er at jeg har kuttet meg selv, bare en gang, men INGEN vet det. Det hjalp ikke på noen som helst måte så jeg kommer aldri til å gjøre det igjen! Har hatt selvmords tanker ofte, uten at noen vet det, men jeg har satt meg ned og tenkt og har funnet ut av at det ikke er vits og klart og kommet meg vekk fra de tankene! Så nå er jeg på bedringens vei og jeg tror jeg kan bli veldig lykkelig snart og jeg håper kuttet blir borte, vil ikke bli minnet på hvor langt nede jeg var!

Anonym

22.09.2013 KL. 22:18

Min er at jeg for ikke så langt til bake la sirkelig på meg..... Selvtilliten min sank fra 100 til 0 på noen dager og sånn har det hvert siden, jeg dusjer aldri offentlig og jeg går aldri i trange bukser eller i noen slags shorts eller kort bukser..... Jeg begynte å trene å det går mye bedre nå men jeg slet sirkelig å jeg var virkelig redd hva det noen gang ville bli av meg.. Men jeg føler meg bedre nå;)

Anonym

22.09.2013 KL. 22:34

Av og til føler jeg at det ikke er noen vits i å leve. At jeg aldri blir bra nok, at det alltid er noe feil med meg, eller som jeg gjør. Uansett hvor mye jeg prøver, så blir det aldi bra nok, og ingen legger merke til hvor mye jeg faktisk prøver. Det virker ikke så noen bryr seg noe om meg, at jeg ikke betyr noen ting. Jeg er skikkelig lei av å aldri være bra nok, og har mest lyst til å flytte ttil et helt annet sted og bare begynne på nytt. Glemme alt jeg har gjort og hva jeg var. Det er ikke det at jeg blir mobba eller noe, men jeg bare er her uten at jeg er her. Betyr liksom ikke noe.

Anonym

22.09.2013 KL. 23:07

Jeg føler at jeg aldri blir bra nok. Jeg prøver så hardt, men det er alltid noe feil. Selv føler jeg at jeg jbber hardt for å få resultater, men det hjelper liksom ikke. JEg stiller altfor høye karv til meg selv, skal liksom altid være best . Hjemme så gjør jeg alt jeg får beskjed om, hjelper til med alt som skal gjøres og prøver å være glad og smile. Jeg har mye ansvar, og jeg vet at det er mye som skal gjøres daglig. Jeg prøver så godt jeg kan, men av og til så rekker jeg ikke alt. Da er det kjeft å få og jeg føler meg ubrukelig. På skolen jobber jeg så bra jeg kan, og det går eegentlig ganske greit. Men jeg vil helst ha de best karakterene, men det får jeg aldri. Uansett hvor mye jeg jobber for å få det til, så blir det aldri bra nok. Når jeg er med venner prøver jeg å smile og le, blande meg med folk og prate. Det går en lite stund, før jeg oppdager at jeg bare sitter der og stirrer tomt ut i lufta, og glemmer alt rundt meg. Det værste er at det føles som om ingen merker at jeg plutselig blir borte. Det er liksom ingen forskjell om jeg er der og prater, eller om jeg ikke er det i det hele tatt. Jeg har mange gode venner, men neste ingen som virkelig forstår meg, og som jeg kan fortelle ALT tiluten at jeg føler meg dom og rar. Faktisk så er det ingen som jeg kan si alt til. Jeg holder meg mest til meg selv, og går rundt tenker for meg selv. Jeg vil egentlig være som de andre, med mange gode venner, jentekvelder, guttevenner, pen og godt likt. Jeg prøver, men det går ikke. Jeg har liksom fåttt en plass, og jeg kommer meg ikke ut av den plassen.

Jeg kommer nok aldri til å si det her til noen, for jeg vil ikke at andre skal tro jeg er oppmerksomhetssyk. For det er jeg ikke! Jeg vil bare finne meg til rette og bli fornøyd meg meg selv.

22.09.2013 KL. 23:42

Min største hemmlighet er at jeg sliter utrolig mye med selvtillit og selvskading/mord.. Vi har problemer i familien med en av eksene til moren min.. Han har voldtatt søsteren min, og fått en venn til å kniv stikke en ku på gården til bestemoren min. Jeg har alltid ønsket å flytte bort her fra, men jeg vil ikke forlate min mor/famile her med denne mannen i bygda... Jeg er redd for at det kommer til å skje noe med dem.. I 9 og 10.klasse tenkte jeg mye på et utveklingsår i utlandet, men tanken har liksom forlat hodet mitt p.g.a at jeg kunne ikke klart tanken med at jeg kanskje hadde vært flere timer borte fra hjemme, og viss det hadde skjedd noe så hadde jeg ikke kommet meg hjem fort.

Men dette skal jeg klare, og så lenge jeg tenker sånn så skal jeg klare det. Tusen takk for at jeg fikk skrive dette ut, om jeg kan si det sånn :p

Jeg liker dette ordtaket utrolig godt: life is too valuable to think about the negative things, focus rather on the positve.

Bloggen din er utrolig bra, stå på!!

22.09.2013 KL. 23:58

Jeg kysser alle gutter jeg kommer over på fest, fordi jeg føler meg utelatt og alene til vanlig.

anonym

23.09.2013 KL. 00:09

Her er flere hemmeligheter...

1. Har vært forelska i en gutt i over ett år. Han hadde kjæreste før, men han slo nettopp opp med henne fordi han var lei av henne/ hadde mistet følelsene... Hemmeligheten min er at jeg fantaserer om å ha sex første gang med han og derfor ikke klarer å holde på med noen andre eller gjøre ting med andre uten å tenke på han, såå tenker at jeg må kysse han en gang i nærmest fremtid og se hva det leder til :)

2. Jeg ble halvveis voldtatt i sommer og ingen vet det. Derfor er jeg veldig avhengig av at jeg kan finne en ny person og fullføre med han for å "glemme" hva som skjedde.

3. Bestevennen min og jeg har endelig blitt gode venner igjen og det er jeg virkelig glad for! Men den stunden vi ikke var så mye sammen fikk jeg et lite innblikk i hvordan det er å være endel av flere miljøer samtidig og ikke være avhengig av kun en person... så selv om vi har blitt så gode venner, skulle jeg ønske at vi ikke var så mye sammen fordi jeg ikke vil miste den "nye" og mer selvstendige meg.

4. Mamma og pappa krangler hele tiden og jeg tar det opp hver gang for å vise det til dem en dag sånn at de kan forstå hvordan det høres ut fra utsiden.

5. Jeg er superfornøyd med personligheten min og hvem jeg er! Selv om man opplever vonde ting eller blir dratt ned og skulle ønske det aldri skjedde, er det dette som former deg. Derfor må man være stolt over å ha kommet seg videre istedenfor å skamme seg.

anonym

23.09.2013 KL. 00:10

ja, sitter her å gråter av alle kommertarene folk har lagt ut..Tenker at mine problemer ikke er noe i forhold til de andre. Vell, har ikke hatt det så veldig lett jeg heller kan jeg vell si.

Dette er noe jeg aldri, noen gang har fortalt noen, tørr ikke å tenke på det en gang og er veldig vanskelig å få det ut. Jeg tenker på meldigene bildene og alt, men klarer ikke få det ordentlig inn i kommentarfeltet. Er så tungt for meg å kunne åpne meg opp. Dette er noe jeg alltid har slitt med.

Har en vennine som forteller om de "store" problemmene sine til alle. Alle skal synes synd på henne, føler med henne og støtter henne igjenom det "tøffe" livet hennes. "jenta mi, du har ikke noe tøft liv i det hele tatt i forhold til MANGE MANGE andre!" Har alltid hatt et lite problem med faren min... Jeg elsker han selfølgeig, mer enn ord kan beskrive, men alt han har gjort alt han har påvirket livet mitt med! klarer bare ikke å ta alt inn og tenke at min far, min snille omtenktsomme far har holdt ALT dette utenfor meg. Har holdt alle disse hemmelighetene for meg, og lyvd meg rett opp i ansiktet så mange ganger!!

I dag er han gift. Ja, jeg har møtt hun 3 ganger. Fikk slengt det inn i en settning jeg fotalte til en av vennene mine en gang. Etter det sekundet med ren tortur, føltes jeg som en fri fugl i noen sekunder til jeg merket at hun ikke interiserte seg så mye. Resten av vennene mine fant ut om at han hadde kjæreste selv. De vet om dama, men ikke at de er gift.

Jeg ligger mange ganger bare i senge og gråter. Gråter over hvor fært livet mitt er. Gråter over hvor mislykka jeg er, gråter over at jeg ikke har noen å snakke meg. Vennene mine har fortalt meg at hvis det er noe, så er det bare å snakke med de. Det er bare og komme, ringe eller møtes hvis det noen gang skulle komme opp noe. Jeg har vært SÅ close, SÅ mange ganger. Men det er ikke bare bare å åpne seg opp og fortelle at du gråter ofte, sliter med familien, og egentlig bare vill bort fra denne verdenen. Jeg har SÅ masse jeg vil fortelle, jeg har SÅ masse jeg vil få ut, men jeg har INGEN jeg stoler 100% på.

Ting har forandret seg helt de siste månedene. Begynt på ny skole, nytt miljø, nye venner. Jo miljøet på skolen er 1000 millioner ganger bedre. jeg har mange venner i klassen, mange jeg prøver å bli bedre skjent med, men så er det meg da. Sjenerte lille meg. Har mange venner, men savner virkelig bestevennen min. En gutt sa til meg her om dagen "du smiler alltid, du! du er alltid glad. Har aldri sett deg sur." ehh... du skulle bare vist hva jeg skjuler bak mitt smil, du skulle bare vist hva jeg skjuler bak min latter. Jeg er bare den lille jenta som ler av alt du sier, smiler til hver settning og alltid er enig med deg. Jeg tørr ikke å åpne opp, tør ikke å slippe noen inn. Fordi jeg har blitt såret før? nei, har ikke hatt noen brudd eller misten noen. Hvis ikke en katt eller en bestevennine telles da? bortsett fra det er jeg bare redd. Jeg er redd for hva verden vil gjøre med meg. Jeg har SÅ utrolig mange drømmer.

Alt handler egentlig bare om å tråkke utenfor den LANGE, TYKKE og FARLIGE komfortsonen min som jeg aldri tørr og krysse. Dette var litt om meg om min hemmelighet jeg faktisk aldri røpte. Tørr nok ikke å stole på internettet en gang...

anonym

23.09.2013 KL. 00:16

Her kommer en morsom historie!

Jeg var på ferie med familien i Kroatia. Hadde våknet opp litt dårlig en dag, så hele familien beste,te seg for å spise frokost uten meg. Siden været var så fint bestemte jeg meg for å legge meg på terrassen (på bakkeplan) og sole meg naken for å bli kvitt skille... tenkte jo at siden det var frokost-tid ville de fleste på hotellet være der, men nei!

Hadde halv-sovet en liten stund og nytt solsteika. Pluttselig hørte jeg knasing og noe som traff bakken rett ved terassen, så åpnet jeg øynene og der stod det en gutt med "det uttrykket".... han hadde gått forbi meg og blitt så sjokkert at han mistet isen sin i bakken! jeg bare så på han, smålo litt og løp inn hotellrommet... hahahah, så pin

Anonym

23.09.2013 KL. 11:21

Jeg er en fjorten år, jobber som modell og jeg har mange venner og bor i et fint hus i Bærum. Det ingen vet er at jeg har klinisk depresjon, og har prøvd å ta livet av meg 3 ganger. Det er min største hemmelighet, følte bare for å dele den her.

