offisielt vår!

1. mars! Det er offisielt vår! Akkurat denne tiden er faktisk min favoritt-tid i løpet av året, for fremover nå vil det kun bli lysere og varmere. Jeg gleder meg til å gå gjennom Olaf Ryes-parken hver eneste dag med musikk på ørene og med sommerfugler rundt meg. Og shorts!! Jeg gleder meg sånn til å gå med shorts igjen – siden sist har jeg jo endret stilen min en del, så jeg gleder meg til å kombinere Levis-shortsene mine med boots, skinnjakke og mitt nye hår. Og fregnene! Fregner er så sykt fint, jeg lover meg selv at jeg ikke skal dekke dem med foundation. Herreguuuud, det kribler i magen min dere. Denne tiden minner meg om at skoleåret snart er ferdig og at sommeren nærmer seg. Ja, jeg vet det fortsatt er en stund igjen til sommer, men hellooo – tiden løper jo fortere enn noen gang. Flyttet ikke jeg nettopp? Det føltes som om det var i for et par uker siden at jeg nettopp hadde kommet frem til Oslo og lå helt alene inne på rommet mitt der jeg bodde før og lurte på hvor i all verden jeg skulle begynne. Skal jeg være ærlig er det sinnsykt deilig å ha hele den “intregrere-seg-i-ny-by”-prosessen bak seg. Det er deilig å føle seg hjemme her 🙂

I studio hos NRK Sogn og Fjordane i går

De siste ukene har vært hektiske, men utrolig innholdsrike. Jeg tror det aldri har skjedd så mye på så kort tid før – og akkurat det? Det elsker jeg mer enn noe annet. Ofte tar jeg meg selv i å ønske at jeg kunne ta 2 dager fullstendig off, men så innser jeg at jeg ikke klarer å sitte på rumpa mer enn noen timer uten å gjøre noe likevel. Eller, jeg kan vel strengt talt sitte på rumpa ganske lenge egentlig, men da må jeg i alle fall gjøre noe, som å jobbe for eksempel. I går løp jeg rundt i hele Oslo føltes det som, først til modellbyrået mitt for å ta noen bilder, deretter videre til NRK-sending på Marienlyst, hjem for å ta en matbit, videre i møte, og så… hjem. Og jeg innser at det er nettopp denne hverdagen som gjør meg lykkelig. Jeg har ikke et sted å dra på jobb og møte kollegaer slik folk flest har, og noen ganger misunner jeg folk for det – virkelig. For mennesker, selv jeg som er en alene-person, må ha stimulasjon fra andre mennesker.

Tusen takk for alle de fine kommentarene den siste tiden, forresten! Spesielt på innlegget som psykisk helse og det å gå til psykolog. Jeg håper vi kan bli mer åpne om det, og følelser generelt egentlig. Jeg pratet litt om ensomhet på radioen i går, og det slo meg hvor sykt lite det blir pratet om sånn egentlig. Da jeg gikk i 9. klasse og hadde én venninne, følte jeg at jeg var den eneste i hele verden som hadde det slik, fordi ingen sa et eneste ord om det. Å vite at flere hadde det slik som meg hadde vært en stor trøst for meg, det vet jeg.

14 kommentarer

Siste innlegg