din største hemmelighet

Hei kjære dere! For et par år siden laget jeg et innlegg som heter “Din største hemmelighet”. Dette innlegget slo utrolig bra an hos dere, og flere har etterspurt et til slikt. Jeg har jo fått en del nye lesere siden den gang, så hvorfor ikke lage et nytt et? Jeg setter utrolig stor pris på kommunikasjonen jeg har med dere – jeg elsker at dere kan kommentere og dele av dere selv, på samme måte som jeg deler av meg selv til dere.

Så dette innlegget er til dere! Her kan dere kommentere anonymt og fortelle deres største hemmelighet. Jeg vet at de fleste har en eller annen hemmelighet, enten liten eller stor, som de deler med få eller kun seg selv. Det er samme om det er en vanskelig, morsom eller flau hemmelighet – å få det ned på “papir” kan for mange lette litt på hjertet. Som forrige gang kommer jeg til å lese gjennom alle kommentarene og velge ut noen som jeg poster i et eget innlegg. Om dere ikke ønsker at deres kommentar skal være med i innlegget så bare skriver dere det i kommentaren, så tar jeg den ikke med ♥

Hva er din aller største hemmelighet?

180 kommentarer
    1. har mange men er ikke særlig keen på å dele de hehe… håper andre har nytte av å dele det de sitter med da<3<3

    2. Han jeg liker røyker hasj og bruker narkotika…. Jeg har aldri prøvd og vil ikke bli dratt inn i det miljøet. Står ved et veiskille, ditche gutten jeg liker eller ende opp slik selv

    3. Min største hemmelighet er at jeg har drevet met selvskading i lengre tid, men ingen vet det. Ingen merker det, og at ingen merker hvor vondt jeg har det, gjør alt så utrolig mye verr

    4. At for flere av de nærmeste vennene mine er jeg bare en god nr. 2. Når jeg er med de snakker de over meg som om jeg ikke var der, og jeg vet ikke om de er bevisste på hva de faktisk gjør. Jeg er så jævla lei!

    5. Jeg lider av depresjon, har overlevd to selvmordsforsøk og sliter med spiseforstyrrelser. Til tross for dette ønsker jeg å bli modell, noe ingen andre vet om. Det er dette som motiverer meg til å bli frisk og sunn, og snu om livet mitt. Jeg har lyst på en kropp jeg trives i, uansett hvordan den ser ut! Deretter har jeg lyst til å være et “bevis” på at noe som i utgangspunktet virker helt umulig faktisk ikke er det, ved å bli nettopp modell. Dette virker sikkert veldig motsigende, men jeg vil vise at det er mulig å elske kroppen sin og seg selv, uansett hvem du er, hvem du en gang var og hvordan du ser ut. Jeg vil vise at ting kan bli bedre! Hadde jeg greid å ta mitt eget liv hadde jeg gått glipp av så mange fine øyeblikk, og derfor er jeg så takknemlig for at jeg sitter her i dag, både gjennom opp- og nedturer. Hold ut, alle sammen <3

    6. Jeg har ikke vist meg for en sjel uten sminke på over 2 år (foundation, pudder, eyeliner, maskara og øyenbrynspenn), og føler meg addicted.. Alt på grunn av kviser og akne. Jeg tør ikke gå uten

    7. Jeg blir aldri fornøyd med selv. Ikke når det kommer til skole og hvertfal ikke når det kommer til kroppen min. Jeg tør ikke å snakke med gutter grunnet at jeg ikke liker meg selv. Jeg har dager hvor jeg slutter å spise i håp om at jeg blir tynn. Jeg bada ikke hele sommer grunnet at jeg ikke liker kroppen min. Jeg kan aldri si at jeg er stolt av meg selv.

    8. Jeg hater meg selv mer en noe annet, og har det utrolig vondt. Føler meg ikke bra nok for noen, og føler at ingen liker meg fordi jeg er feit og stygg. Alltid fått høre at ting blir bedre på vg2, men dette året så langt har vært det værste, og alle vennene mine ditchet meg. For første gang i løpet av livet har jeg følt meg helt alene, og det er helt forferdelig. Griner veldig mye, speisielt før jeg sovner om kvelden, fordi jeg tenker over hvor stygg og j*vlig jeg er.

    9. Det er ikke egentlig en veldig stor hemmelighet, jeg er ganske ærlig mot de fleste og forteller dem det jeg har på hjertet, men på en annen måte er det en hemmelighet fordi ingen forstår hvordan jeg føler det, og jeg vet ikke om jeg vil at noen skal forstå det heller. Jeg sliter med å komme meg over en jeg falt pladask for og tilbringte mye tid med forrige månede, men så var han ikke helt trofast og sluttet å gi meg oppmerksomhet fordi han hadde ødelagt litt for oss og muligens ikke syns det var så verdt å bygge opp igjen. Nesten alle vennene mine vet om dette, og at jeg enda sliter (hvertfall fordi han nå har kommet seg videre og henger med en ny og yngre jente), men ingen forstår hvor mye jeg sliter. Jeg har fysisk vondt i hjertet og må spy hele tiden, jeg føler jeg må hive i meg noen øl eller cider før jeg drar på skolen og har vært så nærme å drikke før skoletid at jeg har holdt drikken i henda og tenkt “skal, skal ikke?”. Dette “bruddet” fikk meg også til å snuse igjen. Sannheten er at det ødelegger helsa mi og akkurat nå skulle jeg ønske jeg kunne ende livet. Det som gjør det så flaut er at alt skyldes en liten romanse.

    10. Tenker veldig mye over det å være døv. Er jo heldig som har døve venner, og et kulturelt samfunn med døve. Jeg er glad jeg er døv og ikke blind.
      Akkurat nå gleder jeg meg over jobben jeg skal ha i januar. Kjenner meg heldig som har fått jobb. Med tanke på det man leser i avisene og slikt, så er det mange som har mistet jobben! Trist.
      Og samtidig nå orriterer jeg meg over Anundsen (politiker) fordi han har valgt å utsette nødhjelp for døve. Det er livsviktig for døve å kunne melde fra til nødetatene når de kommer over for en ulykke. At penger skal spille rolle og at det måles i menneskeverdi er bare trist! Tenk hvis det var deg som ble utsatt for alvorlig ulykke og en døv er til stede. Da hadde du dødd av det garantert.
      Trist at menneskeliv kan gå tapt fordi man er døv og ikke kan ringe. Norge er et av verdens rikeste land, men jeg mener det er en illusjon. Jeg føler ikke Norge er rik liksom. Nedskjæringer i skole, sykehus etc etc er liksom kjempesmart gjort. Synd at Norge ikke investerer i borgerne.
      Men at pengene plutselig eksisterer til flyktninger etc. Er det rart jeg misliker flyktninger og hater dem? Er det rart? Er jo politikerne som har lagt opp til det slik at folket hater og fucker opp flyktninger. Det er trist at Norge klarer å hoste opp penger for flyktninger, men ikke for våre borgere. Det må gå an å gjøre begge deler..
      Tenker veldig mye på ulike ting for tiden. Jobb, døvhet, nødmelding, etc etc.
      Jeg er glad jeg er døv, fordi jeg får sett behov og sånt døve har som hørende ikke tenker særlig over da!
      Tenker også over en døv person som har tatt livet sitt i andre siden av landet fordi den døve ikke orker mer kampen mot samfunnet, for rettigheter og behov, etc etc.
      Er ikke så lett for døve å få jobb når hørende har så ræva holdning til døve. Derfor skriver jeg at jeg er heldig som har fått jobb i 2016! Klem!

    11. har mange hemmeligheter men den ene jeg føler jeg må få ut nå er at jeg har sykt crush på en gutt jeg vet jeg ikke burde like.. alle vennene mine tror jeg ikke liker han lenger, men sannheten er at jeg egentlig gjør det. Vi snakket sammen litt før, men så gikk det over. Av og til når jeg går forbi han på skolen så stirrer han på meg og jeg liker det sykt godt hahah. Uansett vet jeg at det ikke kommer til å bli noe av for han snakker stadig med nye jenter osv. Hører jo stadig ulemper om han og vennene hans som gjør det sykt åpenbart at jeg ikke skal like han. Andre grunner til at jeg ikke burde like han er fordi jeg egt ikke er ute etter et forhold, jeg skal studere i utlandet etter vgs og vil virkelig ikke at noe skal holde meg igjen men det er så sykt vanskelig når du tenker på den gutten så sykt ofte og alt er bare dritt. Tanken på at han og jeg aldri vil skje er bra, men en del av meg er så sykt lei seg for det. Jeg tror faktisk mange jenter har vært innom denne følelsen jeg har nå.. Og jeg skulle ønske jeg bare kunne vite hva han tenkte om meg 🙁

    12. Jeg sliter med selvmordstanker og depresjon, men min beste venninne bryr seg ikke. Hun er med kjæresten hennes hele tiden, og spør aldri hvordan det går. Jeg er så ensom, og trenger virkelig noen til å bare være med meg når ting er vondt, men hun har glemt meg helt av.

    13. Dette er en veldig fin ting å gjøre Kristine! Min største hemmelighet er vel at jeg har slitt med spiseforstyrrelser i 3 år nå og familien min visste det det første året. Plutselig sa jeg til dem en dag at det hele var over og at jeg ikke hadde noen problemer lenger- også fordi den dagen så føltes det akkurat sånn. I tillegg så var jeg så lei av at alle skulle se på meg hver gang jeg spiste noe som helst, også fikk jeg så vanvittig dårlig samvittighet når jeg så hvor bekymret mamma var for meg. Men jeg ble ikke bedre, og nå, 2 år etter sliter jeg like mye. Det er bare det at jeg har lært meg hvordan jeg skal skjule det, og har blitt veldig flink til det. Av og til så gjør det så vondt at jeg bare har lyst å skrike det ut til alle sammen- men så klarer jeg det aldri fordi det hele har blitt en ekstremt stor del av meg og mitt liv. Selv om det har ødelagt de fleste relasjonene mine og jeg orker ikke gjøre noen ting av verken skole eller dagligdagse ting. Av og til så har jeg bare så sykt lyst at noen skal se det, slik at jeg kan få hjelp, men har ikke motet til å si ifra. Begynner å bli redd for hva dette gjør meg, har besvimt en del ganger, og helsen min har blitt så mye verre og jeg kan ikke si det til en lege eller helsesøster fordi sist gang jeg gjorde det fikk foreldrene mine vite det. Dette er også noe jeg ikke klarer å snakke med de få venninnene jeg har igjen om, for det er det som har ødelagt de andre vennskapene jeg hadde. Så dette var akkurat det jeg trengte akkurat nå, at en person der ute har lest det og vet om hemmeligheten min, for jeg er så lei av å holde den helt for meg selv. Fjoh, det var godt å få ut!

    14. Jeg mistet bestevennen min pga. selvmord. Det at jeg mistet en som sto meg så nær førte til at jeg fikk en stor sorg – hørt at dette er blitt en lidelse nå, og følte skyld for vennen min som døde fordi jeg ikke så at han hadde det vondt. Jeg ville ikke at noen skulle se at jeg hadde det så vondt, så jeg skjulte den store sorgen min i et halvt år til jeg endelig klarte å smile og ikke gråte hver kveld. Dette er det ingen av mine venner som vet, selv nå 2 år etterpå.

    15. Jeg blir forelsket i gutter jeg ikke kan ha . Han ene måtte flytte og en annen bare brukte meg og var player.. Føles som jeg aldri skal finne den rette og jeg frykter å sitte alene i et hus når jeg er 30.. Jeg føler det bare finnes falske gutter nå og alt gutter er etter er å hooke med nye jenter hver helg

    16. Jeg har tidenes crush på en gutt som ikke fortjener meg, jeg lyver for meg selv og alle vennene mine med å si at jeg ikke har følelser lengere og sier jeg hater han. Men det kun jeg vet er at jeg fortsatt sitter å ser på samtalene våre, tenker på minnene våre og tenker på hvordan vi hadde vært som par. Fordom jeg vet at det aldri blir oss to

    17. min mor ble diagnostisert med kreft på torsdag. hun har hatt det før, jeg er livredd for å miste henne. er vel ikke akkurat en hemmelighet men er fint å kunne lette på hjertet litt.:)

    18. Hele familien min sliter med psykisk som fører til at jeg trekker meg unna for å unngå å bli som dem. Jeg har ikke lenger et forhold til flere i familien min og det sårer når folk snakker om at man alltid har ubetinget kjærlighet til familien sin, for selv om jeg vet at jeg burde ha det, har det skjedd så mye negativt at det er umulig for meg å elske dem.

    19. jeg tror jeg har falt for eksen til bestevennen min… Alle på skolen tror vi holder på, men vi nekter for det begge to. Jeg har aldri vært forelsket før så jeg vet ikke hvordan det føles, men han påvirker humøret mitt så mye. Hvis han er med andre jenter blir jeg sjalu med en gang, og hvis han ikke svarer på en melding blir jeg bekymra for at han kanskje ikke vil være venn med meg lenger. Vi har et veldig nært forhold og vi tilbringer mye tid sammen, men jeg har alltid sagt at det umulig kan bli noe uansett, nettopp fordi han er eksen til bestevenninna mi.

