forlater du meg nå?

Kontrollbehov, mitt eget mønster som ingen får røre. Det er sånn det føles, og sånn det er. Jeg tok et glass rødvin, tok meg en fest, løp avgårde i møter og glemte kanskje det viktigste oppi det hele. Uleste meldinger, en mamma som lurte på hvordan det gikk med meg, jeg avlyste psykolog-timen min før jul. Ja. Jeg orket ikke å gå, latskap eller bare prokrastinering? “Si ifra når du vil ha en ny time” skrev hun på tekstmelding, jeg har ikke gitt en lyd siden. Kanskje jeg følte det var bortkastet, jeg kom ikke frem til noe nytt. Problemene mine er jeg godt klar over, det er heller hvordan de skal løses som er spørsmålet. Jeg skal si deg en ting som jeg vil du skal huske at jeg sier til deg, og det er at noe av det vondeste i verden er å møte deg selv. De fleste løper fra det, orker ikke ta stilling til det. For på et eller annet tidspunkt vil du møte et menneske hvor du møter deg selv først og fremst. Og pokker, det er vondt å se at man kanskje ikke har vært helt ålright, selv om man har et godt hjerte. Den store ambivalensen mellom “blir jeg behandlet dårlig nå?” eller “er jeg bare sjukt egoistisk nå?” kunne rive meg i fillebiter. Det har vært en fin dag, virkelig. Jeg tok bussen hjem fra Nydalen og hadde en skikkelig god følelse i kroppen bare. En fin uke, en fin start på året. Lykkelig, kanskje? Hva nå enn det er. Kontrollbehovet begynner å slippe, selv om det fortsatt sitter klamret inntil skjelettet mitt. Dette kommer til å ta tid. Surret rundt hvert eneste fiber i kroppen min, det er jo ikke kontroll. Kontroll var det siste jeg hadde, jeg gikk i sirkler. Buksene ble slappere, ribbeina mer synlige. Jeg som lovte meg selv at det ikke skulle skje igjen. Jeg og Håkon har blitt venner igjen, vi kranglet ikke, eller, tja. Han ble vel lei av maset mitt mens han var oppi eksamensperioden sin, men da jeg kom på besøk til han i går for å hente noen greier han hadde tatt med hjem fra jul ble jeg møtt med et stort smil og “Yo bitch” og da visste jeg at vi var tilbake igjen til der vi var. Takk Gud, jeg er så glad i den fyren der. Min 3. forelder kan man nesten sin, på samme tid min beste venn. Det var så vanskelig å bli rost for hvor fantastisk bra jeg var av mennesker jeg møtte mens jeg følte jeg ikke klarte å være tilstede og gjøre alle de riktige valgene i de relasjonene jeg hadde. Var jeg kanskje ikke så fantastisk likevel? Jeg er kanskje en bitch på bilder men jeg lover du vil digge meg om du vil se meg på matbutikken. Eller om vi er på vors sammen. Eller om vi bare blir kjent. Jeg ble tatt for å baksnakke en jente 1. klasse videregående og etter det har jeg lagt alt sånt dritt bak meg. Jeg er ikke den jenta, jeg ønsker virkelig alle bare det beste. Og nå føler jeg at jeg prøver å bevise noen noe, det er ikke sånn. Jeg ville bare skrive det.

Jeg er hjemme nå. Fabian kom nettopp inn døren, vanligvis pleier jeg ikke å skrive sånne her innlegg mens jeg har folk rundt meg men den siste tiden har jeg fått en ro over meg. Mer ro enn før, i alle fall. Litt mer balansert, litt mindre følelsesstyrt. Yoga? Riktige mennesker? Kanskje jeg bare puster mer ordentlig nå?

Jeg synes det har vært litt vanskelig å åpne meg opp på bloggen den siste tiden, kanskje jeg på et punkt ble litt redd. Eller kanskje jeg bare har det veldig fint nå, livet mitt går den veien jeg ønsker nå. Jeg og Fabian krangler nesten aldri lenger, før kunne vi krangle så dypt at jeg var sliten i dagevis etterpå. Å gud, det var  nok ufattelig slitsomt for han også. Jeg mistet kontakt med min egen kropp, jeg ble kanskje til og med litt manisk. Dere har sett meg krangle på TV men dere vil ikke se meg krangle på ordentlig. Det hadde ikke kunne blitt sendt på TV engang, jeg er bare et menneske men pokker heller så vonde og dype sårene ble. Sa de samme tingene, rev meg selv i håret på samme måte. Kommentarene om at “jeg gir dere 3 måneder før det er over” som jeg fikk for et år siden var det jeg brydde om, hvorfor faen brydde jeg meg om det? Hva folk ville si og hvordan folk ville respondere var det som opptok meg, i stedet for… hvordan vi kunne løse situasjonen. Frykt, frykt helt opp til halsen. Enkelte ganger føltes det ut som jeg skulle spy, så full av frykt var jeg. Jeg husker jeg leste en Jodel om meg i sommer, om at jeg aldri klarte å ta vare på vennene mine. Den stakk, den svei, ja, det gjorde den. Og det ligger langt inne å si det, men jeg gjør det likevel fordi jeg savner å åpne opp hjertet mitt. Jeg er et 100% godhjertet menneske, og jeg opplever at alle de menneskene jeg møter og har i livet mitt liker meg, men jeg er alltid redd for å la mennesker jeg er glad i komme helt inn på meg, fordi jeg vet… jeg vet jeg ikke er helt enkel å ha med å gjøre. Jeg har mange i demoner i meg, jeg har problemer som jeg sitter stuck i som jeg prøver å komme meg ut av. Men jeg prøver i alle fall. Og jeg er på vei. På god vei.

Oufff, jeg måtte bare skrive alt rett fra hjertet nå. Jeg har det dødsfint nå og skal kose meg resten av kvelden. Men dere er vennene mine så jeg liker å fortelle dere hvordan jeg har det, innerst inne xx

Siste innlegg