god morgen fra majorstuen

Jeg har vært våken i et par timer allerede, og har til nå vandret rundt i en stor baseball-shirt med null sminke. Sååå deilig! Elsker å stå opp tidlig på søndager slik at jeg får bedre tid til å slappe av og senke skuldrene… Ahh.

Fabian bor på Majorstuen, og vi bytter egentlig veldig på å være hos hverandre. Jeg er en person som egentlig trives å sove i min egen seng, slik har jeg vært hele livet mitt haha, men han har SÅ digg seng, så jeg elsker å henge hos han! Hihi.

Okey haha, kan jeg bare poste et bilde av slik frokosten min EGENTLIG ser ut? Og ikke hvordan den ser ut etter at jeg har dandert den i 15 minutter og skjært avokadoen i hjerteform? Jeg skal innrømme at den vanligvis pleier å se litt bedre ut enn dette da, men poenget er jo å vise dere frokosten min, og her ser dere hva mine favoritter på frokost-tallerkenen for tiden er: knekkebrød med avokado og egg. Og i dag spiser jeg appelsin fordi jeg reiser til Stockholm og ikke vil bli smittet av Fabian. Vanligvis spiser jeg pære! Det ER så godt!!

(Jeg må legge til at Fabian er bedre enn meg å gjøre mat fint, faktisk… Så et par av matbildene her på bloggen er det han som står bak, haha)

Pepsi Max cheers! Senere i dag skal jeg og Fabian på Drake med Universal, wohooo. Så her går det i Drake for full guffe!

en tekst jeg skrev da jeg var 16 år

Jeg scrollet tilbake i bloggarkivet mitt og fant en upublisert bloggpost fra 2013, da jeg nettopp var ferdig på ungdomsskolen. Jeg var 16 år, det var juli og midt i sommerferien. Jeg hadde det ikke spesielt bra. Til tross for at jeg nettopp hadde begynt å bli en kjent blogger og for første gang i mitt liv tjente penger, hadde jeg det ikke noe godt på innsiden. Jeg hadde én venninne som het Ingvill, og det var kun henne. (Nei, vi har ikke noe kontakt lenger til dere som har spurt meg om det) Når jeg ser tilbake på det, så er jeg ekstremt takknemlig for at jeg hadde henne, for hun var en sinnsykt god venninne for meg før det skjærte seg. Jeg tenker på de som ikke har noen… Jeg hadde i det minste én. Og som jeg trøstet meg med, og som jeg fortsatt står for: heller én god venninne, enn 10 dårlige. 

Jeg får litt sånn storesøster-perspektiv på meg selv når jeg leser denne teksten 4 år senere. Herregud, kjære, lille Kristine, det ordner seg for deg også. Situasjonen du er i nå varer ikke evig. Du skal oppleve så utrolig mye fint i årene som kommer, du kommer til å smile, le, danse, kysse. Du kommer til å møte så sinnsykt mye bra folk, og disse vil få deg til å innse at de menneskene ikke som var så bra, var med på å forme deg til den personen du er om 4 år. Du kommer til å føle på lykke, du også…

Alt, men ingenting

03.07.2013 01:48

Jeg har det ikke så greit for tiden. Det er vanskelig å sette ord på hva, hvorfor og hvordan, for det er så mye. Jeg føler jeg lever i et vandrende kaos, samtidig som “ingenting” er galt. Ååh, tenårene. Var det ikke disse som skulle være de beste i mitt liv? Hvorfor har alle rundt meg det tilsynelatende så ufattelig bra, mens jeg sitter igjen med uendelig med problemer og tanker som gnager hull i hodet mitt?

Jeg tenker for mye, og det er i ferd med å knekke meg fullstendig. Tanker som ikke gir slipp, som rett og slett ødelegger for meg selv og forholdet mitt til de rundt meg. Kjernen i disse tankene er en stor blanding av altfor høye forventninger å leve opp til, dårlig selvtillit, mangel på tillit og ja, listen er ufattelig lang. Det er så utrolig, utrolig slitsomt, og jeg kjenner jeg er så forbanna lei. Når er det min tur til å være lykkelig? Når er det min tur til å legge seg med et smil om munnen, og ikke i et tankekvern hvor jeg hakker løs på meg selv og alle tingene jeg hele tiden gjør feil? Vel, de sier at lykken er noe du skaper selv. Er det riktig? Jeg tror det, men jeg lever i et håp om at det ikke er riktig, dessverre. Jeg føler at jeg blir urettferdig straffet, samtidig som jeg føler at grunnen til at jeg har det slik jeg har det nå – er fordi jeg har skapt det selv.

Dette blir vel bare meningsløse ord for dere, men jeg trenger å være ærlig… Ikke at jeg lyver på bloggen, men fordi jeg har bevisst unngått å skrive om de negative sidene. Det er så rart. Jeg mener, plutselig har jeg det kjempebra, som dere sikkert har merket, men så i neste sekund raser verden sammen og alt mørkner til. Jeg vet ikke hva det er for noe.

Jeg begynner å tro at det som jeg trodde var bra bare var overfladisk. Overfladisk og materialistisk lykke, som nå til syvende og sist viser seg å ikke være ordentlig lykke.

Nei.. Jeg vet ikke jeg. Jeg vet ingenting for tiden. Alt er så usikkert. Jeg er bare så jævlig lei av meg selv egentlig, samtidig som jeg er drittsur for at jeg har fucket alt opp. Bra jobba, Kristine. Jeg føler meg ubetydelig, beklager å si det. Beklager om jeg ikke lever opp til forventingene deres, men det er så slitsomt å aldri føle seg bra nok. Ingenting jeg gjør er bra.

instagram: dårlig selvtillit eller inspirasjon?

My mood lately..

Selv om jeg kan bli gal av å være på Instagram av og til, fordi det tar meg inn i en urealistisk verden med pene jenter med pene kropper og pene klær, er det et sted jeg kan hente utrolig mye inspirasjon, om jeg bare ikke dykker for dypt inn i det. Det siste halvåret har jeg funnet skikkelig mange inspirerende kontoer som gir meg inspirasjon i hverdagen. I tillegg leser jeg støtt og stadig fine sitater som minner meg på hva jeg vil her i livet. Og det er fint. Instagram trenger ikke å være en kilde til dårlig selvtillit… Det handler om hvilke øyner vi ser bildene med. For jeg vet selv, jeg vet selv så sinnsykt godt at et bilde er et bilde, og ingenting mer enn det. På samme måte som folk kan sitte drømme seg bort i bildene mine, sitter jeg og drømmer meg bort i andre sine bilder. Bare fordi du ser en fin, brun veldefinert kropp på en strand i Maldivene betyr det ikke at livet til vedkommende er perfekt. Overhodet ikke. Hun har nok uren hud inni mellom hun også, og vinkelen var hun garantert heldig med. På samme måte som med oss. Jeg er der sjæl. Så klart velger jeg ut de beste bildene på Instagram. Er ikke det bare menneskelig? Vi må bare være klar over at Instagram ikke er realitet. Det er så sykt sprøtt, for her sitter vi i en ond sirkel og scroller gjennom bilder mens vi ønsket vi så slik og slik ut, alle sammen. Når vi vet så innmari godt at vi alle er mennesker og ingenting mer enn det. Punktum.

det tar lang tid å finne soulmatene sine

Hanna

I går hadde jeg en skikkelig koselig kveld med Hanna (sjekk ut den nye bloggen hennes HER, hun er sinnsykt flink), en venninne jeg har blitt veldig glad i på kort tid. Eller, vi møttes tross alt i 2015 for en shoot sammen på Bygdøy, men hun bor i København og vi møtes med et par ukers, noen ganger måneders, mellomrom. Det er kanskje litt trist, men helt ærlig er det ikke så mange mennesker jeg gleder meg oppriktig til å treffe. Gud, jeg føler jeg bare blir rarere og mer innesluttet som person for hver dag som går, og jeg håper ikke at mennesker i livet mitt leser dette og tenker at jeg ikke liker dem… Det er ikke det. Jeg liker alle menneskene i livet mitt, ellers hadde de ikke vært der. Jeg er bare… kompleks. Og ikke misforstå meg, for jeg elsker å være sosial, bare det er med riktige mennesker. Hanna, for eksempel. Jeg gledet meg til å få besøk av henne i går. Jeg kjenner at jeg oppriktig gleder meg til at hun kommer hjem til Norge i sommer. Det varmer i hjertet mitt av å tenke på ta en øl sammen ute i parken mens sola skinner og vi går med bare, gyllenbrune bein, før vi kanskje ender opp på en sommerfest senere i kvelden. Gahh, jeg trenger bare å omringe meg med mennesker som er litt lik meg. Som er avslappet, men samtidig energisk. For det er så altfor mange ganger jeg kommer hjem etter å ha vært med en venninne og bare: “pjuuuuh”. Sliten. Må hente meg inn igjen. Det er ikke slik det skal være.

Jeg har bestemt meg for å være litt mer “out there” fremover. Mer interessert i å dyrke nye vennskap, rett og slett. Selv om jeg er veldig lykkelig for tiden, merker jeg at det er et tomrom akkurat der. Jeg vil ha en venninne jeg kan le av sjelen min med, som forstår meg like godt som jeg forstår henne på alle plan. Det tar lang tid å finne soulmatene sine. De er sjelden rett fremfor nesen din.. Heldigvis fant jeg 3 av dem allerede på videregående. De jentene kommer alltid kommer til å forbli bestevennene mine, og ingen vil noen sinne kunne erstatte dem. Jeg skulle ønske at vi ikke bodde 4 forskjellige steder i landet.

Og ja, jeg skulle også ønske jeg var enklere noen ganger. Men jeg lover deg at om du blir kjent med meg og kommer tett inn innpå meg, så kommer du til å bli veldig , veldig glad i meg. For jeg har skikkelig mye kjærlighet inni meg, jeg må bare bruke den rett.

løkka

♥ ♥ ♥

I neste uke er jeg på igjen på Bloggerne! Da må dere følge med, for da starter flytteprosessen min, og dere får se en stykk rådvill Kristine som ikke aner hvor hun skal flytte. Det er så gøy at jeg til syvende og sist endte opp på Løkka, haha. Et par kvartal unna Håkon, bare!

Forresten så trives jeg skikkelig skikkelig godt med den nye frisyren. Det er så mye enklere å kle seg nå, synes jeg! For første gang på lenge kan jeg ha håret mitt frem uten at jeg skjuler hele antrekket med håret, haha.

go cry about it, why don’t you?

Friday.

Åh, jeg har sittet i en time og lurt på hvordan jeg skal vinkle dette innlegget. Skal jeg ta bilde av lunsjen min og komme med oppmuntrende ord om at det er helg? Eller skal jeg være ærlig, og kanskje litt kjip, og si at jeg har en ræva dag? Jeg vet ikke om det er fordi jeg er sliten, om jeg fortsatt er litt småsyk og forskjølet, eller om det bare er en dårlig dag. Jeg stod i alle fall i speilet i dag og følte meg helt ræva. Så ræva at jeg hadde lyst å ta bort all sminken jeg nettopp hadde påført, og begynne på nytt. Men det hadde jeg ikke tid til. Jeg hadde lyst å legge meg ned i senga og gråte fra meg, men da ville puten min blitt full av mascara. Ser et bilde på Instagram, føler meg enda styggere. Og bleik. Jeg glemmer å svare på en viktig melding, og innser at gjøremålene mine ikke er i boks. Åh, jeg bare hater å skrive slike innlegg – fordi jeg lever et liv jeg bare kunne drømme om som 14-åring. Jeg hadde ingen venner, ingen selvtillit og 0 kroner på konto. Det er en skam at jeg i det hele tatt klager, men noen ganger føler jeg bare ikke at jeg strekker til, og det er den verste følelsen jeg vet om. Å ikke være bra nok. Alle mails som skal svares, alle telefoner som skal tas, alle kvitteringene som må føres i regnskap, tærne mine som holder på å råtne fordi jeg har godt så mye i high heels at de skriker etter en fotpleier, alle avtalene jeg må avlyse, alle drømmene jeg har lyst å ta fatt på, alle bildene jeg har lyst å skape, alle stedene jeg har lyst å reise, alle samtalene jeg har lyst å ha… På TOPPEN av det hele lukter jeg vondt nedentil og det må jeg få gjort noe med. Haha WHYYYYY not liksom. Yes, I said it. Det er HELT lov å prate om underlivsproblemer uten at man skal bli sett på som ekkel. Jeg er et menneske, og det er du også.

