enda en lang tekst

Hei fra Norge,

Jeg tror ikke jeg nevnte for dere at jeg dro hjem fra Milano på mandag. Kansellert fly, jeg og Sari var så smarte at vi avbestilte turen i det vi fikk vite det og bestilte nytt fly fra den andre flyplassen. Vi er et bra team. Det var kjemperart å si farvel til henne på Gardermoen, jeg hadde aldri trodd vi skulle bli så gode venner. Det var hun som gjorde hele turen så bra som den var, de øyeblikkene hvor vi drakk rødvin, tegnet, spiste mat, snakket om hva som gjorde oss lykkelige og bare… chillet sammen. Og dere? Tusen millioner takk for alle kommentarene på forrige innlegg. Dere aner ikke… Milano var fantastisk på så ufattelig mange måter, jeg ville aldri vært foruten. Aldri i hele mitt liv. Og jeg tror jeg har godt av litt motgang, jeg har godt av å komme inn i et rom og ikke være den beste. På castingene var jeg ikke den beste til å gå, jeg var ikke den flinkeste i rommet. Men jeg kan bli det, om jeg bare vil. Det handler om å gå litt utenfor komfortsonen, tørre å satse. Det som gjorde vondest var kanskje å være så nærme, skjønner dere? Jeg så designeren i øynene, jeg ville så sårt at de skulle se meg for den jeg var. Så.sårt. Og kanskje de gjør det, kanskje de gjør det når jeg kommer tilbake neste sesong med en enda sterkere walk. Jeg gir meg ikke. Å gå nedover runwayen er aldri noe jeg kunne gjort hele livet mitt uten noe annet ved siden av, for det er jo en bransje uten så veldig mye dybde i, likevel har det vært en greie jeg bare ville få til. Å gjøre det. Runde Milano Fashion Week for å så dra hjem igjen til tastaturet mitt og malepenselen. Det var fantastisk å komme hjem til den koselige leiligheten min på Løkka. Til en kjæreste som elsker meg for alt det jeg er innvendig, gud, det føltes som første date da jeg kom inn døren mandags kveld. Jeg elsker de øyeblikkene hvor man ikke får sagt ordene fort nok, de øyeblikkene hvor man ikke klarer å klemme hardt nok. To mennesker som løper mot hverandre, er det ikke vakkert? Når tårene ikke beskriver smerten og savnet nok. Hvor kjærligheten i øynene er alt du kan se på for å forstå, du vet de øyeblikkene? Jeg lever for dem. Er det en ting Milano skal ha, så er det at byen gjorde meg inspirert på helt nye plan. Jeg kan bli inspirert av å se snittet på et skjørt, fargen på en rødvin i et vinglass, en enkel setning Sari sa. Et hårbånd av silke i håret, delikate bevegelser og en deilig sang. Måten Amy Winehouse synger de høye tonene på. Jeg har så mye i meg etter denne turen, nå vil jeg bare skrive, fotografere, tenke, være, kysse, skrive dikt. Noe å manifestere alle tankene i, et sted jeg kan lagre det til senere. For jeg har vanvittig mange fine følelser i meg om dagen, til tross for at jeg ikke fikk til Milano denne gangen. Kanskje jeg bare er for positiv til å la noe sånt stoppe meg. Jeg satt ute i den sure kveldsbrisen og gråt i mitt eget fang til øynene mine var mer hovne enn de noen gang har vært, det var da jeg innså at jeg ikke ville få noen show. Og jeg gråt, gråt, gråt og jeg gråt. Tenkte på dere, hvordan jeg skulle fortelle det, hva jeg skulle blogge om dagen etter, hvordan jeg skulle få dette til, hva jeg måtte gjøre annerledes, hvordan jeg skulle få alle de gode følelsene frem igjen. Sigget to sigaretter på rappen, jeg pleier aldri å ta to sigaretter på rad. Jeg visste med meg selv at når jeg la på røret og gikk inn døren til leiligheten igjen så ville jeg pakke bort den destruktive tankegangen, jeg måtte bare få det ut. Og det? Det elsker jeg meg selv for. At jeg drar meg selv opp fra gjørma på autopilot. Det er uaktuelt å bli liggende er å sippe. For hvor faen kommer man da? Jeg sitter hjemme i sofaen min nå. Det er minusgrader og jeg holdt på å fryse av meg ansiktet på vei til og fra jobb i dag, haha. I går kveld vasket jeg klær, sorterte skapene på kjøkkenet, ah, jeg var i verdens beste rydde-humør. Elsker når jeg er det. Er i prosjekt bli-kvitt-alt-plast-i-leiligheten, begynner å komme på god vei. Nå går det i tre, keramikk, tøy, naturlige materialer. Laget meg en matpakke i dag pakket inn i papir-pose, det er så mye mer delikat å hvile øynene på. Først og fremst miljøvennlig. Nå klarte jeg å skrive en liten novelle igjen, oops. Beklager om det blir litt mye, haha. Det er bare så ufattelig deilig å la fingrene flyte over tastaturet. X

27. februar klokka 16:07

DRØMMER

Jeg ligger horisontalt på teppegulvet i gangen på hotellet og hører stemmen din gjennom røret. Håret mitt blir vel kanskje skittent nå, men jeg bryr meg ikke. Vet ikke om jeg gråter fordi jeg ikke fikk til å oppfylle drømmen min eller om jeg bare savner armene dine rundt den lille kroppen min. Kroppen du elsker sånn, jeg ser det på deg. Sliten, glad, skuffet, forelsket, fått en ny venninne, en helt ny historie å fortelle, drømmer som ikke gikk i oppfyllelse, en jente som aldri ga seg og som aldri kommer til å gi seg. Det er mye å ta innover seg. Og det er vel for så vidt greit, for ingenting smaker vel vonere enn de dagene hvor likegyldigheten spiser deg opp fra innsiden. Heller for mye følelser enn for lite har jeg alltid sagt. For følelsene kan alltid sorteres og brukes, gud som jeg brente innvendig for å kunne gå nedover den catwalken. It ain’t over till it’s over sa agenten min mens jeg hylgråt i telefonen. Og der, akkurat i det øyeblikket, reiste jeg meg opp og gikk inn i leiligheten igjen, gråt de siste tårene ferdig mens jeg søkte opp Gisele Catwalk Video på YouTube. Jeg tror dette var første gangen i livet mitt at jeg ikke fikk til det jeg ville på første forsøk. Ting har alltid gått min vei, jeg innså det ikke før nå at ting faktisk alltid har gått min vei. Jeg ville bli en viktig stemme, og det ble jeg med bloggen min. Jeg ville lære meg piano, jeg lærte meg piano. Jeg ville ha et bra vitnemål, og det fikk jeg. Ville jeg ha en 6’er fikk jeg en 6’er, jeg satt oppe hele natten og leste til øynene mine var knusktørre. Pugget, pugget, skrev 26 sider notat og fikk mamma til å spørre meg ut. Kunne 2. verdenskrig på rams, det var ikke et eneste ord i historieboka jeg ikke hadde fått med meg. Men jeg fikk det ikke til i Milano denne sesongen. Signert med et italiensk byrå, casting etter casting, jeg fikk ikke et eneste show. Og det gjør forbanna vondt å skrive, for dette er ikke noe jeg har lyst å dele. Det er ikke gøy å blottlegge de svakeste øyeblikkene, men jeg gjør det likevel fordi jeg er glad i dere. Og ja… Enkelte elsker dette, enkelte fryder seg over at jeg ikke fikk det til denne gangen. Skal jeg være ærlig er det vondt, kanskje jeg angrer på at jeg er så sårbar og skriver dette når jeg legger hodet på puta i kveld men nå gjorde jeg det og jeg kommer ikke til å viske det bort. Det kan godt hende det er sant at jeg ikke passer inn bransjen, kanskje dere har rett, men det er virkelig ingen andre enn meg som skal finne ut av det. Ikke vær den som knuser andre sine drømmer, når du vet at drømmer er det som holder oss i live. Jeg gråt og jeg gråt, men jeg stoppet liksom der. Jeg sluttet ikke å gå på castingene av den grunn, jeg bestilte ikke flybillett hjem til Norge. For når alt kommer til alt er det ikke synd på meg. Det er ikke vits i å klage på en bransje som handler utelukkende om utseende når man selv har valgt å gå inn i bransjen. Det var bare… det var så tøft å stå der og faktisk oppleve det. Gå inn på castingene med verdens beste energi og tenke “yes, nå skal jeg vise dem!”. Jeg følte jeg stod der som en blomst klar for å blomstre, så rev de av stilken og kastet meg til sides. Ikke ta det personlig sier de, men man gjør jo det. Det var så mange ganger jeg hadde lyst å bare si “vær så snill og putt klærne på meg og la meg vise hva jeg er god for”, men det er ikke sånn det funker. Jeg har så mye inni meg, men det spiller ingen rolle når casting-direktørene skal velge ut jenter til runwayen. Jeg ser ikke ut som en prinsesse, jeg har heller ikke noe ekstremt særpreget med utseendet mitt, jeg er bare… Kristine. Kanskje jeg faller i den kategorien som er vanskelig å selge. Men jeg trodde på at jeg kunne få det til, og det var vel kanskje det som gjorde så vondt, at forventningene mine kræsjet med det som var realiteten. “I can tell that Kristine is an intelligent girl” hadde sjefen i det italienske byrået sagt, og det fikk meg til å gråte enda mer der jeg satt i telefonen. Pokker, du vet når du bare ønsker noe så sterkt? Du har SÅ lyst å få det til at det brenner i hele deg? Det er vel det vi kaller drømmer. Og jeg er så glad for at jeg dro til Milano, for det knakk meg ikke. Det ødela meg ikke at jeg ikke fikk til å gå Milano Fashion Week SS18, selv om jeg falt litt på veien. Kanskje jeg bare skal se på hundre Gisele-videoer til og prøve igjen neste sesong. Faen, drømmer er egentlig litt sjarmerende. ♥

kan jeg være 21 for alltid?

Ung sjel med unge drømmer. Jeg vil være 21, nyforelska og rusa på livet med alle drømmene boblende i meg resten av livet. Jeg hatet å være 16, elsker å være 21. 16 år var helt jævlig, er jeg den eneste? Jeg husker jeg trodde livet mitt var dømt til å bli mislykka fordi jeg ikke var like lykkelig som de andre tilsynelatende var. Der forsvinner gullårene mine, tenkte jeg. Og rart med det, for jeg slo meg liksom til ro med det. Ville aldri bli så bra som de andre, men ja ja, sånn var det. Hadde jeg bare visst. At jeg skulle møte mennesker som elsker meg, at drømmene mine en etter en skulle bli realisert, at jeg skulle våkne opp med helt andre følelser i kroppen. At livet er litt magisk, så lenge man bare lar det være det. Sari spurte meg på bussen hva jeg er redd for. Og jeg kom kun på tre ting, det er slanger, at noen jeg er glad i ikke vil ha meg i livet sitt lengre og å bli kidnappet. Jeg kom ikke på noe mer, for det er helt ærlig ikke så mye som skremmer meg. Så har jeg kanskje litt telefonskrekk av og til (det er forresten veldig lett å jobbe av seg), og ja, de slangene… slanger er det eneste i dyreriket jeg er redd for, haha. På den ene castingen vi var på forrige uke var det en slange i et glassbur på TOALETTET, og jeg kan ikke huske sist hjertet mitt banket så fort og det var egentlig litt rart å tenke på. Som en liten rus, bare sjukt skummelt. Ah, nei, jeg bare er veldig glad i livet mitt, det er kaotisk men jeg tror at hvis jeg kunne ha valgt så hadde jeg valgt mitt eget. 21 er fantastisk. Det er godt å kjenne at ting falt litt på plass for meg også. Alt som skulle til var troa på meg selv og riktige mennesker. Det var virkelig alt som skulle til.

