KRIS

juli 2019. jeg savner ikke å ha langt hår! men synes bildet er fint. :)

13. juli. I dag våknet jeg til hvit og blå himmel, dagens første tanke satte meg i dårlig humør: jeg er ferdig med boken jeg leser. Den tomme følelsen av å krasjlande i virkeligheten igjen etter en bok man har tjoret seg fast i dag etter dag. Har et dusin uleste bøker som ligger stablet vilkårlig over peisen, men ingen av dem frister. Sitter enda enda fast i drømmeaktige, men realistiske historien om Ola i Etter Kairo. Ola som har vokst opp med en manisk depressiv far, Ola som hele tiden lengter etter normalen mens han funderer på hva normalitet egentlig er. Meg som leser boken, som også begynner å lure på hva som skiller det vanlige og det uvanlige. Ola som frykter at han kan være arvelig belastet. Ola som heldigvis er i et herlig kjærlighetsforhold med kunsteren Marianne; De bor i Oslo og det er vinter, jeg elsket å lese om livene deres. Jeg så for meg Marianne, i Oslo, i desember, tegningene hun tegnet og forholdet deres, forelsket i hverandre i denne byen. Oslo, deilige Oslo. Ferdig med siste side i boken, paff. Der ble alt filmaktig. Et blunk, og jeg var tilbake i leiligheten min. Nå klarer jeg ikke å bli i godt humør igjen før jeg har gått ned til bokhandleren i gata og kjøpt meg en ny Tove Nilsen-bok. Det er i alle fall det jeg sier til meg selv..

Ja vel. 13. juli. Hva annet? Jeg har oppdaget bandet Choir Boy, de har et album som seriøst leverer fra første til siste spor. Bare MÅ dele disse med dere.

Toxic Eye

Nites Like This

It’s Over

Satt meg ved skrivebordet etter frokost, åpnet kommentarfeltet: bare nydelige ord. Takk, dere er snille! :-*

Dette var den beste sommerdagen i hele juni.

Jeg sitter nå og taster fra skrivebordet mitt vendt ut mot Oslo: det er grått. Stille. Himmelen er hvit. Det gjør ikke noe, for jeg har fortsatt sommer i hodet mitt. Tenker ofte på denne dagen, og hver gang jeg gjør det, oppdager jeg nye ting ved den. Sommerskyene som drev over oss. Grantrærne, tett i tett. En humle som lander i en blomst. Humøret mitt: den dype gleden som kloret seg fast i kroppen. Hva er forskjellen på å være glad, og huske hvordan det er å være glad? Ofte tenker jeg på at hvis du kan huske det, og tenke det, burde du også kunne føle det.

Hvor mange ganger hoppet jeg fra bryggen? Sju. Minst. Meg til Håkon mens vi var ute i vannet: Har du noen gang tenkt på at det er umulig å være i dårlig humør mens man bader? Man er for opptatt med å hoppe, stupe, svømme, holde hodet over vann. Opp på bryggen igjen, legge seg på håndkleet. Tørkeprosessen. Hvordan håret mitt tørker fortere enn det gjorde før. Elsker å ha det kortere, jeg ligner mer og mer meg selv. Flere ting har foradret seg siden i fjor sommer: jeg har fjernet en føflekk på magen. Gjorde det i vinter. Du kan knapt se arret, det befinner seg rett under bikinioverdelen, på midten. Husker jeg gikk ut fra hudlegesenteret på Youngstorget, overrasket over den knappe tiden det tok. 10 sekunder. Den brune flekken som i all min evighet hadde vært en del av kroppen min, lå nå på et sterilt stellebrett inne på et legekontor. Bomullspad og hvit tape over. Gå hjem igjen og tenke over føflekkene mine: hvor glad jeg er i dem. Hvor rart det var å plutselig ha en mindre. Nå er jeg vant til det, på samme måte som jeg er vant til mitt nye hår.

💙

Hver gang jeg tar på neglelakk glemmer jeg hvor mye det gjør. Elsker denne blåfargen.

