lykken over stølheten

Hallo og god torsdag!

Jeg er støl.

Jeg er så støl at det gjør vondt å gå.

I går trente jeg to ganger og rundet 19 000 skritt i Helse-appen som jeg forresten har blitt veldig glad i. Hvem trenger pulsklokke! Den forteller meg til og med hvor mange etasjer jeg har gått i løpet av dagen, og det er jo helt fantastisk å få tall på, noe så motiverende. Klokka 19:30 var jeg og Helene ferdig med Ashtanga II, nå er det en stund siden jeg var i shalaen sist. Jeg glemmer hele tiden hvor deilig det er å bare bli fortalt hva man skal gjøre. Nå gjør du dette, akkurat sånn her. Ellers i livet vet jeg jo ikke helt hva jeg gjør, jeg bare følger hjertet og magefølelsen hver dag jeg våkner og satser på at det tar meg riktige steder. Så langt er jeg ganske fornøyd med stedene jeg har endt opp, og menneskene som plutselig har dukket opp i livet mitt. Noen av spørsmålene jeg fikk et innlegg her forleden gikk på hvordan jeg klarer å stole sånn på drømmene mine, vel, selv jeg tviler også inni mellom. Om det skulle være en trøst. Men i går var jeg altså på Ashtanga og da vi ga hverandre en high five etterpå visste jeg at dette var riktig, hele bussturen hjem gikk til å prate høyest av alle på bussen med total overtenning. Gøy.

Jeg våknet opp i dag morges og så meg selv i speilet, det er lenge siden jeg har studert meg selv i speilet, så hvorfor ikke gjøre det i dag. Hele kroppen dirret litt, som om musklene fortsatt jobbet, jeg har en usannsynlig brun farge på huden som jeg ikke skjønner hvor kommer fra, er vi ikke i november? Å herregud, det er vi faktisk, det er første november. Hurra, jeg var på date i forrige uke forresten, ikke konspirer i dating-livet mitt fordi jeg forteller ting når jeg kan. Ha-ha, nå sitter jeg altså på Java og småler som en liten tulling for meg selv mens jeg skriver til dere. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne ta opp alle telefonsamtalene til meg og Helene og putte hele sulamitten rett i en podcast-episode, vi har lovt hverandre å holde oss unna menn for å fokusere nå fremover. Vi får se hvordan det går.

Nå, hvordan har dere det? Det er jo en vanvittig fin torsdag. Lyst og friskt ute, akkurat nå kom solen også frem. 100 meter unna kaféen jeg sitter på står det noen jenter og selger vafler, jeg må bort og kjøpe meg en. Nå hopper de tau for å holde varmen. Herregud, noe så nydelig. I kveld skal jeg på et PUMA-event på et av mine favoritt-steder i hele Oslo, nemlig Frognerveien 33. Og så er det plutselig helg, jo!

16 kommentarer
    1. Hvor traff du han du var på date med ?:) ser for meg du er en sånn person som treffer folk på gaten og du begynner snakke med de / de snakker med deg og avtaler date. Sånn typisk film – opplevelse 😂
      Mens det mest normale nå er desverre tinder dates.

    2. Ayy livet… 🙂 Å date virker spennende, har aldri virkelig datet fordi jeg ble sammen med ham som nå er mannen min da jeg var 16 🙂 Jeg er i dag 25.. Lykke til med det! En bestevenn og elsker 😉 er deilig å ha <3

    3. Hei! var på samme buss som deg, og det er litt koselig den følelsen når man hører at du ler før man ser deg, haha. du har en herlig og gjenkjennelig latter

    4. Lurer på hvorfor du på snap hele tiden zoomer inn på leppene dine eller strekker ut en tynn arm eller zoomer inn på tynne bein eller viser fram puppene uten bh og sånn? Er du oppmerksom på det selv? Veit ikke om du er klar over det, siden jeg ikke tror du har hatt anoreksi sånn i psykisk sjukdom, men det er sånne ting de gjør for å “vise” hvor tynne de er. Altså fokus på kroppen, fordi det er så veldig viktig for dem. Er det viktig for deg å vise kroppen din? Og – du ser ikke bra ut med dem glossen på leppene, hvis du har fylt på i tillegg, nei, skjønner ikke hvorfor du er så “hemmelig” ang det å fylle de for så å bare zoome og zoome og gloss og gloss for å vise de fram? Litt sånn aaaaaah, jeg er så DEILIG!!!?
      …. Bare nevner hvordan det kan tolkes utenfra, ofte blir man blind på sånne ting.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg