Kontakt

kristine.ullebo@hotmail.com

Kristine Ullebø

Kristine Ullebø

Kristine
Ullebø

filleriste hjertet mitt

Jeg merker jeg er litt redd for å åpne hjertet mitt på bloggen min igjen. For lite visste jeg om hvor vondt det skulle gjøre. Lite visste jeg om at jeg lot mennesker ta hånden inn i hjertet mitt og filleriste det. Filleriste det som en filledukke. Men ikke til jeg ikke følte noe mer. For det klarte de ikke. Jeg føler mer enn noen gang, og kanskje det er en del vonde følelser der også, men heller det enn ingenting. Jeg vil heller elske livet med hvert eneste fiber i kroppen min for å så ha lyst til å ta mitt eget liv dagen etter, enn å ikke ha noen følelser i meg. Å være følelsesløs er ikke noe man skal kødde med. Det er kanskje verre enn all smerte. For den smerten du som leser dette kanskje sitter med - den er gitt at du har følt på lykke. Lykke og smerte henger sammen, som to bestevenner som holder hånden. Det er lørdag og jeg sitter hjemme i sengen. Med Mac'en på fanget og en pose kjeks ved siden av meg. Jeg har ikke behov for å være så sosial i dag, merker jeg. Tidligere i dag var jeg en tur innom Velouria Vintage for å se om de hadde fått inn noe fett siden sist, og som vanlig ender jeg opp med å drømme meg fullstendig bort i den butikken, i havet av de gamle klærne. Hun som jobber der er så utrolig søt. Åsa heter hun, kul, rocka og en avslappet innstilling til livet. Gjør meg inspirert. Jeg har begynt å bli mer åpen av meg, for fremmede - hva er nå det, da? Fabian var fremmed for meg for et år siden også, men se hvor vi er nå. Så.. jeg endte opp med å prøve den feteste skinnbuksa.



Selv om det var vondt å bli dratt så mye ned, så fort og så brutalt, vet jeg med meg selv at jeg ikke skal slutte å gi av meg selv. Like mye som det nesten ødela meg, gir det meg inspirasjon. For vi trenger noen til å fortelle at det er helt jævla normalt å føle at man mister seg selv. At grunnmuren forsvinner av og til. At livet ikke alltid er bra. At det faktisk kan være helt grusomt til tider. Da jeg gikk gatelangs som et vrak på vei til butikken, hadde jeg seriøst lyst å slå ned alle jeg gikk forbi. Fordi livet virket så forbanna enkelt for dem. Sannheten er at alle har sine egne kamper, vi ser dem bare ikke. Gud, jeg er glad jeg har Ingvild. Jeg nevner henne mye her på bloggen, og dere ser henne sjelden. Vel, det er hun jeg jobber med i Bloggerne, hun som kom til Førde i russetiden min og som holdt rundt meg på 20-årsdagen da jeg gråt til mascaraen var fordelt utover hele ansiktet mitt. For et menneske. Hun er den jeg kunne rømt sammen med til andre siden av jordkloden med og bare levd i sus og dus med et par uker uten noen bekymringer, haha.

Jeg håper ikke dere synes det er slitsomt å høre på det jeg skriver. For jeg hater, hater, hater å klage. Nå vil jeg bare være ærlig. Livet er fuckings dritbra, men det er noen fjell jeg må over. Komfortsonen min er utvidet, og det er et bra tegn. Det er ikke sunt å leve bare behagelig over lengre tid. Vel, nå skal jeg gripe tak i resten av denne lørdagen! Først: tømme mailboksen. Og så: trene. Weeeeho :)

Jeg håper dere får en nydelig lørdagskveld, hva enn dere gjør!

Én kommentar

14.06.2017 KL. 08:25

Har lenge vert på jakt etter stringtruser med slik tynn kant som den du har på deg, hvor har du kjøpt den??

Skriv en ny kommentar

Navn:
E-post:
URL:
Din kommentar:
hits