la meg prøve å forklare hva jeg føler

Høst. Jeg gråter på ord nummer tre i dette blogginnlegget. Det er så mange følelser i meg om dagen, og jeg har lyst å skrive dem ned alle sammen, hvordan de føles, men de forsvinner før jeg rekker å fange dem. De bare løper inn i hjertet mitt, og rett ut igjen på andre siden. Kanskje jeg må være alene for å fange dem, jeg føler mest når jeg er for meg selv. Jeg har blitt brunere enn jeg har vært på to år og håret mitt burde klippes før det når rumpa mi igjen. I går sovnet jeg med mobilen i hånda og ytterdøren ulåst, våknet opp uten alarm og uten innbrudd, heldigvis. Smålig rød på nesetuppen etter en hel dag på stranden. Høst, snart høst. Husker dere høsten for 15 år siden? Den svake solen som minner deg på at du har enda en sommer fremfor deg som du skal danse deg gjennom, det grønne som blir til brunt, jeg tror brun er favorittfargen min. Jeg vil ha sandfargede vegger og mørkebrune møbler. Når spisebordet er på plass skal jeg invitere alle de vakre vennene mine på middag og så skal vi skåle for at alt vi har gjort til nå er riktig, for ellers ville ikke vært her vi er nå. 

Vi hadde et stort jorde bak barneskolen vår som vi pleide å gå over for å komme til skogen. Den følelsen da jeg løp oppover veien midt på det jordet, med frost på gresset som ikke var grønt lenger, den følelsen har jeg i meg nå. Og jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal forklare det til dere, men jeg tror det er noe vakkert i vente. Det er en hel verden inni meg som man ikke helt kan se, men som man kanskje kan føle… Håper jeg. Jeg håper dere føler det jeg føler når dere leser dette, at høsten er rundt hjørnet og det blir fint. At selv om du kanskje gråter nå så skal du smile igjen. Du skal spille piano til du gråter av glede, du skal klemme et menneske så hardt fordi du ikke kan fatte hvordan du var så heldig å møte på han eller henne, du skal kjøpe en ny plante og være så fri i deg selv at den planten var alt du trengte den dagen. Så enkelt er livet. Så lett er det å være lykkelig. Jeg sverger sjeldent men jeg sverger til deg nå. Jeg gleder meg så mye til sene høstkvelder i leiligheten min at hjertet mitt hopper av tanken, kanskje jeg tar meg råd til å kjøpe den sofaen jeg ønsker meg sånn og så sitter jeg der med en bukett mennesker jeg elsker uten en eneste bekymring, utenom at vi ikke må søle rødvin i sofaen. Sånn blir det. Jeg vet det.

    1. Du skriver så fint Kristine <3
      Jeg er motsatt av deg akkurat her kanskje, jeg begynte nesten å gråte av dette på grunn av at jeg ikke liker høsten... Vinter kan være helt ok, men jeg får frysninger av hvordan høsten sniker seg inn på meg litt og litt og tar over for sommeren.
      Fortsett med å dele tankene dine!

    2. Du skriver så vakkert! Elsker måten du ordlegger deg på, og drar oss med inn i fortid og framtid. Takk for at du deler!

    3. Så flott skrevet.
      Vis oss gjerne hvilken sofa du vurderer 😍😍
      Kan sterkt anbefale Boston fra Bohus – elsker elsker elsker den!

    4. Åh så utrolig flott skrevet! Jeg er akkurat nå i en trist og svak situasjon, og ordene dine gir meg litt av den styrken og livsglede du har, som inspirerer så mye. Takk for at du gir meg litt troen på at ting kan gå bra, jeg skulle ønske jeg kjente deg!

    5. Dette innlegget traff meg! Høsten har alltid hatt noe helt spesielt over seg. Kanskje fordi at gjennom hele oppveksten har høsten vært en ny start med mange spennende nye ting i vente på grunn av skolen. Og det er litt paradoksalt med tanke på at naturen «dør» rundt oss, mens i barndommen er det om høsten vi har blomstret mest.

    6. Enig med Mona over her, du er så positiv og inspirerende. Blir alltid glad og drømmende av å lese bloggen din 🙂

    7. Lenge har jeg undertrykt det at jeg har det vanskelig nå. Endelig, etter å ha lest disse ordene, lot jeg tårene falle og innrømmet det for meg selv. Det var godt å føle seg litt svak, men nå skal jeg gå og være sterk.

    8. Hei fine Kristine. Tror dette er første gangen jeg skriver til deg. Og det er helt merkelig, for jeg har fulgt bloggen din siden dine glansdager i Førde.
      Jeg må bare si, jeg blir så utrolig inspirert av deg i disse dager. Du treffer noe dypt dypt inni meg som jeg ikke klarer å forklare. Jeg blir på en måte forelsket i det du skriver, lar meg få lov til å drømme – og tro på at jeg kan klare det jeg drømmer om. I løpet av de minuttene jeg leser tekstene dine, vil jeg ta meg en løptetur, bestille meg en tur til New York eller Paris alene – bare for å oppleve noe og gå ut av komfortsonen min, jeg lengter etter høsten – slik at jeg kan tulle meg inn i et teppe – lese bok og drikke et glass rødvin, jeg vil kjenne ekte kjærlighet og føle på kjærlighetssorg – bare for å vite at jeg er ekte og at jeg lever.. Med andre ord, jeg kjenner på mange følelser når jeg leser det du skriver.
      Du virker som en genuint godt og fantastisk menneske, og jeg blir glad på ekte når jeg vet det finnes slike mennesker som du. Og ikke minst, som deler så ekte, så åpent og så fint. Tusen takk.
      Sender deg et <3 og en god klem fordi du er så god. Takk!

    9. Jeg tror at jeg har det litt som deg. Jeg føler veldig mye, men jeg klarer ikke helt å sette ord på følelsene. Men når jeg leser innlegg som dette på bloggen din, blir alt mye klarere. Jeg klarer nesten ikke å forstå det selv. Jeg lot tårene trille da jeg leste dette innlegget, uten helt å skjønne hvorfor. Men så stoppet jeg opp og tenkte, og du fikk meg til å forstå. Det du skriver får meg til å føle noe veldig dypt inni meg, både vakre og vonde ting. Ting som kanskje har vært godt gjemt lenge. Takk for at du får meg til å føle så mye med de vakre tekstene dine, Kristine! Du er fantastisk.

    10. Du skriver så poetisk og vakkert at jeg midt i en helvetes fylleangst glemmer at jeg føler meg helt mislykka og helst bare vil dø ❤️

    11. Takk for ett fantastisk innlegg Kristine <3 jeg føler meg alltid bedre etter å ha lest innleggene dine, og dette var intet unntak <3 kjenner meg igjen i følelsene du beskriver her... Å lese dette gir meg en så god følelse

    12. Jeg er i en ubeskrivelig kjærlighetssorg og har grått hele sommeren. Hver dag, hver natt. Jeg drømmer om han. Ser minner i alt og alle. Savner alt. Han har gått videre. Gråt, smerte, vemod. Det føles som jeg aldri skal komme over det..
      Men jeg finner som deg, et håp i tanken på høsten. Kanskje har jeg det litt bedre da? Bare tanken på _litt_ bedre gir håp.. Kalde morgener, høstsol, regn mot ruta, bøkene mine, hunden min, datteren min, ny kalenderbok med blanke ark, høstfarger i naturen og i garderoben, tenne lys og henge i vinduene på kvelden, lage god mat og gråte litt til en fin sang i melankoli…
      Takk igjen for tankene dine, det gir et håp om at det skal gå bra med oss alle til slutt.. <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg