tanker en søndag

Tenker på Paris og alt jeg har igjen å utforske der

Ommøblerer rommet mitt

Tenker på deg

Hører på musikken du sendte meg

Ser på bildene fra i går

Jeg kjøpte meg nettopp en ny plante til vinduskarmen på rommet mitt, er det ikke gøy hvor stor forskjell det gjør? Nå skal jeg på Plantasjen og kjøpe flere. Så mye jeg klarer å bære med meg hjem, ha-ha

Tenker på kroppen din inntil min

Jeg gleder meg til ny uke

Neste uke skal jeg faktisk på konsert. Mer av det. Mer av ekte opplevelser

Smil til meg om du ser meg på gaten, forresten. Jeg lover å smile tilbake

I dag fikk jeg endelig tid til å lese. En roman, faktisk, det er lenge siden. Så deilig det er å drømme seg bort i en annen sin historie

Jeg håper du prioriterer litt av søndagen din til å gjøre det som gir deg en god følelse. Enten det er en løpetur, å male, å se en serie mens du har på ansiktsmaske, å lage en helt ny spilleliste på Spotify

blir du også fucked up av fullmåne?

I går… en skikkelig rar dag. Mennesker. Altfor mange mennesker. Jeg løper mot leiligheten min med musikk i ørene, som om jeg har dårlig tid når jeg egentlig har all tid i verden. Støy, inntrykk, barneskrik, blikk i hvitøyet, hvorfor glor dere sånn? Er jeg blitt paranoid eller er jeg bare ensom? Ensomhet, jeg føler meg så ekstremt ensom i mengden. Jeg skrur opp musikken i et forsøk på å overdøve verdenen rundt meg, jeg løper enda. Pulsen er høy, samme er pusten min. Og der står jeg, i gangen i leiligheten min, øreproppene er revet ut og ligger henslengt på gulvet. Helt stille. Jeg er glad ingen så meg akkurat da, at jeg var alene, at ingen fikk se hvor stakkarslig jeg var akkurat i det øyeblikket.

Pusterom.

Det var fullmåne i går.

Pjuuuuh. Det forklarer de merkelige følelsene mine. Når det står på så tror jeg virkelig på at alt er galt med meg; jeg passer ikke inn, sosialangst, vikelighetsfjern, en jente som ikke får livet helt til. Jeg vet ikke, i går var bare en helt utrolig merkelig dag, jeg var redd for å gå på butikken for å kjøpe dopapir. Kom hjem, kvalm, spydde, stirret i veggen. Tårene presset på, nettopp sminket meg, faen… Jeg dro til Fabian, fikk den største og beste klemmen noensinne. Jeg hadde så lyst å kansellere alle planene mine for kvelden, men jeg visste jeg ville angre og hate meg selv etterpå. Så jeg tok meg selv i nakkeskinnet. Rak rygg. En halv liter Tanqueray i veska, en isbit-pose under armen. Jeg dør litt av meg selv noen ganger, jeg er virkelig en komedie, en vandrende komedie på to veldig lange bein. Men jeg prøver, og det er det som teller. Eller hva? Jeg hadde null aning om hvor disse følelsene kom fra, det var som om en ond stemme i meg prøvde å overbevise meg om at jeg burde bli liggende på badegulvet og gråte en lørdagskveld i stedet for å være sosial.

Nei, for faen. Nei.

Det ble en dødsbra kveld i går. Åh, jeg er så glad i mennesker, virkelig. Jeg dro først til Adamstuen for å møte Ulrikke og Helene, før vi dro videre til Rikke hvor det alltid er hyggelig stemning. Det ER ingenting som er gøyere enn å bli kjent med nye mennesker! For meg som kommer fra Førde hvor miljøet er jævlig innesluttet og gjengete er det fint å se…. åpenheten her. Nå har ikke jeg vokst opp i Oslo, det er sikkert utrolig gjengete her også, men jeg har i alle fall følt at veldig mange mennesker har gitt meg en sjanse i det minste, uavhengig av hvilket miljø det er. Ah, nei, det ble en skikkelig bra lørdagskveld. Jeg dro hjem i halv to-tiden. I pøsregn. Faen så koselig det var. Jeg satte meg på trikken, hørte på TRUE LOVE av Eivør. (Hør den!!!) Takknemlig for at jeg ikke lot den stygge stemmen i hodet mitt vinne. Jeg ble ikke liggende på badegulvet.

Processed with VSCO with b1 preset

Processed with VSCO with b1 preset

Nå er det søndag, og jeg har den beste søndagen ever. Stod opp tidlig, har spist digg mat, og nå driver jeg og rydder leiligheten. Etterpå skal jeg på Plantasjen og kjøpe flere planter, og så skal jeg trene.

<3

buksa som gir deg rumpe!

I går røsket jeg med meg en hvit bukse fra Zara uten å prøve den… Så kom jeg hjem og bare YESSSSS!!!

Det skjer ikke så ofte at jeg finner en bukse som innfrir alle kravene mine, men denne? JA. Perfekt lengde og perfekt på rumpa. Glem Weightless-buksene (hahaha…), er det EN bukse som gir deg rumpe så er det de nye slengbuksene til Zara. You’re welcome!

Ah, det er noe med følelsen av nye jeans, ass. Jeg gikk rundt med en helt ny vibe i går, utelukkende fordi jeg følte meg så fabulous i slengbuksene mine.

TIPS: OM DU ER NEDFOR ELLER HAR EN JÆVLIG KJIP DAG, SÅ ANBEFALER JEG Å GÅ PÅ BUKSESHOPPING. DET KURER I ALLE FALL LITT

Jeg klarte så klart å blø gjennom, da. Det MÅTTE jo bare skje, jeg er ikke overrasket engang. Har seriøst småblødd i 2 uker nå, selv om jeg går på p-piller. Sykt irriterende?! Jeg er i alle fall ikke gravid, så sånn sett er jeg glad, men det er så irriterende for det er sånn litt HELE tiden. Kan jeg ikke bare blø ihjel i en uke og så være ferdig med det liksom

sangen som gjør deg forelsket

Gårsdagen! Jeg fikk besøk av Julie og vi tok en drink hos meg før vi suste avgårde til Universal Music hvor vi fikk høre selveste JP Cooper live. Herreguuuuud, så flink han var!!! Jeg ville ikke at han skulle slutte å synge!! Dere hørte kanskje det på Snapchat? Wow. Ja, bare wow. Frysninger over hele kroppen. Sangene hans får forelskelsen min til å strømme gjennom hele kroppen, ut til hver eneste fingertupp. Om man ikke er forelsket så får man lyst å være det når man hører sangene hans, haha. Den følelsen er også helt fantastisk. Husker ofte før, så kunne jeg høre en sang som traff meg så midt i sjela at jeg skulle ønske hjertet mitt banket for noen… ♥

Jeg eeeeer så glad i dette fantastiske vesenet. Elsk på beltet hennes forresten, det er vintage Versace!!! HVOR finner jeg det, folkens?! Det er sikkert enda dyrere enn vanlig Versace, but still. I need

SEPTEMBER SONG

Processed with VSCO with b1 preset

Oooog… vi fikk møte han!!! Det var så gøy!! Jeg måtte så KLART fortelle han at jeg elsker September Song fordi mine begge mine 2 forelskelser her i livet startet i september. Den måneden er magisk

Motion Still 2017 11 04

Dere må sjekke ut resten av skiva hans også. Passport Home, Closer og She’s On My Mind er dødsbra!

en podcast dere må høre

Okei, i dag er jeg veldig skravlesyk 🙂

Dere må høre på podcasten Hva er greia med?, jeg hører på den hver eneste morgen. Det er to leger som er sykt laidback, opplyste og morsomme – alt på samme tid, og de gjør “lekser” på ulike temaer, som for eksempel helvete, malaria, rødt hår (hehe), parasitter, svartedauden, nordlys, e-stoffer og så videre. Jeg har hørt ALLE episodene, til og med flere ganger. Perfekt på morgenkvisten mens man spiser frokost eller sminker seg, man lærer veldig mye som man ikke ville lært ellers.

I dag innså jeg at en av mine verste egenskaper er hvor dårlig jeg er på å svare på meldinger. Er vi i samme båt, anyone? Jeg er elendig til å holde tritt med alt, spesielt hvis det er noe jeg ikke vet helt hva jeg skal svare. “Jeg tar det senere”, og så glemmer jeg det. PLIS si at det er flere, haha. Det samme gjelder sosiale medier, jeg klarer ikke å holde tritt med alt på samme tid. Svare der, poste der, dere kjenner regla. Så skal man leve oppi alt det der, ikke sant? For livet skjer jo ikke på mobilen… Ironisk nok. Jeg jobber jo med sosiale medier, så jeg er ikke noe bedre selv. Vi må bare lære oss å balansere det. Sosiale medier kan være kjempegøy og nyttig, men vit når du skal legge det bort. Jeg skal bare si deg en ting, som du sikkert allerede vet men som kan være fint å bli minnet på: Om du er blitt invitert på middag og du tar opp mobilen for å tekste noen som ikke er der, så sender du ut et veldig klart signal til alle de som sitter rundt deg; denne personen er viktigere enn alle dere. Jeg går i fella selv, jeg sier ikke at jeg er feilfri på det her. Vi går ALLE i den fella. Jeg prøver å bli bedre på det. Jeg er blitt bedre på det. Bare… tenk over det. Vi er avhengige, det er det vi er. Og alle avhengigheter kan vi bli kvitt.

(Nå hørtes jeg SKIKKELIG dominerende mamma ut og i frykt for det så vil jeg bare si at jeg prater like mye til meg selv når jeg sier dette. Haha. Vi kan alle bli bedre! ♥)

Jeg er helt rørt over hvor mange fine kommentarer som har rent inn de siste dagene, forresten. Herlighet for en bra gjeng dere er. Tusen takk for all støtte, virkelig. Jeg gleder meg til å lage video igjen, skal få gjort det asap. Nå skal jeg hente mine nye briller hos optikeren og så får jeg besøk av Julie, vi skal nemlig på en liten konsert med JP Cooper sammen med Universal. Dere vet September Song!! En av de MEST spilte sangene ever her i heimen. Haha, jeg elsker den, det blir kult å se han live.

mitt første møte med det spirituelle

Jeg har aldri trodd på spøkelser, gjenferd, et liv etter døden eller noe som helst innenfor den spirituelle verdenen. Rett og slett fordi jeg tror på vitenskap og alt som kan bevises og forklares, naturligvis også fordi jeg ikke har opplevd noe utenfor vår “virkelighet”. Opp gjennom årene har jeg så klart møtt på mennesker med historier som får deg til å lure, jeg husker spesielt alle historiene til Synnøve (en av mine beste venner i Førde) fra gården hun bodde på. Jeg var alltid utrolig fascinert og undrende, men det er noe med det å oppleve det selv. Da forstår man.

Så ja, jeg flyttet inn i leiligheten jeg bor i nå på Grünerløkka for et år siden. Den første natten sov Fabian over og jeg merket ingenting, andre natten sov jeg alene og det var da jeg hadde min første merkelige opplevelse noensinne. Døra på soverommet mitt er alltid åpen og da ser man akkurat bittelitt ut i gangen, sånn her:

Processed with VSCO with b5 preset

Klokka 05:00 våkner jeg brått av at leiligheten min er FULL av mennesker. Jeg reiser meg opp i senga og bruker et par sekunder på å våkne og forstå situasjonen. Det er masse støy, jeg hører ingen stemmer men jeg hører en hel haug av mennesker som… går. Ja, de går i leiligheten min. Jeg skjønner naturligvis ingenting, så jeg går ut av rommet for å se. Ingenting å se. At det var noe overnaturlig streifet meg aldri, jeg trodde jo ikke på gjenferd. Det var sikkert fra andre etasje tenkte jeg, selv om det egentlig ikke ga mening med tanke på hvor høy og nær lyden var. Men jeg slo meg likevel til ro med det og la meg for å sove.

Dette fortsatte med jevne mellomrom. Jeg våknet i 5-6 tiden, masse lyder og støy i gangen, ingenting å se. Hver gang dette skjedde våknet jo jeg fra dyp søvn, så jeg tenkte at det måtte ha vært noe jeg hadde drømt. Jeg drømmer jo mye. Men likevel… Aldri på denne måten. Skjønner dere? Det skjer sånn her: Jeg våkner brått, og før jeg rekker å tenke sitter jeg oppreist i sengen. Skyhøy puls, 100% bevisst på at det er noe som skjer i leiligheten. Så går det 20 sekunder, cirka, jeg er redd og hele kroppen min fylles med en helt grusom frykt, jeg ser at det ikke er noe der, og så legger jeg meg igjen. Når jeg våkner dagen etter er alt fint.

I vår skjedde det samme, men denne gangen hørte jeg ikke bare lyder. Jeg våkner brått, ser ut i gangen og der er det en hel haug av skygger/silhuetter av mennesker som går inn i leiligheten min. Som en… hær. Bestemt, masjerende. Utenfor hører jeg bombing og sprenging, som om det er krig. Jeg skjønner INGENTING, seriøst ingenting. Fryser helt til og får en følelse inni meg som jeg ikke vet hvordan jeg skal beskrive engang. Alt jeg vet er at jeg var 100% våken da dette skjedde.

Jeg våknet dagen etter, rasjonaliserte det og glemte det litt bort. Helt til jeg sitter i en middag hos en kompis i sommer med en liten gjeng, og vi begynner å prate om energier, mennesker som går igjen osv. Jeg har ikke fortalt noen av disse hendelsene til noen før denne kvelden, men akkurat da var det som om det gikk opp for meg; det SKJER noe i leiligheten min. Energier, noe som går igjen, et eller annet.

Alt dette skjer kun når jeg er alene, da jeg hadde romkamerat merket jeg ikke noe til det, heller ikke når kjæresten min sover over. Jeg gjorde litt research og fant ut at bygget jeg bor i stod her under 2. verdenskrig, så jeg har tenkt tanken at noe fra krigen henger igjen her. Kanskje noen ble drept eller døde der gangen min er nå? Det høres jo helt sykt ut når jeg skriver det, jeg har jo ALLTID vært tilhenger av det logiske og vitenskapelige, men jeg har aldri opplevd noe lignende før, noe så ekte. Likevel så… uforklarlig. 

Motion Still 2017 11 02

Okey, jeg håper ikke dere tror jeg har mista det helt, haha. Gir dette mening for noen av dere? Er det noen som har opplevd noe av det samme?

gjennom telefonen min

Jeg sover som en ENGEL for tiden. Det går så ufattelig kort tid i fra det jeg legger hodet på puta til jeg er i drømmeland. Hvis jeg sover med Fabian og vi har en samtale kan det fort skje at jeg plutselig sovner mens vi prater, haha

Denne! Jeg ELSKER denne!

Før hatet jeg å trene med denne overdelen fordi den gjorde armene mine enda tynnere enn hva de allerede var. Nå bruker jeg den hele tiden omtrent. Den er i størrelse M og man skulle tro den var i størrelse XXXS, en syyykt deilig å trene armer med fordi det er kompresjon. Til dere som spør så trener jeg forresten på Fitness Xpress på Bislet. Egentlig veldig tilfeldig: Fabian har trent der i alle år og så var jeg med på en prøvetime for nesten et år siden, og så trivdes jeg så godt at jeg meldte meg inn. Jeg kan ikke fordra Elixia, sorry haha. Her er det kjempehyggelig stemning og de har en elektrisk klatrevegg som ingen andre sentere har. Jeg bruker den hver eneste treningsøkt, damn I love it. Det er bare en kort busstur hit fra meg, det finnes jo 15 ulike treningssenter rundt meg her jeg bor men jeg synes det er godt å bevege seg litt utenfor Løkka også noen ganger 🙂

Guuuuuud, jeg får fortsatt vann i munnen av dette måltidet søndag morgen klokka 10:00. Stupkleine, men i altfor godt humør. Denne frokosten må gjentas! Gorgonzola er ALTFOR digg!

Dette varmer hjertet mitt

Meg som chiller i en trapp. Nei da, det var surprise party for Helene aka Cola Cherry for noen uker siden, jeg tok bare dette bildet den kvelden

Fra en kveld hos Rikke med en fin gjeng! Det er så hyggelig å bli kjent med nye mennesker ♥

Cool shoes. Amar, så klart!

Nordmarka med mine fine jenter!! Okey, akkurat her skjedde faktisk det sykeste. Vi sitter her i solveggen og venter på t-banen, og så spør vi noen forbipasserende om de kan ta bilder av oss. (Seff. Instahoes) Plutselig kommer banen og vi må ta med oss alt vi har og løpe i en fei. I det vi reiser oss så tråkker jeg på noe, jeg løper videre og ser meg tilbake sammen med Julie og Nora og alle bare “HVA FAEN VAR DET DER?”. Vi har ikke tid til å løpe tilbake og se fordi vi måtte rekke banen, men så ser vi på noen av bildene etterpå av RETT VED FOTEN TIL NORA SÅ LIGGER DET ER FUCKINGS SKJELLETT??

HVILKET skjelett er det der og hvorfor ligger det her 🙂

Gammelt (det vil si et par måneder siden) polaroid-bilde. Happy Krissssss

mine planer i dag

I DAG SKAL JEG…

… på pianotime! Det har blitt et skikkelig lyspunkt for meg den siste tiden, hver torsdag går jeg nedover til Schous Plass med pianomusikk på ørene og ser frem til å lære noe nytt. Tilfeldigvis er det sol hver eneste gang jeg har time også?! Dødsdigg, for det gjør meg alltid i tusen ganger bedre humør. Det er bare en halvtime, men det er én halvtime hvor jeg virkelig glemmer alt rundt meg og kun fokuserer på pianoet fremfor meg og det pianolæreren min sier.

… trene. Wihhuuu. Jeg vil bli sterk! Det er gøy nå som jeg merker at jeg kan ta tyngre vekter, det gir meg skikkelig motivasjon. Gud, er ikke det bildet av Candice her helt utrolig lekkert? Jeg har det som bakgrunnsbilde, og hver gang mobilen min lyser opp i offentligheten skvetter jeg litt til. Sterk, sexy og fierce! Yeeeeah! DENNE listen trener jeg til akkurat nå.

… se på leiligheter.

… skifte sengetrekk. Jeg bruker kun sengetrekk i lin nå (man blir avhengig), favoritt-trekket mitt er det beige fra Granit.

ne… lære meg Intro av Black Elk på piano ferdig når jeg er ferdig på pianotime. Jeg er nesten i mål, mangler bare litt så er hele stykket i boks. Iiiih! Nå flyter fingrene når jeg spiller den, fordi jeg har øvd så sinnsykt mye på den.

… ta ansiktsmaske og farge brynene mine før jeg legger meg. Så våkner jeg til fredag i morgen og føler meg fantastisk, hihi.

HA EN FANTASTISK TORSDAG! VI SNAKKES ETTERPÅ XX

når nok er nok

Jeg vet at innlegget skapte reaksjoner og jeg vet folk venter på at jeg svare for meg.

Du er 20 år. Du er ferdig med videregående, du har nettopp startet å gå på den helt nye og spennende veien du har fremfor deg. Du flytter til en ny by, du kjenner ingen men du gjør det likevel. Oslo er stas, for hele livet ditt har du bodd i en liten by hvor det var 2 kebab-sjapper, Peppes Pizza og en kinarestaurant. Plutselig bor du midt i hovedstaden, det er nye mennesker, nye inntrykk, nye venner, din egen leilighet, til og med en kjæreste. Kaffebrenneriet på hvert eneste hjørne du går, restauranter du kan velge og vrake i. Ja, for meg var det stas. Nye interesser, nye hobbyer, horisonten ble bredere. Jeg elsker Førde og oppveksten min som gjorde meg til akkurat den jeg er, men miljøet der tok nesten knekken på meg. Det var så godt med noe helt nytt, et sted jeg også kunne blomstre og ikke føle meg som en outsider. Jeg har blitt kjent med en haug av mennesker og fått flere venner i livet mitt, jeg har tatt jobben min til et nytt nivå, jeg har gått fra å være sykelig undervektig til å nærme meg en normal kroppsvekt, jeg har fått meg nye lidenskaper og jeg har fått min første kjæreste. For en gangs skyld skinner jeg også litt. En ny selvfølelse, en ny integritet. Men jeg er fortsatt 20 år gammel og usikker på meg selv til tider. Prøver, feiler, prøver og feiler. Selv om jeg vet mye mer hvem jeg er nå enn hva jeg visste da jeg var 16 år og hatet hver eneste del av meg selv, så er jeg ikke jeg helt på plass enda jeg heller. Men jeg prøver, jeg prøver å finne min vei. Jeg utforsker og prøver meg frem, putter meg selv utenfor komfortsonen fordi jeg vet at det er den eneste måten man kan utvikle seg på. Og jeg deler det med dere. Fordi jeg elsker å dele, og fordi jeg elsker å vise dere veien min. Kanskje vi to går samme vei. Vi vil jo bare bli den beste versjonen av oss selv, ikke sant? Jeg kjøpte meg et piano fordi jeg har lyst å mestre et instrument, jeg prøver å finne de menneskene jeg kan le med og lære av, jeg leser poesi fordi jeg synes det er berikende og fordi jeg angrer på at jeg tok det for gitt da vi lærte det på skolen, jeg leser bøker fordi jeg vil fylle hodet med enda mer kunnskap og jeg prøver å få drømmene mine til å gå i oppfyllelse. 

“Faen så påtatt du er”, “ikke tro at du er en kunstner”, “slutt å tro at du er noe”, “drømmene dine kommer aldri til å skje”, “du er en taper som ingen vil være venn med”, “aldri tro at du kommer til å passe inn i miljøet i Oslo”, “ikke tro at Løkka er så kult din bondeknøl”

Det har vært mye positivt på veien min, og dere vet jeg er evig takknemlig for all støtten jeg konstant får. Men oppi alt dette var det også så ekstremt mye dritt at jeg til slutt følte at jeg sprakk. Og det gjorde jeg da jeg skrev det innlegget. Nok er nok tenkte jeg, jeg var så lei av å bli hånliggjort for de tingene som var viktige for meg. Hvordan ville du reagert dersom noen lo av deg for hvert steg du tok? Kanskje du hadde klart å være sterk og stå imot stormen hele veien, men det klarte ikke jeg. Og shame on me for det. Jeg har aldri svart på noe av kritikken jeg har fått, jeg har hevet hodet høyt og fortsatte med de tingene som har gjort meg glad. Helt til jeg leste den kommentaren og kjente at nok er nok. Det føltes riktig å svare for meg, å endelig stå opp for meg selv. Men så tråkka jeg feil. Vedkommende bak kommentaren har sendt meg beklagelse på mail, vi har skværet opp og jeg har fjernet IP-adressen. Det var aldri meningen å gjøre noen vondt, jeg er virkelig ikke et vondt menneske. Men det sprakk for meg, jeg var så lei. Alle de spydige og grusomme kommentarene jeg har fått samlet seg oppi hodet mitt, og jeg lot det gå utover én. Og så skriver man ting man kanskje ikke ville gjort dersom man ikke var lei seg, såra og frustrert. Mobbing, netthets og drittslenging er aldri OK, jeg kommer alltid til å stå opp for meg selv. Men nå lærte jeg at jeg hvordan jeg ikke skal gjøre det. Jeg beklager.

Jeg er evig takknemlig for at jeg har dere,

Stor klem Kristine

snart besøk av familien!

Alltid like gøy å henge med Håkon ♥

Om to uker kommer mamma og Ingeborg på besøk til Oslo for en hel helg her, og jeg gleder meg sååånn. Da er vi nesten hele gjengen, utenom pappa ♥ SOM jeg gleder meg til å vise dem mine favoritt-steder her i byen. Og ikke minst å vise dem hvordan jeg har fått det i leiligheten min – ting har jo forandret seg veldig mye her siden sist. Og snart flytter jeg. Æææææ. Kan tiden ikke gå SÅ fort. Det er helt sinnsykt hvor mange minner jeg har på disse 52 kvadratmetrene… Damn. Men forandringer fryder alltid, jeg vet at det blir sinnsykt spennende med noe helt nytt noe. Et move out-party må jeg i alle fall ha! Jeg har faktisk hatt veldig lite fest her, det har kanskje litt med å gjøre at jeg ikke eier og føler jeg kan ta meg ordentlig til rette. Det er det som er så kjipt med å leie, du får liksom aldri følelsen av at det er ditt sted. Du kan ta deg til rette, men du kan ikke ta deg helt til rette. Blir det et hull i veggen på fest ryker hele depositumet mitt og vel så det, haha… Og jeg har depositum på 50 000 kr. Men ja, jeg gleder meg til å eie mitt eget sted. Det minner meg på at jeg må komme meg på visning. Jeg har funnet SÅ.MANGE.FINE.LEILIGHETER…. Store vinduer, lysekroner og alt det der. Vi krysser fingrene. Gleder meg til å ta dere med på dette!

Forresten, jeg ser mange spør om Oslo-guide og det har jeg notert. I know where you should go! Stay tuned!