hits

begravelsen min

Før jul hadde jeg en interessant samtale med venninnen min Hanna. Over et glass vin og noen deilige retter med tapas på Kamai (favorite place to eat...) kom vi av en eller annen grunn inn på temaet død. Det mest naturlige som finnes, likevel... det mest grusomme og hjerteskjærende vi mennesker går gjennom. Rart med det, eller hva? Vi blir født og det renner tårer nedover kinnet til mamma fordi hun er så lykkelig. Og så dør vi... og man gråter av en sorg man ikke trodde gikk an å føle på. En sorg så stor at den dreper deg, nesten. Du tror du skal dø, men så overlever du likevel. Jeg har et ønske den dagen jeg dør. Begravelsen min skal være fin. Om jeg så dør i morgen, om 3 år eller om 70 år. Jeg vil ikke at familie og venner bare skal gråte og være triste. Så klart er det å sørge en viktig del av prosessen for å kunne komme seg gjennom et dødsfall, men jeg vil at selve seremonien på samme tid skal være vakker. Morsom. Fin. Jeg vil at de som kjente meg skal kunne smile for alt det fine vi hadde. At de skal spise favoritt-maten min, drikke deilig vin og mimre tilbake til de fine øyeblikkene, til samtalene, til opplevelsene og til all latteren. Mens man kanskje gråter og ler litt om hverandre. Det er alt jeg ønsker for begravelsen min.

30 kommentarer

Ella

Ååh du er så fin!

Anonym

hehe du er vel ikke alene om å ønske en fin begravelen;)

Må si meg enig med deg der, håper min også blir fin.

Det er travelt å lese om døden hele tiden, du skriver om det i nesten vert eneste innlegg. For personer med dødsangst er det ikke gøy å klikke seg inn på bloggen din, de vil ikke bli minnet på hvorfor de har angst hele tiden.

Silje

Dere finner nå alt å klage på å ja! Er ikke dette hennes blogg? Skal ikke hun få bestemme akkurat selv va hun skriver om!? Dere velger helt selv å klikke dere inn. Så synes det må bli slutt på all klagingen

Synes du er inspirerende Kristine:-) Utrolig flink er du!

Kine

Virker som du prøver å være sophie Elise

Anonym

Usmakelig å skrive rett etter et terrorangrep i en av våre naboland.

^ hvordan er dette et usmakelig innlegg å skrive etter et terrorangrep? Hun gjør da på ingen måte narr av noen som har gått bort.

Jeg syntes dette var et vakkert innlegg som får frem det at man må leve I nuet - fordi man aldri kan vite når de vi er glade i blir revet fra oss. Døden er ikke noe man kødder med, og det har heller ikke Kristine gjort i dette innlegget.

Emilie

Sjekk ut "Den Siste Reisen":)

Viktoria

Jeg tenker på døden daglig. Døden er det eneste vi er lovet. Eh...

Born dying

DAGSVERMER.NO

Vanligvis ville jeg ikke ha reagert på noe sånt. Men etter å nesten ha tatt mitt eget liv, føles de siste innleggene dine helt smakløse. Som slag i magen. Alle har gått gjennom noe vondt, du også regner jeg med. Men ja, de siste innleggene dine har ikke føltes gode å lese. Du reflekterer mye, men kanskje litt for mye i forhold til hva du selv har erfaring fra...Det er ikke vondt ment. Jeg liker deg, men om jeg skal fortsette å klikke meg inn på bloggen din, vil jeg ikke møte på flere innlegg som får det til å knyte seg i magen.

Lykke til videre. Det er bra å tenke over store og små ting i livet. Nå føler jeg nesten ikke at kommentaren min endte opp med å gi noe mening, men jeg håper du tar deg tid til å lese og forstå den likevel.

Du er ei flott jente og jeg håper du har det godt. Og at du i så fall setter pris på å ha det godt, heller enn å banke på dører til mørke rom, for spenningens skyld. Ingen har lyst til å få en slik dør åpnet for seg, tro meg.

Vet ikke om det er kombinasjonen av bilder og tekst, mismatchen mellom erfaring og refleksjon eller hele innlegget i seg selv, men sånn rent personlig får jeg vondt i magen av å lese dette...

Et kjempegodt eksempel på at blogg ikke bør være dagbok, og det som egner seg som samtaleemne mellom venner ikke alltid egner seg på internett.

Håper ikke dette oppfattes frekt, for det er virkelig ikke meningen. Jeg liker både deg og bloggen din veldig godt Kristine, men dette ble for mye.

Mario

In love with those photos!! Last post: https://mariowearssomething.wordpress.com/2017/04/03/weekend-look/

Julianne

Hvor er kjolen fra? Den var nydelig på deg 😍

Julianne

Jeg så forresten episoden med bloggerne nettopp. Der fabian får melding av en jente som vil ha han med hjem, synes så synd på deg. Kan føle smerten din igjennom TV skjermen. Det er ikke greit og dårlig gjort av han , "det er bare en venninne" vel venninner holder ikke på sånn, og vil ikke ødelegge når du har funnet deg en ny jente du er forelsket i. Da er det faktisk ikke en venninne. Synes det er helt forkastelig måten han oppførte seg på angående meldingen og at hun ringte . Synes synd på deg for det der må være veldig vondt :( håper det går bedre nå og at han behandler deg med den respekten du fortjener. Masse lykke til