Pjuuuuh. Pust inn, pust ut.

Jeg føler jeg har lært meg å håndtere slike dager bedre opp gjennom årene. Det eneste jeg må gjør er å minne meg selv på at jeg gjør det bra. Fordi det gjør jeg. Nå skal jeg ta på meg rød leppestift og møte Pål som er i O-town! La oss gjøre denne fredagen bra 🙂

dagens antrekk

adlinks

Bukser HER, sko HER, genser H&M, jakke BLK DNM

Slik ser jeg ut i dag! HerreGUD så amazing vær det er ute om dagen. Fortsatt ganske kaldt, men vi er på vei til noe bedre! Nå skal jeg på en galleriåpning, så vi snakkes senere 🙂

Hva synes dere om antrekket?

leger som ikke tar deg seriøst

Hey dere! Endelig torsdager. Jeg elsker torsdager – selv da jeg gikk på skole, haha 😃 I dag har jeg vært hos legen og tatt utvidede blodprøver for å se om jeg skal få henvisning til gastroskopi, eller om jeg skal legge ballen død. Takk for alle mail og tips jeg har fått i forhold til magen, forresten! Dere er gull. Digger den nye fastlegen min her i Oslo, han er skikkelig alright 🙂 Jeg er en person som så og si aldri er hos legen, altså, jeg kan ramse opp alle de gangene jeg har vært innom legesenteret i løpet av hele mitt liv. En gang da jeg var 5 år for å fryse en vorte under foten, i 2014 da jeg hadde kyssesyken (da ble jeg for så vidt lagt inn på sykehus, haha), og nå i fjor fordi jeg hadde helt syke mageproblemer som ikke ga seg. Noe av det mest irriterende jeg vet er derfor leger som ikke tar meg seriøst de få gangene jeg faktisk bestiller meg en legetime, ugggh. Feel me?! Jeg vet at alle leger har en viss prosedyre de må følge, men duuuh, jeg er lite keen på å måtte komme innom her og betale for time fire ganger før jeg får noe som faktisk funker.

Men ja, mitt første legebesøk her i Oslo har vært positivt, i alle fall. Hun dama på laboratoriet tappet meg for så mye blod at jeg nesten ble litt dizzy etterpå, haha. Det minner meg på at jeg må melde meg inn som blodgiver! Pappa og broren min har vært blodgivere i alle år jeg kan huske, og det er jo en veldig fin ting å gjøre, så jeg har lyst å gi blod jeg også.

Etterpå spiste jeg en sen og SINNSYKT god lunsj:

Fra Kamai, som jeg har skrevet så varmt om flere ganger tidligere. Dette måltidet eller innlegget er ikke sponset 🙂 Det er jo så rimelig her at det ikke gjør noe i det hele tatt. Sushien her er billigere enn takeaway-sjapper liksom – og her er den bedre og du får sitte i et sykt lunt og koselig lokale.

Se hvem som dukket opp da jeg stod og tok outfitbilder ute på gata! Fabian ❤️ Om dere vil se mer av hverdagen våres, følg han på snap @venjar. (Edit: Jeg skrev feil navn i sted) Jeg heter @kristineul, for dere som ikke har meg der enda. Hahahaha, han er den typen som er morsom på Snapchat, og som ikke bare legger ut sånne hey-jeg-er-kjekkas-snapper. I like that!

