høysensitiv?

  • 13.02.2017
  • KL. 11:29

Først og fremst vil jeg begynne innlegget med at jeg ikke kommer til å kalle meg selv høysensitiv før jeg har tatt en test som påviser det. (Ingenting irriterer meg mer enn mennesker som "selv-diagnoserer" seg...)

Jeg har i mange år slitt med at jeg er ekstremt sensitiv for alt som skjer rundt meg. Og da prater jeg ikke om tyggis-smatting, for det går ikke utover livskvaliteten min, men sensitivtet i forhold til mennesker i livet mitt og mine relasjoner til dem. Det var ikke før for et år siden at jeg forstod at det faktisk finnes et personlighetstrekk som kalles høysensitiv - selv om jeg ikke vil "diagnosere" meg med det, vil jeg si at jeg har en viss grad av dette personlighetstrekket. Til du som skrev at livet mitt virket så perfekt, så kanskje dette er en trøst... Jeg har ødelagt mange gode relasjoner til mennesker fordi jeg har overtolket og overtenkt. Jeg har kranglet mye mer enn nødvendig, og disse kranglene har aller mest foregått i mitt eget hode. Det er kjempeslitsomt, og jeg hater at jeg er slik. Jeg skulle ønske jeg var litt mindre komplisert, at jeg var litt mer rett-frem og ikke kvernet så ufattelig mye over det ene og det andre. Dette personlighetstrekket gir meg den fordelen at jeg er skarp, i den forstand at jeg får med meg veldig mye i for eksempel sosiale settinger som folk flest kanskje ikke får med seg.

Likevel ødelegger det mer for meg enn det gjør meg godt. Et typisk eksempel... Jeg kom hjem fra skolen og fortalte mamma at jeg hadde en konflikt med en venninne, og jeg ville naturligvis rådføre meg med mamma. Greia er, når hun spurte meg hva som hadde skjedd, slet jeg med å sette ord på det, fordi konflikten bestod av en HAUG av smådetaljer som jeg hadde oppfattet oppi hodet mitt. Så alt i alt, til syvende og sist, var det ikke en så stor konflikt som jeg skulle ha det til.

Jeg synes det er slitsomt å forholde seg til mennesker, for når jeg er i selskap med noen, tar jeg innover meg ALL energi fra vedkommende. Det er enkelte mennesker jeg kan tilbringe mer tid med enn andre, men selv med de jeg trives aller best med trenger jeg også pause fra. Det er egentlig ikke fordi jeg trives så sinnsykt godt i eget selskap som jeg har drevet og pratet om, det er nok mer fordi jeg blir sliten av mennesker - og det fører til dermed til at jeg heller vil være i eget selskap. Jeg vil ikke være alene, men jeg foretrekker likevel å sitte på trikken for meg selv med musikk på ørene. Hva er konklusjonen da, liksom? Når jeg tenker over det er det egentlig litt trist at det har blitt slik. Høysensitivitet er et medfødt personlighetstrekk, men jeg begynte ikke å utvikle det før slutten av ungdomsskolen/starten av videregående. Før det kunne jeg henge i dagesvis med bestevennene mine, vi kunne overnatte tre dager på rad og jeg elsket det. Nå gjør tanken på én overnatting meg sliten. Å skulle ha en person rundt meg hele tiden, som jeg må prate med og forholde meg til. Jeg sliter med å slappe av i selskap med andre mennesker, og det irriterer meg, for jeg har virkelig lyst å kunne være kapabel til å være sosial i lengre enn 3-4 timer i slengen. Altså, jeg ELSKER å feste for eksempel, å dra ut på byen med vennene mine og møte mange folk er dødsmoro, men forskjellen er bare at da har jeg behov for å summe meg i eget selskap dagen etter. Jeg husker da jeg gikk på videregående og jeg skulle ut med bestevennene mine i helgene... Som jenter er det jo normalt å gjerne fikse seg sammen. Jeg? Jeg sminket meg hjemme, alene. Jeg trivdes bedre med det. Å skulle sminke seg og være sosial på samme tid ble for mye for meg. Det høres kanskje ganske galt ut for de som ikke har et snev av dette personlighetstrekket, men slik har det bare blitt.

Heldigvis har jeg mennesker i livet mitt som klarer å hjelpe meg på rett spor, og se ting litt mer rasjonelt og rett frem. Man kan alltids forbedre seg, og jeg nekter å la dette være en "stopper" for meg. At jeg blir sliten av for mye sosiale settinger er noe jeg tror jeg er nødt å forsone meg med, i alle fall til en viss grad, men jeg må seriøst slutte å tenke så mye på alt. Jeg bli litt enklere i hodet.

43 kommentarer

Camilla

13.02.2017 KL. 11:41

Utrolig modig av deg å publisere et slikt innlegg! Bloggen din har vært veldig bra i det siste.

Mathilde

13.02.2017 KL. 11:41

Kjenner meg veldig igjen i det du sier... Jeg har også mistet mange vennskap på grunn av lignende, og den eneste jeg klarer å være mye med er kjæresten min for alle andre blir det for mye med... Og ikke vet jeg helt hva jeg skal gjøre med det heller...

13.02.2017 KL. 11:52

Er selv høysensitiv, og synes det er så bra du setter lys på dette temaet! Så mange som ikke klarer å sette seg inn i andres situasjoner. You go girl!

Sara

13.02.2017 KL. 11:56

Dette innlegget treffer meg på mange måter. Jeg hadde det også sånn. Jeg overtenkte alt og det slet meg ut. Spesielt siste året på VGs. Jeg hadde mye angst og til slutt dro jeg til lege. Han tok noen tester og det viste seg at jeg hadde ADD. Den hadde ikke blitt oppdaget før fordi jeg var pliktoppfyllende og gjorde det bra på skolen. Jeg fikk medisiner og jeg har aldri hatt det så bra som nå. Det var deilig og kunne slappe av og være med folk uten all overtenking. Husker jeg tenkte "Så det er sånn det egentlig skal være", "Det er slik en hjerne skal tenke". Endelig kunne jeg fokusere på en ting og ikke 100.

Sier ikke at alle som er sensitive har ADD men det kan hjelpe en del for de som er sensitive og har symptomene å ta en rask test hos lege :) Jeg har aldri vært så lettet.

Bra innlegg Kristine!

Frida

13.02.2017 KL. 12:02

Anbefaler deg å lese boken "Særlig sensitiv" av Elaine N. Aron. Da lærer du mer om temaet, og det å gjøre det til en positiv ting istedenfor at å være høysensitiv skal være negativt❤ denne boken har hjulpet meg mye!

Anonym

13.02.2017 KL. 12:09

Kjenner meg hundre prosent igjen i det du sier!

Anniken

13.02.2017 KL. 12:35

Føler det er sykt normalt jeg? har i alle fall alltid vært sånn uten å tenke over det

Natalie

13.02.2017 KL. 12:42

Har begynt å få den følelsen selv, ofte lurt på hva som er greia med meg. Haha. Men så nå har dette blitt et tema, får bare lære å akseptere det, men ha i hodet at det kommer fra dette.

Man merker fort om de rundt seg også kan være litt høysensitiv, om man er det selv.

Charlotte

13.02.2017 KL. 12:46

Sminke oss sammen? Er du gæren, liksom. Slikt oppstyr holder jeg meg langt unna ;-) Fiks deg og møt meg, sier jeg bare, så tar vi det derfra. Og ja, jeg skal hjem etter det.

Anonym

13.02.2017 KL. 13:07

Følte jeg var den eneste som hadde det slik før jeg leste dette innlegget! Du beskrev liksom akkurat hele livet mitt

Anonym

13.02.2017 KL. 13:11

Bor du sammen med noen nå? bare lurer siden du sier du trives best alene :) ønsker å flytte selv, men er usikker på om jeg vil bo i kollektiv med ukjente, kjente eller helt alene, fordi jeg blir sliten av å være for lenge med mennesker.

Sigrid

13.02.2017 KL. 13:17

du beskrev nettopp livet mitt til det fulle, takk <3

Anonym

13.02.2017 KL. 13:18

Utrolig fint å lese dette innlegget! Dette er jo et tema som man fort kan føle seg litt "teit" å snakke om, jeg har tenkt at jeg er det mange ganger selv og når jeg har tatt opp temaet med venner/familie blir det liksom bare litt ledd bort. Tingen med høysensitive er nettopp det at man trekker til seg absolutt alle energier, både på godt og vondt. Man trenger ikke at folk skal si ting rett ut til deg for å skjønne det ene eller det andre. Jeg tenker ofte med meg selv at jeg må slutte å sense ting som kanskje ikke egentlig er der, men så viser det seg ofte i ettertid at jeg har hatt rett. Man skjønner mye og er kanskje litt for "smart" når det kommer til mennesker, og det kan være overraskende slitsomt for en selv. Samtidig er det positive og negative sider med alt. Å være høysensitiv kan være slitsomt, ja, men det er også et tegn på at man er svært oppegående og tilstede i møte og relasjon med andre!

Lena

13.02.2017 KL. 13:34

For meg høres det muligens mer ut som om du rett og slett er introvert enn høysensitiv. Introvert med høysensitive trekk, kanskje?

Anonym

13.02.2017 KL. 13:59

Det du beskriver kan jo også være introvert. Det er et misforstått begrep, for mange tenker at det typ er å være sjenert eller tilbaketrukken. Egentlig er det å være introvert bare er at man får energi og inspirasjon av å være alene, og at man blir sliten av å være rundt folk over lengre tid.

Jeg er introvert og kjente meg igjen i det du skrev, ihvertfall :-)

T

13.02.2017 KL. 14:22

Dette treffer skikkelig! Jeg har hatt det sånn siden ungdomsskolen og har prøvd å fortelle nærme venner at jeg har det sånn, men hvis man ikke er høysensitiv selv så klarer man heller aldri å sette seg inn i hvordan det er og det er slitsomt i seg selv. Uansett, har du tenkt på at du er ambivert? Altså en kombinasjon av introvert og utadvendt

13.02.2017 KL. 14:26

Du blir ikke diagnosert høysensitiv. Å si at man er høysensitiv er ikke å selv-diagnosere seg. Det blir som å skulle dra til legen for å få svart på hvitt at man er snill, før man tør å si til andre at man er snill. Som du selv sier så er høysensitivitet et personlighetstrekk, men det er selvmotsigende å da si at du trenger å diagnoseres som det, som om det var en sykdom. Vi som er høysensitive "kjemper" for å få bort disse ryktene om dette trekket. Visste du forresten at 20% av befolkningen er høysensitive?

13.02.2017 KL. 14:37

Dette er helt normalt. Du er 20 år, og de aller fleste på din alder (eldre og yngre) har det faktisk sånn. Du er ikke spesielt senistiv i forhold til andre mennesker. Alle er sensitive for andre mennesker, og alle har de samme erfaringene som deg. De aller fleste opplever å kjenne på følelsen av at andre sier eller gjør ting som de kanskje ikke har gjort likevel. Det er vanlig at mennesker tolker andre mennesker.. Både positivt og negativt. Du er ikke spesiell, bare en vanlig ungdom.

Helene

13.02.2017 KL. 14:59

Høres mer ut som du er introvert! :-)

Anonym

13.02.2017 KL. 15:12

Enig med en over her, jeg er også introvert og kjenner meg veldig godt igjen i det du sier!

13.02.2017 KL. 16:19

Dette er helt normalt. Svært mange har det slik, kanskje spesielt i denne alderen. Det kan hende du er litt introvert (noe som for øvrig også er vanlig), men utover det er dette nok ganske så typisk for de fleste ungdommer på din alder.

13.02.2017 KL. 16:21

Det er høyst omdiskutert i forskningsmiljøet om høysensitivitet kan klassifiseres som et eget personlighetstrekk. Men at folk varierer i grad av sensitivitet er jo innlysende.

Anonym

13.02.2017 KL. 16:28

Selv er jeg klar empath :) Google det !

Ida

13.02.2017 KL. 16:29

Dette er jo helt normalt, det er vel nesten mer vanlig å bli tappet for energi av sosiale situasjoner enn motsatt.

Å overtolke er jo også noe alle gjør, men ingen snakker om det i frykt for å miste ansikt. Det kan ha noe med umodenhet å gjøre også, det er i alle fall helt vanlig og ingenting av det du beskriver her er karakterbrister hos deg :)

13.02.2017 KL. 16:35

Jeg synes også at dette høres helt normalt ut for en 20 år gammel jente.

Carol and Vero

13.02.2017 KL. 17:14

Some people are sensitive, some less, but it's good to think about it... I'm like you. We're bit of loners, maybe, but so what... After a whole day at school, I feel terrible. I have 1 or 2 people I'm almost never tired of (well ALMOST, I can just spend more time with them than with others without the awful feeling), because I can be myself with them. I hope I'll find some more people like that... And yes, thinking too much is tiring and not so good.

Anyway, have a nice Monday Kristine :)

Helena

13.02.2017 KL. 17:49

Dine blogginnlegg er virkelig de beste og dette traff meg virkelig!!nå føler jeg meg ikke så alene om denne følelsen lenger! Du inspierer meg Kristine❤

Lovise

13.02.2017 KL. 18:05

*diagnostisere

Kristine

13.02.2017 KL. 19:36

Å være høysensitiv er ingen diagnose. Det er heller ikke nok forskning til å kunne klassifisere høysensitiv som et spesielt personlighetstrekk. Men det er klart at noen er mer følsomme enn andre.

Anonym

13.02.2017 KL. 19:47

For meg som studerer profesjonsstudiet i psykologi høres dette ut som personlighetstrekket introversjon. Dette er, i motsetning til høysensitivitet, et godt etablert personlighetstrekk man finner i alle forskningsbaserte personlighetstester. Man har ulike personlighetsteorier og følgende personlighetstester som er forskningsbaserte som f.eks. femfaktormodellen eller MMPI-2, og her brukes trekket introversjon vs. ekstroversjon for å måle de tendensene du beskriver. Høysensitivitet er fortsatt veldig omdiskutert og alternativt, så anbefaler deg å se på forskningsbaserte personlighetsteorier/tester på dette :-)

R

13.02.2017 KL. 19:58

Kul lesning!

Jeg er selv det du ville kalt "høysensitiv". Har alltid vært slik, vil jeg tro. Helt fra jeg var liten fikk jeg med meg alt mulig rart, som folk ikke trengte å si. Det er så utrolig naturlig for meg (og sikkert deg) så man tenker sjelden over det i grunn. Men jeg kan huske at jeg i blant stusset over hvorfor ikke "alle andre" også fikk med seg sammenhenger, stemninger og ting... Det var mye jeg ofte følte jeg måtte forklare venner og familie, men så var de jo helt enige når de fikk det forklart, eller sjekket det ut selv.

Det kan til tider være frustrerende å føle seg som den eneste som oppfatter ting rundt seg som det egentlig er. Det følels som om dere aller sitter og ser på kino, mens du ser i farger med lyd, ser vennene dine på svart-hvit stumfilm. Når du forklarer vennene dine om fargene og lydene du ser og hører, så kan de andre kun tenke seg hvordan det er...

Etter en utdannelse i psykologi fikk jeg egentlig by chance litt mer info og forståelse for hva alt dette med å være høysensitiv gikk ut på. Skjønte at det er jo det jeg er, jeg er ikke helt gæren (hahah) som ser sammenhenger og intensjoner som om de skulle ha vært hengende i luften..

Særlig i Oslo (<3) , eller i en by generelt er det kanskje ekstra utfordrende pga mye folk og mye stimuli konstant utenfor egene fire vegger. Det ER JO slitsom å hele tiden skulle føle andre på kroppen, få med deg damen på bussens sinnsstemning hjem osv.. med tiden lærer jeg meg mer og mer teknikker for å blokke eller overse sånne uviktige inntrykk.

Det kommer elt sikkert du til å finne ut av også!

Alene er du i alle fall ikke om denne opplevelsen av verden.

Hilsen en Oslo-sensitiv i lære.

Anonym s

13.02.2017 KL. 22:13

synes ikke man skal drive med å analysere seg selv så grundig som dette. skjønner at du er en som tenker mye over situasjoner og tar inn mange inntrykk og grubler, men akkurat seg selv og sin egen hjerne synes jeg blir litt feil å skulle sette en fast diagnose på. i dag er man så opptatte av å kalle seg selv og andre noe bestemt, hvorfor kan vi ikke bare være mennesker som er litt forskjellige. helt seriøst. å ha et navn og kategori på hver lille tanke man har tror jeg faktisk ikke er sunt.

men hvis man da skal drive med denne analyseringen av sine egne tanker og trekke inn dette med høysensitivitet: du burde se på fredagens episode av Skavlan, der Mertha Louise var med og snakket om akkurat dette. hun beskrev mye av det du skrev om her, du kan kanskje se den for å få litt flere innspill om dette.

ikke misforstå meg, dette var et kjempefint innlegg og for de som føler seg alene om dette, er det betryggende å vite at man ikke er alene. men allikevel: å være den eneste i verden som føler det slik, hva er så galt med det?

Kristine Ullebø

13.02.2017 KL. 22:16

Anonym s: Jeg så den Skavlan-episoden av Märtha Louise :) Var nettopp derfor jeg begynte å tenke enda mer over det. Jeg over-analyserer ikke meg når det gjelder sensitivitet, faktisk er dette en av de første gangene jeg prater om det!

Sara

13.02.2017 KL. 22:14

Det høres ut som du er sånn som meg; introvert men sosial. Det er en myte at alle introverte er sjenerte, noen av oss er glad i fest og moro, men trenger bare trekke oss tilbake og være helt alene av og til. Helt normalt, trenger ingen diagnose utover det.

vetlemeg

13.02.2017 KL. 22:58

Haha, Wow! Det beskreiv verkeleg korleis eg føler meg blant andre mennesker. Men så har eg sosial angst i tillegg da.

camilla

13.02.2017 KL. 23:12

Kjente meg såå igjen. Har alltid tenkt det er noe galt med meg haha.. godt å vite at flere har det sånn

Mie

14.02.2017 KL. 13:21

Kanskje du er autist? Eller har asberger?

Anonym

14.02.2017 KL. 16:52

Er ingen ekspert på området, men det å være høysensitiv kan godt henge sammen med lav selvfølelse. Det at man ofte tenker man er mindre verdt enn andre. Lav selvfølelse er uavhengig av sosial status og selvtillit. Faktisk kan man få svært mye annerkjennelse fra andre, men hvis man ikke tror på annerkjennelsen selv, øker det ikke selvfølelsen til en person. Selvfølelse bunner i grunn ned til dine egne tanker om deg selv og din verdi som menneske. Når man er høysensitiv lar man seg veldig lett påvirke av hva andre tenker og sier, spessielt av negativ energi. Det samme gjelder med lav selvfølelse. Man ser alltid etter tegn som bekrefter sine negative tanker. På mange måter er det en stor usikkerhet som ligger å dveler i kroppen. Og denne usikkerheten kan komme til utrykk gjennom høysensivitet. Til tross for dette er selvfølelse noe alle kan jobbe med, på lik linje med selvtillit. Både selvtillit og selvfølelse er viktig for å kunne knytte nære relasjoner med andre. Men, for mye eller for lite av dem kan gjøre deg destruktiv mot andre og deg selv.

Anonym

15.02.2017 KL. 10:55

Kanskje ting gir mer mening av å teste denne? Det er ganske gøy! https://www.16personalities.com/no

Julia V.

16.02.2017 KL. 15:33

Vet ikke helt på hvilket grunnlag jeg fikk et så stort behov for å slenge inn en kommentar nå, da jeg kommenterer på blogger typ 1 gang hvert 2. år. Men TAKK for at du er du. Det er egentlig litt mindblowing å lese så mye som jeg like gjerne kunne ha skrevet selv. Selvom mye av det kan føles kjipt på ulike måter, så er det så deilig å finne et menneske som ligner så mye på en selv og føler så mange av de samme tingene jeg gjerne har trodd jeg var den eneste i verden som følte og tenkte. Jeg snakker ikke bare om dette innlegget, da det er forståelig at det sikkert er mange som kjenner seg litt eller helt igjen i dette. Jeg snakker om helheten. Det at det er noe i hvert eneste innlegg du skriver som gir meg noe jeg ikke kan sette ord på. Har i flere år følt på at vi har mange overasskende like personlighetstrekk, men etter å ha lest gjennom de nyere innleggene den siste tiden ble jeg helt "wow". Dette kunne vert meg. Det du skriver og måten du beskriver det på. Jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg vil med dette, men du er fantastisk. Og det er pokker meg jeg også. TAKK KRISTINE.

ida

16.02.2017 KL. 19:41

Skjønner at du syntes det er kult å ha noe særegent ved deg selv, men det du beskriver er ikke så sært som du tror haha. Det kalles introvert, og det finnes utrolig mange som har en introvert-personlighet. Bare det at så mange kommenterer "åh, kjenner meg såå igjen", sier vel litt.

Kristin

18.02.2017 KL. 18:48

Trodde dette ikke var så vanlig, men etter å ha lest innlegget ditt og sett alle kommentarene her føler jeg meg ikke alene lenger!! har følt meg så annerledes i så mange år, følt jeg har hengt med feil folk som ikke har forstått "problemet" mitt at det har gått utover selvtilliten min. Har jobba så sinnsykt mye med den nå da så alt er bra nå, men likevel har perioden vært slitsom. Men har også jobba med å ikke ta alt så personlig, noe som er veldig lett å tenke.

KARINA

19.02.2017 KL. 12:52

digger deg mer og mer for hvert innlegg jeg leser. Og fysøren så mye jeg kjenner meg igjen i innleggene du skriver også, men du har en helt annen åpenhet om dette og jeg digger deg for det kristine

Skriv en ny kommentar



hits