Ida

Skjønner ikke hvorfor så mange maser om det "underbittet" ditt. Du har jo verdens fineste jawline som jeg er rimelig misunnelig på <3

Charlotte

<3

Anonym

Mange mener at tabuet rundt døden har sakte seget bort. Dagens utbroderinger om døden på nettaviser, radio, blogg og TV, er noe som innbyggerne ser og hører daglig. Pressen boltrer seg, samtidig som enkeltpersoner med sterke historier deler egne erfaringer. Likevel er det litt interessant å merke seg hvor lite prestisje det er å ha kunnskap om døden. Den som velger å komme inn på dette emnet blir gjerne sett på som en dyster person som interesserer seg i et tema som ofte blir sett på som kjedelig, og for alvorlig. Derfor er det mange som unngår å snakke om døden, slik at de ikke skal bli minnet på at alle tilslutt skal dø.

I et samfunn der vi lever lengre enn noen gang er det få ting i dagens Norge som er årsak for større oppmerksomhet enn døden. I dagens samfunn skal man leve her og nå, og nyte øyeblikket, samtidig som man skal huske på at man tilslutt skal dø. For mange virker døden fjernt, og mange unngår å tenke på den, selv om døden er det sikreste av alt i vår egen framtid. Døden vil tilslutt komme å innhente oss alle.

Mennesket er trolig de eneste skapningene som opplever døden som et problem. Vi kan reflektere og tenke over andres og eget liv. Dermed lever vi i en uro, eller så prøver vi å glemme det som vi alle tilslutt må gjennomgå. Likevel vil de aller fleste komme inn på samtaleemner som omhandler døden på ett eller annet tidspunkt i livet. I de aller fleste religioner er døden et problem som ofte blir stilt spørsmål til, og som derfor må forklares og begrunnes. Døden er i så å si alle religioner noe som vi skal bekjempe og overvinne. Enten om livet etter døden blir igjen tilbringt på jorden som et annet vesen, eller om man kommer opp til himmelen.

Døden er likevel ikke like skremmende for alle. For noen kommer døden som en «venn». For et gammelt menneske, men også et ung menneske, kan døden være akkurat det man ønsker. De alle fleste føler seg likevel ensomme og redde når døden nærmer seg. Det kan være redselen for å forlate dem man er glad i, og frykten for livet etter døden. Enkelte ganger kan alle kjenne mot den ekle følelsen som kalles dødsangst. Den hjelper oss til å unngå det som regnes som farlig, og den gir oss krefter til å kjempe for å beholde livet. For livet er det vi verdsetter mer enn noe annet.

Noe som flere burde tenke over er: så lenge du er, så er ikke døden. Og når døden er, så er ikke du. Det kan være noe som er godt å tenke over, verken du eller døden vil eksistere samtidig. Slik at vi har ingenting å frykte. Døden i det moderne Norge omgis likevel med taushet og gjemmes omhyggelig bort. Mange mener at åpenheten som etterlyses er her for fullt, men det betyr likevel ikke at døden er blitt enklere eller mindre smertefull å forholde seg til. Vissheten om at livet skal ta slutt, har alltid vært komplisert å forholde seg til, og kanskje kommer det til å alltid være slik.

Likevel så må det være lov å reflektere over døden, for alle, både for deg og meg. Kjør din egen greie, Kristine!

Anonym

Helt nydelig på siste bildet her <3 Og jeg fatter ikke hva folk snakker om når det gjelder det påståtte underbittet - wtf?! Ser kjempefin ut akkurat som du er <3

Elle

Det blir for mye prat om døden her.

Anonym

så dyp du har blitt i det siste

Kristine J

Begynner å bli litt bekymret for deg, håper du har det bra <3

Malene

BARE EN LITEN TILBAKEMELDING PÅ NEGATIVE KOMMENTARER FRA MEG SOM VIRKELIG LAR MEG PROVOSERE AV DET.

Jeg er IKKE bekymret for deg.

Jeg har ikke dødsangst. Det har sikkert ikke du heller. Hvis det er noen som har burde de kanskje ikke være på sosiale medier hvis man skal klage over det?

For å snakke om noe, så trenger man ikke ha "riktig" erfaring og refleksjoner.

Angående venninnen til Fabian, så vil han være ærlig med deg. Det er jo bare positivt.

Når man leser for eksempel en god bok eller ser en god film bygger man opp filmen med gode og vonde scener for å vekke følelser. Dette er som regel bassert på sanne historier. ----- Så om man ikke kan lese en ekte blogg, så se heller en film(å lat som det ikke er ekte).

Til slutt; Kristine, jeg digger bildene dine med sånn dusteffekt. Du er rå!

Anonym

En ting som jeg ofte tenker på er hvor tilfeldig alt er. Hvor liten sjansen var for at liv ble til på jorden, og alle tilfeldighetene som førte opp til det punktet der du ble født.

Kristine Ullebø

Anonym: Ja, wow. Det er sinnsykt å tenke på

Hvor er den nydelige kjolen fra? :) kan du ha spørsmålsrunde?

S

Så klisje du er..

Hvorfor ødelegger du bildene dine med den stygge "vintage" effekten hele tiden? Husker når du la ut lyse fine bilder, syntes det passer bedre til en toppblogger enn disse stygge vintage greiene du driver med...

Sandy

Du må høre Funeral - Lukas Graham, hehe :)

Skriv en ny kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *
bloggdesign_no