dagens outfit


everything from BIK BOOOOOK

Ja, jeg liker Bik Bok okeeeei… Haha. Nå må jeg pugge spansk resten av kvelden, dere kan jo bare gjette hvem som har utsatt øvingen helt til dagen før. MEEEI. Vel, ha en fin kveld alle sammen! Hva syns dere om antrekket?

deres hemmeligheter

DETTE ER IKKE MINE HEMMELIGHETER, TIL DERE SOM TRODDE DET 🙂

– Jeg begynner ofte å grine fordi bestevenninen mine synes selv at hun er stygg og feit. Hun har så dårlig selvtillit at jeg begynner å grine av det og blir skikkelig lei meg. Jeg sier at hun er nydelig og vakker, men hun tror ikke på det..

– Jeg syntes egentlig ikke at jeg er tjukk. Likevel gjør jeg alt jeg kan for å bli tynnere.

– Jeg er 14 år, og har bodd i Norge i 11 år nå. Jeg vet ikke om jeg kan forsette å bli her pga. oppholdstillatelse og sånt. Det er nesten det eneste jeg tenker på hverdag, hvert minutt, hvert sekund. Kan liksom aldri planlegge morgendagen, for jeg vet jo ikke hvordan den blir… Jeg kan ikke morsmålet mitt en gang, siden jeg har bodd i Norge så lenge, og det blir et VELDIG stort problem om jeg må reise tilbake. Ingen av vennene mine vet om det ennå, men det er kanskje på tide å fortelle dem det snart. Noen ganger har jeg bare lyst til å gi opp livet. Men jeg håper at alt ordner seg så fort som mulig, og at jeg kan få permanent oppholdstillatelse her. For Norge er det eneste stedet i verden hvor jeg føler at jeg passer inn, hvor jeg føler meg trygg, og hvor jeg har alle vennene mine.

– Jeg ønsker konstant at det skal skje en ulykke; for eksempel når jeg sitter på bussen at det skal skje en ulykke slik at kun jeg dør og ingen andre blir skadet, på den måten kan jeg forlate verden uten at familie skal sitte igjen med skyldfølelse etter et selvmord. Det er uansett hva jeg gjør, så håper jeg på at jeg skal dø av en ulykke.

– Bestevennen min droppet meg uten noen grunn, og ble venn med noen andre jenter i klassen som er mer “populære” i stedet. Hver dag jeg ser dem være sammen er det som hjertet mitt blir knust på nytt. Føler at jeg ikke betyr noe for henne mer, for hun bryr seg ikke om meg lenger. 

– Vennene mine vet ikke at jeg og familien min egentlig er veldig fattigie. De tror at vi har en del penger, og at jeg får nesten alt jeg vil ha. Vel, strømselskapet vårt truer med å stenge av strømmen vår, fordi vi ikke har penger til å betale strømmen. Noen ganger må vi spise brødskive til middag, fordi at vi ikke har penger til annen mat.

– Foreldrene mine drikker seg fulle hver gang de ikke skal på jobb dagen etterpå, og jeg har funnet ut at mamma har vært utro mot pappa i flere år nå. Lørdagskvelden og ferier er verst.

– Jeg ble voldtatt når jeg gikk i 8 klasse, jeg går nå i 2.vgs og ingen vet fortsatt noe om det.

Jeg har ikke følelser, noen ganger vil jeg gråte men får det ikke til. Hører jeg noe trist eller ser noe blir jeg ikke noe lei meg. Kan ikke huske sist jeg gråt. Jeg er heller ikke noe redd for døden, jeg vil ikke leve. Men jeg har ikke samvittighet for å dø fra familie og venner. Det fortjener de ikke det.

– Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i tre år nå. Verken vennene mine eller kjæresten min vet det.

– Jeg er femten år gammel. Jeg er overvektig, og har aldri hatt kjæreste. Er jomfru, og har nesten aldri kysset/klinet med en gutt. Faktisk aldri klinet. Ingen gutter liker meg. Jeg er feit og stygg. Kommer sikkert aldri til å få meg kjæreste eller familie heller. Jentene på min alder er ekstremt pene, med de beste kroppene og alle guttene så og si sikler etter dem. Jeg sitter her som en feit jævel og har aldri hatt en type. Skulle ønske alt var annerledes. Takk.

– Jeg er ensom i mengden, og jeg ønsker å bli sett. At andre spør hvordan jeg har det en gang iblant. Hvordan er det å være frisk med to syke søsken? Føler du deg oversett, mindre viktig? Føler du at du må være frisk hele tiden? Om bare noen kunne brydd seg nok til å spørre meg.

– En sykehus opplevelse hvor jeg ikke fikk bedøvelse og var i ferd med å dø forandret livet mitt, og etter det har jeg slitt med panikkangst hver dag, prøver å holde en fasade, men det er veldig vanskelig for jeg har det så vondt. Vanskelig med å bli kjent med mennesker, de kan oppleve meg som overlegen, tilbaketrukken. Men sannheten er at jeg bare er livredd for alt og alle etter den dagen. Jeg mistet meg selv. Tidligere var jeg sosial, gikk på teater og sang foran hele skolen, etter dette har jeg ikke turt å hatt en eneste fremføring på skolen, og får panikk av mange mennesker rundt meg. Hver dag i 8 år har jeg hatt det sånn, og ingen andre enn meg selv kan hjelpe meg.

– Jeg blir slått av foreldrene mine nesten hver dag. Er 15 år nå og har blitt mishandlet slik i flere år nå.

– Jeg savner faren min, som dro fra meg for en måned siden til en elskerinne.

– Jeg sparer mitt første kyss til en spesiell.

– Min mor har kreft. Brystkreft. Jeg blir trist av å tenke på det. Jeg gråter nesten hver dag, og sier til alle at alt er bra. Jeg er så redd for å miste henne! Det ser ut som om at jeg er i skikkelig godt humør, men egentlig, så er jeg på gråten hver dag. Og hver gang jeg tenker på at jeg kan miste mamma, gråter jeg! 🙁 

– Jeg var gravid. Med kjæresten min som jeg hadde vært sammen med i 2 år, da jeg fortalte det var jeg helt klar på å ta abort. Han var bestevennen min, det var null problem å fortelle han ting. Vi hadde aldri problemer, alt var perfekt. Etter at jeg fortalte det, ble aldri ting det samme. Han så ikke på meg på samme måte og var utro. Ingen vet hva som skjedde mellom oss den dag idag. Jeg tok abort og hørte ikke mere fra min kjæreste og bestevenn, aldri. Det gjør vondt enda.

– Jeg går til psykolog, og på grunn av det mister jeg mange timer på skolen. Alle i klassen min tror jeg skulker, og ofte kan de le av meg og late som det er morsomt eller tåpelig, fordi jeg liksom er den “badassen” som driter i skolen. Fakta er at jeg prøvde å ta livet mitt, to ganger. Jeg er psykisk syk, og sliter med at tankene mine tar helt over. Dette har ført til selvskading, spiseforstyrrelser, avhengighet av daglig trening, ingen selvtillit. Jeg føler meg alene, selv om mine to beste venninner alltid er her for meg. De er også de eneste som vet, utenom familien min. Jeg er utrolig redd for framtiden, hva skal det egentlig bli av meg? Jeg er redd for å åpne meg opp for andre, redd for å bli såret, redd for at ting skal gjenta seg, bare redd. Det hele begynte da gutten jeg hadde følelser for sa: du ligner på en rotte, og du har egentlig ingen bra sider.

– Jeg ble mobbet på skolen for to år siden. Til slutt ble det så ille at jeg bare ikke kunne fortsette å gå på den skolen. Nå er det nesten ingen som vet om det. Bare mamma, pappa og broren min + besteforeldre. Jeg er så redd for at det skal skje igjen. Det var helt grusomt.

Herregud, jeg er tom for ord. Utrolig trist å lese alle kommentarene som kom inn. Gjør rett og slett vondt å høre at så mange av dere sliter. Husk at det alltid hjelper å snakke med noen om det, så man slipper å bære på alle de problemene alene. Håper alt ordner seg for dere, virkelig <3 Dere er fine, alle sammen.

september outfits

Tenkte å starte med oppsummering av outfits hver måned! Vet ikke med dere, men jeg liker det hvertfall veldig godt når jeg ser det på andre blogger. Vel, her ser dere nesten alle outfitsene mine fra september. Høst en en veldig fin årstid med tanke på mote og klær, er SÅ mye å velge mellom. Man må jo bare elske det! Hva syns dere, da? 🙂

første oktober

Heija! Kan dere tro at det allerede er første oktober?! To måneder igjen til desember, UEEEHH CRAZY. Well, what can I say.. Skoledagen i dag gikk greit, mandager er ikke så ille egentlig. (Til å være mandag, liksom) Jaja, nå skal jeg til byen og bytte inn et smykke som ble ødelagt (wtf!!!), og så skal jeg på friidrett! DET ER FORRESTEN BARE FIRE DAGER IGJEN TIL HØSTFERIE. Kom på det nå nettopp, totally made my day. Når har dere høstferie, forresten? :)