23.09.2013 KL. 15:09

I 5-7 klasse var jeg den eneste som hadde komt i puberten. Hadde former, mens de andre var tynne fliser. Kviser også såklart, og dette ble jeg mobbet for. Ble holdt utenfor, mobbet i flere år og diverse. Nå sliter jeg med depresjon, personlighetsforstyrrelser og enda mer.

23.09.2013 KL. 17:03

jeg har så og si aldri turt å snakke med en kjekk gutt. 16 år er jeg :(

23.09.2013 KL. 17:17

En gutt, det er det eneste som står i hodet mitt. Vi satt sammen før, men jeg vræka det til å nå hater han meg. Har også fått dårligere karakterer.

23.09.2013 KL. 17:46

Jeg er forelsket, første gang noen sinne

23.09.2013 KL. 17:51

Jeg har brukt over 30000kr på mammas bankkort, hun vet det, men vêr ikke hvordan jeg skal få betalt tilbake og går med så stor skyldfølelse at jeg bare vil dø

23.09.2013 KL. 18:09

Jeg kommer fra en såkaldt "perfekt" familie(kremt*kremt* en fasade ...) og egentlig så skal aøt tilsi at jeg burde ha det veldigveldig bra. Men jeg sliter veldig med selvtillitten og har gjort det siden jeg var liten, dette har utartet seg til spisefortyrrelser og jeg misunner alle og enhver ikke bare tynne, men folk som generelt sett virker fornøyde med seg selv og hvordan de ser ut... det er det beste tilbehøret noen kan ha. I en alder av 16 år sliter jeg fortsatt med denne driten og det er vell på tide å bli kvitt det etter 5 år... Og det er vell egentlig derfor jeg leser blogger som dtte, fordi jeg jeg ønsker svar på hvordan ting egentlig er og funker. Jeg elsker at du har disse here "del din største hemmelighet", fordi det er en helt enkel og grei måte og si at ikke alt er perfekt, men at vi er alle sammen sammen om det :)

23.09.2013 KL. 18:46

jeg har presentasjons angst, angst og tvang. dette sliter på meg tidigrader, og jeg har ofte breakdowns..

nærme venner, mamma og lærere vet dette. men halvparten av klassen/trinnet mitt vet det ikke, som de store sportsidiotene de er, tror de sikkert jeg er lat eller gidder ikke være med i gymmen (der kommer presentasjons angsten fra), men the truth is at hadde jeg vært i stand til det hadde jeg blitt med i gymmen hver eneste gang...

jeg sliter med meg selv og har ofte tenkt på selvskading, men jeg er aaaaalt for pysete. det værste er at det irriterer meg faktisk at jeg er så pysete når det gjelder det der.. ''

for og mette tomheten og de triste dagene, røyker og snuser jeg, noe jeg vet ikke er bra.. men jeg trenger desperat noe som kan hjelpe meg.. ønsket mitt er å få psykolog fortest mulig!

oppi alt dette er jeg i en gjeng (ikke noen drittunge gjeng som bryter seg inn i hus eller er skikkelig gangster, uansett om det er mye snusing, drikking og røyk inne i bildet 24/7), det er to jenter, meg og bestevenninnen min, og resten er gutter.. alle disse folka har problemer og vansker enten det er hjemme eller med seg selv. så med andre ord forstår vi hverandre. jeg er der alltid for andre, men nå sliter jeg selv, etter at jeg fra fjerde klassen bestemte meg for og være stærk og tøff og ikke la min brors tourettes syndrom ødelegge mentalt for meg og det faktum at jeg som 10åring bestemte meg for ikke og bo til faren min mere, siden han var den verset personen i verden.. (ikke noe seksuelt missbruk.., men han var fortsatt ikke snill..)!mamma har selv gått og ventet på at jeg skulle få et breakdown. vell, jeg kan vell si med stolthet at jeg i 5 år har vært ganske stærk og holdt ut alt slitet inni meg, viljestyrken har jeg fra moren min!

jeg kunne tenke meg og gå til bake til de jentene jeg var med før jeg ble bedre kjent med "gjengen", men jeg finner ikke sympati eller forståelse fra de gamle venninnene mine.. derfor holder jeg meg der jeg er nå..

jeg er omringet av negativitet og venner med værre og like problemer, noe som selfølgelig sliter på meg, siden jeg alldri for sjansen til og snakke ut om det men bare sitter der og hjelper folk og driter i megselv som vanlig..

jeg bare.. alt er RÆVA for tiden og jeg sliter så SYKT mye med meg selv..

jeg er 14 og blir 15 om bare to dager.. å jeg er dritt lei av å leve og å slite meg gjennom dagene med et fake smil om munnen og ikke føle at noen er der for meg men at alle forlanger at jeg er der for dem(noe jeg sikkert har lakt opp til selv, jeg er garrantert alt for snill og setter andre foran meg selv hele tiden)...

jeg trenger en pause! men hvordan i helvette skal jeg klare det uten at jeg forsvinner for alltid ... bokstavelig talt .. ?

23.09.2013 KL. 18:57

En gutt hadde følelser for meg lenge, men akkurat da følte jeg ikke det samme tilbake. Nå har han kommet seg videre, og vi snakker nesten ikke sammen lenger. Jo mindre jeg snakker med han, jo sterkere følelser får jeg for han. Blir så sliten av det

23.09.2013 KL. 19:02

Jeg og kjæresten min har vært sammen i 4 måneder nå, men innerst inne har jeg følelser for bestekompisen min. Dette har jeg ikke fortalt til noen, ikke en gang min beste venninne, jeg vil ikke innrømme det til meg selv en gang. Nå som jeg skriver dette her vil jeg bare stenge det ute for jeg og kjæresten min har det så bra, og det er ikke verdt å prøve med han andre. Grunnen til at jeg ikke sier noe er for at jeg er redd for å til slutt ikke få noen som bryr seg om meg på den måten han gjør, jeg vil jo ha en kjæreste. Føler meg selvopptatt og egoistisk som tenker slik...

M

23.09.2013 KL. 19:58

jeg kan få bulimi, har depresjoner, selvkader og har hatt noen selvmordstanker.

23.09.2013 KL. 19:58

Jeg hater å gå på skole, jeg sliter med angst og depression og jeg føler når jeg er på skolen er det ingen plasser jeg kan slippe unna det. jeg prøvde å ta selvmord for et halvt år siden og jeg selvskader hver dag. jeg sliter også med anorexia og bulemi.

23.09.2013 KL. 20:08

jeg er kjent som en veldig tøysete jente. de fleste tror at jeg ikke tar ting på alvor.

Jeg er forelska i en gutt i klassen, men jeg klarer liksom ikke vise det.

Hver gang jeg prøver å snakke med ham tror alle jeg bare tuller. De tror at når jeg avslutter setningen, vil jeg bare stoppe opp, le og si "tulla!" Sannheten er at jeg ikke har lyst til å si det. Jeg har ikke lyst til å bare tulle, men hver gang jeg prøver å snakke med ham sier jeg bare helt rare og crazye ting! Hvis jeg prøver å være seriøs høres jeg bare ut som en jæ**a bitch!

Alle tror at jeg har kysset mange, men sannheten er at jeg ikke har kysset en eneste person på munnen! Ikke en gang på leker(som nødt eller sannhet). Jeg tør rett og slett ikke, jeg synes det virker helt unaturlig. For meg er det å kysse noen, myye skumlere enn verdens skumleste berg og dalbane, mye. Jeg får nesten ikke tid til å tenke på dette, men jeg føler at det er ganske viktig.

Emma

23.09.2013 KL. 20:11

Jag har emetofobi (kräkfobi , spyfobi) och det har även påverkat vad jag äter, när jag äter, hur mycket jag äter.

Det värsta är att jag försökte spy upp min mat en gång men då kom rädslan, jag kan inte spy, det är för läskigt.

Jag vet inte vad jag ska göra. Jag måste kunna spy, alla kan det, varför inte jag?

23.09.2013 KL. 20:14

Har vært sammen med kjæresten min i mange måneder nå! Han har aldri blitt med hjem før! Han er en rikmannsgutt og jeg bor i leilighet! Tørr ikke si det til han, det er så flaut! Deler alt med hverandre bortsett fra det! Har alltid en unnskyldning!

23.09.2013 KL. 20:31

Min største hemmelighet er at jeg er redd for å ende opp alene.

Jeg er 17 år. Har bare hatt en kjærest. Uskysset og selvfølgelig jomfru. Dette er flaut. Alle rundt meg har ett liv, mens alt jeg gjør er å sitte på rommet hele tiden.Har ikke noe godt forhold til familien lenger. Jeg og bestevennina mi har mistet kontakt. Resten av vennene mine mistet jeg for et år siden. Nå er jeg helt alene. Jeg vil virkelig ikke at dette skal fortsette. Startet nettopp på en ny skole, for å få en ny start på livet. Jeg er fortsatt veldig redd. Redd for å dumme meg ut. Redd for å si ting feil. Redd for at folk ikke skal like meg. Redd for å ende opp alene.

Nå som jeg faktisk har sjansjen til å gjøre livet mitt bedre er jeg redd for å kaste bort sjansjen min. Jeg sliter med å starte. Sliter med å gjøre noe med problemet mitt. Noe jeg virkelig trenger er et stort spark i ræva.

23.09.2013 KL. 21:08

Jeg hater livet mitt. Det er som om ingen bryr seg om meg. Det er alltid noe galt med meg. Enten er noe jeg sier eller gjør. Nå har nettopp bestevenninna mi ditchet meg framfor ei hun egentlig misliker. Jeg føler at jeg ikke har noe eller noen. Jeg ser virkelig fram til å bli voksen, få barn og bo for meg selv der ingen kan hakke på og kommentere alt jeg gjør. Nå i det siste har jeg også hatt selvmordstanker. Hvorfor skal jeg leve hvist ingen liker med meg?

23.09.2013 KL. 21:47

Jeg vet ikke om dette kalles en hemmelighet, men jeg føler at jeg trenger å lekke det ut et sted. Jeg vil lette litt på hjertet mitt, og du skrev at man kan gjøre det her. Jeg kjenner at jeg går gjennom en ordentlig selvtillitsdump. Jeg står opp, sminker meg og retter håret, men føler meg fortsatt like fæl som når jeg vasker av meg sminken på kvelden. Jeg vet det snart går over, for jeg har slike småperioder hvor jeg bare føler meg rett og slett stygg, men det er virkelig ikke noe jeg vil å føle det slik. Det har seg slik at jeg aldri føler meg pen, aldri blir jeg kalt pen heller. Vennene mine får høre "Du er så pen du" mens jeg bare sitter å hører på. Når noen sier noe slikt til meg så sier de aldri at jeg er pen, nei. De sier "du er så søt du, så søt å grei" og det gjør veldig vondt at alle får høre hvor pene de er, bortsett fra meg. Jeg tenker alltid på det, selv om jeg ikke burde. En av vennene mine fikk høre at hun var "Naturlig pen" engang, mens jeg er ikke pen uansett hva jeg gjør for å bli det. Hvordan er man egentlig "pen"? Hva vil det si å være pen? Jeg forstår ikke, så jeg kan ikke gjøre noe med det. Eneste som noen gang har kalt meg pen må være foreldrene mine og besteforeldrene mine, og det hjelper ikke akkurat. (Jeg er fornøyd med meg selv, det er bare at å høre de ordene uten at de blir sagt til deg, men til alle andre er litt sårende) Tusen takk, Kristine, for at du ga meg en mulighet til å utrykke meg selv.

M

23.09.2013 KL. 22:23

Jeg er kjent for å være sterk, selvsikker, og å ha over snittet god selvtillitt. Jeg vet jo på en måte at jeg ikke er fæl å se på, men sannheten er at jeg føler meg så feit og grusom. Ingen vet dette, ingen må få vite hvor ille jeg egentlig føler meg, for usikkerhet er det samme som svakhet i mine øyne.

Elisabeth

23.09.2013 KL. 23:08

Jeg tror jeg er forelsket og det skremmer meg noe innmari.

24.09.2013 KL. 00:18

hahaha, måtte le litt da jeg leste '' jeg har pult broren til bestevenninna mi'', er dette noe du så for deg at Kristine skulle publisere på bloggen?

K

24.09.2013 KL. 00:34

Jeg er forelsket for første gang, jeg tenker, føler, puster han. Jeg er livredd, vil ikke gjøre noe feil. Tror jeg allerede har gjort det, jeg vet ikke hvordan slikt fungerer, jeg er veldig erfaren, men føler meg hjelpesløs i denne situvasjonen. Jeg vil bare. Hvorfor har han ikke snakket til meg i dag? Vi har vært sammen hver dag i 2 uker.. Jeg er 18 år, kjempe forelsket og redd.

24.09.2013 KL. 01:11

Jeg har et fint liv. det har aldri skjedd noe med meg. alle de nærmeste venninnene mine har sletet med boe. brukt av gutter, depresjoner, problemer hjemme og alt mulig. mens jeg - som det aldi har skjedd noe negativt med - føler meg fremdeles dårlig. nesten som at livet mitt er for perfekt. familien min har masse penger, ikke mye krangling, jeg er elsket og har mange venner. jeg er populær i hjembyen min. jeg har alt. men på en måte ingenting. jeg er alltid den første vennene mine går til, jeg er alltid den som støtter dem. men ikke en eneste gang har jeg gått til dem med noe. jeg klager aldri. har aldri problemer. best karakterer, har alltid mange rundt meg. folk liker meg. jeg går på fester. snuser. røyker en gang i blandt. men på en eller annen måte funker alt sammen. får det til å balansere med fireldre, skole og venner som ikke gjør det samme. jeg har faktisk et perfekt liv. lever slik jeg alltid har drømt om. til alle sier jeg at jeg elsker livet mitt ig er takknemlig. og såklart - jeg gjør det. men det er bare noe. noe som jeg ikke klarer å sette ord på. det er frustrenende. jeg vil også være den som trenger støtte, gråter, og ikke alltid klarer meg på egenhånd. livet mitt er alt for perfekt. er så redd for at jeg ikkr kommer til å takle en hindring senere i livet siden jeg har hatt det så bra. egentlig er jeg ikke sikker på at jeg har det så bra. det er bare noe. og det er det som gjør meg så sint. jeg vet ikke hva det er.

24.09.2013 KL. 12:39

Jeg har alltid vært en tøff jente, og har ikke vært redd for gå alene og er veldig sjeldent redd. For 2 måneder siden var jeg på vei hjem på natten fra en venninne, jeg gikk helt alene, jeg så ikke faren med det. Men så ble jeg overfalt av 3 gutter som kom fra ingensteder, ble slått, lagt i bakken og sparket i ansiktet for så å ligge der hjelpesløs.

Støtten jeg fikk fra familie og venner var enorm, men i mine øyne kunne situasjonen ha vært så mye verre enn noen blåmerker i ansiktet. Alle rundt meg skryter meg hele tiden opp i skyene over hvor modig og tøff jeg er som ikke lar hendelsen gå inn på meg og bare legger det bak meg. Sannheten er at jeg våkner hver natt av at jeg gråter og skvetter og blir livredd om noen tar på meg uten at jeg er klar over det eller kommer bakfra. Jeg har aldri følt meg så sårbar og så "pinglete" før.

Jeg er altfor stolt til å innrømme for noen at jeg faktisk trenger hjelp.

24.09.2013 KL. 12:54

Dette gjør du kun for å få flere kommentarer, tror ikke du en gang leser alt som blir skrevet her.

h

24.09.2013 KL. 15:41

Har skrevet et dikt.

Jeg putter et smil på min munn, ingen vet av hvilke grunn.

Jeg smiler vær dag som ingenting har skjedd, men sannheten er at jeg egentlig er redd.

Jeg gråter meg til søvn vær eneste kveld, for jeg vet at jeg ikke er noe bedre selv.

Jeg har tanker som folk ikke kan se, men om de kunne ville de nok stukket av sted.

Jeg jobber og sliter med alt som finnes, alt jeg vil er og ikke minnes.

Jeg lider av sorg men det kan du ikke se, for jeg skyver det bort med å le

K

24.09.2013 KL. 17:35

Jeg har det ikke bra hjemme. Jeg har jo snille foreldre sånt, men jeg syns det er noen ganger pinfullt å bo hjemme. Noen ganger vill jeg bare vekk fra familien min. Ønsker jeg hadde andre foreldre... annet liv.

ragnhild

24.09.2013 KL. 18:05

Ufattelig trist å lese alle disse kommentarene!

Jeg skulle så gjerne hjulpet dere alle sammen! Hvis jeg hadde visst hvem dere er.. vært enn venn for dere. Dere er alle sammen elsket av noen!! uansett.. selv om dere føler dere alene, om de er i himmelen eller ikke de som elsker dere spiller ikke noen rolle. Ting vil ordne seg! Keep your head up! Man må bare ha riktig innstilling og være sterk! motbevis deg selv! Si at du kan! Du bestemmer over ditt liv! du bestemmer hvordan ditt liv skal være, og hvordan du skal forholde deg til drittslengiing. Det finnes så mange stygge personligheter der ute, man kan virkelig ikke la de påvirke deg. Jeg vet ikke hva jeg skal si for jeg er helt sjokkert over hvor mange som sliter. Snakk med noen! Oppsøk hjelp! Det kan faktisk endre livet ditt.. bli noe fantastisk. Ikke gi opp fordi det er et helvete akkurat nå! Det kan bli bedre! Vær så snill, bare ikke vurder selvmord.. Vil du ikke død som lykkelig? Prøv.. bare prøv. Oppsøk hjelp. Og det er ikke flaut å si ifra, man burde heller være stolt!

Jeg er glad i dere alle sammen!

Min hemmelighet er at jeg ønsker å finne min prins som jeg skal leve lykkelig resten av livet mitt med. Jeg er 18, aldri kyssa, aldri hatt kjæreste eller noe. Men jeg haster ikke.. det som skal skje vil skje? Har det bra med meg selv, brenner for lidenskapen min til idrett og fokuserer på å være mest mulig lykkelig!

alexandria

24.09.2013 KL. 18:53

Jeg var den jenta som kjæresten til bestevennina mi hadde på si. Hun vet fortsatt ingenting.

vil holde meg anonym

24.09.2013 KL. 19:26

jeg vil holde meg anonym siden jeg vet mange av vennene mine leser denne bloggen.

jeg blir 17 år i desember.

jeg har alltid vært frisk og rask, men har blitt mobbet hele livet.

ble utsatt for overgrep for 2 år siden, ble voldtatt på ferie i syden,

siden da har ting gått nedover. jeg kuttet meg, prøvde å ta selvmord hver gang jeg fikk sjansen, jeg begynte å drikke og selvmedisinere meg selv med alkohol.

men nå har jeg lagt både barberbladet og flaska på hylla.

og føler endelig at livet og ting går min vei.

men i juni (iår) fikk jeg den triste beskjeden, at jeg hadde akutt leukumi,

jeg viste jo ikke hva jeg skulle gjøre, men jeg var fast bestemt på at dette, dette HER skulle jeg klare.

jeg har hatt 3 cellegiftsbehandlinger, masse prøver og alt har blitt tatt.

men jeg har enda ikke sagt det til noen av vennene mine.

jeg føler jeg vil ikke legge et såpass stort ansvar på dem.

jeg vil ikke ha den " stakkars deg" sympatien.

jeg orker ikke "synes synd i deg - blikkene"

jeg vil bli husket, og jeg vil være "M.E.G".

den friske, sunne, smilende og humørspredende jenta.

dette er en hemmelighet mellom både meg, mamma, pappa.

om det blir så jeg blir værre, så kommer jeg nok til å kanskje nevne det til mine nærmeste,

men jeg vil bare holde det for meg selv for øyeblikket.

Viktoria

24.09.2013 KL. 19:36

jeg må bare kommentere på "meg" sitt innlegg, jeg er utrolig stolt over hva du har gjort med livet ditt. og synes utrolig synd på deg for å ha hatt et slik tøft liv. som 6 åring lekte jeg med vennen emin mens mamma og pappa var så utrolig forslket i hverandre. og at du opplevde i senere alder at faren din tok livet av moren din. noe så forferdelig. så jeg må bare si at jeg føler meg utrolig heldig for å ha en slik familie, når andre ute i verden ikke har det like godt som forlk flest.

husk at av meg så fortjener du så mye mer. du fortjener å vokse opp i en familie der man blir omsluttet av kjærlighet, godhet og lojalitet.

uansett hva så støtter jeg deg, jeg aner ikke hvem du er. men jeg er her.

anonym

24.09.2013 KL. 20:01

Jeg har slitt siden 4 klasse med ME (utmattelsessyndrom) og Kronisk hodepine (som betyr at jeg har vondt i hode hele tiden).Jeg var sengeliggende nesten 3 år. Under den tiden følte jeg at jeg aldri strakk til. Jeg hadde ikke nokk venner, var ikke pen og gjorde det ikke så bra på skolen. Uansett hva jeg gjorde følte jeg aldri at jeg strakk til. Foreldrene minne brukte masse penger å tid til å ta meg med til alle slags mulige spesialister men alle lovet å gjøre meg bedre og ingen gjorde det. Jeg hadde en skylføleslse og syntes synd på foreldrene minne som ikke hadde fått en jente med så mye problemer mens min søster var helt perfekt. Alt jeg ikke var. Når jeg tokk meg sammen i 10 klasse og startet å være mer på skolen var jeg ikke noe bedre selv om alle antokk det. Det var bare det at jeg hadde tatt meg selv i nakkeskinnet og sagdt til meg selv at jeg orker ikke å ligge i senga dag ut og dag inn lenger. Jeg var ikke noe bedre. Jeg er det fortsatt ikke i dag det er bare en ting jeg må leve med. Nå går jeg i andre klasse på vgs og sliter med enda en stor hemmelighet. Jeg startet å miste håret mitt i slutten av 9 klasse. De hårløse flekkene ble bare større og større og tiden frem til starten på første klasse var alt nesten borte. Jeg slet med å forstå hvorfor meg, hva har jeg gjordt for å fortjene dette. November 2012 var tiden hvor jeg fikk min første parykk alt håret jeg hadde mistet jeg på under en månede. Jeg fikk påvist Alopecia totalis som betyr håravfall over hele hode og deler av kroppen. Jeg mistet etter vært også øyenvipper og øyenbryn. I dag er det snart et år siden min første parykk. Jeg har slitt med meg selv under denne perioden mer enn noensinne. Det øyeblikket du kan stå å se deg selv i speilet uten noe hår, synker selvtilliten i kjelleren. Jeg har ikke klart å fortelle dette til nesten noen av alle minne 10 gode venner. Jeg vet at de vil syntes at det ikke spiller noe rolle men, det gjør det for meg. Tanken på at noen gutter noen gang vil like en jente som meg uten hår er liten føler jeg. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke tenke på det men det er vanskelig. Jeg har lært gjennom alt jeg har vært i gjennom at det eneste du har er viljestyrke uten den kommer man seg ikke videre. Det er det jeg prøver nå komme meg videre sterker enn noen sinnde, go jeg er på god vei.

just.. me

24.09.2013 KL. 20:03

mistet min aller nærmeste person, var helt knust. etter det har jeg slitt med depresjon, utviklet en type spiseforstyrrelse kallet 'tvangsspising' som gjorde meg overvektig. ble sinnsykt mobbet på grunn av det, noe sinnsykt mye mobbet faktisk. værste var at noen ba meg gå å dø, jeg var en skam for norge siden norge har 'ryktet' på å ha digge damer osv.. startet med selvskading etter fire år med mobbing - jeg ville ta livet mitt.

orker ikke gå mer innpå det..

har blitt kvitt spiseforstyrrelsen nå, vil ikke ta livet mitt og er ikke like depremert lenger - men er litt mer depremert i perioder. jeg sliter med konsentrasjon og søvnvansker til tider også, og driver fortsatt med selvskading inni mellom..

Anonym

24.09.2013 KL. 20:03

Jeg har et veldig bra liv! Kjempebra forhold til hele familien min, og mange gode venner som jeg elsker og være sammen med. Allikevell føler jeg meg trist hele tiden. Og veldig ofte ensom. Gråter meg i søvn mange netter, men forstår aldri helt hvorfor jeg gråter. Selvtillitten min er ikke så veldig bra. Blir aldri fornøyd med hvordan jeg ser ut, og er alfor flink til å tenke negative ting om meg selv. Kjøper veldig ofte nye klær, for jeg føler at da kan jeg kanskje bli litt finere hvis jeg har på meg noe fint. Også er jeg den stille personen. Hun som nesten aldri sier noe. Snakker ikke så mye i frykt for hva alle andre skal tenke om meg. Flere har kommentert dette og sier "du er alltid så rolig, sier ikke så mye du". De sier det bare som om det er morsomt, eller jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tar det så sykt til meg. Grunnen til at jeg snakker så lite er jo for at jeg er så redd og pysete. Det er mitt største problem, at jeg HELE tiden er så himla redd for hva andre skal synes om meg. Jeg ønsker hele tiden at jeg kunne bli en mer utadvent person. Men burde det ikke være bra nok å være bare meg?

Synes det er utrolig bra at du har dette på bloggen din Kristine! Jeg føler meg hverfall mye bedre når jeg får ut det jeg holder inni meg, som jeg ikke våger å fortelle familie eller venner :)

Anonym

24.09.2013 KL. 20:13

Jeg har bulimi

M

25.09.2013 KL. 13:58

Min aller største hemmelighet er at jeg er hodestups forelsket i læreren min. Han er 40 år, mens jeg snart er 18. Det høres kanskje veldig ekkelt ut for mange, men man kan ikke noe for følelsene sine, right? Dette har pågått i to år, og jeg lurer på når det i det hele tatt skal ta slutt. Det suger, fordi de gangene jeg føler jeg ikke får oppmerksomheten hans, blir jeg lei meg og nedfor. I en periode var jeg nærmest deprimert.... I know - vi lever i en syk verden.

25.09.2013 KL. 19:43

Jeg spiser nesten ikke, eller jeg sulter. Tør ikke snakke om det til noen av vennene mine, men tror mamma har merket det litt siden søsteren min hadde spiseforstyrelse før.

Anonym

25.09.2013 KL. 21:06

Jeg er sengevæter .. Jeg er ingen unge lenger, men en tenåring og derfor er det ekstra sårt. Det ødelegger livet mitt!!

Anonym

26.09.2013 KL. 00:12

I begynnelsen av første klasse på vgs (går i 3. nå) var det mye som var veldig hardt for meg. Jeg følte jeg ikke passet inn og at jeg ikke hadde så mange venner i klassen. Etter hvert fikk jeg noen gode venner, men jeg hadde allerede bestemt meg for å dra på utveksling andre året. Året var helt fantastisk, har aldri før følt meg så ønsket noe sted! Nå er jeg tilbake igjen på skolen her i Norge, og jeg føler jeg alt er tilbake til hvordan det var i begynnelsen av første klasse. Selv en av mine beste venner har forandret seg noe voldsomt mens jeg har vært borte, og det er til tider vanskelig for meg å forholde meg til det.

Har i tillegg sykt mange komplekser med meg selv, og prøver alltid å slanke meg. Selv om folk måtte si jeg er tynn, pen eller ett eller annet, så kan jeg ikke se det, for de vet ikke hvordan idealkroppen min er. Nå håper jeg bare alt kan bli bedre, at jeg kan føle meg ønsket her "også" og bli komfortabel med hvem jeg er.

anonym

26.09.2013 KL. 16:15

I dag er det normalt at fra 14 år så begynner du å drikke. Nå er jeg 15 år og jeg har blitt spurt flere ganger om jeg vil bli med på fest, og der skal man drikke. Jeg har lyst til å dra, men jeg vill ikke bli full, og jeg syns det er litt skummelt å begynne å drikke, fordi jeg vet ikke hvor mye jeg tåler. Foreldrene mine er veldig redd for at jeg skal begynne å drikke nå, jeg vil begynne så smått å drikke, men jeg vil ikke lyve til foreldrene mine, fordi jeg er redd for at det skal bli sint. Poenget mitt er at jeg føler på drikke presset, bestevennina mi har drukket og vært på en festival, og jeg vet ho ble full. Og mange av vennene mine har drukket. Det er ikke noe problem å drikke, men jeg føler at det er et press og at det er teit hvis jeg ikke drikker.

Anynom jente 14 år

26.09.2013 KL. 21:35

Jeg har spiseforstyrrelser.

me

26.09.2013 KL. 21:56

Da jeg var 15 (er 20 nå) begynte jeg i ny jobb i en butikk og det var mange greie folk der. En kveld inviterte en av gutta på jobben meg med ut (han var da 20) og jeg som en ivrig og nyskjerrig ungdom ble selvsagt med. Det som skjedde var at jeg ble stupfull og så vidt jeg vet endte det med at vi hadde oss. det eneste jeg hugser er at jeg prøvde å si nei, vet ikke om jeg faktisk fikk ut ordene men jeg prøvde å stoppe det. jeg ville vertfall ikke gjøre det men var fysisk ikke i stand til å hindre noe. På denne tiden hadde han dame og unge på vei, og hun fant selvsagt ut av det. hun konfronterte meg og spurte om vi hadde pult, og jeg sa ja. jeg ville ikke lyve og jeg følte hun fortjente å vite sannheten. Jeg sa ingenting om at det ikke var frivillig fra min side, fordi jeg følte at hun ikke ville tro meg, og at det bare ville høres ut som en teit unnskyldning. i tillegg ser jeg jo ikke på ham som en voldtekts mann, han var da ikke akkuratt edru heller.

Dama hans satte så utrolig stor pris på ærligheten min at vi ble ganske gode venner, utrolig nok. Det ble selvsagt slutt mellom de to, men de ble sammen igjen etter en periode. Jeg har aldri fortalt dette til noen. Ekstremt mange fikk vite at vi hadde "pult" siden jeg bodde på en ganske liten plass så folk så lenge på meg som en tøs, men jeg sa aldri hva som egentlig hadde skjedd. det at jeg egentlig ikke ville. Jeg vet ikke riktig om han har skjønt at det han gjorde ikke var noe jeg ville. jeg tror han vet det for jeg er nesten helt sikker på at jeg sa nei men tipper han har fortrengt det. dette er nå veldig lenge siden men de to er fortsatt sammen. Dette er nå veldig lenge siden men det plager meg veldig enda. første gangen jeg hadde sex følte jeg meg uklar og gjorde det vel kun fordi han endelig sa at han likte meg (noe som forøverig var bullshit og bare noe han sa for å få seg noe) så jeg føler at mine første opplevelser med sex var ganske "feil" på en måte og derfor sliter jeg veldig enda. når jeg møter en gutt og vi blir godt kjent kommer de samme spørsmålene opp.. "lurer han meg, er han bare ute etter en ting, hva om jeg sier nei, vil han tvinge meg, vil jeg tørre å gå min vei?"

Dette har også ført til at jeg er blitt veldig usikker på meg selv, i og med at jeg ofte har følt at gutter bare vil ha en ting av meg. jeg har dermed et problem som er motsatt av de fleste unge jenter i dag.. jeg er som alle andre usiker på kroppen min, men mest usikker på MEG. Er jeg ikke interessant nok til at noen vil ha mer av meg enn bare kroppen min? er det alt gutta ser? jeg klær meg ikke utfordrende og ser ikke akkuratt ut som noen bimbo så vil ikke påstå at jeg på noen måte "ber om det" . selvtilliten min ble spesielt dårlig etter mitt siste forhold med en gigantisk idiot som ikke gjorde annet enn å kalle meg feit, dom stygg, kvisete osv.. (heh jeg velger viiirkelig ut de gode asså..) men nå har jeg flyttet og ting ser lysere ut. gjennom hele denne tiden har jeg hatt en bestekompis som alltid har vert god mot meg uansett hva. i tillegg er det ganske sikkert at han også liker meg. jeg har bare oversett det totalt frem til nå.. Nå.. FØRST NÅ kjenner jeg at jeg liker ham på samme måten. akkuratt nå som jeg har flyttet 3 timer bort fra ham :) kjempebra jobbet? føler av og til at jeg aldri gjør ting riktig. enten velger jeg feil gutt eller så drikker jeg meg for full eller så er alt bare veldig veldig feil timing.. håper at ting en dag vil bli bedre og at jeg kommer meg forbi alt dette..

uansett så har du en veldig fin blogg! og hils Håkon! lenge siden jeg har snakket med han nå! hæhææhæhææh!

