"There's always got to be a struggle. What else is there? That's what life is made of. I don't know anything else. If there is, tell me about it." - Van Morrison

Noen ganger synes jeg det er vanskelig å blogge. Når en pizza- og vinkveld ender opp i tårer og kaos - hva skriver jeg morgenen etter da? Fin kveld i går, pizzaen var god? Selv om jeg gråt til mascaraen rant nedover kinnet og jeg skalv av smerte mens jeg sa ting jeg ikke mente? Jeg klarer ikke lenger å putte på et smil de dagene jeg ikke har det bra. Før klarte jeg det, men ikke nå. Nå er innleggene mine ekte... Og da skinner det så godt gjennom om de ikke er det. Hvordan vet man at man elsker noen, egentlig? Når du ikke klarer å se for deg et liv uten den personen? Når tanken på å aldri skulle få god morgen-melding igjen, aldri ligge inntil kroppen hans, aldri holde hender på gata, aldri våkne opp og starte dagen med ditt alt 5 cm unna deg, aldri være hans jente, aldri skulle ta trikken til hans stopp igjen, aldri se navnet hans dukke opp på skjermen, aldri kjenne hånden hans på huden din mens hjertet ditt gnistrer, aldri ha 2 timers lange telefonsamtaler noensinne igjen?

Jeg gråt til mascaraen rant nedover kinnet og jeg skalv av smerte mens jeg sa ting jeg ikke mente. Så holdt han rundt meg, hele meg, og vi sovnet. Og det var alt som skulle til for at hele verdenen min ble bra igjen.

Bare det.