    20. Jeg får aldri oppmerksomhet fra gutter. Det er noe som er veldig vanskelig for meg, siden jeg er den eneste av vennene mine som ikke får det…

    21. Når dette skoleåret er slutt, flytter jeg til en annen by, fra alle mine venner. Jeg gruer meg sykt. Jeg skal bo sammen med pappa, stemoren min, og søsteren min. Nå bor jeg bare sammen med pappa og søsteren min. Alle vi som skal flytte gleder oss bortsett fra meg. Jeg klarer ikke å være sammen med stemoren min. Jeg føler meg ikke hjemme når hun er hos oss. Har nevnt det for noen venner, men det hjelper ikke. Jeg kan ikke fortelle noe til pappa, han er så ulykkelig her vi bor nå. Mamma har jeg ikke noe kontakt med, og jeg vil ikke ha det heller. Jeg kan ikke prate med søsteren min om det. Jeg går og bærer på dette, og familien min tror jeg gleder meg til å flytte. Har ingen å prate med, og jeg vet faen ikke hva jeg skal gjøre. Jeg prøver å finne noen jeg kan prate med utenom at foresatte vet noe om det. Helsesøster er kjent for å bryte taushetsplikt, så hun er ikke en mulighet heller.

    22. Jeg er en sosial person som snakker med alle på utsiden, men på innsiden er det ingen som egentlig kjenner meg. Jeg er ensom.

    23. Ikke en “big deal”, men jeg hater at folk er bedre enn meg på skolen. Jeg vil alltid være best, og hvis noen spør meg om hjelp på en oppgave, så lyger jeg eller så svarer jeg dem ikke. Jeg er redd for at hvis jeg hjelper dem, kan de få lik eller bedre karakter enn meg, og da føler jeg meg dårlig.

    24. Syns det var mye negativt her nå.. Jeg har lyst til å stille i bikinifitness når jeg blir eldre 🙂

    25. Jeg har en grusomt ekkel vane som går ut på at jeg klør/peller av meg flasset som er på hodet, og deretter spiser jeg det. Det smaker godt av en eller annen måte og jeg klarer ikke slutte. Er blitt avhengig, men ingen andre vet om det. Skammer meg.

    26. har litt mye på hjertet egentlig, men det er noe jeg aldri finner rette personen å snakke med det om. Det er en gutt som jeg har holdt på med for snart et år siden, men så såra han meg helt ekstremt og jeg var usikker på om jeg i det hele tatt klarte å se han igjen uten å bli helt ødelagt. Men jeg måtte, for vi går på samme vgs. Tingen er det at alle mine venner vet hva som skjedde, og sier selvfølgelig at jeg aldri burde være med han igjen. det er bare det at det er umulig, for nå de siste dagene har vi begynt å snakke sammen igjen, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. jeg har prøvd nå i snart ett år å komme meg over han, men det går ikke. og da tenker jeg at det m jo være en mening med det, i og med at jeg aldri klarer å komme meg over han! det eneste jeg håper på er at det blir seriøst mellom oss

    27. Jeg har alltid hatt mange venner, men det mange av de ikke vet er at jeg alltid har følt meg så annerledes og ensom. På skolen har jeg mange å være med, men blir ikke lenger invitert ut på ting. Tanken på at jeg ikke vil leve lenger har jeg hver dag.

    28. Jeg kjenner at angsten min er kommet tilbake for fullt, men jeg kan ikke si det til noen for da blir jeg innlagt igjen..

    29. På utsiden smiler jeg, men på innsiden gråter jeg. Hele livet mitt har jeg bare latet som at jeg har det helt fint hjemme og alt det der, når sannheten er at det er helt forferdelig. Pappa drikker mye, jeg får kjeft hele tida, mamma er alltid sur og lei seg og vi har heller ikke råd til så mye for omtrent alt går til alkohol og røyk. Tingen her er at jeg ikke har fortalt dette til en eneste sjel, dette er første gang jeg har “komt ut” med det.. Ingen av vennene mine har anelse, og det eneste jeg vil er å passe inn…

    30. Jeg har mange venner og alltid noen å være sammen med, men jeg blir uansett sjalu på andre jentegjenger som har det så gøy sammen og ønsker jeg var en av dem. Jeg har bare 2 skikkelige gode venner. Jeg prøver å være meg selv og være hyggelig med de andre jentene i gjengen, men innerst inne bruser det over av irritasjon. Gleder meg til å flytte slik at jeg kan få andre venner og bekjente.

    31. Jeg er 18 år og aldri hatt kjæreste. Jeg har heller aldri vært forelsket, bare hatt små crusher på gutter jeg egentlig ikke kunne tenkt meg å være i et forhold med. Jeg er redd for at jeg aldri kommer til å finne meg noen eller at noen kommer til å like meg. Jeg sliter samtidig veldig med selvbildet og føler at ingen noen gang kommer til å forelske seg i meg heller. Alle mine nærmeste venner har gått inn i et forhold og jeg føler at de trenger meg bare mindre og mindre i livene sine. Så min hemmelighet er at jeg har en frykt om og en dag ende opp alene uten kjæreste eller venner

    32. Jeg dro til eksen min i natt for å sove der etter en fest. Det var det verste valget jeg har gjort. Vi lekte kjærester hele natten, og det var som om ingenting hadde skjedd mellom oss. Det var vondt å dra fra han i dag morges.

    33. Dette skjedde før, men dette er en av de verste opplevelsene mine..
      Jeg vet selv at jeg ikke er perfekt, og jeg ble mobbet av mine egne venner på grunn av utseendet mitt. Jeg hadde ikke en stor rumpe, hadde små bryster, og var lav. Hver gang de nevner noe om kroppen min, sier jeg alltid til dem ”ingen er perfekt”. Ingenting forandret, og de fortsatte å snakke om kroppen min. Det var morsomt i starten, men siden dette fortsatte, ble jeg faktisk ganske lei meg. Jeg måtte sorgen for meg selv på skolen hverdag. Jeg måtte late som at jeg var happy, og latet som at jeg hadde det kjekt sammen med vennene mine.
      En gang var jeg så lei meg at noen la merke til det. Jeg klarte ikke å holde igjen tårene, og måtte få alt ut til dem. Jeg fortalte hva som skjedde, men endte med opp noen av dem bare gikk, fordi de visste at jeg gråt på grunn av dem. Jeg SÅ at de ikke brydde seg, og snakket med noen andre heller.. Det verste, er at de ikke gjorde noe med det. Etter noen måneder, begynte noen av de å snakke om kroppen min igjen. Jeg ville være med noen andre, fordi hvem vil være med de som alltid sårer deg? Og jeg var ikke flink til å lage nye venner.. Så jeg måtte holde meg ut gjennom ungdomsskolen.
      Vi er fortsatt venner, vi har ikke snakket noe om kroppen min siden ungdomsskolen. Men de har ikke sagt unnskyld, noen gang.

    34. Det er ikke en stor en da, men har en hel vennegjengen(de går på en anna skole) som ingen av vennene mine på skolen min vet noe om. vet ikke hvorfor jeg ikke har sagt noe til dem, men de er så mye bedre og være sammen med de på den andre skolen føler meg liksom så glad hele tiden haha. vi er ofte sammen, og hver gang noen av vennene mine spør hvorfor jeg ikke kan være med på noe så sier jeg at jeg ikke får lov eller no sånt haha

    35. Jeg er så glad i min venninne at det har begynnt å bli skummelt. Virker som at hun er hele min lykke, og derfor er jeg redd for at hun skal forsvinne. Hva gjør jeg da?

    36. Er ganske god venn med en gutt som ikke går på skolen min (30 min unna), vennene mine tror vi bare snakker gjennom tlf og sånt , men er ofte hos han og omvendt og vi finner på mye rart og engang ( er bare 14 år og vet det var dumt jaja, men man lever bare engang) så tok jeg bussen til han rett etter skolen, også skulle jeg sove hos han, vi fikk tulla inn oss på en fest med masse 15 og 16 åring og det var sefølgelig alkohol der. Jeg ble litt full, og da vi skulle gå hjem igjen gikk 3 stk fra venninnegjengen min forbi oss, de hadde vært på shopping tydeligvis I den byen, de fikk jo se alt da, men fikk de til og ikke si noe til de andre I vennegjengen min. For vil liksom ikke at noen skal vite om han for da sier dem sikkert noe foran mamma og pappa, og da får jeg ikke lov til å sove hos han og sånt hvis de får vite at vi tuller oss opp I ganske mye rart haha.

    37. Jeg føler ikke jeg passer skikkelig “inn” i noen av gjengene på skolen, føler jeg bare er en som “henger seg på”, er aldri alene, er alltid med noen på skolen, og jeg har mange gode venner. Er bare det at i gjengene som vennene mine er en del av, så er det folk som jeg føler ikke liker meg… Gleder meg veldig til å starte på videregående til høsten, å få en helt ny start på en skole som jeg vet at max 2 eller 3 fra skolen min kommer til å starte på. Er veldig vanskelig for meg å innrømme dette for meg selv, men sannheten er at jeg alltid er second choice 🙁

    38. Mamma og pappa krangler hele tiden. Går ikke en dag uten, de prøver å gå steder vi ikke hører det men jeg hører det hver gang. Alle tror vi har et perfekt liv men det er skikkelig dårlig stemning innenfor huset fire vegger. Uten broren min vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, vi har et bra forhold. Er så lei og vil at de skal skille seg, men samtidig ikke, for jeg er usikker på hva pappa skulle drevet med da. Han jobber ikke og ser ikke for meg han leve alene. Er så bekymret for dem. Mamma tar piller fordi hun er deprimert og tror hun føler at hun er mislykket. Bare kjeft å få hos pappa, og hun må ta ansvar for kjøring/henting, lekser osv med oss barna. Helst ikke publiser denne

    39. I used to struggle with anorexia and loved to look at your body and hope to look like you someday and then you were the one who helped me to overcome my disease..with all your positivity, recipes and all the food you show and all the encouragement you give us saying you guys are beutiful . I am so sorry for “venting” out checking your blog. I am sorry that still many still harass you and call you anorexic but I am proud to say you are the one who helped me not to get deeper into my disease, but actually out off it.

    40. Faren min prøvde å ta selvmord da vi to var hjemme, og jeg måtte redde han. Jeg så det komme flere dager i forveien, og visste bare at jeg måtte løpe etter han til den garasjen

    41. Min største hemmelighet er at jeg var en ødelagt person på denne tiden i fjor. Jeg festet hver helg og til slutt gikk det for langt. Den ene kvelden vi hadde fest hjemme og jeg skulle legge meg fulgte to gutter etter meg opp på rommet. Jeg ga klar beskjed om at jeg ikke ville gjøre noe med dem, men da jeg hadde lagt med ned la de seg på hver sin side av meg og startet å fikle nedi buksen min. Jeg ba dem stanse mens de kledde av meg, da de ikke hørte etter ropte jeg etter hjelp, men da holdt han ene meg for munnen mens den andre tok av meg buksen. De holdt armene mine fast og tvang meg til sex. Jeg ropte at dem skulle stanse og da fikk jeg som svar ” vi kommer aldri til å stanse” . Da dem va ferdig med meg klarte jeg nesten ikke gå. Jeg er så flau.

    42. Jeg føler meg fattig i Norge. Jeg vet at penger ikke er lykke, men jeg tror virkelig at jeg hadde blitt gladere om jeg lå på lik linje økonomisk med andre norske familier. Jeg er lei av å bekymre meg for penger hver gang jeg kjøper eller skal noe. Skolerelaterte hendelser, mat, kino, klær, spise ute, julegaver, alt.