26.09.2013 KL. 22:06

Min hemlighet gjemmer seg bak et stort smil. Helt siden jeg var liten har jeg vært kjent som jenta som alltid stråler og er blid hele tiden. (ble kalt sor solstråle i barnehagen) Men ingen, og da mener jeg ingen vet hva som ligger bak. Bak mitt smil er det arr etter kutting, det er vel egentlig bak mine armbånd. Jeg har en spiseforstyrrelse, eller det gåt veldig av og på, noen ganger spiser jeg fordi det føles som om magen min vrenges men jeg går i flere dager uten mat i magen. Foreldrene mine sier at de syns jeg har blitt tynnere men jeg sier bare at det sikkert er fordi jeg har vokst og gir mer på treningene. Jeg går på turn og har aldri følt meg veldig konfertabel i turndrakten men alle sier at jeg er i undervekt men de lyver bare! de må det for jeg er ikke undervektig. Men det med spiseforstyrrelesen handler ikke om at jeg syns jeg er feit men det er fordi jeg aldri har følt meg bra nok, og jeg føler at jeg ikke har kotroll over noe f. eks framtiden og da fikk jeg panikk da noen spurte meg om hva jeg trodde kom til å skje og hva jeg ville bli og gjøre, følte ikke at jeg hadde kontroll men jeg hvisste at jeg kunne kontrolere kroppen min så det var det jeg gjorde. Sorry for at dette ble litt kjedelig men har ikke fortalt dette til noen så det var kempe deilig å få sagt det her. Ingen vet om kuttingen og sultingen så tusen takk for at du lagde dette innligget, tror det hjelper fler enn bare meg. Alle bør huske dette: "A smile can hide everything". Elsker den setningen :)

26.09.2013 KL. 22:24

Tror noen kjenner seg igjen i dette. Er døøøøødsforelska i en gutt i parallalellklassen. Jeg går.på 9 trinn. Men han er litt "populær" og jeg er ikke det. Jeg er godt likt på skolen men ikke den peneste.... vi har hatt disse øyeblikkene hvor alt rundt er stille. Han sa noe en gang til meg på et annet språk og har prøvd å finne ut hva... jaja

Ali

27.09.2013 KL. 14:44

Jei,vanligvis ikke spise gris, men jei gjorde det igår og jei angre så veldi. Ali ikke vite va han skal gjøre. Ali er også forelsket i sin 35 år gamle lærer. Jei sikler hver gang han går forbi. Jei stønne og jispe. Jei føler meg som en løs tøs. Er det riktig av mei å gjøre det ? Trenger svar sjappest mulig! Forhond tak!

det er meg

27.09.2013 KL. 16:49

jeg er syykt forelsket i en gutt. jeg har likt han siden jeg gikk i 1.klasse (nå går jeg i åttende) og han likte meg litt i 6.klasse men nå liker han meg ikke lenger :( jeg snakker nesten aldri med han fordi jeg er redd for at han skal synes jeg er rar.. bestevennen min har forandret seg veldig siden vi begynte på ungdomsskolen og hun snakker med han hele tiden.. jeg tror egentlig at hun liker han men hun vil ikke si det. hun sier "bare snakk med han, det er ikke så vanskelig" for for hun er det jo helt normalt, men for meg så er det ikke det:( og nå er hun liksom sånn kjærlighetslærer for meg, men det liker jeg ikke for hun har liksom aldri vært sånn før og hun er egentlig bare skikkelig teit nå.. åh jeg liker henne ikkeee joda men bare åkhncjghfcqsl

<3<3<3<3<3<3<3<3<3

Karina

27.09.2013 KL. 19:00

Jeg sugde kuken i ca 5 minutt(kaanskje 10, men ikke lengre!!) til en arbeidskollega av meg som er 60 år gammel (jeg er 18) for 10 000kr!!!!

Han er det jeg vil kalle en "hemmis" han er ikke helt normal i hodet. så jeg må nok si at jeg utnyttet han ja.... brukte de på ny iphone, klær å sminke.. haha

har bare sagt det til en veninne!

anonym

27.09.2013 KL. 23:29

jeg føler meg uønsket i jentegjenge siden vi startet på ungdomskolen, som om jeg er veldig spesiell og de ikke vil ha meg der. jeg har sinnskt lav selvtillit og vet ikke hvodan jeg kan få bedre?

27.09.2013 KL. 23:44

Jeg liker en gutt egentli velldi godt å jeg å venninen min snakker avatil om han for hun likem han åsså litt

Han. Er ett år eldre enn oss men vi har liksom god kontakt me d som er året eldre men snakker ikke så mye med han sender avatil snapchat til han han opner de men svarer ikke allti han gjor d før å da vi vi litt sann ....ja flørtet litt men nå går han på ungdomskolen😊 men tror nok kansje vi får bedre kontakten igjenn når jeg bynner på ungdomskolen. De er kun venninna mi so hvet att jeg liker han 💕💕

Sandra

28.09.2013 KL. 09:41

heisann, jeg vil lettet på hjerte ved og fortelle en stor hemmlighet. Okey så ifjor desember 11 for og være nøyatkig. Prøvde jeg og begå slevmord. okei hmm dette føles litt rart g fortelle... men ja jeg gjorde deg. brunnen var at en person som var en god venn mobbet meg og alle de andre vennene mine forlot meg og jeg var alene. var aldri ute og ble veldig deprimert. et år senere så ja hadde jeg noen venner men jeg hadde det ikke noe bra med meg selv. defor gjorde jeg det. jeg tok sterke sove piller.... pappa oppdaget at jeg ikke var som vanlig og at jeg hadde gråti. og kjørte meg etterhvert til akutten på sykehuset. jeg løy og sa ting gikk bedre noen dager etterpå men jeg hadde planer. jeg kom ut av sykehuset og fikk fortsette med mitt. men ja ting gikk ikke som jeg ville og ja jeg har de faktisk bedre den dag i dag men sliter litt når det gjelder og selvskading... men jeg spiser, trener og kan være glad :) jaja hmm . det var min hemmlighet!

28.09.2013 KL. 16:05

Min første seksuelle opplevelse, var med min daværende bestekompis. Etterpå ga han rett å slett faen i meg, og viste 0 interesser for å være venn med meg.

Nå, 2-3 år senere, har jeg begynt å prate med søskenbarne hannes, og vi har avtalt å møtes. Jeg er usikker om jeg gjør det for meg selv, eller for å gjøre han sur. Jeg vet han ikke blir å like det.

...

28.09.2013 KL. 18:52

Jeg begynte å snakke med en gutt på nettet fra telemark, og jeg bor i kristiansand. Vi fikk god kontakt og møttes ett par ganger, den ene gangen lå vi sammen. Og jeg ble gravid. Når jeg fortalte det til han sletta han meg fra alt. Blokka meg fra facebook, telefonen sin, snapchat, instagram, kik, alle mulige kommuniserings midler. Jeg er livredd og ikke minst knust.

28.09.2013 KL. 19:07

Jeg er utrolig forelsket i en gutt som jeg har vært sammen med en gang før. Jeg føler meg så stygg og fæl hver gang vi får blikkontakt, og han synes jeg sikkert bare er superteit.. alle synes han er stygg, jeg synes han er så snill og kjekk! Og jeg har gjort det mye værre ved å si at jeg ikke liker han og synes han er stygg til venninnene mine.

anonym

28.09.2013 KL. 19:08

Jeg har alltid vært kjempetynn jeg er 14 år og veier 35 kg. Jeg har ikke noe sykdom heller, folk kaller meg det vandrene skjelletet og jeg blir mobbet. Vil ta selvmord hjelp meg <33

ingenting

28.09.2013 KL. 19:12

har dreve med sjølvskading sida åttende (går i 10ende no). Mobba fordi eg va stygg, sida fjerde. Ingen av jentene ville vere med meg, og sprang når eg kom. Guttane slo og sparka når eg kom for nære. I åttende mobba klassen meg. De ringte meg oba med ta sjølvmord. Og sa altfor stygge ting. Dytta meg ned når eg gikk forbi og sånn. I niende trudde eg at ting vart beire. Eg har de to beste guttevennane eg kunne ha tenkt meg. No i tiende vil alle være med meg. Og 00erane og 99erane ser opp til meg. Det dei ikkje veit e at eg fortsatt drive med sjølvskading. Eg har prøvd og vurdera å ta livet.

En i klassen merka arra mine, og sa høgt ut i klassen at eg skulle slutte å skjære opp armane. Etter det har eg slutta å ete. Eg kasta opp alt eg ete, og får lengre ikkje i meg mat. Eg klara ikkje konsentrere meg, noke som e skummelt og slitsomt. Sida eg har toppkaraktera, og no er alt på bånn...

Vi reiste på klassetur, og eg fortsatte å kaste opp alt eg åt. Jentene merka det, og fortalte det til læraren. No får eg hjelp. Det har gått 10 daga, mamma, pappa og broren min veit det, eg får hjelp og alt ditta. No når folk spør om ting er bra. Så lata eg som at eg synst ting e beire, og at eg trur eg skal klare ditta.

Men likevel e eg så lei alt, at eg planlegge å ende livet på juleballet. For då har eg opplevd alt eg vil.

28.09.2013 KL. 19:14

Jeg klinte med venninna mi sin bror for to uker siden og han var sammen med ei i to mnd til det ble slutt for en mnd siden! Og vi klinte ig jeg har følelser for han men han sa til meget han ikke var klar for nytt enda og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre....

28.09.2013 KL. 19:14

du trenger ikke å ta selvmord selv om du er tynn og 14? du er jo ikke den eneste akuratt?

Anonym

28.09.2013 KL. 19:18

Jeg er forelsket i en gutt som går i samme klasse som meg! Jeg sa det til bestevenninene mine fordi jeg stoler på dem. En av de sier nesten alltid hemmeligheter videre! Jeg trodde jeg kunne stole på henne denne gangen, men neida hun sa det til han jeg liker! Jeg er drit sur på henne og vil ikke snakke med henne mer! Hun spør hverdag hvorfor jeg er sur på henne og da sier jeg alltid at hun vet hvorfor. Hun tror hun er bestevenner med alle og sier at vi kan stole på henne... Jeg har prøvd å ikke si det til henne men hun finner det alltid ut!

S

28.09.2013 KL. 20:28

Jeg er på en måte utsatt for psysisk vold hjemme hos pappa. Han har jugd til meg å mye, og han blir sint og sur for ingenting! Men satidig er han utrolig snill. Han har to sider altså. Den ene er snill, den andre er sint. Jeg er redd for at den sinte komemr til å ta overhånd en gang, at han skal slå meg eller noe.. Jeg sliter mye nå, mamma og pappa ble skilt tidlig dette året, og ting har utviklet seg til mye dritt. Faren min juger for meg og oppfører seg som en dritt, som han har to personligheter. Jeg blir litt mobbet, utestengt, og nå blir jeg litt byttet ut av en annen i venninne gjengen.

Det er lang historie imellom meg og pappa, jeg har dårlig samvittigeht for noe han har gjort mot meg! Og jeg snakket med en sosiallærer og han mente kanskje pappa var mental syk elns.. Hva om han er det?

Altså: Jeg har det jævlig nå, og jeg klarer ikke å holde motet oppe lengre. Jeg er bare 14, jeg har sett og opplevd ting jeg egentlig ikke skal se eller vite. Jeg vil bare.. starte på nytt

28.09.2013 KL. 20:46

Alle tror jeg er homofil, og driver å kaller meg "homovenn" og sånn. Det er helt jævlig, og jeg er hetero og liker ei jente i klassen! Men er ganske sikker på at ho ikke liker meg tilbake. Hun slo opp med kjæresten sin for noen måneder siden og tror hun heller ikke har kommer ordentlig over han ennå! Det er no dritt dette

Navn

28.09.2013 KL. 20:48

Jeg har en blogg der jeg har fortalt det meste av historien min. Men noe har jeg holdt for meg selv, noe som ingen andre vet om, noe som ikke en gang foreldrene mine vet om.

For to år siden knakk jeg sammen, jeg hadde holdt meg sterk så lenge at jeg greide det ikke lenger. Jeg hadde blitt mobbet i åtte år, åtte år med konstant mobbing. Det har ødelagt meg, totalt. Jeg visste ikke hvordan det var å ikke bli mobbet, jeg visste ikke hvordan det var å bli bedt i bursdager og på besøk. Jeg visste ikke at man kunne få komplimenter for å gjøre noe annerledes. For to år siden begynte jeg å kutte meg. Jeg passet på at ingen fikk vite om det, og ingen vet enda om det.. Jeg hadde selvmordstanker og hver dag når jeg gikk til skolen kunne du se at jeg plutselig gikk litt lenger ut på fortauet, som om jeg skulle springe foran en av bilene, men hver gang var det noe som stoppet meg. Nyttårsaften 2012/2013 bestemte jeg meg for å ALDRI kutte igjen. Jeg har ikke kuttet siden. I stedenfor å kutte sluttet jeg å spise. Jeg gikk to hele dager uten en eneste matbit. Den tredje dagen drakk jeg et glass med pepsi max, jeg gikk på badet og kastet opp brusen med en gang. I flere uker spiste jeg bare middag. Det ble litt bedre men jeg var fortsatt veldig deprimert. Plutselig ble jeg syk. Det var da jeg innså hva jeg holdt på med. Jeg bestemmte meg selv for at jeg ikke ville død, jeg bestemmte meg selv for å leve livet mitt. Jeg innså hvor dum og egoistisk jeg var. Jeg hadde ett perfekt liv men jeg selv ødela det. Jeg er fortsatt syk nå ett halvt år etterpå. Siden den dagen jeg bestemmte meg for å forandre livet mitt har jeg ikke tenkt på selvmord en eneste gang, jeg har begynt å spise tre måltider til dagen. Jeg kan se meg selv i speilet og jeg vet at jeg er fantastisk, jeg vet at jeg er perfekt på min egen måte. Jeg er lykkeligere enn jeg noen gang har vært, selvom jeg er syk. Jeg har aldri hatt det så bra før, aldri.

Jeg trodde livet var over. Jeg trodde livet var et helvete. Nå vet jeg hvor feil jeg tok. Uansett hva som skjer så kommer du deg gjennom det. Jeg er kanskje syk, men jeg har aldri vært så frisk.

Marie

28.09.2013 KL. 21:33

Jeg sliter ekstremt hjemme, og med meg selv. Jeg har depresjon og spiseforstyrrelser. Og faren min er alkoholiker.. for 1 år siden meldte jeg fra til barnevernet, og de prøvde og hjelpe, nå får jeg skylden for at jeg prøvde å hjelpe til, og nå skjønner jeg ikke hva jeg gjør her lenger. Jeg har mistet ufattelig mange venner etter at jeg tok en kneoperasjon for 3 år siden.. Nå går jeg i 2 videregående og jeg har en bestevenninne, men hun ser ikke ut til og være stort interessert i og snakke med meg...

Amalie Paulette

28.09.2013 KL. 21:47

Noen ganger så vil jeg bare legge meg ned i skrike, savner alle som bor nord på, i troms, flyttet til trøndelag for noen måneder siden og har virkelig ikke en bestevenn lengre, har nesten ikke kontakt med de vennene jeg hadde der. Ingen vil prate med meg. Har ikke sagt det til noen før, selv ikke kjæresten, vil ikke brase ut i gråt for det er det som skjer hvis jeg begynner å tenke for mye på det

<3

29.09.2013 KL. 00:40

Siden du la ut dette innlegget har jeg tenkt på å poste dette hver dag. Jeg har skrevet det om igjen utallige ganger. Jeg har lest igjennom det 9 ganger bare i dag og jeg klarer ikke å legge det ut. Kanskje det høres rart ut hvis det er noen som leser det (Noen synes sikkert at det høres dumt ut også), men for meg var det helt forferdelig. Ikke bare er det en utrolig personlig historie, men den er utrolig lang. Og du skal ikke trenge å lese den. I skrivende stund sitter jeg og griner, hører på musikk og skader meg selv. Jeg vet at det er utrolig dumt av meg. Jeg vet ikke om du har gjort det før, men hvis du ikke har gjort det før aner du ikke hvor mye det hjelper, eller hvor avhengighetsskapende det er. Det håper jeg virkelig ikke at du finner ut heller. Det er ingen som vet at jeg skader meg, jeg skjuler det. Og heldigvis for meg er kuttestedet mitt på ankelen. Og selvskading er så mye mer enn kutting. Nei nå må jeg slutte å skrive. Håper dagen din blir bra.

29.09.2013 KL. 00:46

Jeg ble lagt inn på psykiatrisk i USA.

29.09.2013 KL. 01:15

Jeg nekter å innrømme at jeg sliter, selv om jeg har vært innlagt på psykiatrisk og gått til sikkert 4-5 forskjellige psykologer siden 6/7-klasse, det er min største hemmelighet.

29.09.2013 KL. 02:39

jeg ble seksuelt misbrukt av faren min når jeg var 12 år

29.09.2013 KL. 03:18

Jeg blir helt rød i ansiktet når jeg bare blir bittelitt flau. Da mener jeg helt knæsjrød i hele ansiktet. Det ødelegger utrolig mye for meg. Føler jeg ofte holder tilbake i sosiale sammenhenger og hver gang jeg sier noe høyt i klassen(jeg rekker aldri opp hånda, men læreren bare spør meg) blir jeg helt rød og det er den verste situasjonen jeg vet om. Tenker på dette hver dag. Det ødelegger muntlig karakteren min og hele livet mitt føler jeg. Blir også veldig fort rød når vi gjør styrke på treninga(mye fortere enn andre). Har sagt det til de beste vennene mine, men det angrer jeg egentlig litt på. For de skjønner ikke.

I vanlige morsomme, litt kleine, situasjoner vil jeg bare være søt og le, men neida, jeg blir helt rød. Det ødelegger alt! Er så redd for at det aldri skal gå bort og at etter mitt første ordentlige kyss er jeg helt tomat i trynet. Vil at det skal gå bort :(

Mej

29.09.2013 KL. 14:17

Sliter litt med fæle bilder som går om og om ijænn i hode mitt.. Opplevde at noen fikk hjerteinfarkt på nært hold,og så "steg for steg" når ambulanse personellet og de andre på stede prøvde å hjelpe han/henne. Det verste bilde som går igjen er når de "ga opp" etter 1 1/2 og la et teppe over hode hans/hennes. Føler at sånt ser man på film. Dette har gått hardt innpå meg.

llllll

29.09.2013 KL. 16:24

eg røyker marijuana :)

29.09.2013 KL. 17:22

More min lider av angst og depresjon og faren min er alkoholiker. pappa slo mamma ,kjæftet på henne og skrek til henne hver dag. Jeg var bare 8 år så jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre med det, dette måtte jeg stå å se/høre på hver kveld, men hva skulle jeg gjøre jeg var jo et liten barn! Mamma var redd for han og tørde ikke å skille seg fra han. barnevernet har vært innblandet i en står del av livet mitt pga dette. Jeg hadde/ har ingen å snakke med om dette så det har bare vokst seg en større å større klump i magen. Je gråt hver kveld, jeg hadde ingen + at på barne skolen hadde jeg bare en venn som ikke ville være med meg lengre å begynte å være med noe andre. Etter vert torde mamma å gå fra han å jeg og min søster ble med henne vi bodde på et sted der folk som har blitt mishandlet kan komme å bo, vi så så pappaen våres noe få gange i uken. Eg elsker han(han var snill med meg og søsteren min), men jeg hater det han har gjort mot mamma. Der bodde vi en stund til vi fant et sted å bo. Også kom barnevernet inn i bildet... De har hjulpet oss ganske mye og det er jeg takknemlig for. Nå i dag går jeg på ungdomskolen, har masse venner og livet er mye bedre å lettere, men det vil alltid være en del av meg som kommer til å huske alt jeg har opplevd... Det er tungt fortsatt og jeg gråter ofte. Jeg har nesten ingen å snakke med i dette så derfor hadde jeg lyst å skrive det ned her. Og glemte at midt inni alt dette så døde den bete vennen jeg norne gang har hatt, nemlig katten min. Som sagt hadde jeg ikke så mangen venner og katten mi hav alltid der for meg.

29.09.2013 KL. 18:37

Jeg er ei jente på 13 år og bor i Tromsø. Jeg har\hadde en kjempe god bestevenn, men no er jeg ikke sikker på det lenger. Hun begynte å henge med ei annen jente som var ganske tøff i kjeften og no er de beste venner. Jeg føler meg helt forlatt fordi når vi tre er ilag snakker de bare til hverandre og når jeg snakker hører de ikke på meg. Bestevennen min var utrolig sjenert før og nå er hun litt frekk og banner mye.

Hun som bestevennen min begynte å henge med er ganske populær og har forandret henne mye. Så nå er bestevenn min ikke den jeg har kjent og liker. Hun vet godt selv at hun har dichet meg og forandret seg! Jeg blir utrolig lei meg når jeg tenker på det. Hverdag på skolen så vil liksom alle være med henne og da føler

jeg at hun glemmer meg og vi er liksom aldri ilag lenger. jeg håper at hun en dag kommer bort til meg og

forteller meg hvorfor det har blitt sånn.

June

29.09.2013 KL. 23:38

Jeg ble uvenn med ex-besteveninna mi uten å ha sagt noen ting.. Mamma tok telefonen da hun ringte, og jeg latet som om jeg badet... Har ikke snakket med henne siden, selv om vi går på samme ungdomsklubb... Jeg vil på en måte si at jeg hater henne, hun ødela livet mitt, presset seg innpå meg når jeg mest av alt trengte å være alene, var negativ til alt jeg gjorde, men da jeg var negativ klikket hun helt og bestemte seg for å ikke svare meg på minst 30 minutter.... Helt ærlig merker jeg egentlig ikke så mye forskjell uten henne. Jeg føler bare en indre ro inni meg, føler jeg(mamma) gjorde den rette tingen, for oss begge...

29.09.2013 KL. 23:53

eg har hatt sex med bestekompisen min fleire ganga og ingen veit det

Ukjent

30.09.2013 KL. 15:50

Får noen år siden ble jeg mobbet får og vere annerledes liksom jeg var ikke som andre faren er død broren min tok selvmord og tanta mi ville ta selvmord og moren min brydde ikke sei om meg.og jeg ble mobbet av noen jenter fordi på skolen så sa lærerne at vi skulle si noe til foreldrene våre og da sa jeg mamma var borte og hun sa men da sier du det til faren din da og da sa jeg han er død og jeg er alene hjemme med lillesøsteren min og jeg passer hun alene i 7 dager.

Jeg ble også mobbet får at jeg var med jenter som ikke gikk på min skole og var eldre enn meg og det synest di jentene ikke var ok.

Og en gang var jeg og leket med noen jern stenger og jeg var alene ingen rundt meg og plutselig kom en jente og tok tak i hodet mitt og slang det rett i jern stanga og så sa hun visst du sier dette til noen så vil dette bli til en vane.

Og jeg turte ikke si det til noen jeg.

Og den dagen ble jeg sendt hjem fordi jeg hadde spyd i timen på pulten min.

Moren min sa at jeg bare skulle gå hjem og på vei hjem var jeg så svimmel at det var en centimeter før jeg ble kjørt over av en rød bil.

Da jeg kom hjem sa moren min pell deg inn i stua og sa at jeg måtte si hvorfor jeg spydde og det turte ikke jeg og si så jeg sa at jeg sikkert hadde blitt syk og da sa hun da får du sette deg på dass og bli der til du ikke er syk mer og det gjorde jeg.

Nå har jeg det ganske bra egentlig jeg bor med lillesøsteren min i en foster familie og mamma tok selv mord senere.

Jeg har mange tider hvor jeg er veldig lei meg.

30.09.2013 KL. 17:44

Jeg har to "stalkere". Han ene traff jeg i syden i år, og han maser på meg hele tiden. Heldigvis bor han isverige, så han maser bare via sosiale medier.... Han har til og med ringt til pappa flere ganger! Det er en i klassen min også. Jeg får meldinger på Facebook om at han er så forelsket i meg hele tiden (han er ikke ved sine fulle fem altså) også følger han etter meg hele tiden på skolen. Hver gang jeg ser litt rundt meg står han og stirrer på meg. Jeg har en skikkelig stor klump i magen hver gang jeg ser han. Jeg hart prøvd å gi beskjed til læreren, det var i åttende, nå går jeg i tiende og det har ikke blitt bedre. Jeg har gitt beskjed om det til venner og familie, men de tar det ikke seriøst. De syntes bare at der er moraomt. Dette plager meg virkelig! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! :(

30.09.2013 KL. 17:47

Jeg er flau over moren min. Jeg har skilte foreldre, også bor jeg hos pappa. Mamma har veldig lite penger, og bor i en liten leilighet sammen med mine fem søsken. Jeg syntes det er skikkelig flaut, og ingen av vennene mine har truffet henne før. Mamma bor i en annen by, og hver gang vi skal ha kamper der hvor mamma bor, herjet aldri gitt beskjed til henne at vi er der, fordi jeg vil ikke at hun skal komme å se på. Hun ser ikke så pen ut, også er hun syk. Jeg vet det er slemt av meg, og jeg er utrolig glad i henne, men jeg synes det er flaut!

30.09.2013 KL. 17:48

Stefaren min er 22. År gammel, og mamma er 40. Jeg syntes det er utrolig flaut, og ingen av vennene mine vet det.

anonym

30.09.2013 KL. 21:01

Eg er litt større og litt anerledes en vennegjengen min. Vi er liksom ganske populære, men eg er lksom litt rar siden eg er stor, feit. Eg er 12 og veier noe med 50kg, de høres kanskje greit ut, men vennene mine veier lissom 30kg. Eg liker det ikkje:(

Melissa

30.09.2013 KL. 21:02

Moren min sendte faren min i fengsel for noe han ikke gjorde..

30.09.2013 KL. 23:50

Veit detta innlegget egentlig er gammalt, men må berre få det ut. Eg er berre så lei. Eg er lei av at ingen veit kor jævlig eg har det. Eg har fleire gode venner og godt forhold med familien, men eg får ikkje meg sjølv til å plutslig skal snakka om kva som er feil i livet mitt. For det høyrest så domt ut når eg seie det høgt, for det er liksom alt og ingenting. Eg grine kver kveld. Eg er jo egnetlig ikkje sånn, eg skal vera glad og full av liv. Eg har vert sånn heilt sia i fjor, da bestemora mi dødde. Ingen veit kor mykje eg faktisk savna ho, og kor jævlige dei siste vekene var for meg, verste jula nokon sinne. Eg er aldri god nok. Eg kjem aldri til å møta han som endra livet mitt. Ingen veit korleis eg har det, skulle berre ønska eg blei glad igjen. måtte berre få det ut

min hemlighet

01.10.2013 KL. 12:41

Hele livet har jeg vert jenta med et smil om munnen hele tiden, hun som ser positivt på alt og gjorde så godt hun kunne for å hjelpe til, men som aldri fikk hjelp selv.

Jeg har slitt med dårlig selvtillit og selvbilde hele livet, men har hatt mine ekstreme perioder der jeg til og med planla hva jeg skulle skrive på lappen jeg skulle legge igjen etter at jeg hadde tatt mitt eget liv. Problemet var, hvordan ville familien min, som ante fred og ingen fare, reagert. Jeg var også redd for at folk ville dømme de, for at en familiemedlem hadde begått selvmord. Kanskje de hadde sett på foreldrene mine som dårlig oppdragere, og det var jo ikke det jeg ville. Disse grunnene var de eneste som hindret meg, og de eneste som gjør at jeg er i live i dag.

Det var ikke bare dårlig selvtillit og selvbilde jeg slet med, jeg slet med alt. Spiseforstyrrelser og depresjoner var også et veldig stort problem. Også har vi alle de andre småtingene som hører med, søvnvansker, konsentrasjonsvansker, sosialt tilbaketrekkelser, svimmelhet, uvanlig ujevn menstruasjon, magesmerter, lav kroppstemperatur, besvimelser og masse mer. Dette har forbedret seg, men jeg sliter enda med det.

Spiseforstyrrelsen min var så gale at folk ikke aner, og jeg hold den for meg selv. Jeg sa det ikke til en skjel på denne planeten, til og med ikke bestevenninnen min. Hver gang vennene mine begynte å snakke om spiseforstyrrelser, og slengte noen unødvendige og barnslige kommentarer om det, satt jeg som hadde store problemer med det, og latet som ingenting.

Jeg fikk daglig spørsmål om jeg var syk, fordi jeg var blek i huden, hadde mørke ringer rundt øynene og såg bare ikke frisk ut. Til og med vennene mine fikk dette spørsmålet, men nei, det var jeg ikke, sa jeg om og om igjen. Jeg løy. Jeg hadde det ikke bra, og var jo så syk at jeg egentlig ikke var i stand til å gå på skolen engang, men for at ingen skulle finne ut av mine problemer, hadde jeg ikke noe annet valg. Alt dette hold jeg for meg selv. Jeg ville ikke bli dømt på grunn av dette.

Selv om jeg "aldri" har kuttet meg selv, drev jeg med selvskading. Hver gang jeg gjorde eller sa noe feil, gjorde jeg hva som helst for å skade meg. Hver eneste ting jeg gjorde var feil, så det ble mange vonde øyeblikk. Dagens samfunn ser jo bare på kutting som selvskading, men det er jo så masse mer.

Helgene brukte å være tid jeg skulle tilbringe sammen med vennene mine, men også dette endret seg. Hver gang jeg fikk en melding om jeg ville komme på besøk til en venninne, kom jeg på de mest oppbrukte unnskyldningene for å slippe. "Vi har middag", "har ikke skyss", "er sliten" og alle de andre unnskyldningene som gjorde at jeg avslørte meg selv. Den eneste grunnen til at jeg gjorde dette var fordi jeg skjønte at det ble matservering. Dette førte til at jeg mistet endel kontakt med alle rundt meg.

Jeg vil si at dette har endret livet mitt på så mange måter, og nesten bare negative. Det eneste positive er at jeg har blitt en sterkere person, men denne tiden, disse årene, har tatt fra meg så mye. Jeg har mistet endel av ungdomstiden min.

Nå har dette blitt bedre. Jeg griner meg ikke til søvn hver kveld. Jeg har bedre kontakt med vennene mine enn jeg noen gang har hatt. Jeg klarer å unne meg litt ekstra godt i helgene. Jeg klarer så mye mer enn jeg gjorde når jeg var på mitt verste.

Folk forstår ingenting, og derfor valgte jeg å holde alt for meg selv. Alle er så jævlig dumme. Derfor.

01.10.2013 KL. 18:17

Dette er bare noe jeg må få ut en gang for alle. For 3 måneder siden døde kjæresten min og en kompis i en bilulykke. Hva gjør man når personen man er sammen med konstant, plutselig ikke er der lenger? Jeg satt meg på flyet nedover til tyrkia i juli, der jeg hadde sittet med han et år før. Hvor er **** *****, spurte damen bak skranken. Hva skulle vi svare? Han var der ikke lenger, han holdt meg ikke i hånden lenger, han kysset meg aldri på pannen lenger, han sto aldri å ventet på meg i bilen sin etter skolen, han var borte. Hettegenserene han alltid hadde latt være igjen til meg, kom han aldri å hentet. Nå som sommerferien har gått virker det som alle har glemt dette, noe som er helt forferdelig. Alle går videre. Utenom meg og lillebroren hans, som går i klassen min, vi står fortsatt igjen uten noen ting. "Vi ses etterpå, jeg kan komme opp når jeg er ferdig. Elsker deg" sa han. "Ja, vi snakkes etterpå." En klem og et kyss ble gitt, men aldri noe hade. Ingenting mer ble sagt.

Jeg er halvt tyrkisk, så vi er der nede to ganger i året, noe som nå er veldig vanskelig for meg. Hver dag etter begravelsen hans satt jeg ved graven hans, helt til jeg skulle nedover til tyrkia. 3 uker uten den eneste plassen jeg virkelig føler jeg får snakket med han, jeg følte meg forferdelig som bare dro fra han på den måten. Hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg gå videre? Får jeg lov til å smile? Kan jeg snakke med andre gutter? Vel, det vet jeg ikke. Det er mye jeg ikke vet. Men noe jeg vet, er at jeg aldri i hele mitt liv skal ta noe for gitt. Det er snakk om sekunder, før en person er revet bort fra deg.

01.10.2013 KL. 20:33

jeg liker ikke stemoren min

02.10.2013 KL. 15:03

Jeg har utrolig lyst til å bli kjent for sangen, og har vurdert å melde meg på norske talenter og alle de konkuransene mange ganger. Men jeg er under 18, og må snakke med mamma og pappa da, og det tørr jeg ikke. Jeg vil ikke skryte ellernoe, jeg liker ikke si fine ting om meg selv.. Jeg vil ikke virke som en teit jente som har masse selvtillitt, eller.. liksom har for mye. Jeg er også inni en depresjon, og jeg kommer meg ikke ut av den. Ingen matlyst, kutting, alle trist, selvmordstanker osv..

Jeg fikk også kjæreste for ca1måned siden, og.. det virker ikke som han bryr seg om meg. Jeg har sagt det til han, men liksom.. De gangene han gidder å snakke med meg er når det er om jeg kan sende han bilder.. Jeg har vurdert å slå opp med han, noen ganger. Men fordi om, så elsker jeg han. Selvom han får meg lei meg og sånt, jeg elsker han. Jeg har også lånt han 650kr, og alle sier at han ikke kommer til å gi det tilbake.. Og jeg .. jeg skal til psykologen på fredag, eller.. legen, fordi vi skal snakke om psykologgreier, siden jeg sliter så. Og jeg vil virkelig ikke, og når jeg sier det til mamma sier hun bare at jeg faktisk trenger det. Nesten så jeg tar selvmord for å slippe det.. Jeg har bestemt meg for å ikke si noen ting, bare svare på spørsmål ogsånt.. Fordi det er noe jeg virkelig ikke vil.

Og jeg blir veldig fort såra, men jeg prøver alltid å skjule det. Og jeg klarer det egentlig ganske bra. Jeg veier også alt for mye, iforhold til høyden min. Jeg veier 81kg, og har veid 85kg før. Og jeg klarer aldri å slanke meg, og jeg har prøvd mange ganger.

Jeg er også redd for pappa, fordi når han blir sint.. blir han så veldig sint også. Og jeg får alltid masse kjeft ogsånt..

livet mitt er så.. jeg vet ikke.. det er så komplisert.

at jeg tør

02.10.2013 KL. 19:13

min største og flaueste hemmelighet er at jeg driver med selvskading. tror også at jeg sliter med angst og depresjon, og får ofte angstanfall når jeg stresser mye. men ingen vet noe om dette. jeg har noen fantastiske venninner, men har ikke fortalt om problemene mine til noen. har utrolig lyst å søke hjelp, men vet ikke helt hvordan. har nå funnet ut at jeg kan komme i kontakt med psykolog om jeg går til helsesøster, men om jeg går til helsesøster får alle i klassen min osv det med seg, og jeg vil ikke at noen skal vite om det. har heller ikke noe godt forhold til foreldrene mine. føler at jeg bare er en skuffelse for dem mens de er kjempestolte av de skoleflinke søskena mine. klarer liksom ikke å ha respekt for foreldrene mine, og er frekk mot dem hele tiden, noe jeg absolutt ikke vil være, men vet godt at jeg er. ville aldri fortalt om problemene mine til dem da vi aldri snakker om personlige ting. jeg sliter helt sinnsykt med å konsentrere meg, og med å holde temperamanget. kan begynne å koke av sinne innvendig bare mamma sier et ord til meg.

har ikke vært ordentlig lykkelig/glad på minst 1,5 år, og føler at jeg ikke har noe å leve for lenger. til og med når jeg er på mitt gladeste kunne jeg tatt selvmord. men det kommer jeg mest sannsynlig ikke til å gjøre. har tenkt på det utrolig lenge, planlagt hva jeg skulle ha skrevet på lappen, prøvd å finne ut hvilken måte jeg ville gjøre det på. og ingen vet noe om dette. men jeg vet at om jeg gjør det vil jeg bare være en enda større skuffelse for foreldrene mine. de ville blitt så flaue om dattera deres hadde tatt selvmord. uansett er det egoistisk å ta selvmord. det stopper ikke smerten, det bare fører den over på noen andre. helst vil jeg bare forsvinne, uten at noen merker det, slik at ingen trenger å sørge, og ingen trenger å være den som var i slekt med hun psykoen som tok selvmord. jeg vil bare ikke eksistere.

(ps; vennligst ikke post dette i et innlegg, er redd vennene mine skal lese det og finne ut at det er meg)

02.10.2013 KL. 22:47

Jeg ble sammen men en gutt jeg hadde vært forelsket i lenge, for et halvt år siden. Det var faktilsk han som spurte, og da svarte jeg sefølgelig ja. Vi var sammen i 4 måneder, men vi møttes veldig sjeldent utenom på skolen. Når vi var sammen var det vanligvis med andre folk, og da bare sto vi og holdte hender og snakket med de andre, og kusset før vi gjikk fra hverandre. Jeg tror grunnen til at vi ikke var sammen bare vi to, var fordi begge to er personer som er stille blant andre folk, men sånn som snakker og tuller med venner. Det var jeg som slo opp. En kveld hadde jeg og to venninner vært ute men en annen gutt, og bare hatt det morsomt. Men han var skikkelig søt mot meg, og det var så enkelt å snakke med han, forsi han var sånn som snakken mye og tok infinitivet. Det var sommerferie, og jeg og kjæresten hadde møttest en gang på 2 måneder. Jeg hadde tenkt på å slå opp med han, og snakket med venninne mine om det. Det var ikke det at jeg hadde mistet følelsene for han, men det at vi aldri møttest og det virket ikke som om han brydde seg så mye. Jeg slo opp med han den kvelden. Etter en stund fant jeg ut at gutten som var så snill mot meg og som fikk meg til å bestemme meg for å slå opp med han, var sånn mot veldig mange jenter. Jeg er god venn med begge to nå, men problemet er at jeg fortsatt liker ekskjæresten. Jeg har så lyst til å prøve på nytt igjenn, men jeg vil at vi skal "holde på" litt først, så det ikke blir så brått på, som det var første gangen. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, for jeg liker han fortsatt, og det sårer å vite at jeg sikkert aldri kommer til å bli sammen med han igjenn..

05.10.2013 KL. 20:03

faren min har mishandla meg siden eg blei født omtrent, men eg trudde jo da va normalt og at alle foreldre gjore da.. Men så i 2. Klasse så skjønte eg at da va unormalt, å når han skjønte at eg visste da, begynte han å trua meg. men så skilte foreldrene mine seg når eg blei litt eldre. Å kvar gong eg har vært hoss han så har han mishandla meg, trua meg, å sånn.. Men eg tørte ikkje å sei da te nåken før slutten av 7. Klasse, å då sa eg da te mamma og barneverne. Då fekk eg besøksforbud og fekk ikkje låv å kontakta han. Men han ringte te meg gjennom telefon kiosk for nåken veke si, å sa at han va på Stord for å drepa meg. Då blei eg nødt te å bu hoss eit søsken barn heilt te di fant han. Å når alt begynte å bli bra igjen( altså, eg fekk kje besøka han men da va liksom grett), så dødde ei go venninna og slekt på pappa si sia, i sommerferien. I begravelsen fekk eg møta han, men på slutten tok han meg innpå doen å slo meg så hardt at eg va nødt te å overnatte på sjukehus å alt muli.. Så ja.. Alt detta får da te å virka så eg ikkje burde vera gla i han å sånn, men da er eg. Eg ville bare at me sku få da normalt igjen. Sånn så når me kjøpte pizza, såg film og spelte heila natto.. Eg prøvde om og om igjen... Å da er nåke med at når du har blitt mishandla så lenge å blitt kalt så stygge ting så han og flere har sagt, så trur du på da te slutt. Han er foreksempel grunnen te at eg begynte å trena. Ikkje nåke sånn "sommar kroppen 2013", men fordi han sa at eg var feit og stygg. Eg fekk omtrent ikkje låv å spisa når eg va hos han og då tørte eg jo selfaugeli ikkje å spisa heima heller. Så eg slutta bare heilt me spising. Karakterane mine gjekk ner og blei sjukare og sjukare. Da er blitt bedre nå, men eg spise nesten aldri i offentlighet. Men alikavell, han er faren min og eg er glad i han.

06.10.2013 KL. 18:19

Eg var full og vart valdteken av ein kompis. Føler meg skiten, men torer ikkje seia det til nokon i frykt for at dei skal meina eg fortjente det.

V. M.

06.10.2013 KL. 22:13

Jeg hater å kommentere "anonymt". Jeg står for alt jeg skriver, men akkurat nå er jeg redd for at noen jeg kjenner skal se "den ekte meg". La derfor igjen mailen min om det hjelper noe. Gjør i hvert fall det for meg:-)

Min største hemmelighet er at jeg har mistet totalt kontrollen over meg selv. For rett under 2 år siden valgte jeg å kutte kontakt med min far for godt. Etter uendelige sjanser, ga jeg opp håper om at han skulle endre seg. Jeg ble slått. Jeg ble misforstått. Jeg ble aldri trodd på og jeg ble sviktet på alle mulige måter. Jeg var bare aldri god nok.

For en del år tilbake så valgte jeg å ringte politiet for å få dem til å hente han, i og med at han bodde svart for han hadde ikke oppholdstillatelse. De hentet han og han flyttet til hjemlandet.

Helt siden da har jeg slitt med depresjon. Jeg føler meg aldri god nok, uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg har gått ned noen kilo for mye og er undervektig. Jeg sliter med meg selv. Sliter med selvbildet og har mistet troen på meg selv. Jeg sulter meg selv for jeg føler meg ikke bra nok, men samtidig så vil jeg opp i vekt. Jeg blir skjelt ut i kantinen av en gutt, foran alle, fordi "jeg er en jævla anoretiker og burde spise, om jeg aldri har sett meg selv i speilet og om jeg får mat hjemme"... Jeg blir spyttet på og folk snakker høyt på gaten om "se så tynn" "SPIS DA!"

2. Juni i år var første gang tanken på selvskading slo meg. Jeg er skikkelig imot kutting, men jeg var så langt nede at jeg ikke visste hvordan jeg skulle få ut sinnet på. Jeg fant fram det skarpeste jeg hadde og da var det startet. Jeg klarte ikke å slutte, og når jeg dro på besøk hos venninner eller reiste opp til kjæresten, så var tapetknivene med 10 ekstra blader med meg. 30 varmegrader, og jeg måtte gå med lange armer for å skjule kuttene mine. Jeg skammet meg, men klarte ikke å kontrollere meg.

Jeg klarte å slutte, men nå er tankene der igjen. Jeg vet ikke hva jeg gjør om jeg blir så svak at jeg starter med det igjen....

Jeg har så uendelig mye mer å si, men jeg tok en pause fra å skrive litt nå, og da ble jeg direkte FLAU. Jeg skammer meg over meg selv og livet mitt. Så jeg tror rett og slett jeg bare sender dette uten å gå så mye mer inn på noe, for da blir jeg å ikke tørre å publisere det uansett.

Dette. er. flaut.

07.10.2013 KL. 00:06

Familien min har opplevd så sykt mye at jeg nesten tror det ligger en forbannelse over oss. Men så langt har vi klart oss. I går fikk vi en helt forferdelig beskjed som virkelig slo luften ut av oss alle. Vet ikke hvordan vi skal komme oss gjennom dette. Følte ting begynte å bli bra, men nå er det tilbake på bånn. Nå er det faktisk verre en det noensinne har vært. Jeg er så psykisk sliten, har mest lyst å sovne inn i en evig søvn. Men mamma har det fryktelig vondt nå på grunn av det som har skjedd, og hun trenger meg. Jeg skal være der for henne og hjelpe henne så godt som jeg kan. Men jeg er sykelig bekymret for henne. Heldigvis skal hun ta en lang sykemeldig fra jobben, og forhåpentligvis få hjelp hos en psykolog. Mamma betyr alt for meg, og jeg er så redd for å miste henne. Mister jeg henne så vet jeg ikke om jeg orker å leve videre selv.

08.10.2013 KL. 15:12

Jeg føler meg mye alene.

Mira

09.10.2013 KL. 18:52

jeg får ikke puste når jeg går gjennom byen.. jeg hater mennesker, de skremmer vettet av meg

14.10.2013 KL. 18:51

venninnene mine fryste meg ut siden jeg fikk kjæreste som er 8 år eldre og jeg er selv 16år. han er verdens skjønneste mot meg og vi har vært sammen i snart 11mnd

22.10.2013 KL. 03:00

Jeg er en 15 år gammel jente og er dødsforelska i en jente på 12. Føler meg som en lesbisk pedo

anne nym

05.01.2014 KL. 00:22

Jeg kan ha et veeldig fint liv om jeg vil. VELDIG, VELDIG. Men jeg sliter liksom litt sosialt. Folk liker meg egentlig ganske godt, og jeg blir ikke mobbet eller utfrøset, men jeg orker liksom bare ikke. Gidder ikke bli med på kino, orker ikke dra å handle, gidder ikke dra på besøk eller få besøk. Jeg har liksom bare ikke lyst. Vil heller sitte hjemme foran skjermen og gjøre ingen ting. Vil heller se på leksene mine fra jeg kommer hjem til jeg går og legger meg klokka tolv, før jeg gjør dem de 10 siste minuttene før jeg legger meg. Og jeg orker ikke gå ut og være sosial i friminuttene, sitter heller og spiller på mobilen.

Og jeg tror alt dette kommer av to ting: Søvnmangel og dårlig hud.

Jeg er liksom fanget inne i en slapp kropp som ikke gidder noe som helst.

13.06.2015 KL. 19:58

Jeg skulle ønske drap var lovlig. Hadde det vært det, ville det første jeg ville gjort å henrette en rekke personer. Men det er ingen hemmeilghet. Jeg sier det ofte, men ingen tar det seriøst.

Skriv en ny kommentar



hits