Sånn, da har jeg bestilt billetter til nord. Mamma, pappa og Ingeborg kjører bil, jeg flyr, det blir enklest slik; fly fra Gardermoen til Evenes i midten av juli. Jeg setter meg på flybussen inn til Narvik’s rutebilstasjon. Musikk på ørene, vindusplass, titte ut på det nord-norske landskapet, tenke lange tanker, stille store spørsmål, jeg har allerede klare bilder i hodet av hvordan dette skal gå for seg. Blir hentet av familien på rutebilstasjonen, derfra venter kun en førtifemminutters kjøretur til Ballangen hvor vi skal feriere, men i utgangspunktet drar for å spre asken til morfar, som jeg merker jeg har veldig mange spørsmål knyttet til: hvordan ser urnen ut? Hvor mye aske blir det av ét menneske? Hvem av familiemedlemmene skal helle ut asken? Har spurt mamma, hun har sagt vi får se. Hun sa også at det helt sikkert blir en fin måte å ta farvel med morfar på. Det er 1. juli, jeg sitter nå og taster fra skrivebordet mitt vendt ut mot Oslo: det er grått. Stille. Himmelen er helt hvit. Merker jeg ser veldig frem til denne turen, for hver dag prøver jeg å forestille meg hvordan det blir. Har lyst å begynne å pakke bagen, men det er for tidlig. Nord-Norge er kjøligere, men lysere og friskere. På denne tiden av året blir det aldri mørkt. Det er færre hus, flere åpne sletter, større hav. Havene er langstrukne, blå, urørte, kalde. Jeg ser det for meg: meg og Ingeborg som bader i det kalde havet. Det er lenge siden jeg har vært i toppen av Norge, til tross for at halve familien min er derfra. (Mammas familie er fra nord, senere bosatt i Telemark, pappas side er fra Vadheim, ikke langt unna Ullebø). Merker jeg har snakket lite om dette. Jeg er født og oppvokst i Førde, men vi har ingen familie der.

Nå har skyene drevet bort, og sollyset er kommet frem. Jeg er nydusjet, klar for en sommerdag. Får besøk av Sari etterpå og gleder meg. Håper dere har det fint! X

Hjemme fra dagens utflukt til Skar; enda et nytt badested i Oslo omegn oppdaget. Først, busstur fra Nydalen mot Skar, kjøre forbi badeforbudte Maridalsvannet, rent og urørlig, det er drikkevannet som renner ut av springen min og som jeg synes smaker så godt. Jeg følger stien inn mot Øyungen: svanedammer, solvarme, høye furutrær som stolte og rake strekker seg mot himmelen og som minner meg om mai. Folk i hengekøyer. Tror bestandig at jeg har sett og gjort alt i denne byen, men forbauser meg alltid over at det absolutt ikke stemmer. Oslo. Uff, en eviglang kjærlighetshistorie. Bare elsker denne byen. Kaste seg ned på sengen etter en lang dag i skog og sol, puste ut. Sommer lukter herlig. Skulle ønske det engelske adjektivet «awesome» hadde en adekvat oversettelse. Rått, kanskje? Sommer er helt rått.

Har begynt å se på TED talks på YouTube, men merker jeg blir irritert om foredragene varer lenger enn 15 minutter når tidsbegrensingen på et kvarter er hele konseptet for TED-konferansen. Men, masse nyttig. (Gjorde raskt Google-søk nå og må legge til at jeg bommet litt, det er 18 minutter) Jeg leser ikke selvhjelpsbøker fordi jeg stort sett synes det er unødvendig bruk av tid, det er bedre å bare leve enn å lese om hvordan du skal leve (duh….), og det får meg dessuten til å tenke en tanke: vi er flinke til å være barn, flinke til å være gamle, men den tiden i mellom barndom og alderdom er den vi sliter mest med. I alle fall når det kommer til å være seg selv. Alle sier: vær deg selv. Ja vel, men hvordan? Hver dag prøver jeg å være mest mulig meg selv. En god dag er bestandig en dag jeg har vært mye meg. Det beste med TED-snuttene på YouTube er forresten kommentarfeltene. Nå elsker jeg kommentarfelt på internett generelt, synes det er artig å se hva folk tenker. Hvis du ser bort ifra all dumheten folk lirer av seg, så er det mye fint å finne, særlig små, korte, ærlige meldinger som folk legger igjen. Leste f.eks denne kommentaren under en foredraget om The Art of Being Yourself: «This makes me want to take up space. It reaffirms that I am a child of the universe, I have a right to be here just like the trees and the stars…» Så fint..

Juni’s melankoli.

I stedet for å lese selvhjelpsbøker kan du for eksempel lese Tove Nilsen. Jeg var på vei til parken for å møte noen venner for å spise sushi en sen sommerdag her forleden, på veien dit gikk jeg forbi Adamstuen Antikvariat. Der lå Tove Nilsen sin Etter Kairo liggende på et stativ utenfor butikken, til latterlige 10 kr. Leste på internett at til tross for en stille Thereses gate de siste månedene, har antikvariatet overlevd pandemien takket være nettsalget. Det gjorde meg glad. Kjøpte boken, selvsagt med dårlig samvittighet for at den kostet så lite. Etterpå bebreider jeg meg selv for å dårlig samvittighet uten å gjøre noe med det. Kunne ha lagt igjen en 100-lapp i det minste? Faen. Ja vel. Jeg dro i parken, spiste sushi og hang der i hyggelige timer, hele tiden med denne romanen i veska og i bakhodet, full i iver over å starte på det jeg antok ville være en god bok; da klokka ble midnatt dro jeg hjem og leste helt til det ble så mørkt som det kan bli i Norge en juni-natt. Tove Nilsen er et geni med bokstaver og ord, hele romanen liksom flyttet inn på soverommet mitt. I Etter Kairo er jeg-et en mann, og jeg liker hvordan hun får det så bra til, å være mann, selv om jeg-et og mannen selvfølgelig ikke er henne, så er det likevel hennes ord og tanker han er laget av… Hun er god, nei, dritflink. Jeg har lyst å bo i tekstene hennes. Dessuten gøy å lese en bok fra 2000, før inntog av smartelefoner osv..

Klokka er 11:30 og jeg befinner meg på Carl Berner, luften er så varm at den ser ut til å dirre svakt. Sjokoladekjeks, grønne druer og en flaske vann i sekken, jeg skal på tur med Håkon og Erlend. Biler, busser, trikker og folkeliv haster forbi den firkantede rundkjøringen, jeg passerer frukt og grønt-handelen som alltid, fylt med eksotiske frukter som har grodd på åkrer og jorder langt utenfor landegrensene, og som omsider har funnet sin plass i hyllene her på Carl Berner. Legger merke til de avlange vannmelonene som pryder inngangen og tenker: faen. Jeg elsker vannmelon. Blir aldri lei av å spise det, heller ikke av selve tilberedingen; å la kjøkkenkniven gli gjennom det glinsete, læraktige skallet, videre gjennom det rosa, røde, porøse fruktkjøttet. Om man går for hele kula føles det som et sjansespill hver gang man handler dem på butikken, så jeg lærte meg nettopp at flekken på undersiden av melonen, er der vannmelonen har ligget på bakken når den vokser, og når den er gul, eller krem-farget, er melonen moden. Har ikke gått hjem med en eneste dårlig melon siden.

Gleden i å gå på tur ligger ikke bare i selve utflukten, men også timene før avreise; jeg våkner opp den morgenen og lurer på hvordan det blir å bade. Jeg ser ut på sommeren utenfor soveromsvinduet mitt, i hodet mitt går jeg til Skomakertjern, og mens jeg spiser frokost hjemme, bader jeg i hodet mitt. Jeg stuper ut i den blikkstille tjernet, svømmer, tar lange tak under vann, kjenner meg oppglødd av tanken, jeg kan nesten ikke vente. Under bakken er det kjølig men lummert, Carl Berner t-bane-stasjon; vi venter på banen som skal ta oss til høyden, og når den endelig ankommer, setter vi oss på den langsomme reisen mot Oslo-fjellet. Midtstuen, Besserud, Holmenkollen, Voksenlia, Skogen, jeg følger nøye med på huslandskapene utenfor ruten, som for hvert stopp opp i høyden forandres; hagene blir større, fasadene blir flottere, husene høyere, bredere. Menneskene forandres også, men på andre måter, forandringene angår heller tøyet de har på seg og samtalene de har seg i mellom, og selv om forskjellene ikke er enkle å peke ut, for verken antrekkene eller ordene viker veldig fra det jeg allerede kjenner til, er det likevel en sum av inntrykk som gir meg følelsen av at menneskene som stiger av og på vognen mot Frognerseteren har tjent seg gode penger.

Skogssti, grusvei, bare nedoverbakke, Tryvannstua. Fremme. Det er ingen i løypa. Helt nydelig. Særlig dette synet: den sommerblå himmelen gløder over oss. Når man går, går også samtalene. Liksom på sine egne bein. Ordene renner ut av munnen i takt med stegene, uten den minste form for anstrengelse. Det slutter aldri å forbløffe meg. Vi snakker om: sommer, fortid, fremtid. Det går ikke an å konservere tid. Tid, i det hele tatt, finnes ikke. Nei vel, men det som en gang utspilte seg er over, slik denne dagen i en trekledd skogmark også går over. Når skal jeg lære meg å akseptere det? Fremme ved tjernet kjenner jeg et støt av lykke i brystet, det er stillferdig slik jeg husker det, ubevegelig slik jeg husker det, omkranset av siv og høy skog slik jeg husker det. Så praktfullt og overdådig vakkert. Jeg kjenner meg konfliktløs. Utfordringer, bekymringer og kranglete tanker oppløses, før de også opphøres, og alt som gjenstår, i alle fall innen rekkevidde, er den lysende skjønnheten, det iøyenfallende vakre. Insektene danser i sola. Fuglene synger høyt. Sola brenner uhørlig. Markene rundt oss, trekledde og fargesterke. Hvilken følelse er det? Jeg vet ikke. Bryggen av tre som starter ved vannkanten og strekker seg ut mot vannet er tom for mennesker, akkurat slik som veien hit var, folketom og stille. Vi legger fra oss alt vi eier, hopper uti, og den natten sover jeg helt herlig dypt.