    43. (ikke legg dette ut)
      Jeg er 18 år. Jomfru, aldri hatt kjæreste, aldri vært forelsket og har få venner. Jeg føler meg som verdens største taper. Selvtillitten min er _ekstremt_ dårlig, og dette har ødelagt mye for meg. Jeg har 3 venner som jeg er utrolig nær, og thats it. Jeg har liksom bare disse 3. Har ingen som bare er “venner” liksom..
      Jeg føler meg så sykt stygg hver eneste dag, både på grunn av kroppen min og huden min i ansiktet, som er dekket av store og vonde kviser. De er liksom umulig å skjule, og nå er jeg så forbanna lei. Har prøvd ALT, og ingenting vil fungere for meg. Dette har ødelagt de beste årene av livet mitt. År som jeg aldri kommer til å få igjen. Jeg sliter veldig med å møte nye mennesker, på grunn av selvtillitten min. Det eneste som står i hodet mitt når jeg møter nye folk er “de vil nok egentlig ikke snakke med meg” eller “de bare later som om de liker meg”. Skjønner du hva jeg mener? Jeg er helt ødelagt, og har det overhode ikke bra – jeg er rett og slett utslitt. Jeg gråter mye.
      Jeg gruer meg faktisk til russetiden. I alle år har jeg vært så redd for å ikke få være med i van, ettersom jeg bare har 3 venner, og 1 av disse er i en helt annen vennegjeng enn de andre 2. Den vennegjengen som den ene venninna mi er med, er slike perfekte jenter som alle digger liksom.. og så kommer jeg da. De spurte om jeg ville joine vanen deres, og jeg ble overlykkelig. Nå angrer jeg over at jeg sa ja. Jeg føler meg så lite velkommen som det går an. De inviterer meg til bursdagene sine “bare fordi jeg er i van med dem”, tenker jeg. De vil jo selvfølgelig ikke ha meg der? Jeg gruer meg alltid til disse dagene, og prøver helst å finne en unnskyldning til å få slippe å dra. Jeg sitter bare der liksom, i mangemange timer og venter på å få dra hjem igjen. Sier såvidt et eneste ord iløpet av disse timene. Blir veldig oversett og utfryst, siden alle de andre er så gode venner.
      Jeg vet rett og slett ikke hvordan man kommuniserer med “fremmede” mennesker, eller mennesker som jeg ikke kjenner godt. Jeg har et problem med å binde meg til folk. På grunn av lav selvtillitt tørr jeg heller aldri å åpne døra om noen ringer på uten at jeg vet på forhånd hvem som kommer – da later jeg heller som om ingen er hjemme. Å ringe folk tørr jeg heller ikke. Helst ikke min egen bestevenninne en gang. Har tannlegetime denne uka, på samme tid som jeg har prøve. Hvordan faen skal jeg ordne dette når jeg ikke tørr å ringe en gang? Mamma og pappa vil ikke hjelpe meg med slike ting lenger heller.
      Jeg er rett og slett lei, ja – utbrent. faen ta RT 2016, ass

    44. Mine to største hemmeligheter er at jeg har lyst på en spiseforstyrrelse fordi det virker som den eneste måten jeg kan bli tynn på, og jeg har vært utro mot kjøresten min. Vi er sammen enda og jeg har løyet han rett opp i trynet da han spurte.
      Jeg leste det forige innlegget ditt som også handlet om folks hemmeligheter, og tenkte at jeg skulle joine denne gangen. Og det er jeg faktisk litt glad for at jeg gjør! Selvom det er ingen som vet hvem jeg er, så føles det utrolig godt å få fortalt dette til noen.

    45. Min hemmelighet er at jeg har lyst til å bli skuespiller 😀 Egentlig så er ikke dette noe stort, men ingen vet om det

    46. jeg har det utrolig vondt. jeg tror ikke mange har opplevd det jeg har. jeg er ikke flink til å åpne meg for venner eller familie. jeg klarer ikke engang å fortelle deg som anonym hva jeg har gått igjennom de 2 siste årene mine. (er 18 år)
      jeg klarer ikke å være glad. jeg kan være glad i maks 5 min, så kommer jeg på alt jeg har opplevd.
      det handler ikke om at jeg ikke har venner eller at jeg klager på utseendet mitt. det handler bare om utrolig vonde opplevelser.
      jeg liker å virke sterk og late som om jeg har det bra. jeg er en helt annen person foran andre, venner og familie enn det jeg egentlig er. jeg er egentlig utrolig følsom og så sårbar som det går an å være. jeg er svak

    47. Jeg har sykdommen psykose..
      Jeg ble sint, faktisk rasende. Selv om jeg viste det var noe galt med meg, var jeg ikke gal vel.

    48. Jeg har flere faktisk:
      Jeg skal søke skole i januar, og jeg vet jeg har stor sjanse på å komme inn. Selv om dette er en skole som ikke tar inn “alle”.
      Jeg kan stå ved speilet å si “jeg er pen” og tro det. Skulle ønske flere kunne gjøre det.
      Selv om jeg får en treer på prøva er jeg fornøyd. Jeg har innsett at en prøve er ikke noe å ødelegge livet mitt for.
      Gleder meg til å flytte til en ny by til høsten. Etter flere år i byen er jeg klar for noe nytt selv om jeg ikke har vært i halve bydelen egang.
      Jeg har noen dager hvor jeg egentlig skulle ha vasket håret, men orket ikke. Dagen etterpå er håret opp i en hestehale. Ekkelt og jeg angrer hver eneste gang.
      Jeg er som regel aldri på byen, selv om jeg blir bedt. Jeg skjønner ikke hvordan mennesker kan orke å drikke så mye alkohol hver helg.

    49. Da jeg bare var 12 år gammel så jeg faren min slå moren min på kjøkkenet. Han var full. Jeg er 16 nå og tenker på det hver eneste dag. Jeg stoppet han ikke. Jeg føler at det er min skyld, at jeg burde ha stoppet han. Jeg kommer aldri til å glemme de svære blåmerkene han ga henne.

    50. Jeg er livredd for å gjøre feil. Jeg er så opptatt av å alltid være perfekt for alle, men aldri meg selv. Jeg strekker ikke til, jeg er aldri god nok. Om jeg glemmer noen og ikke stiller opp for dem et lite øyeblikk blir jeg hatet og utstøtt. Det har vært slik siden jeg var liten, og nå er det aldri noen som lurer på hvordan jeg har det. Jeg er bare et øre som lytter. Det har gått så langt at jeg i flere år har slitt med selvmordstanker og selvskading via sulting. Bare noen hadde spurt meg om hvordan jeg har det… Å kunne stille opp for andre og lytte er min sterkeste og svakeste side.

    51. Hemmeligheten min er ekstremt merkelig fordi jeg synes at jeg selv er utrolig pen, og jeg kan sitte og se på meg selv lenge. Det høres utrolig rart ut, men nesten alltid skulle jeg ønske at jeg bare kunne være stygg, og at ingen la merke til meg, at jenter ikke ble misunnelige og gutter ikke begynte å skjelve.

    52. Jeg forsøkte å ta mitt eget liv for en tid tilbake. Jeg har så fryktelig lyst til å fortelle det til noen, men hver gang jeg prøver er det som om en vegg dukker opp, og jeg får ikke ut et ord. Jeg har det så vondt, til tross for at alt ser så bra ut på utsiden.

    53. Den ene puppen min e mykje større enn den andre og eg har kjempe lyst å vise meg naken og ha sex med kjæresten min eg tørr ikkje på grunn av at eg føle meg so sjukt stygg

    54. Det siste året har vært grusomt. Jeg har slitt med ekstrem angst, tanker om døden, og generelt vært ekstremt langt nede. Jeg går jevnlig til psykolog for å få orden på tankene mine, men føler ikke terapien hjelper. Hodet mitt er rett og slett bare kaos, og jeg er 17 år, men føler meg ikke rustet til å takle livet i det hele tatt.

    55. Eneste grunnen til at jeg ikke har hatt sex med han som basically er kjæresten min, er at han var sammen med venninnen min i et år. Hun vet ikke engang at jeg har kontakt med han. Jeg bryter en gyllen regel om å ikke date venninners ekser, men jeg kan ikke noe for det.

    56. Når jeg var 15 ble bestevenninna mi (vi er ikke venner lenger pga hendelsen) voldtatt av kjæresten min (eksen min nå da) og han klandret meg for å ha blitt dømt for det han har gjort. Jeg ble bombadert med meldinger og trusler på skype, mobil, facebook osv, og hadde ekstrem angst for å forlate hjemmet mitt. Når jeg da endelig flyttet i forbindelse med studier, flyttet han til nøyaktig samme sted bare litt under 1km unna.. En natt hørte jeg lyder utenfor leiligheten min, og når jeg så ut vinduet sto han der. Han dro etter kanskje 10min etter å ha sett seg rundt. Morgenen etter skulket jeg skolen, rett og slett fordi jeg ikke turte å gå ut døra. Ikke som om det var nok; naboen min spurte en dag om jeg visste at det var en mann som kom å så gjennom postkassen min, og beskrivelsen matchet han perfekt..
      Jeg flyttet hjem umiddelbart, og ingen vet at det er den største grunnen til at jeg flyttet hjem igjen. Jeg føler meg så dum som stolte på denne fyren, og ikke minst svak. Jeg er flau over at jeg var så hensynsløs og naiv at jeg ikke en gang tørr å fortelle min aller bestevenninne.

    57. Min hemmelighet er at jeg skulle brette ut om livet mitt til deg her, helt til jeg leste gjennom kommentarene, og flesteparten har skrevet det jeg føler. Wow, så godt det føles å ikke være alene om å ha blitt utsatt for vonde ting og at man føler seg feit og stygg. Det verste med en depresjon er at man ikke legger merke til det hos de som har det, å føle seg alene på den måten er ikke en god tanke.

    58. Jeg er den eneste i vennegjengen som fortsatt er jomfru, og av en utrolig dum og irriterende grunn gjør det at jeg føler meg så utrolig mislykket, stygg og et bevis på at ingen vil ha meg.

    59. jeg har vært syk i mange år. mistet venner, sluttet på skole og må gå på nav. livet mitt er ødelagt og jeg ser ingen annen utvei enn selvmord. selvmordstankene er så ille at jeg tviler på om jeg noen gang kommer til å fylle 20.

    60. De fleste som jeg omgås med hver dag tror jeg lever et såkalt “perfekt” liv. Noen blir helt fra seg når jeg sier at jeg drikker, eller at jeg vil ta tatovering. De tror familien min er perfekt og at alt går på skinner. Faren min sliter med angst noe som gjør at han ofte er litt nedfor, det smitter veldig fort over på oss andre i familien.
      Når jeg blir ferdig på VGS vil jeg reise verden rundt og studere akkurat det JEG har lyst til å studere. Jeg er lei av at folk begynner å nøle og blir usikre på meg når jeg forteller om mine drømmer..

    61. Jeg greier ikke møte opp på skolen lengre. Ingen vet ikke hvorfor, alle tror jeg skulker. Det å konsentrere seg om skolearbeid er umulig. Jeg har så sterk angst, og er veldig deprimert. Jeg føler hele livet mitt går i dass, og det verste jeg vet er folk som klager på at de har mye skolearbeid. De vet bare ikke hvor heldige de er som faktisk greier å konsentrere seg, og som greier å gjøre det bra.

    62. Jeg skulle ønske jeg var positiv, jeg skulle ønske at jeg kunne være den jeg ville være, være meg. Jeg er 17 år og generelt er jeg positiv og glad, men nå er livet vanskelig. Sliter med spisefortyrrelser og har slitt med slike tanker i fem år nå, men det har vært veldig ille i to år nå. Jeg sliter også med depresjoner og noen ganger ønsker jeg å ta livet mitt, men jeg kommer ikke til å gjøre det. Håper jeg, er en positiv og klok jente og jeg ønsker egentlig ikke det. Jeg vil være glad, fornøyd og stolt av kroppen min! Nå tar jeg vgs2 over to år og jeg er nær ved å besvime når jeg har en full skoledag. Er ikke veldig sosial og føler ikke at jeg har mange venner. Men snakker med jenter med spisefortyrrelser, prøver å støtte og å være postitiv. Jeg vil så gjerne være den jeg ønsker å være. Har nylig byttet skole og jeg trives ikke, ingen ønsker å ta kontakt med meg, virker ganske stille, men jeg elsker å prate med folk. Men nå er jeg så sliten. Jeg gjør mitt beste, og det er så mange flotte mennesker som finnes der ute i verden. Jeg gleder meg til å bli frisk. Drømmen er å feste som en ungdom, være sosial, få en familie, reise, oppleve, være fri fra spisefortyrrelsen og depresjonen. Alle har det vanskelig, alle kjemper en kamp, men det skal ordne seg. Vi fortjener alle sammen en lykkelig slutt. Mitt største ønske er å bli lykkelig, å føle glede igjen, smile på ordentlig, synge høyt og danse som om ingen ser meg.

    63. Jeg går å venter på at kjæresten min skal fri til meg, og planlegger bryllupet mitt i hodet mitt hver dag! Ingenting jeg gleder meg mer til!

    64. For noen år siden døde min beste venninne. Etter deg har jeg følt meg ensom, for jeg liksom alltid nummer 2. Jeg savner virkelig å vite at det er en person som setter meg foran alle andre. Nå har jeg begynt på en ny skole, men tørr ikke/ vet ikke hvordan jeg skal si til de nye vennene mine at jeg har mistet en så viktig person. Jeg vil jo at de skal forstå hvorfor jeg er som jeg er, og at de skal skjønne hvorfor jeg ikke alltid har det så bra. Men samtidig vil jeg ikke ødelegge stemningen, hvis du skjønner? Jeg finner liksom aldri en tid hvor det føles som et naturlig tema. Jeg vil ikke ødelegge en god samtale ved å si noe så trist. Og samtidig vil jeg ikke bli den jenta som mistet bestevennen sin. For selv om jeg vil at de skal forstå hvorfor jeg er trist, vil jeg ikke at de skal synes synd på meg hele tiden, for det var slik på den gamle skolen. Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og jeg føler at desto lengre tid som går uten at jeg sier det, desto rarere blir det om jeg sier det. Da virker det kanskje som om det er noe jeg vil skjule, som om jeg er flau over henne. Og det er jeg virkelig ikke.

    65. Min største hemmelighet er at jeg fortsatt liker eksen min. Eller jeg elsker han faktisk enda, og det har gått over ett år siden vi var sammen. Han var veldig manipulerende, vi begge var utro, alle vennene mine sa jeg burde komme meg unna. Det de ikke vet er at det var jeg som var den store stygge ulven, som var den slemmeste av oss. Uansett hva alle sier, så er det noe med han jeg bare beundrer. Tanken på at jeg skal finne en annen er bare så fæl, jeg vil ha HAN! Det er vel det den første kjærligheten gjør med deg, I guess.

    66. Jeg skal i praksis på en avdeling for personer med spiseforstyrrelser. Gruer meg kjempe mye fordi jeg sliter med å spise selv.

    67. Jeg har flere hemmeligheter som få/ingen vet om. (Jente, 17 år.)
      Jeg har hatt sex med over 20stk. Både jenter og gutter.
      Jeg har prøvd å ende mitt eget liv.
      Jeg er enda ikke 100% over eksene mine, selv om jeg har kjæreste.
      Jeg er stormforelsket i kjæresten min og har lyst på en fremtid med han, men jeg er så redd for å bli dumpa at jeg vurderer å gjøre det slutt.
      Jeg har løyet til barnevernet for å få flytte hjemmefra.
      Jeg var utro mot min ex og er redd det skal skje igjen.
      Jeg vil legge på meg minst 15 kg.
      Jeg spiser omtrent bare godteri. Rart jeg lever. (JA, dette er en hemmelighet.)
      Jeg har ikke råd til å kjøpe julegaver i år :'(
      Føler meg som verdens verste kjæreste, jeg er så sykt sjalu.
      Jeg har spontan-tanker om å ta selvmord. Men får ingen plan før tankene er borte.
      For en stund siden begynte jeg å skjelve for jeg hadde sånn trang for å selvskade. Hadde bladet i hånda. Er så JÆVLA stolt av meg selv for jeg klarte å la vær.
      Når jeg er alene gråter jeg masse og spiser ingen ting.

    68. Jeg er 18 år, går siste året på videregående og satser på å bli den beste i min idrett!
      Problemet er at bare at jeg er noen kilo for tung til å kunne bli best. (Bmien min tilsier at jeg er godt innenfor rammen til normalvektig) Vekten er det pappa som påpeker, noe som sårer meg veldig siden vi har et utrolig nært forhold! Disse ekstra kioene la jeg på meg for 1,5år siden og klarer ikke å riste de av meg.
      Jeg føler meg misslykket som ikke klarer å spise litt sunnere! Dette ender ofte i at jeg går hele dagen ved å spise lite og sunn mat før jeg overspiser på kvelden..Jeg prøver å vise et modig ansikt, men noen kvelder gråter jeg meg i søvn på grunn av dette.
      Idrett skal jo være gøy, men jeg føler meg fanget i dette “vektproblemet” . Sporten min er livet mitt og min største drøm er jo å kunne bli toppidrettsutøver og leve av å konkurrere i idretten min!
      Alt dette maset om vekt skremmer meg for jeg vil ikke utvikle spiseforstyrrelse! Noen av venninnne mine i idrettsmiljøet har Nemlig fått spiseforstyreelse, og følgene av dette var at de fikk bedre resultater i idretten. Dette skremmer meg veldig. Jeg vil ikke ha det slik.

    69. Jeg drev med selvskading en liten periode, slitt med depresjon siden 2013, hatt en mislykka selvmordsforsøk på rommet mitt.. Ingen vet.. Selvmord og depresjon er et sårt tema for meg. Jeg ble også seksuelt trakassert av en kompis av meg da vi var på klassetur i 10.kl.. Voldtekt og trakassering er også et tema som er vanskelig for meg..

    70. jeg har likt min eks i 4 år nå, savner han ekstremt. Venninnene mine har sagt mange ganger at jeg må komme meg videre, jeg klarer det bare ikke.. fordi han var for unik. Alle de guttene jeg møter på.. jeg er bare ikke god nok for dem.. må alltid passe på hva jeg sier til dem. Er så sykt irriterende!
      utroskapen jeg gjorde for 4 år går så innpå meg, glemmer det aldri uansett jeg var ung den gangen.
      Føler meg ikke bra nok for noen gutter jeg møter på, og redd for å leve alene uten venner og kjæreste. haha

    71. Jeg er 19 år og jomfru. Føler meg som den eneste… prøver å unngå å snakke om det. Føler meg helt unormal liksom.
      Men det er et valg jeg har tatt selv. Jeg har hatt noen kortvarige forhold, men er glad jeg ikke gikk lengre med dem. De var drittsekker, playere osv.. har mange venner med lignende erfaringer, og de valgte å dra ut på byn for å finne seg en og få det unnagjort. Det er ikke noe galt med det, men jeg følte at det ikke var riktig for meg. Selvfølgelig er det smigrende å bli sjekket opp på byn, men jeg føler at gutten må gjøre noe mer for å fortjene meg. Han må jobbe for det.
      Nå har jeg gått inn i et nytt forhold, og jeg tror han her er den riktige. Han har også ventet lenge for å finne den riktige. Jeg er glad for det, men samtidig føler jeg at jeg er så sent ute i forhold til andre. Kjenner folk som var 13 år første gang.. men på den tiden var jeg full av kviser, dårlig selvtillit og tenkte på alt annet enn gutter.

    72. Jeg har det sykeste crushet på en gutt. Husker ikke sist jeg syntes noen var så digg. Eneste problemet er at jeg går i 2. Klasse og han går i 1. Klasse, vennene mine syntes det er veldig morsomt….

    73. jeg har vert hodestupsforelsket i en gutt i over fem år – enda har jeg ikke sagt et eneste ord til han

    74. Morfaren min er voldtektsmann og jeg får aldri være med han alene. Hvis han kommer på døra når mor og far ikke er hjemme må vi låse alle dører og vente til han går.

    75. Min største hemmelighet er at jeg ble voldtatt av min daværende kjæreste når jeg får 14. Han voldtok meg, mishandlet meg og prøvde å drepe meg flere ganger i en periode på 2 år. Jeg er nå 17år og har flyttet fra venner og har ingen kontakt med noen fra mitt gamle hjemsted. Jeg har alvorlig depresjon, angst og PTSD. Føler folk tror jeg er gæren siden jeg er redd for mennesker og da spesielt menn og gutter jeg ikke kjenner. Jeg skammer meg hver eneste dag for at jeg ikke klarte å stoppe det og lever fortsatt med en drapstrussel, så om jeg møter på han eller hans familie lever jeg ikke lenger. Blir gal av å være alene og jeg går heller ikke på skole på grunn av diagnosene mine, har startet på videregående 2 ganger og ikke klart å fullføre noen av gangene. Har vært innlagt på psykiatrisk avdeling og tør ikke si det til noen, fordi i dagens samfunn er man klin gæren om man har vært innlagt. Jeg er livredd for å dø, men jeg er også livredd for å leve..

    76. Min største hemmelighet er at jeg ble voldtatt av min daværende kjæreste når jeg var 14. Han voldtok meg, mishandlet meg og prøvde å drepe meg flere ganger i en periode på 2 år. Jeg er nå 17år og har flyttet fra venner og har ingen kontakt med noen fra mitt gamle hjemsted. Jeg har alvorlig depresjon, angst og PTSD. Føler folk tror jeg er gæren siden jeg er redd for mennesker og da spesielt menn og gutter jeg ikke kjenner. Jeg skammer meg hver eneste dag for at jeg ikke klarte å stoppe det og lever fortsatt med en drapstrussel, så om jeg møter på han eller hans familie lever jeg ikke lenger. Blir gal av å være alene og jeg går heller ikke på skole på grunn av diagnosene mine, har startet på videregående 2 ganger og ikke klart å fullføre noen av gangene. Har vært innlagt på psykiatrisk avdeling og tør ikke si det til noen, fordi i dagens samfunn er man klin gæren om man har vært innlagt. Jeg er livredd for å dø, men jeg er også livredd for å leve..

    77. Jeg havde sex med en af mine bedste venner. Jeg troede vi kunne glemme det, men jeg betød åbenbart ikke nok. Jeg var bare et hul, nu har vi været sammen, så er jeg ligemeget. Vi snakker ikke sammen længere. Jeg savner ham rigtig meget.

    78. Jeg er bange for at jeg ikke kan klare gymnasiet (skole). Jeg går på 2. år, og det gør mig stresset og jeg er dårlig til det. Glæder mig til det er slut.

    79. Min aller beste venn, har fått seg kjæreste. Hun har glemt meg helt! Hun bryr seg bare om og være med han og har ødelagt vennskapet vårt. Jeg er kjempesint, har ikke noen andre venner som hun. Er mye alene nå, har skolevenner med det er ikke det samme som de vennene som er din soulmate…Skjønner ikke hvordan hun kan svikte meg på den måten. Jeg har det vondt men hun bryr seg ikke om meg lenger…Vet ikke hva jeg skal gjøre annet en og grave meg ned i dyna.

    80. Jeg blir konstant såret av “venninne” mine. De er så slemme og så høye på seg selv og jeg vet at de bare bryr seg om seg selv. Jeg har X venninner i gjengen og hver og hver og jeg var en sterk grunn til å hate alle av de. Den eneste grunnen til at jeg er med de er fordi jeg ikke vil være alene. Egentlig synes jeg de er noen drittkjerringer som fortjener hverandre.

    81. Jeg har ett sterkt ønske om å begynne med fotball igjen men jeg tørr ikke pga en gutt som jeg liker/ikke liker (komplisert) sa til meg for mange år siden at jeg ikke er god i fotball. Og det irriterer meg siden jeg vet at jeg selv kunne blitt veldig god men den ene lille kommentaren holder meg tilbake og tanken på at jeg ikke klarer det pga det dreper meg.

    82. Jeg har mega crush på en type, og har hatt det i to år nå. Han var litt på en stund, men så dabbet det av. Bestemte meg for å gå videre siden han ikke virket interestert lenger. Nå holder jeg på med bestevennen hans, men etter vi startet med det har han begynt å vise interesse igjen. Vet ikke hva jeg skal gjøre, for jeg liker begge to vedlig godt:/

    83. jeg har slitt med depresjoner siden 3 klasse, går nå i 10ende, det er ingen untatt psykolgen min som vet noe og jeg har ikke fortalt noen at grunnen til spiseforrstyrelsen min, angsten, depresjonen og selvmordstankene er at jeg sitter med så mange vonde minner fra mobbing. det er så vondt at jeg ikke har noen jeg kan fortelle at jeg hat blitt mobba

    84. jeg er på et punkt i livet hvor jeg bare føler at ingenting funker. Alle vennene mine finner seg nye og bedre, på skolen går det ikke særlig bra, jeg krangler mye med familien min og på toppen av det hele så hater jeg meg selv… Jeg hadde anorexia på barneskolen, men det klarte jeg heldighvis å snu, men nå er jeg bare blitt feit. Jeg prøver å trene i bland men jeg finner ikke motivasjon selv om jeg hater kroppen min. Jeg tvinger meg selv på trening selv om jeg ikke kan fordra det,skal det være sånn?
      Jeg har heller ikke respekt for kroppen min. Jeg føler meg brukt. Gutten jeg har hatt samleie med liker meg ikke for noe mer en kroppen min, men jeg liker han. Jeg prøver å avlsutte det “forholdet” vi har for jeg vill ikke få mer følelser for han å ha sex med han når han ligger med meg uten følelser mens jeg ligger med han å har følelser, men det er så vanskelig! jeg klarer ikke å si nei til han.

    85. jeg sliter meg kutting, men har klart å ikke kutte meg på omtrent to måneder-så jeg er superstolt! dette er det absolutt ingen som vet, men for noen uker siden var jeg på sesjon del 2. da måtte jeg svare helt ærlig på om jeg har skadet meg selv med vilje, og da måtte jeg krysse av på ja. sesjonslegen spurte meg selvfølgelig om dette, noe som var svært ubehagelig ettersom jeg aldri har fortalt det til noen tidligere. han er den eneste som vet dette om meg. legen spurte om jeg har snakket med noen om dette, noe jeg ikke har, og anbefalte meg det veldig sterkt. han mente at jeg pga. selvskadingen ikke burde være i tjeneste og jeg fikk et skriv der det stod at jeg ikke innkalles grunnet helsetilstand. dette skapte en ganske vanselig situasjon for meg ettersom jeg måtte vise dette til mamma hjemme, venner òg for øvrig, men jeg valgte å heller fortelle en hvit løgn i stedet for å si den riktige grunnen.
      for øyeblikket holder jeg også på med en gutt, og jeg vet at det ikke er så altfor lenge til vi kommer til å ha sex. dette gruer jeg meg litt til ettersom jeg ikke har lyst til at han skal se arrene mine fordi jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å snakke om det. det er veldig vanskelig. jeg vet at han ikke kommer til å se ned på meg elns, så jeg er egentlig litt usikker på hvorfor jeg syns at det skal være så vanskelig, men samtidig vet jeg jo veldig godt hvorfor. dette er bare veldig vanskelig for meg. jeg har alltid tenkt at dette er en hemmelighet jeg kommer til å gå til graven med, men det ser ikke ut som om det kommer til å skje (legen vet det jo uansett..)

    86. “Alle liker Guro”, “Guro har du egentlig noen problemer?”, “Du har ingenting å gråte over sammenlignet med meg”, “Vi skjønner at livet ditt er perfekt Guro, men må du gni det inn? herregud, tenk på vennene dine”, “Når er sist gang du gråt, tre år siden?”, “Gutta liker deg bare på grunn av rompa di”, “Er DU lei deg?”, “ingen liker meg, men alle ELSKER deg”, “Du må slutte å være så glad, du sårer venninnene dine som ikke har det så bra som deg”, “rart at du ble invitert da, og ikke jeg. Du er jo så jævla perfekt”, “Bombe at du ble årets 10-klassing da, kos deg med prisen. Jævla perfekt faen”
      Detter er kommentarer jeg har fått av mine beste venner gjennom hele ungdomsskolen og på vgs nå. Høres veldig ego ut når jeg sier at dette er et problem for meg, men jeg klarer ikke høre på når folk skal si sånt. Jeg holder selvfølgelig dette hemmelig for vennene mine, for jeg vet at de aldri i livet ville forstått at jeg blir helt syk i hodet av det de sier til meg. Hvorfor skulle Guro i det hele tatt hatt et problem i livet, hun er jo likt av alle! hadde de nok tenkt hvis jeg sa at jeg skulle fortelle dem om noe som rett of slett ødela gleden i livet mitt. Jeg har hatt flere sammenbrudd, som regel mens jeg er med venninnene mine, fordi jeg ikke takler å høre på det de sier om meg. De spør meg hvorfor jeg får sammenbrudd og jeg svarer bare at det ligger i familien, men jeg vet jo godt at det er mine egene venner som ødelegger meg.
      Dette gjelder bare venninner. Det er jenter som er de spydige trolla her i verden. Gutta er bare greie, og dette har gjordt til at jeg er mye mere med guttene enn jeg er med jentene i gjengen vår. Noe som ikke akkurat gjør kommentarene dems noe koseligere: “Hvor er Guro egentlig? Hu er helt sikker med guttene, jævla kjærring”, “Hu velger alltid guttene over oss”, “Guro elsker oppmerksomhet”, “Herregud for en dilter, guttene vil ikke at hu skal være med de” (Jeg vet godt at guttene ikke har et eneste problem med at jeg er med de) Disse kommentarene er daglige, og konstante. De tenker ikke over at det de sier går inn på meg, eller at det de sier i det hele tatt er slemt. De er vant med så si sånt til meg, og det har de vært i mange år.
      Jeg kommer aldri til å fortelle noen av dem om dette, de ville aldri forstått meg.

    87. Jeg vet at jeg er pen, men jeg føler veldig mange ser det faktum at jeg har rødt hår, før de ser resten av meg. Ingen vil jo ha en kjæreste eller et barn med rødt hår, liksom?

    88. Jeg er redd for at jeg har altfor høye krav til hvordan en gutt skal være. Har vært halvforelsket en stund nå, men tør ikke helt å slippe meg løs, fordi jeg kan “finne noe bedre”.

    89. Først og fremst; jeg er 16.
      -Jeg mistet jomfrudommen min i solarium med områdets største rundbrenner.
      – Jeg har brukt over et år av livet mitt på å være “hemmelig” forelsket i en fyr jeg aldri har møtt. Vi snakket mye sammen i en periode, så stoppet vi bare. Gråt megselv til søvn i et halvt år på rad. Klarte ikke komme over ham, han var den eneste, han var livet mitt, fremtiden min, han var alt. og vi hadde andri møttes. Hvor idiotisk?
      – Jeg har følelser for fyren jeg ligger med for tiden, han har ikke følelser for meg, og vet heller ikke at jeg har det for han.
      – Over halvparten av snappene jeg sender er lettkledde (Ja jeg skammes, ingen som vet det, utenom de som får de)
      – Jeg kuttet megselv en kveld jeg sto i bikini foran speilet. Var det eneste som fikk tårene til å stoppe.
      -Min største frykt er vann. Sydenferier går greit, men svømming på skolen gjør meg kvalm.
      – Jeg har ødelagt flere forhold.
      – Jeg rømte hjemmefra, 4 timer, bare for å ha sex med en fyr. Ville ikke, var tydeligvis lett å overtale på den tiden.
      – Når jeg har det vond, liker jeg å ødelegge for meg selv, gjøre vondt værre.
      Har nok noen fler, kommer ikke på så mange:)

    90. Jeg har en kjempeteit hemmelighet. Det er at jeg er sykt stor fan av Star Wars. Det var kult å være den eneste jenta i klassen som var fan på barneskolen, men nå, 10 år senere, er det ikke like sosialt akkseptert. Jeg kunne bare vert åpen om det selvfølgelig, og det hadde ikke vert noen big deal, men det er ekstremt, så da velger jeg å holde helt kjeft.
      Men forrige helg hadde vi Star Wars marathon på båten, og gutta digga det, og jeg ble avslørt. Jeg ble sykt rød i trynet, og de mobba meg litt da. Men når det var ute, så kom jeg med nerde- fakta til hver scene og de holdt på å le seg ihjel. Gutter er så chille å henge med i forhold til jenter!
      Det er utrolig trist å lese om alle de som ikke er fornøyd med seg selv, som hater seg selv og aldri føler seg gode nok. Mye på grunn av at man bekymrer seg for hva andre tenker, og hva andre får til bedre. Det er bare å drite i å rakke ned på seg selv hele tiden. Hvis man har negative tanker om seg selv, hvordan skal man klare å være en god venn, kolega eller kjæreste? Da blir det falskt, og du blir enda mer ensom. Man må leve for seg selv også, og ikke streve etter å “passe inn” i samfunnets mal.
      Drit bra blogg foresten Kristine! Elsker når du åpner deg i innleggene dine. Bare stå på videre, så er jeg sikker på du kommer til å leve drømmene dine.

    91. jeg er 14 og har aldri kysset noen ordetnlig. Er sinnsykt treg på å forelske meg og vet ikke om jeg noen gang har vert det. Vet det ikke er noe big deal i forhold til alt annet her, men jeg er redd for å være alene for alltid.

    92. jeg går på helse -og oppvekst, og hele familien min forestiller seg at jeg skal bli sykepleier, eller noe annet stort. men det jeg egentlig vil bli er modell eller makeup artist!
      jeg tørr ikke å si det til mamma eller pappa for de forventer noe mer normalt og “bedre”.

    93. Min største hemmelighet er at jeg har drevet med selvskading siden jeg var 14. Jeg er 19 nå. På ungdomsskolen var det en venninne som la merke til kuttene, men jeg sa at det var bikkja som hadde klort meg… Ville du trodd på det dersom en hadde fortalt deg at bikkja hadde klort deg oppover armen? Hadde du ikke i det minste blitt litt mistenksom? Det gjorde egentlig veldig vondt at hun ikke brydde seg noe mer om det, men jeg turte jo heller ikke å si noe.
      På videregående fikk jeg nye venner, og en venninne lagde fake kuttskader ved hjelp av sminke som hun viste til alle sammen og kødda med at hun var “emo”. For meg gjorde det utrolig vondt at hun kunne tulle med noe sånt, og dessverre forsvant mye av respekten min for henne da. Men hvordan skulle hun vite at jeg slet med det på ordentlig? Jeg turte jo aldri å åpne meg for noen.
      Da jeg gikk siste året på videregående var det en annen venninne av meg som gikk sammen med meg hjem fra skolen. Hun er den eneste i hele verden som noen gang har fått vite sannheten. Da vi var helt alene og ingen andre var i nærheten fortalte hun meg at hun hadde sett at jeg hadde flere kutt på armen og hun fortalte meg at hun var der for meg hvis jeg trengte henne. Hun spurte hvorfor jeg gjorde det, men sa også at jeg ikke trengte å svare – noe jeg heller ikke gjorde ettersom å svare på “hvorfor skader du deg selv?” er et utrolig vanskelig spørsmål å svare på. Men det betydde veldig mye for meg det hun sa til meg og at hun ikke stilte masse spørsmål, men bare fortalte at hun er der for meg. Dessverre har jeg mistet fullstendig kontakten med henne nå som vi har sluttet på videregående og jeg har ingen lengre.

    94. Jeg er 00, og i min nærmeste vennegjeng er vi fire gutter og fire jenter. 3 av guttene og 2 av jentene er 97, en jente som er 98 og en gutt som er 99. Og jeg gruer meg kjempe mye til høsten når alle skal flytte vekk for jeg har ingen andre. I tillegg er den ene gutten som skal flytte til høsten en jeg har holdt på med en stund…

    95. gikk ut av grunnskulen med 5.2 i snitt, og der skulen sto i øverste prioritert saman med fotball, ski og trening. etter eg flytta på hybel har ting egentlig berre gått nedover. er slutta å bry meg om skulen, og føler eg mistar kontakten med vennane mine frå heimplassen min… føler ikkje dei er interesserte i å ta kontakten med meg heller. aldri følt meg verre, spesielt kroppsmessig. når eg ser dei andre klassevenninnene mine blir eg sjalu, for dei har perfekte kroppar alle saman. veit eigentleg ikkje kva eg skal gjere, føler egentlig alt raknar, og eg er ikkje halvferdig med vg1 eingong.

    96. Hemmeligheten min er at jeg har skrevet i nesten en time, men slettet det, fordi jeg selv føler jeg ikke fortjener å “ikke ha det bra” når problemene mine utenfra ikke er noenting i forhold til alle andres. Alt er så fint rundt meg, jeg har så mange som er glad i meg og er passe fornøyd med meg selv. Glad og positiv er jeg også.
      Men problemene mine er mentale. De er ikke synlige, men på mange måter verre enn fysiske problemer. Jeg har det ubehagelig uten at noe er galt. Jeg klarer ikke gjøre noenting, “prøver ikke engang”, og kommer ganske sikkert til å få verste karakterer i klassen bare fordi jeg ikke prøver. Jeg har ting jeg virkelig liker å gjøre, men ikke engang det klarer jeg å komme igang med. Tørr ikke gjøre noe. Sover bort dagene. Orker ikke være med venner. Er kjemperedd for russetiden. Og å møte nye folk. Og fremtiden i det hele tatt. Uten noe grunn.
      Og sånn (at jeg ikke klarer å prøve engang) har jeg hatt det så lenge jeg kan huske.
      Familie, venner og lærere gir meg nye sjanser om og om igjen. Men jeg tar dem ikke. Jeg kan love at jeg PRØVER Å PRØVE! Ingen forstår det, og helt ærlig gjør ikke jeg det heller. Jeg er en sånn person som har fått alt men antageligvis kommer til å ende uten noe. Ingen tar det seriøst, fordi bare jeg prøver litt så går det bra. Jeg har alltid mulighet til å gjøre det. Men en dag er det ikke det, og snart er jeg ferdig med VGS. Klassekamerater og venner sier at hadde de vært meg, så hadde de vært best i alt, fordi “(jeg) er sånn som klarer alt hvis (jeg) prøver”. MEN DET HJELPER IKKE OM JEG IKKE KLARER Å PRØVE.
      Det virker så egoistisk og utakknemlig, men jeg er seriøs, og jeg vil gjøre ting, men jeg klarer ikke. Jeg aner ikke om noen kommer til å forstå det jeg skrev nå, men om noen kjenner seg igjen eller kjenner til en diagnose jeg muligens har, si ifra her i kommentarfeltet vær så snill. Jeg begynner å bli bekymret

    97. Leste nå kommentaren min og må si at det ikke er helt riktig; det er sant at jeg er fornøyd med meg selv, men det spørs. Noen dager kan selvtilliten min være kjempe lav.

    98. Min hemmelighet:
      Jeg er en lykkelig jente men det har jeg ikke alltid vært. Jeg har ikke alltid hatt det så godt, alle har sine perioder men min var hele ungdom skolen. Hvor jeg ble mobbet av min egen bestevennine, ble glemt av “vennene” mine og lærere sa at jeg var problemmet. Jeg hatet meg selv mer enn noen andre, jeg skadet meg selv på flere måter som man kan se på kroppen min idag. Det er snart 5 år siden, jeg prøvde å ta livet mitt for første gang. Jeg fikk høre gang på gang at jeg var problemet, at hvis noe skulle fikses så var det meg. Ingen trodde på meg og til slutt bestemte jeg meg for at det var det beste. Men nå er jeg så takknemlig for at ting ikke gikk som jeg ønsket. Jeg begynte på en ny skole, fikk nye venner, en kjæreste, gode karakterer og et nytt familiemedlem. Så jeg vil dele min hemmelighet hvis det kan hjelpe andre som har vært i samme situasjon. Jeg har overraskende kontakt med “eks” bestevennen min, så alt blir bedre hvis man lar det bli bedre. Jeg har fortsatt noen problemmer med selvbildet mitt og selvfølgelig dårlige dager hvor sengen er min bestevenn. Men alt blir bedre, klisje å si det men det er sant. Jeg har arr, merker og prøvd å ta mitt eget liv tre ganger. Stol på meg og tro meg, ting fikser seg uansett hvor vanskelig det virker.

    99. jeg krymper, høyden min minsker seg årlig, i 2013 var jeg 171 og nå i 2015 er jeg 169. Legen min sier at det kan være alvorlig for skjellete mitt og kan bli lam eller sengeliggende som 30 åring. Jeg tar tabelleter mot at jeg ikke skal krympe. Det er ille altså, har ikke sagt dette til noen utenom mamma og pappa. De støtter meg fult ut

    100. Vet ikke helt om det er en hemmelighet men….
      Jeg har en, flere venner rundt meg som jeg vet sliter med seg selv og selvtilliten sin. De fleste er veldig sjenerte og redde for hva folk syntes om dem. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe dem på en slags måte, men aner ikke hvordan. Det er jo et så utrolig vanskelig tema. Hvordan kan man hjelpe noen med å komme ut av komfortsonen, angsten, få noen til å se positivt på sitt eget selvbilde? Alle de er sykt pene og morsomme, men jeg merker jo at de er usikre på seg selv! Jeg skulle ønske de kunne innse hvor fantastiske mennesker de er!

    101. Jeg savner bestevenninnen min. Skikkelig. Vi gikk i samme klasse hele grunnskolen, men ble splittet på videregående. Det gjør veldig vondt at hun har funnet seg andre venner og glemt meg helt.

    102. På denne dagen for 1 år siden lå jeg hjemme i sengen min og gråt, jeg hadde gitt opp livet. Livsgnisten var vekk, lyset i enden av tunellen var blitt mørkt, berg- og dalbanen hadde nådd bunden, bestevennen min var vekk og skolen hadde jeg gitt opp. Jeg hadde faila på livet. For med min forskrudde tankegang om hvordan jeg skulle klare å leve det perfekte liv gravde jeg meg selv dypere og dypere ned. Så bak smilet og fasaden jeg satte opp som en vegg foran meg for å skjule til alle at jeg hadde hadde gitt opp og ikke mestra det mest grunnleggende her i livet, droppet jeg ut av skolen og ble liggende i sengen. Bare det å gå på do ble en indre kamp. Alt ble en kamp, det ble rett og slett en kamp om livet.
      6 måneder etter jeg oppsøkte hjelp begynte lyset i enden av tunellen å komme frem igjen. For det har vært en lang vei. Med nedturer på nedturen, tårer og smerte for å komme seg tilbake til en levelig hverdag. Men jeg lever. Jeg lever for fader og det skal jeg gjøre i mange år til. Jeg trengte bare en ekstrem nedtur før oppturen kunne starte. Før livet virkelig kunne starte.
      Nå når jeg ser tilbake på det hele er jeg ekstremt stolt av meg selv. For i dag lever jeg det perfekte livet – på min måte.

    103. Jeg har en tvangslidelse, og INGEN vet om det. Jeg har det ganske bra no, men før skolen startet var det helt forferdelig. Jeg MÅTTE vaske hendene mine HELE TIDEN. Jeg klarte ikke engang å ta på fjernkontrollen uten å vaske hendene etterpå… Jeg skammer meg over det, og jeg vet at jeg ikke trenger å vaske hendene så ofte som jeg gjør, men hjelper det meg til å slutte? Nei. Det eneste som gjorde at jeg klarte å bli bedre var at hendene mine ble så utrolig tørre, og jeg synes det var så vanskelig å skjule… Jeg skjønner virkelig ikke at ingen har lagt merke til det… Klart, jeg gjør det så diskre som mulig, men jeg går ko faktisk inn på badet nesten hele tiden, så folk må vel synes det er litt rart? Egentlig kunne jeg ønske noen la merke til det… Jeg vet at jeg egentlg trenger hjelp, men jeg tør ikke å si det til noen. No for tiden går det litt opp og ned egentlig, men jeg vasker fortsatt hendene mye mer enn jeg burde, og kommer alltid til å ha dette problemet. Det verste er at jeg ikke aner hvor det kom fra, eller når det kom… Jeg kunne bare ønske det aldri gjorde det…

    104. This summer I met a guy whom was 10 years older than me. He was engaged and his fiancée was pregnant with his child. We ended up sleeping together and he broke of the engagement and now he wants us to get married and raise the child ourself, but I’m freaking out I’m only 18 and have my whole life ahead of me but I don’t want to loose him. I don’t know what to do.

    105. Jeg hadde en veldig god venninne. Vi var bestevenner og gjorde absolutt ALT sammen. Et veldig nært familiemedlem av henne døde i fjor, og jeg var dær for henne gjennom alt. Jeg satt og trøstet henne og hjelpet henne komme vidre i livet og jeg motiverte henne til å komme seg ut av huset og på skolen. I år fikk hun kjæreste. Det gikk greit i starten, men i sommer så bare glemte hun meg. Hun er fortsatt i lag med meg på skolen, men jeg er aldri prioritert og det virker ikke som om hun kan gjøre noe annet enn å være med han. Når vi først er i lag er det siden han er på trening, og hun må dra etter 1 time for å være med han igjen. Jeg har begynt å få flere venner, men hun blir nesten sur på meg når jeg er med andre enn henne. Vi har vært igjennom så mye, og jeg elsker henne fortsatt såå mye, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre :((

    106. Jente, 13 år
      Jeg har så mange hemmeligheter at jeg ikkje veit kor jeg skal begynne:
      For ein stund siden sa ein gutt til meg at han var kjempeforelsket i meg, nesten meir enn kjæresten og vi chattet sammen kvar eineste dag. Jeg var forelsket i han fra første gang jeg så han og han lurte meg. I 2 månder chattet vi i fleire timer til dagen der vi sa til kvarandre at vi elsket kvarandre og han valgte klærne jeg skulle gå i og var så søt og snill. Etter to månder sa han at bestevennen hadde sagt han måtte gjer det og rekner med at lo nokså godt av meg. Tror også han fortalte to jenter i klassen min, men han lovet at han ikkje skulle fortelle. Jeg sa mye stygt til han og jeg veit han er veldig usikker på seg selv og har veldig dårlig selvtillit.
      Jeg er enda forelsket i denne gutten, men prøver å late som at jeg hater han.
      Jeg har/har hatt udiagnosert anoreksia men har lagt på meg 5 kilo meir enn jeg tok av og får ikkje til å bli kvitt dei igjen.
      Jeg spyr daglig og hater meg selv.
      Daglig tenker jeg på hvordan det ville vært å ta selvmord og jeg tenker at det er feigt og at jeg heller skal sulte i hjel.
      Sansynligvis ender jeg opp som stripper og shopplifter, fordi jeg driter i skolen
      Jeg er desperat etter oppmerksomhet og ville gjort hva som helst for at folk skal se på meg.
      Gutter som er noen år eldre enn meg har lyst å ha sex med meg og jeg har lyst å ha sex med dem.
      Moren min er psykisk sjuk.
      Jeg kjeder meg døgnet rundt og uansett hva jeg gjør slutter jeg ikkje å kjede meg. Derfor har jeg ofte lyst å ta selvmord.
      Alle vennene mine dicha meg på 1 år og vennene mine nå er så teite og vi har ingenting til felles. Jeg blir skikkelig utestengt av dei andre i klassen min, men vennene mine nå forguder meg og jeg er meir sjef over dem enn venn.
      Alle baksnakker meg og kaller meg hore og bimbo.
      Jeg tror faren min er utro og han er sjeldent hjemme meir.

    107. jeg tror jeg liker en gutt i en parallell klasse. snakker med han hver dag men vet ikke om han liker meg også.. er redd for å bli avvist fordi når jeg har likt noen før og de har gitt inntrykk for at de liker meg også så bare vender de meg ryggen med en gang

    108. Eg har verdas beste kompiss, som er heilt fantastisk og står meg såå nær. Me heng saman kvar einaste dag, men han er homofil. Vi bor sammen i Oslo, og har det fantastisk gøy sammen. Desverre har det seg slik at eg har fått følelsar for han, og det sårar så forferdelig at han aldri vil føle det samme for meg..

    109. jeg kysset med en gutt i klassen min når jeg var full/brisen og siden det har jeg lagt mye merke til han. noe jeg aldri gjorde før. synes egt ikke han er kjekk og sånn, men det er noe med han og jeg hater det! greier liksom ikke slutte å legge merke til han. uansett er han den typen som har mange jentevenner (virker det som hvertfall) noe som gjør at jeg hadde følt meg teit om det skulle blitt noe mellom oss, hadde følt at jeg bare var nok en jente han har hooket med om du skjønner. tror egt at jeg liker han, men vil virkelig ikke like han. Tror han også legger merke til meg på samme måte som jeg gjør med han. det virker hvertfall sånn noen ganger. greia er at jeg snakker ikke med noen av venninnene mine om det o, fordi jeg ikke vil at de skal tro at bare fordi vi kyssa en gang så liker jeg han. Uansett så vil jeg virkelig ikke like han. tror det er en dårlig egenskap med meg, at jeg fort får følelser for folk, noe jeg virkelig ikke liker! Åh det var godt å få det ut! Fra nå av skal jeg prøve å være venn med han sånn at det blir lettere å ikke like han. føler meg mye bedre nå som jeg har fått det ut ass. haha uff jeg er så spesiell

    110. Jeg ble seksuelt misbrukt av søskenbarnet mitt når jeg gikk i rundt 1. klasse. Han døde da jeg gikk i 3.klasse som 17 åring!

    111. Min største hemlighet/ Livet mitt!
      Født og oppvokst på en solfylt plass langs kysten. Var vel som barn flest, hadde det lille ekstra valpefettet som på et magisk vis skulle forsvinne av seg selv. Ble fysisk og psykisk mobbet gjennom 10år. Hver eneste dag ble jeg overlempet og fikk banket inn bokstaveligtalt hvor verdiløs og ubrukelig jeg var. Hvor stygg og feit og udugelig jeg var. Det var det de fokuserte på. Jeg ble låst inne på do, banket og misbrukt. Forsøkt druknet, og truet på livet, og til slutt måtte vi flytte. For skolen tok ikke grep og jeg i en alder av 10 år prøvde å ta mitt eget liv.
      Vi flyttet 13 timer unna, så langt unna som vi kunne komme. Det som møtte oss var ikke lengre solfylte dager med sjø og fjære. Men skog, masse skog og snø.
      Ny start med blanke ark ble jeg fortalt. En spent å usikker tiåring møtte opp på skolen med pappa etter sommerferien. Men vi kunne ikke ha tatt mer feil.
      Mobbingen fortsatte, men i en alvorlig retning. Jeg ble gruppevoldtatt og misbrukt over lang tid. Og nok en gang var dette en skole som ikke reagerte. Som bare skøyv det under teppet, som om det var gårsdagens støv.
      Jeg var ikke lengre en ungdom med store drømmer og håp. Jeg var alt annet enn det.
      På vidregående så ble ting lettere. Jeg ble bare en av mange i mengden og jeg fikk være usynlig. Men da den dagen jeg skulle på fest for første gang kom, da gikk det galt. Så fryktelig galt. Jeg ble påspandert drinker som jeg pent takket nei til, da jeg er oppdratt etter beste evne om at man aldri skal ta i mot drikke av andre. Jeg koste meg med de 3 ciderne jeg hadde med meg i veska, prøvde å være litt sosial og danset. Etter en tur på do er det meste ganske vagt i minnet. Drikken min hadde blitt tuklet med, noe jeg aldri ha kunne forutsett. Jeg ble først sendt rundt på rundgang for alle guttene som hadde behov for å få “tømt seg”. For deretter og bli barbert av håret og kuttet i ansiktet av alle jentene som mente jeg fortjente det. Deretter ble jeg brukt som luftballong. Fra taket på en studentblokk, ble jeg kastet utfor. Det neste som skjedde var at jeg våknet opp på intentiv avdeling med 112 brudd i kroppen, deriblant rygg, ribbein, bekken, begge beina, nakke og hodeskader, punktert lunge, indre blødninger, store revninger og brannsår i underlivet.
      Det stikker så sårt bare jeg skriver om det. For det sitter så friskt i minnet. som om det var i går.
      Nå sitter jeg her idag i sykehus sengen min, innlagt på lukket/akuttpsykiatrisk avdeling. Etter å ha gjort mitt 8’ende selvmordsforsøk. Jeg har angst for alt som puster å går. Jeg er innestengt i mitt eget hjem. Jeg lever i et fengsel, meg selv. Kampen om å leve blir svakere og svakere. Jeg vil så gjerne leve, jeg vil så gjerne ha tilbake alt som ble tatt i fra meg. Alle mulighetene, alt jeg kunne ha oppnådd. Jeg føler meg snytt for et fullverdig liv.
      I mitt 19’ende år her i livet, så lurer jeg enda på hvorfor? Hvorfor meg?

    112. Jeg er 20 år, har aldri kysset noen eller hatt kjæreste.
      Jeg har aldri trodd jeg kom til å finne noen som vil elske meg, og hvert fall ikke at det er noen i vennegjengen.
      Så ble jeg enda bedre kjent med en bekjent av meg, og vi fant ut at vi begynte å utvikle følelser for hverandre. Det holder vi hemmelig for de andre, fordi han er 36 år. I tillegg så har han tre barn på 8, 9 og 15 – for meg betyr ikke dette noe, for jeg elsker barn. Og han har heller ikke uttrykt at dette er noe problem. Det er bare tre personer som vet om oss, fordi vi vil ikke ha noen problemer, verken i vennegjengen, hos foreldrene våre eller hos andre.
      Vi er begge Jehovas Vitner, og for oss betyr dette at vi ikke kommer til å bli kjærester før vi er mer sikker på hverandre, og at vi mest sannsynlig kommer til å gifte oss. Vi har bare visst om hverandres følelser i 1,5 måneder ? og siden det er 16 år mellom oss, har vi fått veiledning om at vi bør vente to år før vi går videre. Det er det vanskeligste med hele. Jeg elsker han allerede, jeg vet at jeg vil dele resten av livet mitt med han. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan vise resten av verden hvor glad jeg er i han!
      (Er det forresten noen som lurer på noe angående det å være Jehovas vitne, bare send meg en mail – [email protected] – ingen spørsmål er for dumme, jeg besvarer dem gjerne!)

    113. Jeg og Lucas har vært venner så lenge jeg kan huske. Han bor rett nedenfor huset mitt og vi har alltid vært mye ilag helt siden jeg var liten; Vi gikk i samme barnehage, klasse og var med hverandre hver dag. Han er den jeg ser på som min nærmeste guttevenn, og setter veldig pris på han. På barneskolen så var han forelsket i meg, jeg likte jo han også veldig godt, men det ble liksom aldri mer enn bare gode venner. Nå går vi begge i 10klasse, og han er fortsatt en ekstremt god venn. Problemet er da altså at jeg tror jeg begynner å falle for han…. Jeg blir sjalu om han snakker med andre jenter, siden jeg føler han er “min”, siden vi er så gode venner. Verken han eller jeg er den typen til å snakke om følelser, så jeg har null sjanse til å si han hva jeg føler. Jeg hadde ikke klart å sagt det, han hadde sikkert bare blitt klein, og forholdet vårt hadde blitt anspent og annerledes. Jeg aner ikke hva han føler, men jeg føler på en måte at han liker meg også?.. ÅÅÅrrr, what to do? Plis ikke si “bare si det rett ut, snakk med han osv.” for det kan jeg faktisk ikke gjøre, blir bare unaturlig. Og det hadde nok kommet som lyn fra klar himmel for han, siden jeg er ganske god til å skjule følelser. hmmmmmm,fææææn

    114. Det er vel kanskje ikke så hemmelig for alle men de nærmeste vet det ikke, jeg har hatt spiseforstyrrelse men ble frisk, takket være at jeg begynte med styrketrening. nå planlegger jeg å stille i bikini fitness 2016/eller 2017, komme meg inn i militæret etter VGs og PT, deretter politi:)

    115. Noen ganger tenker jeg at bestevenninna min kun er med meg og venn med meg, siden hun er forelska i bestevennen min

    116. Jeg skal mest sannsynlig gjennomgå en operasjon for å fjerne deler av den ene indre kjønnsleppene min fordi den er unormalt lang og skaper mye bry både psykisk og fysisk. Jeg er SÅ lettet for at gynekologen så problemet mitt i stedet for å feie det under tteppet. Har vært så redd for at ingen skal forstå seg på plagene mine… 🙂

    117. Jeg har hatt en spiseforstyrrelse. Ingen visste det den gangen og ingen vet det nå heller. Jeg har lagt på meg og jeg spiser normalt igjen, men de negative tankene om kropp og kalorier og den dårlige samvittigheten etter et måltid blir jeg aldri kvitt.

    118. Mor mi døydde av kreft i haust. Etter nesten 3 år med å vere fulltids omsorgsperson, å bære alle bekymringar og å leve eit liv uten å slippe nokon inntil meg, svikta kroppen min meg fullstendig. Alle sjukdomsutbrudd verkar som å ha stått på vent fordi eg “ikkje kunne” bli sjuk eg óg. Har vore forkjøla fem veker i strekk.
      Det er fullstendig idiotisk av meg å tenkje slik, men eg kan ikkje noko for det. Då mamma blei sjuk bestemde eg meg kjappt for at ikkje fleire enn nødvendig skulle inn i dette smertehelvetet. Begge bestemødrene mine døydde også av kreft kun år før mamma.Den eine av dei var min beste venn i verda. Eg torer framleis ikkje å la nokon komme nærme meg. Det er ein gut eg likar svært godt og som eg snakkar med og smiler til kvar dag. Han veit ikkje at eg konstant går rundt med ei redsle for at han skal bli sjuk og døy om eg kjem for nær han.
      Alle eg er glad i døyr, og eg vil verkeleg ikkje dra han inn i dette smertehelvetet.

    119. Søsteren min døde for 1,5 år siden. Jeg skal flytte til våren (etter vg. 3) og jeg gruer meg skikkelig. Hva skal jeg si og hvordan. Eller sier man kanskje ikke at søstera er død? Jeg ser bare for meg at vi blir å snakke om familie og slikt. Når man blir kjent er det jo vanlige spørsmål liksom. Har du søsken? Hvor kommer du fra? osv. Jeg kan jo ikke lyve å si at jeg har 1 søster når jeg har 2.
      Jeg er så lei av å være hun det er så synd på, og vil gjerne ha en ny start. Jeg skal ikke legge skjul på at det er vanskelig. Jeg griner meg til søvn ukentlig liksom, men jeg vil ikke at folk skal behandle meg annerledes.

    120. Jeg hater bursdagen min. Det eneste den minner meg om er at det er færre og færre år igjen til jeg blir eldre enn storesøsteren min. Så langt har jeg feiret en bursdag etter at hun døde – det var helt forferdelig. Det er ingen som skjønner at jeg ikke liker bursdagen min heller, da jeg pleide å digge dem før.

    121. Jeg kommer ikke inn på medisinstudiet nå. Jeg er nesten sikker. Jeg trenger et snitt på ca. 58,2 for å komme inn der det er lavest snitt. Jeg tror jeg vil ha et snitt på ca. 57… Jeg har ofret alt og jobbet så hardt for dette. Jeg er så lei meg! Jeg skal prøve det jeg kan, men jeg ødela alt i fjor vår – skaden er uopprettelig.

    122. jeg spiller av forskjellige scenarioer/hendelser i hode mitt. ting som kan skje. ting jeg frykter kan skje. ingen forstår hva jeg mener. jeg forstår det ikke selv en gang. det hender jeg er redd for å forlate huset, redd for å være alene med folk eller i det hele tatt gjøre noe som helst. alt på grunn av en bestemt scenario/hendelse jeg har spilt om og om igjen i hodet på meg selv. tro det eller ei, det tapper mye energi og være redd for noe som ikke en gang er sikkert kan skje.

    123. Eg er drit forelska i en fyr, men han er ikkje intressert i det heile tatt. Ingen av venna mine veit det. Vis dei nevner han, sier eg alt eg ikkje liker ved han, slik at dei ikkje skal forstå det. Og han er dessuten forelska i nokon andre.

    124. Jeg har en kjæreste. Han er virkelig verdens beste og så grei mot meg og jeg vet jeg ville blitt knust hvis jeg så han med noen andre.. eneste problemet er at jeg vet ikke om jeg vil være sammen med han. Jeg har vært helt sykt forelsket i han helt siden jul i fjor. Vi holdt på i hele sommer, og nå i høst ble vi ilag. Eneste problemet er at jeg ikke forstår helt hva jeg føler. Noen dager er han den eneste jeg vil snakke med og være med, mens andre dager går han meg på nervene.. Jeg tror det bare er fordi vi har vært for mye ilag på skolen og på fritiden, men jeg klarer ikke å si nei til han når han spør om vi skal møtes. Og når jeg sier jeg ikke kan, føles det som jeg skuffer han og jeg blir redd han skal bli sint eller tror jeg bare kommer på unnskyldninger for å ikke være med han. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger fordi jeg elsker han virkelig og han er min og jeg vil ikke endre det, men samtidig føler jeg at det ikke er rett..

    125. Sommeren 14 ble jeg singel, etter å ha vært i et forhold på nesten 2 år. Jeg var sønderknust og hatet livet mitt, jeg spiste ikke eller noe. Det eneste jeg gjorde var å ligge i sengen å gråte. Faren min kom på rommet mitt med tårer i øynene og sa han ikke orket å se meg ha det vondt lenger. Han hadde ringt lege så jeg kunne komme videre til psykolog. Jeg orket ikke leve og så heller ingen grunn til å leve. Jeg fikk psykolog og psykologen min hjalp meg med problemene mine. Jeg fikk først diagnosen deprimert og at jeg hadde angst. Bare det var en stor nedgang. Eksen hadde ødelagt meg og gjort slik at jeg hadde fått selvmordstanker. Eksen var også utro tre ganger. Den ene gangen med min tremening. Jeg kommer aldri til å tilgi noen av de. Men så sitter jeg her 1 1/2 år etter med sommerfugler i magen og en ny kjæreste som jeg er stormforelsket i.
      Den nye kjæresten min vet om problemene mine fra det tidligere forholdet og jeg er glad han støtter meg og også sier han aldri vil være lik han. Jeg var redd jeg aldri ville bli forelsket igjen, og jeg hadde heller aldri sommeren 14 sett for meg at jeg skulle sitte her den dag i dag og digge livet!

    126. Jeg leste gjennom noen av hemmelighetene folk har kommentert i kommentarfeltet og følte at jeg kjente meg veldig igjen i det ”sorry for jævlig langt innlegg” skrev. Vet det høres merkelig ut, men skulle gjerne hatt noen å snakke med, så om du leser denne kommentaren kunne vi kanskje snakket sammen? …

    127. Jeg har kommet inn på et av verdens beste universiteter, men vil ikke si det til noen ettersom jeg er litt redd for da å måtte flytte (fra Norge til USA)..

    128. Setter altfor store krav til meg selv og blir liksom ufornøyd, uten at jeg selv vil det, om jeg får 5 på en prøve. Får også en god følelse om andre får dårligere karakter enn meg og skammer meg over at jeg føler det slik. Føler meg som en dårlig person. I tillegg er jeg deprimert og har ikke glede av noe

    129. Jeg og læreren min har vært i et forhold i snart 4 måneder. Jeg er 17 år og han er 31. Det er ingen andre enn meg og han som vet det. Dette er nesten som Ezra og Aria i PLL, så det gir meg den sykeste spenningen jeg noen gang har hatt i livet. Vet det er galt, men vi klarer ikke å gå fra hverandre.

    130. Jeg er fornøyd med meg selv, og føler jeg er over den usikre fasen. For meg hadde det aldri vært aktuelt med selvskading, jeg mener det skal mye til for å synke ned på det nivået og ingen bør gjøre det mot seg selv. Jeg savner personer med selvtillit og som er fornøyde med seg selv.

    131. Eg er ei jente, nylig fylt 16år gammal og mitt liv er “based on a lie”.
      Min aller største hemmeligheit er at eg har levd med ei maske sidan eg var rundt 6-7år gammal.
      Eg har berre spredt glede, smilt heile tida, visst masse energi, vore pliktoppfyllande og flink på skulen.
      Eg skulka aldri før. Eg grein veldig sjeldent og visste lite følelsar i offentlegheit.
      Istaden for å gå på skule, ville eg eigentleg ligge i senga mi, resten av livet.
      Fordi eg sliter med psykiske helse. Eg er paranoid, får kraftige smerter av angst og stress og ikkje minst så sliter eg ekstremt med sjølvkutting – sånn har eg levd sidan eg var lita og eg lever fortsatt med dette.
      Grunnen til heile denne sjukdommen eg har fått, skyldar fortida mi. Barndommen min.
      Korte stikkord som beskriv barndommen min:
      – Vold i heimen
      – Blitt voldtatt som 7åring
      – Mista ein nær person – som eg har skyldfølelse for
      – Nær døden opplevelse
      – Nesten opplevd at nokon i familien min kan bli drept
      – Følelsen av at foreldrene dine ikkje er glad i deg
      Kvar natt sovnar eg med ei tåre som renn ned på puta mi, kvar einaste natt.
      Dagane mine no er mykje verre enn dei var før. Eg ligg i 2+ timar kvar dag i bekmørkt rom, og synst synd i meg sjølv. Eg grin, tenker tilbake, gjerne skadar meg og så er transen over. Når transen er over, er eg heilt fin igjen og eg bestem meg for at eg er nødt til å ta meg sammen og at eg er teit.
      Eg har prøvd å tatt mitt eige liv fleire gongar. I år i oktober vart det veldig alvorleg. Abulansen måtte hente meg fordi ingen klarte å få meg til å skifte meining. Eg var bestemt på at eg ikkje klarte meir. Eg satt på kanten ved eit vatn, der vennene mine fann meg. Dei holdt rundt meg, dei grein, dei skreik, dei var redde. Det er noko av det verste eg har opplevd. Den natta i oktober 2015.
      Ein kompis holdt veldig rundt meg, grein som berre det og sa navnet mitt fleire gongar. “Du må gje slepp på meg, unnskyld”, sa eg og det knuste hjerte mitt å måtte seie sånt til folk som betyr alt for mykje for meg.
      Som sagt abulansen kom og eg blei sendt til lege osvosv.
      Det var ein fryktelig følelse av å overleve den kvelden. Eg var ikkje lei meg for kva eg hadde tenkt å gjere, eller fordi eg angra. Eg var lei meg fordi eg hadde latt foreldrene mine, og vennene oppleva noko så forferdelig. Det knuser virkelig heile hjerte mitt, at eg har latt noko sånt skje.
      Eg fekk mange terapi møter som eg skulle møte opp på. Men det hjalp desverre ikkje. Dagar etter første hendelsen, skjedde det ein ny episode og psykologar sendte forespørsel om å legge meg inn i Førde. Dei hadde ikkje plass til meg.
      No er ting nesten normalt igjen. Eg er fortsatt på terapi møter og maska mi er på igjen. Men det hjelp fortsatt ikkje.
      Eg har ikkje lyst å leve, fordi eg har ingen grunn lenger. Eg mista grunnen min i starten av det nye skuleåret og det grunnar at ting har blitt mykje verre for meg i år.
      Til jul har eg kun eit ønske. Eg ønsker meg ein grunn til å leve.

    132. Jeg dro på utveksling til USA og trodde det ville bli de 9 beste mndene i mitt liv. I løpet av de 4 første hadde jeg opplevd ekstrem depresjon og angst til det nivået at jeg merket fysiske symptomer. Jeg hatet å dra på skolen og gråt til foreldrene mine hver eneste helg. Så plutselig en dag i januar fikk jeg en god venn på internatet. Hele tilværelsen min forandret seg skikkelig. Det tidige var, hun også hadde trengt en god venn i løpet av de 4 månedene jeg hadde trengt det. Men vi hadde aldri hatt noe særlig kontakt før januar. Da vi først fikk kontakt hadde jeg det beste noensinne. Jeg fikk meg masse amerikanske venner, og nå når jeg er hjemme savner jeg skolen hele tiden. Bestevennen min er på andre siden av dammen! Det jeg ville si å være litt snill med den litt utstøtte kan være noe av det beste en kan gjøre. Da hun var såå snill mot meg, fikk det meg til å være 100% meg selv med henne og andre. Selv om jeg ikke trives nå, lever jeg på det at jeg får det fint igjen til slutt!

    133. Jeg har sosial angst. Jeg føler jeg mister absolutt alle vennene mine, og at alt hadde vært mye bedre for dem uten meg. Hvis jeg er en i folkemengde er det alltid jeg som blir glemt. Jeg klarer ikke nå opp til å snakke med folk. Løgntankene mine er helt forferdelig, og føler jeg ikke har noe å by på sosialt. Det er som hele mitt sosiale liv faller sammen. Jeg ba venninnen min som jeg aldri har hengt noe særlig med utenfor ungdomsklubben ut på kafé idag. Jeg sa til henne at hun burde føle seg æret fordi jeg som regel ikke tar kontakt. Men jeg tror ikke hun helt forstod hvor gale det egentlig er! Vennene mine på ungdomsklubbene elsker seg der, men jeg vil egentlig bare slutte. Føler jeg ikke har noen å fortelle hvor vondt det egentlig gjør. Å sitte i en stor forsamling og bli stemplet som veldig stille og rolig, når det bare er fordi man ikke klarer å være seg selv. Alle som har kjent med før dette året vet at jeg ikke er stille og rolig, de vet at jeg er energisk, litt for hyper og veldig glad person. Jeg er ikke stille, når jeg først begynner å snakke, snakker jeg hull i hodet på folk. Alle sosiale settinger er tunge, jeg er sliten hele tiden. Det er rett og slett det verste som har kjent meg. Jeg sa det til en venninne, og hennes svar var at jeg måtte ta et steg av gangen. Og jeg vet hun har rett, men det er ikke enkelt å sitte på et bord med folk på ungdomsklubben og få stygge blikk fordi man bare sitter der. Det er som om mennesker hater deg når du ikke sier noe. Men jeg har unnskyldning, jeg sitter ikke på ord med dem for å bare høre på det de sier. Jeg vil faktisk delta, men det er umulig å delta når jeg har gått glipp av så mye. Det er ingen som tenker på å forklare meg hva de snakker om, og jeg prøver å spørre de dagene jeg har mer energi om hva de snakker om. Men jeg blir sliten bare av tanken, faktisk. Derfor får jeg ikke nye venner i det siste, med mindre de tar initiativ. Fordi jeg orker ikke tanken på det. Om noen spørr holder jeg rollen min og sier jeg har det bra og smiler. Men jeg håper innerst inne at folk ser forbi løgnen og skjønner at jeg ikke bare alltid er trøtt på fredagskvelder, men virkelig er sliten. Sliten over å prøve å være sosial, å ikke klare å være meg selv og å alltid føle meg glemt. Å alltid føle meg mislykket. For i dagens samfunn er man ganske mislykket om man ikke klarer å bidra i samtaler. Hvor skal man gjøre av seg, da?

    134. Jeg har det egentlig veldig bra med meg selv. Jeg har gode venner som jeg vet at jeg kan stole 100% på. Noe som jeg er utrolig takknemlig for. Men fortsatt går jeg rundt hver eneste dag med en skikkelig ekkel følelse inni meg. For ca et år siden begynte jeg å holde på med en gutt i samme klasse som meg. Vi var skikkelig gode venner, var ofte med hverandre, snakket med hverandre hele tiden, og følte egentlig vi kunne snakke om alt. Vi ble etter en stund “sammen”, og jeg fikk bare sterkere og sterkere følelser for han. Visste det var en skikkelige dårlig ide med tanke på at han går i samme klasse som meg. Han fikk meg til å føle meg helt fantastisk. Han fortalte meg de fineste tingene. Har egentlig aldri opplevd at noen har fått meg til å føle meg så spesiell før.
      Etter vi hadde holdt på/ vært sammen en stund merket jeg at han begynte å miste interessen. Jeg fikk ikke lenger meldinger av han, var alltid jeg som måtte starte samtalen, og følte egentlig ikke at han ville snakke med meg. Noen dager senere gjorde han det “slutt”. Hadde ikke trodd det så ille å bli gjort det slutt med, men det er faktisk det værste jeg har opplevd. Man mister på en måte personen man er så utrolig glad i bare sånn på flekken. Og det føltes mildt sagt j*vlig! Han såret meg helt sykt mye. I tillegg til at han bla. har hatt sex med flere jenter etter dette, og prøvd seg på et par av venninnene mine.
      Etter han gjorde det slutt har vi vært litt av og på. Vi har hatt sex flere ganger etter det. Trodde ikke det gjorde noe, men merker at det har gjort at jeg har fått følelsen tilbake. Jeg vet at det aldri hadde fungert mellom oss. Jeg tenker stadig på små fine studer vi Har hatt sammen, og føler meg like dum hver gang. Han er en player og skikkelig umoden. Men følelsene er der fortsatt. Det gjør vondt å se han hver dag, og høre stemmen hans.

    135. Jeg sier at jeg ikke liker gutten, men innerst inne så gjør jeg det og det dreper meg å se han med noen andre

    136. Jeg elsker fortsatt en fyr jeg holdt på med og som det ble slutt med for snart ett år siden. Jeg klarer bare ikke komme over han og har prøvd å være med andre gutter og omringes med andre enn han. Vennene mine tror jeg vet at jeg enda liker han men føler aldri den samme følelsen jeg hadde med han med andre gutter.. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å komme over min første store kjærlighet…

    137. En av venninene mine mistet lillebroren sin for noen år siden. Han ble mobbet og så ikke noen annen mulighet til å ta sitt eget liv. Mobberene tror ikke at noen vet hva de har drevet med, men sannheten er at folk vet. De lever i en tro om at dem er gode personer, men de har mobbet en gutt til å ta sitt eget liv. Dette er en “hemlighet” vi går med, men jeg har så lyst til å slippe bomben og fortelle hele verden hva de egentlig har gjort

    138. jeg er en jente som i 9 klasse og har det helt forjævelig!! Jeg har alltid vært en blid og glad jentte med mange gode venner, selvom jentegjengen er en stor gjeng med dramaqueens ,hehe. Men dette året har alt snudd opp ned, jeg er ikke fornøyd med meg selv, føler at ingen tinge er gøy lenger, jeg ser ingen mening med livet. Jeg føler et utrolig stort press både av meg selv og andre. Jeg føler jeg ikke har bra nok kropp, ikke bra nok utseede, ikke bra nok klær og ting, får det ikke så bra til på skolen, noe jeg virkelig ønsker:( osv. Jeg føler ikke jeg har noen bra venner, jeg føler bare alle er så jævlig falske!! Men kanskje det bare er sånn i ungdomsårene, jeg vet ikke. Jeg er bare så utrolig deprimert for tiden og dette har egentlig pågodt en god stund. Jeg har det vondt. Jeg gråter hver eneste dag og våkner opp dagen etter med store røde hovne øyne. ( Dette gjør jo at jeg føler meg 100 ganger bedre) Jeg krangler veldig mye med foreldrene mine, noe som gjør meg utrolig lei meg, jeg elsker dem så høyt, men føler at de bare syntes jeg er en dritt. Jeg kutter meg selv av og til, fordi jeg blir så sykt sur på meg selv. Hver gang jeg krangler med mamma eller pappa eller venner eller får dårlige karakterer, blir jeg så sur på meg selv at jeg kutter meg, slår meg, skriker, kaster ting i gulvet, jeg bryter rett og slett sammen i tårer og sier til meg selv at jeg hater meg selv, at jeg ikke verdt en dritt, at ingen liker meg og at jeg liksegodt ikke trenger å være her jeg er nå. Det er så utrolig vondt å tenke på at en jente på 14 år skal gå rundt å ha det så vondt. Ingen vet dette. Jeg går bare rundt med et falskt smil hver dag, men hver gang jeg er alene så bryter jeg sammen. Det eneste mamma vet er at jeg er veldig usikker på meg selv, dette fortalte jeg får et par uker tilbake da jeg og hun skulle gå på en koselig tur sammen, noe som ende med en stor krangel og masse gråting ( fra min side) og kjefting på hverandre. Da klarte jeg ikke mer. Jeg gråt så mye at jeg var nødt til å fortelle henne at jeg var så utrolig usikker på meg selv og at jeg gråter hver dag. Dagene mine går ganske opp og ned, men jeg kan aldri være 100% glad, fordi jeg har alltid en vond baktanke. Den siste tingen jeg har tenkt å nevne er at om noen leser dette, eller om du Kristine evuentuelt tar med denne i innlegget ditt, så vil jeg si at om noen er deprimerte så hjelper det virkelig ikke å holde det for selv selv, selv om det kanskje virker sånn!! i hvert fall ikke over lengre tid. Jeg har enda ikke fortalt til noen dette her og jege r forsatt veldig usikker på om jeg sakl gjøre det, men jeg vil forsatte anbefale dere å gjøre et. Virkelig. Tror at alt blir mye verre av og holde det inne og tror et er vedldig deilig å fortelle det til noen. Jeg kan bryte sammen av bare en bitte liten bagatell, og det er på bakgrunn at jeg er så sykt lei av alt og alt homper seg bare opp i en vond sirkel. Så for guds skyld snakk med noen om du skulle hatt et problem 😉

    139. Min hemmelighet er at jeg ikke er kommet over eksen min ennå.. Det er over 3 år siden vi slo opp.. Og jeg tenker på han hver eneste dag. Vet ikke hvordan jeg noen gang skal komme meg over han. Jeg er så sliten og lei av det.

    140. For snart et år siden sa bestevenninnen min at hun hadde selvmordstanker. Da hun først sa det ble jeg dritredd og fikk serr et anfall om hun ikke svarte på melding på 2 minutter. Den dag idag er jeg nesten like redd, føler at alt hun sier har en suicidal baktanke. Sa det til enkelte for veldig lenge siden, men de ringte kun til foreldrene og følte ikke det hjalp i det hele tatt. Vil ikke si det til noen, for alt jeg vet er hun helt over det og hun vil jo i alle fall ikke at andre skal vite det. Igjen så blir jeg så sliten av å gå og være redd hele tiden. Det suger virkelig. Hun er den eneste bestevenninnen jeg har i tillegg. Jeg vil henne kun godt, og har jo lyst til å spørre om hun har hatt sånne tanker i ettertid…men er redd det skal gi henne ideer igjen. Vil henne bare godt, vil at hun skal ha det bra liksom. Vet ikke hva jeg skal gjøre

    141. Jeg har ingen hemligheter, dette er noe jeg sier ofte…. Jeg er en sånn jente som sitter å hører på alle andre, og prøver å støtte dem så best jeg kan. Selv er jeg veldig åpen og ærlig, og gjør det meste for mine veninder. Jeg elsker venner, men det er samtidig ganske vanskelig å. Å kalle noen min “bestevenn” har jeg gjort en gang… og aldri igjen, veldig deilig egntlig selvom dine gode venner gjør deg vondt er det liksom ikke like vondt som om hvis du hadde kaldt dem din beste venn.
      Super bra innlegg… tror mange har godt å bare få ut det de har på hjerte <3 elsker bloggen din, du er veldig pen og virker som en superhyggerlig jente

    142. Jeg kommer ikke over en gutt som jeg aldri engang har vært sammen med. Han startet i klassen i høst, og jeg falt pladask for ham med en gang. Vi gikk på fest sammen, hadde en liten flørt, fortsatte å være litt med hverandre – men så mistet vi litt kontakten. Han er virkelig helt perfekt for meg, samtidig som jeg føler jeg fortjener bedre. Det suger virkelig å se ham hver dag, og bare tenke på ‘hva som kunne vært’. Jeg blir gal av å ha det i bakhodet hele tiden, og lurer på om jeg skal gi det en sjanse til.

    143. så nettopp det du skrev om at du ville snakke med “sorry for jævlig langt innlegg” personen – well, here i am haha.. Er usikker på hvordan man evt. kunne kommet i kontakt da jeg ikke ønsker å legge ut kontaktinfo her (er redd for at noen jeg kjenner skal skjønne at det er jeg som skrev det “jævlig lange” innlegget over..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg