Kontakt

kristine.ullebo@hotmail.com

Kristine Ullebø

Kristine Ullebø

Kristine
Ullebø

en kul i brystet

Husker dere innlegget jeg skrev om at jeg var nedfor i forrige uke? Det var nemlig dagen mamma fortalte meg at hun hadde funnet en kul i brystet, og hun var på vei til legen når hun sa det så jeg satt hjemme alene og gråt i timesvis. Tårene bare rant, rant og rant, jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Den desperate og hjelpesløse følelsen jeg har gått med siden den dagen er noe jeg aldri har vært borti før - for ja, jeg innser nå hvor heldig jeg har vært disse atten årene mine. Vi har hatt svært få dødsfall og sykdommer i familien min. Jeg har sluppet billig unna. Nå er det våres tur å kjenne på smerte tenkte jeg, og selv om en kul i brystet i 80% av tilfellene er godartet så jeg allerede for meg et helt år med cellegift og en sengeliggende mamma. Mamma er den personen som betyr aller mest for meg i hele verden, og jeg ble helt ødelagt av å tenke på at hun kanskje måtte gjennom dette. I dag tidlig hadde hun time hos kreftlegen for å sjekke det ut, og når jeg så hun kom kjørende inn med bilen på tunet våres nå nettopp visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Nå var det enten eller.

Jeg er så ubeskrivelig lettet akkurat nå. Så UTROLIG takknemlig over livet. Det var en vanncyste, som da er av den godartede typen. Jeg tenker bare at fy søren, livet er skjørt. Man har søren meg ingen garantier, og om man er frisk og rask burde man være så sinnsykt takknemlig. Selv om mamma ikke har kreft skal jeg aldri ta verken helse eller livet for gitt igjen, for hva som helst kan skje med hvem som helst, når som helst. Lev livet mens du kan, ikke utsett ting du har lyst å gjøre. Ikke glem å sett pris på de rundt deg. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det må være for de familiene som blir utsatt for kreft, eller andre sykdommer for den saks skyld. Jeg vet at med det store lesertallet jeg har så er det garantert en del av dere som kjenner noen som har kreft (eventuelt vært utsatt for det selv...?), og jeg vil bare si at jeg sender så ufattelig mye kjærlighet til dere. Jeg tenker mye på dere. ♥

// My mom found a lump in her breast last week, and that's why I was upset... She went to the hospital today, and it was not breast cancer, just a water cyst. I'm so damn happy right now, you have no idea how much I've cried because of this. I've been so lucky my entire life, we've had very few deaths and illnesses in my family. So I thought this is our time to feel pain... We were lucky. So lucky. I'll never take life for granted after this, this is probably the biggest wake-up call I've ever had. For those of you who struggles with cancer or know someone who does, stay strong. I can't even imagine. Big hug from me. ♥

I love you mom.

54 kommentarer

psychicthoughts

25.06.2015 KL. 12:29

Så utrolig bra at det ikke var noe alvorlig :)

Kristina

25.06.2015 KL. 12:31

Jeg har vært gjennom akkurat samme prosessen selv. Mamma fant også en kul i brystet for noen år tilbake - og livet ble snudd på hodet til vi fant ut at den var godartet. Livet ER skjørt!

Love x

25.06.2015 KL. 12:32

Åh, så ubeskrivelig bra at det ikke var kreft! Selv har jeg opplevd hele tre tilfeller av det i familien min, bare på de tre siste årene. Brystkreft hos tanten min og farmor og lymfekreft hos mormor. Det gikk heldigvis bra med de alle sammen, etter en del operasjoner og mer, men det har vært så utrolig mange ganger at jeg har vært redd for at det var slutten. Bare ber om at det ikke blir tilbakefall hos noen av dem nå.

--

25.06.2015 KL. 12:33

Jeg mistet pappaen min 1. Januar av kreft, det er så fælt. Jeg har også vært utrolig heldig oppover i barndommen min, og tene det aldri ville skje med oss. Men det gjorde det og det tok verste utvei også. Han hadde en veldig aggresiv kreft og døe etter tre måneder. Men jeg fikk ha han i nesten 15 fine år og er utrolig takknemmelig for at jeg fikk alkurat han.

--

25.06.2015 KL. 12:34

Men så utrolig bra at det ikke var kreft, man har virkelig ingen garantier i livet.

Sigrid Iselin

25.06.2015 KL. 12:41

Så bra at det ikke var kreft!

Mamma hadde brystkreft når jeg var 8 år. Det var ingen morsom opplevelse, men hun klarte seg HELDIGVIS! Livet er skjørt.

Siri Marte

25.06.2015 KL. 12:55

jeg kommenterer vanligvis ikke på blogger, men jeg kjenner godt til den følelsen du beskriver når moren din fortalte om kulen hun fant. Moren min hadde brystkreft når jeg var 16år, og det var utrolig vanskelig å se en person som du er så glad i ha det vondt, det gikk fint med moren min etter en operasjon og cellegift. Så jeg takker hver dag for at jeg fortsatt har henne.

Uansett det er godt å høre at alt står bra til med moren din <3

Anonym

25.06.2015 KL. 12:57

Jeg og familien min opplevde det samme da mamma fikk lungebetennelse for ca. 3 år siden. Etter mange uker som sykemeldt fortalte hun meg at det kunne være kreft. Jeg fikk helt sjokk og begynte å gråte. Det hadde virkelig aldri falt meg inn at mamma, den friskeste og mest aktive personen jeg kjente, kunne bli syk på den måten. Etter en stund dro vi til legen. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente, men håpet selvfølgelig på det beste. Dessverre fikk vi beskjed om at det faktisk var kreft. Etter et år med mange oppturer og nedturer gikk hun bort. Mamma var min aller beste venn, og det er det vanskeligste jeg noen gang har opplevd. Jeg synes dette viser hvor utrolig tilfeldig og urettferdig verden er.

Utrolig glad for at det ikke gikk samme vei med dere! <3 Ingen fortjener å gå gjennom noe sånt.

madel

25.06.2015 KL. 12:58

Jeg pleier egentlig aldri å kommentere på bloggen din, men dette her rørte meg faktisk. Jeg er utrolig glad på dine og deres vegner for at det ikke var kreft moren din hadde<3 Du har helt rett i det du sier. Ta vare på livet mens du har det og gjør det beste ut av det. Det kan snues på hodet NÅR SOM HELST

<3

25.06.2015 KL. 13:10

Er så glad på deres vegne, ting kunne absolutt blitt mye verre enn det så ut til å være for din del. Jeg er ett år yngre enn deg, og selv mistet jeg morfaren min for fem år siden i kreft, og forrige skuddårsdag tapte også stemoren min kampen mot kreft etter over seks år med dette helvetet.

Uansett hvordan ting utarter seg i livet, hvilke oppturer og nedturer man møter på, vil man lære noe. Du sier at man bør være sinnsykt takknemlig, og det har du så rett i! Jeg har hvertfall lært mye om meg selv i en sårbar situasjon, men også familie rundt, og jeg ser på flere ting som bare små bagateller. Er man vant til å ha noen der hver eneste dag, er det ikke like lett å sette pris på ting, for man går ikke konstant og tenker at vi alle skal dø en dag. Å ha familie rundt seg er vanedannende, men det er viktig å ta seg i nakkeskinnet i ny og ne for å minne oss selv på hvor heldige vi faktisk er. Det er mange som ikke har noen i det hele tatt, så vi må sette pris på den lille tiden vi har med hverandre.

Katrine

25.06.2015 KL. 13:11

Så utrolig godt å høre at det gikk bra. Ja, man skal aldri ta liv og helse forgitt. Jeg har selv vokst opp med en sengeliggende mor som har vært syk av MS så lenge jeg kan huske. 30. Desember i fjor gikk hun helt plutselig bort, pågrunn av en alvorlig lungebetennelse. Dette viser hvor skjørt livet er. Man har overhode ingen garanti. Mamma kjempet mot MS i 27 av 45 år.I tillegg overvant hun kreft 2 ganger. Hun har kjempet hele livet og jeg synes det er så urettferdig at en lungebetennelse skulle ta knekken på henne. Hun var min beste venn og jeg aner fortsatt ikke hvordan jeg skal gå gjennom resten av livet uten henne. Jeg fikk ha henne i 20 år, og jeg er uendelig takknemlig for det, men skulle gjerne hatt henne her i mange, mange år til... Så vær så snill, alle der ute. Ta vare på hverandre HVER eneste dag. Gi en ekstra klem. Si en ekstra gang hva menneskene rundt deg betyr for deg. Du vet aldri når det er siste gang...

Theresa

25.06.2015 KL. 13:22

Åh, så utrolig bra det ikke var kreft! Det er sant det du sier; man må virkelig ta de mulighetene man får, og leve livet mens man kan. Familien min og jeg, fikk for noen dager siden vite at onkelen min har en kreftsvulst i hjernen. Legene ga ham dødsdommen allerede dagen etter operasjonen (som var på mandag), og de sa at han har alt fra 2 mnd til ett år igjen å leve, så vi må bare forberede oss på alt som kan komme fremover. Det blir nok en tung tid fremover, men det gjelder å holde sammen og å fokusere på å ta vare på hverandre!

Det at enten en selv eller noen man er glad i blir syk, setter virkelig tankene i sving angående livet. Livet er skjørt og for kort til å ikke utnyttes!

Siden jeg kommenterer så å si aldri her inne på bloggen din, så vil jeg utnytte muligheten nå til å fortelle deg at jeg ser så utrolig mye opp til deg. Du virker så utrolig positiv, engasjert og herlig, og du virker som en drøm å være venn med. Du er også så flink med alt du gjør, og du får til så utrolig mye! Stå på, Kristine :-) Håper du klarer alt du vil!

25.06.2015 KL. 13:24

Jeg opplevde akkurat det samme for noen måneder siden med mamma. Hun oppdaget det heldigvis såpass tidlig og kulen hadde ikke utviklet seg til å bli noe slemt. Likevel valgte legene å gi henne cellegift som behandling. Egentlig så er hun frisk, men de ville være på den sikre siden. Det var utrolig tungt ettersom mamma er som i ditt tilfelle den personen som betyr aller mest for meg!! Det å se henne gå gjennom denne behandlingen er helt forferdelig fordi hun blir så tappet for energi og blir helt utmattet. MEN hun er kjempesterk og SÅ positiv og det smitter. Hun tar alt med et smil og vi vet at det går bra, men som sagt man skal ikke ta koenting forgitt, virkelig! Unner ingen dette, men blir så rørt av å se når andre opplever sånne ting fordi det går plutselig opp for dem hva som egentlig betyr noe her i livet. Tenkte meg at det kunen være dette fordi jeg kjente igjen beskrivelsen! Hils moren din og ta godt vare på alle rundt deg!!!

Camilla

25.06.2015 KL. 13:36

Så bra den var godartet! Selv måtte min mor sjekke en kul i nakken, men den var heldigvis godartet den også! Som du sier, lev livet mens du kan! :)

25.06.2015 KL. 13:52

Moren min døde av brystkreft. Jeg ville anbefale deg å bruke bloggen til å fremme hva man kan gjøre. Kanskje du kunne ført en kampanje, om hvor viktig det er å sjekke seg. Man skal sjekke seg hjemme en gang i måneden. Hvis man oppdager kreft tidlig blir alt så mye lettere. Du kunne også reklamert for rosa-sløyfe eller "i love boobies" eller lignende. Veldig glad for at alt gikk fint med din mor. De 3 årene moren min kjempet er 3 år jeg ikke ville ønsket min verste fiende engang.

Tuva

25.06.2015 KL. 13:55

Lillesøsteren min og jeg fikk vite for rundt 3 uker siden at moren min har brystkreft. Hun ble operert allerede en uke senere, og hun skal på kontroll snart. Tanken på at hun kanskje må få både stråling og cellegift er hjerteskjærende men som du sier, i 80% av tilfellene går det bra❤ satt å gråt i flere timer i ettertid, men har klart å tenke slik at dersom jeg tenker posivt og oppfører meg akkurat som før, så vil dette være bra for moren min også. Lilesøsteren min er 2 år yngre enn meg og hun tar det enda verre, så for meg har det vært viktig å forklare for henne at det SKAL gå bra.

Veldig trist å høre om moren din, men veldig hyggelig å høre at kulen var godartet❤ Håper du får en super sommerferie.

byAnne

25.06.2015 KL. 13:58

Så bra at den var godartet :)

Rebekka

25.06.2015 KL. 14:09

Faren til barndomsvennen min hadde kreft, og tapte kampen. For ca 1 uke siden var det 6 år siden han reiste til et bedre sted. Barndomsvennen(født i 2001) min gråt seg i søvn nesten hver kveld i 2 år, og storebroren(født i 2000) begynte å ruse seg, både med tobakk og andre rusmidler, han begynte å stjele og henge i feil miljø. Mens barndomsvennen min taklet det på en annen måte heldigvis, han valgte å face "problemet" istede for å flykte fra det og virkeligheten slik storebroren gjorde. Jeg synes også det var ufattelig trist, faren deres hadde nesten vært en reservefar som bodde rett oppi gaten hele oppveksten min og så lenge han levde. Men tiden leger alle sår, og barndomsvennen min har null problemer med å snakke om det og sette ord på det, storebroren ruser seg ikke og stjeler ikke men snuser istede for å røyke.

25.06.2015 KL. 14:18

Moren til min beste venninne har kreft i lungene. Hun har gått gjennom en behandling som de fikk vite for rundt 1 måned siden ikke funket, så de måtte starte helt på nytt med ny behandling. Veldig fælt og forferdelig, men siden hun nå vet at hun kan dø så kjøpte hun seg hus (hun har hatt lyst til å flytte i hus igjen de siste 3 årene).

Godt å høre at det gikk bra med moren din, man vet aldri når ting kan skje<3

silje, en fast leser

25.06.2015 KL. 14:25

Utrolig bra ikke var noe farlig. Kan se for meg hvor nervøs du måtte ha vært! Moren min hadde kreft of snart 10 år siden og jeg kan bare forestille meg hvordan det kan være å miste en forelder. Selv om faren min har kreft nå, ser jeg på de lyse sidene i livet og tenker at alt skal gå bra. Vi må bare bite tennenen sammen og se framover.

Maria

25.06.2015 KL. 14:45

Samme med moren min, men hun ventet med å fortelle det til oss, til hun hadde sjekket hva slags cyste det var... Syntes det er litt rart at moren din sa det før hun visste hva det var, men da fikk du hvert fall en "reality-check".

Veldig godt å høre at hun er frisk forresten!

Eirin

25.06.2015 KL. 14:54

Åh, så bra at det ikke var kreft!! <3

Therese

25.06.2015 KL. 15:01

<3

jente 16

25.06.2015 KL. 15:05

Jeg har også opplevd det samme som deg og kjent på følelsen - mamma fant også en kul i brystet for noen år siden, heldigvis var det ikke noe farlig. Jeg var skikkelig redd og beskymret da jeg fikk vite det. Kanskje det er vanlig at kvinner for en slags lignende kule i brystet, ikke vet jeg men kanskje. Og når jeg leste innlegget ditt så ble jeg faktisk redd på dine vegne, jeg håpet på at det ikke var noe farlig! Men det er godt å høre dere har det bra :)

Marit L

25.06.2015 KL. 15:19

Så godt å høre at det ikke var en ondartet svulst. Mistet hunden min i januar i år grunnet en ondartet kreftsvulst. Det blir som du sier en skikkelig "wakeupcall". Jeg har også akkurat som deg vært heldig når det kommer til dødsfall. Jeg har opplevd svært få av dem og jeg har ikke mistet noen av mine aller nærmeste. Inntil da jeg mistet hunden min. Man våkner litt opp og bil påminnet om hvor viktig der er og ta vare på de rundt seg og å leve nå mens man kan, sammen med de man er aller mest glad i <3

Inga

25.06.2015 KL. 15:52

Åhh det var godt å høre den var godartet. Glad på dine vegne nåå <3

Barbora

25.06.2015 KL. 16:02

Very nice photos cute top!

Cancer is awful awful! I am soo glad your mom is fine and nothing is so serious. My grandmother died because of cancer and I never want to smoke because she had lungs cancer and it was so sad - the whole process. We were really close.

You never know what can happen.

malin

25.06.2015 KL. 16:12

Jeg er så utrolig glad på deres vegne! Slik som et par over her, så bruker jeg vanligvis ikke å legge igjen kommentarer, men jeg ble også (slik som mange andre) rørt av dette innlegget. Mammaen min, den personen jeg ser mest opp til i hele verden, fant også en klump i brystet seks år tilbake. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen den følelsen du beskrev av å føle deg helt hjelpesløs. Selv om jeg bare var 13 år på tiden føltes det ut som om livet ble satt på stopp. Mamma sin klump var ondartet, og livet til hele familien ble snudd på hodet.

Etter noen tunge år gikk det tilslutt bra, og jeg er utrolig stolt av mammaen min for alt hun gikk igjennom :-) kreft er virkelig jævelig, og ingen fortjener det.

Igjen; utrolig godt å høre at det var en av de gode!

25.06.2015 KL. 16:20

jeg fikk en godartet svulst like etter at jeg ble 18 :P

å få en daglig dose med sol kan faktisk hjelpe mot både bryst kreft og tarm kreft! er utrolig trist at man bare får vite det negative med sol når det kan gi deg så utrolig mye om du bare gjør det riktig!

Cecilie

25.06.2015 KL. 16:20

<3<3<3

25.06.2015 KL. 17:14

Så utrolig bra skrevet, Kristine!! stå på videre <3

25.06.2015 KL. 17:28

Pappa ble diagnosert med kreft i Mai i år.. :( Skjønner godt panikken din, så er glad for at det gikk fint med henne <3

25.06.2015 KL. 17:48

Bra det gikk fint med henne! <3

Bestefar er en av de personene i livet som betyr mest for meg, og han har hatt kreft i 1,5 år.. Ingen vet hvor lang tid han har igjen, men lenge kan det ikke være... Bestemor døde av kreft når jeg var liten..

Itillegg holdt farfaren min på å dø i en bilulykke, men han overlevde såvidt det var. Han gikk på blodfortynnende, og hadde ikke onkelen min vært rask til å ta telefon fra sykehuset og fortalt det, ville han fått feil medisiner og dødd. Heldigvis gikk det bra med han, og han lever i beste velgående (trener masse og hele pakka) ! Man må ta vare på de man har, man vet aldri hvor fort man kan miste dem, kanskje i morgen, kanskje om 30 år.. Skremmende hvor fort livet kan ta en bråvending

karoline

25.06.2015 KL. 18:28

Etter et liv med mykje kreft og sjukdom i familien, veit eg så alt for godt om ka en syk "hverdag" vil si. Det er så tungt. Unormalt. Tragisk. Så det unner jeg ingen. GODT å høre at det gikk bra. Mamman din er så utrolig skjønn. Solstråle, akkurat som deg!

linneavioletta.blogg.no

25.06.2015 KL. 19:04

Gratulerer med bra resultat, var bra.hils:).

Min egen mor har kreft, jaja ha en god sommer!:))

Ingvild

25.06.2015 KL. 19:51

Så bra at det ikke var noe alvorlig! Faren min hadde kreft da jeg vet ett eller to år gammel, og ja, det hender ofte jeg er takknemlig for at jeg ikke var gammel nok til å forstå det hele. For 10-12 år siden var han innlagt på sykehuset fordi han følte seg skikkelig dårlig kjempelenge, og jeg var livredd. Du kan jo skjønne hvor lettet jeg var da vi fant ut at han bare ikke tålte kaffe! (:

25.06.2015 KL. 19:56

Jeg har hatt veldig mye kreft i min familie, desverre. Jeg mistet blandt annet pappen min for 3 år siden, når jeg var 13 år. Det er helt forferdelig.. Jeg savner han bare mer og mer for årene som går. Han hadde spredning i hele kroppen.. Mistet også 2 andre etter det, som var en av de nærmeste..

Du bør være evig takknemlig for at du fortsatt har begge foreldrene dine. Misunner deg og alle andre som ikke må gjennomgå dette.. Glad moren din ikke hadde kreft!

Margit

25.06.2015 KL. 20:45

Pappa har kreft i hjernen, og vi er midt opp i prossesen med stråling og cellegift. Det har forandret hele familien, og det henger en litt deppresiv stemning hjemme. Mamma er grunnen til at familien fortsatt henger sammen. Jeg vil alltid være evig takknemilg for all gleden og positiviteten hun bringer frem. Hun takler alt fra epileptiske anfall til fotballtrening, jobb og å ta vare på alle rundt henne. Hun er virkelig super woman! Jeg er så glad det gikk bra for moren din og jeg er glad du er veldig takknemlig for det. Takk for at du tenker på oss:) Du er en veldig flink blogger som har beina på jorda!

25.06.2015 KL. 21:48

Pappa har kreft for fjerde gang.. Er helt vilt at det i det hele tatt går an. Det er kjempetungt å stå og se på, uten å kunne gjøre noe med det.. Heldigvis så ser det ut til å gå bra.

Silje

25.06.2015 KL. 22:45

Så godt å høre! Glad på deres vegne :-) Jeg mistet selv morfaren min mens jeg var på utveksling i Japan...

Jeg var på utveksling i fjor, og hadde det veldig vanskelig det første halvåret. Du har sikkert hørt alle de skrekkhistoriene om psycho vertsfamilier, skitne hus og alt det der. Som om ikke kultursjokk var nok... Det var et slikt helvete jeg måtte igjennom.. andre halvdelen gikk det heldigvis bedre, og jeg fikk en veldig fin vertsfamilie som hjalp meg gjennom mye. Men så fikk jeg en trist beskjed.... morfaren min sin kreftbehandling hadde sluttet å virke.

Han hadde hatt kreft i to år da jeg dro, men den var av den typen som flest folk klarer å leve med. Hans far hadde nøyaktig samme type kreft, men han trengte ikke behandling en gang og gikk bort av naturlige årsaker. Kreften ble oppdaget tidlig og alt så lyst ut for morfaren min også, og jeg dro fra Norge uten noen bekymringer. Så plutselig snudde livet mitt helt, og jeg fikk en telefon om at han nå var dødssyk. Bestemte meg for å dra hjem og besøke ham i en uke, men en uke før jeg skulle dra gikk han bort. Det gikk så fort...

Siste gang jeg så ham var den dagen jeg dro, han gråt og sa han var glad i meg. De andre har savnet ham i et halvt år, mens jeg har savnet ham i et og et halvt. Han var som en far for meg, og jeg sliter fremdeles med det. Heldigvis er mormor frisk og rask og jeg tilbringer mer tid med henne enn noen gang. Livet er skjørt, og før vi vet ordet av det blir det revet bort. Enda verre er det når du er på andre siden av jorden.

Martine

25.06.2015 KL. 23:55

Åh, så utrolig skremmende det må ha vært for dere! Det er fantastisk at det ikke var ondartet <3 Da jeg var liten hadde jeg laukemi i 3 år. Jeg var kraftig rammet og var nær døden utallige ganger. I tillegg fikk jeg lungebetennelse og lungen sprakk. Det var rett og slett et mareritt for foreldrene mine, men nå lever jeg! Etter 10 år med oppfølging på sykehuset så er jeg friskmeldt fra laukemien. Alle små ting som bare det at solen skinner, gir så mye mer glede når man vet hvor skjørt livet er :) Jeg krysser fingrene for at du ikke opplever flere slike ting <3 Klem fra Martine

26.06.2015 KL. 02:00

Så bra at det går bra med henne!

I november 2013 fikk vi vite at mamma hadde lungekreft med spredning til skjelettet og ryggen. Hun lå på sykehuset i ca. en måned og fikk stråling. Strålingen har virket veldig bra på henne i tillegg til at hun går på medisiner.

Men ca en uke før julaften 2014 ble hun veldig dårlig, så hun gikk til sykehuset for en sjekk. Da fant de ut at kreften hadde spredd seg til hjernen. Hun var på sykehuset i 5 dager og fikk stråling, så kom hun hjem igjen.

Det har gått litt opp og ned siden da, for noen dager siden fikk vi vite at de medisinene hun brukte ikke virket så bra lengre, siden den ene svulsten i lungene hadde vokst litt, så da fikk hun noen helt nye medisiner i dag.

Kreft er jævlig, men vi prøver å være positive <3

Charlotte

26.06.2015 KL. 02:06

Jeg har selv opplevd kreft på nært hold og flere sykdommer har streifet familien. Min kjære morfar fikk kreft noen år tilbake, det tok et år med cellegift og flere behandlinger, men han er endelig blitt frisk. Farmor døde nesten av hjerneblødning og mormor døde av hjertestopp som en ung og sprek dame. Pappa lider av en sjelden form for depresjon og har store oppturer og nedturer, noe som sliter på både han og familien. Jeg unner ingen i denne verdenen noe som helst vondt. Det er virkelig forferdelig hvor urettferdig livet kan være.

Nora

26.06.2015 KL. 09:03

Jeg var å sjekket en kul i brystet for tre uker siden, var heldigvis bare en bindevevsknute! Jeg er 28 år.

Astrid

26.06.2015 KL. 11:11

Da var dere heldige! Mamma fant også en kul i brystet. Ondartet med spredning til lymfekjertlene under armen.. Var livredd for å miste henne, jeg var 18år og hun var min klippe i livet! Det var et helvetes år, hun var helt elendig av cellegiften, julaften orket hun såvidt å være sammen med pappa og meg. Samtidig som hun prøvde å være "tøff" og sterk så såg jeg hvor mye det preget henne. Og oss. Nå er det heldigvis bare en vond tid å tenke tilbake igjen på, og mamma er kreftfri (over 5år!). Jeg setter pris på henne hver (!) dag, og det er jeg flink til å fortelle henne. Siden den gang har hun fått et barnebarn og det er enda et på vei. Familie er ALT! Viktig å ta vare på våres kjære, vi vet aldri når uhellet er ute..

Gabrielle Crystal RoseBonniee

26.06.2015 KL. 12:14

Seems kinda like a boho style and I like it ♥

Amalie

26.06.2015 KL. 14:47

Åå så godt å høre at det går bra med henne! Kreft er helt grusomt

Mistet en av mine nærmeste venninner til kreft i 8.klasse. Hun var syk lenge og det tæret skikkelig på henne. Til slutt kunne hun nesten ikke gå eller se ting på lang avstand eller oppfatte hva du sa med mindre du sa det høyt og tydelig. Savner henne hver dag...

Anonym

26.06.2015 KL. 15:19

Mormoren min fikk vite at hun hadde kreft for ca. 2-3 år siden, og etter cellegift-kurer og operasjoner så ble hun heldigvis frisk. Et halvår senere så hadde hun så veldig vondt i magen, så hun dro til legen, og der hadde hun fått kreften tilbake. Det var uttalige mange kreftkuler i magen/buken som hindret fordøyelsessytemet hennes i å funke, å noe legene ikke hadde greid å funnet ut av. Det var umulig å operere bort. Hun døde for 1 år 3 mnd siden. Helt sinnsykt vondt, hun var som min mamma #2. Unner ingen den smerten.

26.06.2015 KL. 18:38

Jeg mistet faren min, han ble bare 28 år gammel. Han missbrukte solarium hele tiden, og gjorde ikke annet enn å sole seg. Han fikk tredjegradsforbenning, men han sluttet ikke for det til alles fortvilelese. Tillslutt fikk han kreft og ble drept av den. Hele livet mitt har jeg måttet leve med den smerten. Jeg tenker ofte at han var egoistisk som solte seg til døde, når han visste hvor farlig det var. Samtidig så har jeg funnet tegningene hans med selvmords sitater på. Han var tydligvis sliten av å leve, men tviler på at han så for seg at hans siste to år skulle han måtte lide seg igjennom til siste åndedrag.

Så ja, sett pris på dem du er glad i. Skulle ønske jeg rakk og sette pris på faren min. Den gang ei.

Thale

27.06.2015 KL. 17:02

Det samme skjedde mamma for noen år tilbake. Jeg ble utrolig redd, som du ble. Jeg tenkte at mamma kunne dø og da hadde jeg ikke overlevd. Heldigvis var svulsten godartet og alle ble lykkelige. Familien min satte pris på livet. Men ifjor sommer døde farmoren min av kreft som var utrolig trist, pluss at tante fikk en ondartet kreft, men hun overlevde heldigvis. Jeg hater kreft over alt på jord og det kommer jeg alltid til å gjøre.

27.06.2015 KL. 23:38

Hadde et søskenbarn som er født samme året som deg (1997), som døde av lungekreft og leukemi som 6 år gammel, og mormor til brystkreft i 2005. Det er henholdsvis 10 og 12 år siden, men det rører meg fortsatt når kreftsaken kommer opp. Kreft er så vanvittig urettferdig! Hadde du kunnet brukt bloggen din å støtte kreftforeningen ved hjelp av egentlig hva som helst, så tror jeg det hadde økt tilliten til deg betraktelig, for ikke å snakke om all goodwillen du hadde opparbeidet det. Ikke bare for pengenes del, men i god ånd om å støtte kreftsaken også. Vinn-vinn situasjon. Lykke til videre <3

28.06.2015 KL. 01:52

så utrolig godt det ikke var noe farlig! takk for du minnet meg på dette med å sette pris på livet mer, noe som er lett å glemme ut❤️

30.06.2015 KL. 21:57

Jeg er så utrolig glad for at det gikk bra med moren din!! Jeg mistet søsteren min for ett år siden, og det er en sorg jeg ikke unner noen.

02.07.2015 KL. 00:01

Jeg mistet bestefaren min for nesten to år siden. Han hadde smerter i kneet og kunne plutselig ikke gå, da han skulle opp bakken til inngangsdøren i huset. Han ble hentet i sykebil og på sykehuset fikk han store mengder anitbiotica. Senere fant de ut at han hadde kreft, men fordi han gikk på antibiotica kunne han ikke starte med cellegift før kneet var leget. Han døde brått fra meg. Kreften tok han fra meg i løpet av bare 3 måneder. Jeg savner han mer enn noe annet og jeg unner INGEN følelsen av å miste noen.

Skriv en ny kommentar

Navn:
E-post:
URL:
Din kommentar:
hits