Vegetar-sushi med chilimayo, mmm. Og så klart; ekstra syltet ingefær. Det er så sykt munch!! Må skrive det på handlelisten min til neste handletur, for jeg kan seriøst bare gå og knaske det som snacks, haha.

videoblogg midt på natta

Hey dere! Her kommer en video jeg og Fabian spilte inn for noen dager siden, langt over midnatt – så jeg er kanskje ikke like energized som jeg bruker å være, haha. Ser nå at HALVE videoen er i utakt med lyden, siiiiiinnsykt irriterende?! Aner ikke hvordan det skjedde. Jeg ville egentlig ikke legge det ut på grunn av nettopp det.. Men her er vi da. Mange av dere har etterspurt video av oss, og det skal vi så klart fikse. Neste gang med kameraet, og ikke webcameraet, haha. Se denne i første omgang om dere ønsker, i alle fall! Xx

offisielt vår!

1. mars! Det er offisielt vår! Akkurat denne tiden er faktisk min favoritt-tid i løpet av året, for fremover nå vil det kun bli lysere og varmere. Jeg gleder meg til å gå gjennom Olaf Ryes-parken hver eneste dag med musikk på ørene og med sommerfugler rundt meg. Og shorts!! Jeg gleder meg sånn til å gå med shorts igjen – siden sist har jeg jo endret stilen min en del, så jeg gleder meg til å kombinere Levis-shortsene mine med boots, skinnjakke og mitt nye hår. Og fregnene! Fregner er så sykt fint, jeg lover meg selv at jeg ikke skal dekke dem med foundation. Herreguuuud, det kribler i magen min dere. Denne tiden minner meg om at skoleåret snart er ferdig og at sommeren nærmer seg. Ja, jeg vet det fortsatt er en stund igjen til sommer, men hellooo – tiden løper jo fortere enn noen gang. Flyttet ikke jeg nettopp? Det føltes som om det var i for et par uker siden at jeg nettopp hadde kommet frem til Oslo og lå helt alene inne på rommet mitt der jeg bodde før og lurte på hvor i all verden jeg skulle begynne. Skal jeg være ærlig er det sinnsykt deilig å ha hele den “intregrere-seg-i-ny-by”-prosessen bak seg. Det er deilig å føle seg hjemme her 🙂

I studio hos NRK Sogn og Fjordane i går

De siste ukene har vært hektiske, men utrolig innholdsrike. Jeg tror det aldri har skjedd så mye på så kort tid før – og akkurat det? Det elsker jeg mer enn noe annet. Ofte tar jeg meg selv i å ønske at jeg kunne ta 2 dager fullstendig off, men så innser jeg at jeg ikke klarer å sitte på rumpa mer enn noen timer uten å gjøre noe likevel. Eller, jeg kan vel strengt talt sitte på rumpa ganske lenge egentlig, men da må jeg i alle fall gjøre noe, som å jobbe for eksempel. I går løp jeg rundt i hele Oslo føltes det som, først til modellbyrået mitt for å ta noen bilder, deretter videre til NRK-sending på Marienlyst, hjem for å ta en matbit, videre i møte, og så… hjem. Og jeg innser at det er nettopp denne hverdagen som gjør meg lykkelig. Jeg har ikke et sted å dra på jobb og møte kollegaer slik folk flest har, og noen ganger misunner jeg folk for det – virkelig. For mennesker, selv jeg som er en alene-person, må ha stimulasjon fra andre mennesker.

Tusen takk for alle de fine kommentarene den siste tiden, forresten! Spesielt på innlegget som psykisk helse og det å gå til psykolog. Jeg håper vi kan bli mer åpne om det, og følelser generelt egentlig. Jeg pratet litt om ensomhet på radioen i går, og det slo meg hvor sykt lite det blir pratet om sånn egentlig. Da jeg gikk i 9. klasse og hadde én venninne, følte jeg at jeg var den eneste i hele verden som hadde det slik, fordi ingen sa et eneste ord om det. Å vite at flere hadde det slik som meg hadde vært en stor trøst for meg, det vet jeg.