jeg vil ikke hjem

YOU MADE ME LOVE YOU…

A COOL SOUNDTRACK FOR YOU BABES

Ja, jo, jeg vil ikke hjem helt ærlig. Jeg vil ikke forlate den behagelige vårluften, de grønne plantene, løvetannene som bryter seg opp av asfalten i fortauskanten. De kalde trikkesetene om morgenen som fikk kulda til å krype seg oppover ryggraden min, det var noe behagelig med det. Kanskje det var solstrålene gjennom vinduet som ga meg gåsehud i ansiktet, kanskje det var tanken på en helt ny dag i en helt ny by som fikk kroppen min til å gnistre på nytt. Ung og lovende, hva var det jeg stresset med da jeg trodde jeg ikke hadde kommet dit jeg ville enda? Da jeg stresset med at jeg ikke fikk lest så mange bøker som jeg ville, på samme tid som jeg ville få orden i regnskapet mitt og være den som var flink å ringe vennene mine hver dag. Jeg er kanskje ikke den beste på å holde kontakten, men jeg forsvinner sånn i min egen verden i de tingene jeg gjør. Ikke ta det personlig sier jeg. For da jeg våknet første dag i Italia hadde jeg tusen idéer om hva jeg ville gjøre, det er sånn jeg holder på. Jeg svever på idéene og drømmene, uten dem er jeg ingen. I alle fall ikke lykkelig. Italia har vært deilig. Det beste var da hverdagsroen senket seg i meg, bare da det ble normalt å spise frokost i leiligheten og da vi måtte spørre hvem som kunne kjøpe meg seg toalettpapir på vei hjem. Vårbrisen i ansiktet, de nye gatene, det myke sengetøyet jeg kravlet inn i da kvelden kom. Tryggheten, jeg har ikke kjent på akkurat den tryggheten på en stund. Alene, helt alene.

For helt ærlig var det ingenting som var bedre enn å komme hjem til en tom leilighet i dag og kjenne litt på ensomheten. At det var litt rart å sitte der i sofaen for seg selv, at tankene i hodet plutselig ble litt høyere enn vanlig. For nå var det ingen som snakket over dem, det var ingen som dempet støyet oppi hodet. Den bittersøte ensomheten som omsider har vokst seg i meg som en trygghet, pokker så deilig. Ingen skal noensinne få lov til å ta den fra meg, ingen skal få meg til å frykte mitt eget selskap. For det går helt fint å sitte i et rom for seg selv og kjenne på alt alene.

    1. Jeg skjønner ikke hvorfor du er i en ny, vakker by, men så og si alt du tar bilder av er deg selv? Hvorfor ingen bilder av byen og omgivelsene?

    2. Nydelig skrevet, Kristine! Jeg kjenner meg igjen, jeg har alltid svevet på ideene og drømmene mine og når jeg føler at jeg ikke kan det, er jeg ikke lykkelig i det hele tatt. Tror det er en kunst å kunne gjøre det når man er sammen med folk. Jeg tror det kan ta litt tid, men nå føler jeg endelig at jeg er på vei. Håper du også er på den veien <3 For å ha den egenskapen er virkelig en gave, jeg hadde i hvertfall ikke vært meg selv uten den <3

    3. elsker å være alene sjæl…og bare puste med magen…det som er viktig for meg å vite, er at selvom jeg er ensom, er jeg ikke alene… hvis du skjønner

    4. Du skriver så nydelig Kristine! Hver hang jeg leser ett av innleggene dine tenker jeg bare; faen så dyktig hun er, og har blitt. Keep up the good work.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg