hits

en tekst jeg skrev da jeg var 16 år

Jeg scrollet tilbake i bloggarkivet mitt og fant en upublisert bloggpost fra 2013, da jeg nettopp var ferdig på ungdomsskolen. Jeg var 16 år, det var juli og midt i sommerferien. Jeg hadde det ikke spesielt bra. Til tross for at jeg nettopp hadde begynt å bli en kjent blogger og for første gang i mitt liv tjente penger, hadde jeg det ikke noe godt på innsiden. Jeg hadde én venninne som het Ingvill, og det var kun henne. (Nei, vi har ikke noe kontakt lenger til dere som har spurt meg om det) Når jeg ser tilbake på det, så er jeg ekstremt takknemlig for at jeg hadde henne, for hun var en sinnsykt god venninne for meg før det skjærte seg. Jeg tenker på de som ikke har noen... Jeg hadde i det minste én. Og som jeg trøstet meg med, og som jeg fortsatt står for: heller én god venninne, enn 10 dårlige. 

Jeg får litt sånn storesøster-perspektiv på meg selv når jeg leser denne teksten 4 år senere. Herregud, kjære, lille Kristine, det ordner seg for deg også. Situasjonen du er i nå varer ikke evig. Du skal oppleve så utrolig mye fint i årene som kommer, du kommer til å smile, le, danse, kysse. Du kommer til å møte så sinnsykt mye bra folk, og disse vil få deg til å innse at de menneskene ikke som var så bra, var med på å forme deg til den personen du er om 4 år. Du kommer til å føle på lykke, du også...

Alt, men ingenting

03.07.2013 01:48



Jeg har det ikke så greit for tiden. Det er vanskelig å sette ord på hva, hvorfor og hvordan, for det er så mye. Jeg føler jeg lever i et vandrende kaos, samtidig som "ingenting" er galt. Ååh, tenårene. Var det ikke disse som skulle være de beste i mitt liv? Hvorfor har alle rundt meg det tilsynelatende så ufattelig bra, mens jeg sitter igjen med uendelig med problemer og tanker som gnager hull i hodet mitt?

Jeg tenker for mye, og det er i ferd med å knekke meg fullstendig. Tanker som ikke gir slipp, som rett og slett ødelegger for meg selv og forholdet mitt til de rundt meg. Kjernen i disse tankene er en stor blanding av altfor høye forventninger å leve opp til, dårlig selvtillit, mangel på tillit og ja, listen er ufattelig lang. Det er så utrolig, utrolig slitsomt, og jeg kjenner jeg er så forbanna lei. Når er det min tur til å være lykkelig? Når er det min tur til å legge seg med et smil om munnen, og ikke i et tankekvern hvor jeg hakker løs på meg selv og alle tingene jeg hele tiden gjør feil? Vel, de sier at lykken er noe du skaper selv. Er det riktig? Jeg tror det, men jeg lever i et håp om at det ikke er riktig, dessverre. Jeg føler at jeg blir urettferdig straffet, samtidig som jeg føler at grunnen til at jeg har det slik jeg har det nå - er fordi jeg har skapt det selv.

Dette blir vel bare meningsløse ord for dere, men jeg trenger å være ærlig... Ikke at jeg lyver på bloggen, men fordi jeg har bevisst unngått å skrive om de negative sidene. Det er så rart. Jeg mener, plutselig har jeg det kjempebra, som dere sikkert har merket, men så i neste sekund raser verden sammen og alt mørkner til. Jeg vet ikke hva det er for noe.

Jeg begynner å tro at det som jeg trodde var bra bare var overfladisk. Overfladisk og materialistisk lykke, som nå til syvende og sist viser seg å ikke være ordentlig lykke.

Nei.. Jeg vet ikke jeg. Jeg vet ingenting for tiden. Alt er så usikkert. Jeg er bare så jævlig lei av meg selv egentlig, samtidig som jeg er drittsur for at jeg har fucket alt opp. Bra jobba, Kristine. Jeg føler meg ubetydelig, beklager å si det. Beklager om jeg ikke lever opp til forventingene deres, men det er så slitsomt å aldri føle seg bra nok. Ingenting jeg gjør er bra.

17 kommentarer

Hege Kristin

<3

dumt å høre at dere ikke har kontakt lengre.. :( håper dere en dag finner tilbake til hverandre

Monica

God klem :) ønsker deg en fin lørdag tross alt :)

Anonym

Dette er meg nå...

Anonym

Jeg håper så inderlig du har rett Kristine, at ting skal bli bedre. Jeg hadde det helt jævlig med meg selv i tenårene, og nå oppi 20-årene har jeg det bare enda verre. Hver eneste nye dag er mørkere enn den forrige, og jeg lengter bare tilbake til tenårene hvor jeg trodde ting var ille.

Jeg digger bloggen din fordi du alltid fremmer optimismen og ærligheten din. Ting er dritt, men du står faen meg ALLTID på. Du er et godt forbilde, så da skal jeg velge å tro på deg. Skal prøve å vokse like mye som du har gjort på kort tid, være litt tøff, som du er.

Stå på, Kristine. Digger at vi har en blogger med bein i nesa, som også er reflektert og ikke redd for å prøve nye ting og i tillegg skrive om det.

<3

H

^ same

anonym

har det slik nå

UTROLIG flott av deg å publisere dette innlegget! (Du må gjerne finne flere)

Tror mange trenger å lese dette og forstå at du også har hatt det slik. Skulle likevel ønsket at du publiserte dette den gangen du skrev det, fordi jeg hadde trengt å lese det da... men men, fint at du gjorde det nå!

Tror du at du kan lage en videoblogg/ innlegg hvor du diskuterer livet ditt fra når du begynnte å blogge frem til idag? Slik at vi får se litt forandringene som har skjedd? Jeg har lest bloggen din leeenge, men noen ganger er det vanskelig å huske på at du har forandret deg....

Så på Kristine, du betyr mye for mange der ute (inkludert meg)

Og jeg elsker den positive viben du har på bloggen (men det er fint med negative og klage innlegg noen ganger altså)

Kjenner noen folk som er i litt dårlige perioder i livet deres og jeg vil annbefale de å lese bloggen din, fordi den gir så mye positiv energi!

Stå på!!

Erik Ribsskog

Da jeg avtjente førstegangstjenesten, (jeg var juli 1992-kontingent), i geværkompaniet, på Terningmoen, (i Elverum), så var vi, på en vinterøvelse, (ved Nordseter/Sjusjøen, i nærheten av Lillehammer), vinteren 1993, hvor vi blant annet sov i snøhule og gikk på langmarsj med nattmarsj.

Da vi kom tilbake igjen, til Terningmoen, etter cirka ti dager, (eller noe i den duren), så la jeg merke til, at en bit av mitt venstre øre, hadde blitt borte.

Lagfører Bricen hadde spurt meg, om øret, mens vi var, på vinterøvelsen, men jeg trodde, at det var, en kvise, (for det hadde jeg hatt, inni nesa, noen uker/måneder før, husker jeg).

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Madeleine

Aldri kjent meg igjen i noe så ufattelig mye når noen andre har skrevet det. Tusen tusen takk for at du delte dette!!<3

Sofie

Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i dette...

Anonym

Hvorfor skjærte det seg mellom deg og Ingvill egentlig?

Julie

Hei Kristine!

Har aldri kommentert før, men har fulgt med bloggen din over lengre tid nå, og syns du har blitt en samfunnsinteressert og spørrende person! Har følgt denne ''trenden'' selv og har hørt på podcasten ''guys we fucked'' i et par år nå. Det er en anti slut shaming podcast som tar opp kropp, sex, voldtekt, kjønnsdiskriminering og hvordan man som kvinne kan organisere seg i et patriarkalsk samfunn. Anbefaler deg virkelig å prøve ut denne podcasten, tror det er noe du hadde likt og funnet interessant.

Julie

Elisabeth

Kjære Kristine

Jeg har tittet innom bloggen din en gang i bland de siste årene, og jeg skammer meg over å innrømme at jeg bare har skumlest litt og sett mest på bilder - og tenkt at dette er kun en overfladisk blogg og hun vil bare vise seg frem. De siste månedene har jeg tittet innom daglig og virkelig fått øynene opp for deg! Du skriver bra og jeg kan relatere meg til så mye av det du har å komme med.

Jeg kommer selv fra en liten bygd på Vestlandet, hvor mange av vennene jeg hadde kun var venner fordi vi "måtte". De var jo ikke så mange innbyggere der. Jeg drømte meg bort og til et annet liv omringet av folk som var mer lik meg. Rett etter videregående flyttet jeg til Oslo, mens alle de andre valgte Trondheim. Jeg ville starte med blanke ark og velge mine egne venner. Første slag i trynet var at jeg innså hvor utrolig introvert jeg egentlig er. Nå har jeg bodd i Oslo i over ti år, og kan telle mine gode venner på én hånd. Men de er EKTE og selvvalgt. Jeg trenger ikke et crew på 20 bekjente, jeg tar fire gode venner over det anyday. Noen jeg klarer å omgås med uten å føle meg tappet etterpå. Selvsagt pleier jeg vennskapet med de gode gamle hjemmefra fortsatt, men det er ikke de som kjenner meg tvers igjennom som det mennesket jeg har blitt i dag etter å ha tatt litt avstand.

Det jeg egentlig vil frem til er vel at jeg kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver:)

dette innlegget fikk meg til å grine. Hadde det sånn før, så ble alt bedre, og nå siste del av 3.klasse er jeg tilbake på det samme punktet? Har så lyst å skrive og få ut følelsene mine, men jeg greier det ikke og syens det er så alt for vanskelig å sette ord på. Jeg VET at en dag vil jeg få det bedre, men allikevel greier jeg ikke slutte å grine eller se annerledes på ting. takk for at du er et forbilde!

Lisa x

Amazing. you are so strong and brave for sharing these words. from how you write, what you write and which words you use it can be seen that you are, and were also with 16 very "grown up" with a rich mind and soul.

Leandra Valencia

Du har alltid skrevet så ekte, og rett fra sjelen. En fryd å lese bloggen din, Kristine <3 Du er superdyktig

Skriv en ny kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *
bloggdesign_no