her får du vegansk burger i Milano

Ah, maten i Italia har overrasket meg sånn!! Til tross for at jeg alltid har hørt så mye bra om Italia sin fantastisk matkultur, det var liksom noe ved å oppleve det med sine egne smakssanser. Bare det å dra på matbutikken den første dagen – vi ble gående i sikkert en time, fascinert over alle de friske råvarene og det store utvalget. Appelsinene er knall-oransje og har til og med på seg de grønne bladene fra treet der de lå i trekurven i butikken, for å ikke snakke om de gjenvinnbare posene. Og la oss bare ta et øyeblikk for the famous Italian parmigiano, ohhh. Jeg har spist parmesan på skiva hver eneste morgen siden jeg kom, og jeg har nytt hver eneste lille bit. (Det har faktisk vært en av de største høydepunktene i løpet av dagen, jeg er jo ekstremt glad i frokost så det å sitte på en italiensk balkong og spise fersk baguett med den beste parmesanen i hele verden var HELT, helt fantastisk, haha) Vi har ikke levd på grønnsaker og frukt for å si det sånn, selv om mange tror det er det man gjør i denne bransjen. Heeeeell no.

ET VEGANSK TIPS TIL DERE!

Uansett, det jeg tenkte å tipse om til dere som skal til Milano en eller annen gang, er den vegansk burgersjappa som heter Flower Burger. Vi bodde rett ved, og da jeg var på vei hjem til lunsj etter en lang dag, kjempesulten og sliten, kunne jeg ikke la muligheten gå forbi meg. Drasset med meg den tunge veska inn og bare “I just want the pink burger, please”. Ahhh, den var så god!! Vegansk mat er så deilig, og det gjør meg virkelig glad å se at flere og flere land begynner å bli flinke på det. 

FLOWER BURGER

VIALE VITTORIO VENETO, 10, 20124 MILANO

jeg fant, jeg fant!

Okei, hvor mye trenger jeg denne jakken på en skala fra 1-10!!! 100!!! I dag fikk jeg endelig tid til å gjøre litt ordentlig research på vintage her i Milano, og allerede på første stopp fant jeg denne nydelige jakken. Skimtet den fra utstillingsvinduet og gikk rett inn med øynene festet på plagget fremfor meg, dere vet meg. Jeg er så glad i store jakker man kan gjemme seg litt i, haha. Ja, jeg er rar. Nå er spørsmålet; burde jeg dra tilbake og kjøpe den? Se for deg en svart høy hals under!

Helt siden jeg kom hit har de vakre balkongene fascinert meg. Jeg elsker arkitekturen i denne byen, så delikat og nydelig… Jeg elsker at de har bevart alle de gamle byggene. Og jeg elsker at italienerne er så flinke å dandere med grønne planter og blomster, det gjør noe med hele inntrykket. Dette var bare et tilfeldig bilde jeg tok tidligere i dag på vei til vintage-butikkene, men de fleste balkongene er fylt til RANDEN med planter. Det er så mye at jeg lurer på om de egentlig har plass til å sitte der selv og faktisk utnytte plassen, haha. Helt nydelig, jeg slutter virkelig ikke å la meg fascinere.

I dag flyttet vi ut av leiligheten vi har bodd i denne uka, og det var litt vemodig skal jeg være ærlig. Kan jeg slutte å knytte emosjonelle følelser til ALT… Men altså, den var så innmari chill. Romslig, egen veranda, lå midt i byen. Eneste var det forbanna skråtaket som holdt på å gi oss hjernerystelse annenhver dag, men det var det eneste som overhodet gikk an å klage på. Gjett om jeg kommer til å savne kveldene hvor vi lå nydusjet i sofaen etter en evig lang dag og munchet mat mens vi pratet dritt om alt mulig. Noen ganger er livet bare en lek, ass. Den følelsen har jeg hatt litt i det siste… befriende. Nå har vi sjekket inn på hotell og jeg sitter nå på en kafé ikke så langt unna. Storfornøyd med dagens innkjøp, jeg fant en HELT(!!!!!) fantastisk vintage-butikk som jeg faktisk skal vie et eget innlegg til. Det gjorde hele dagen min, jeg tuller ikke. Så om dere skal til Milano, følg med. Jeg svidde av litt for mye penger der… men så var det så sjukt fint at det var 100% verdt det. Blant annet en jeans-shorts som går helt ned til knærne, fra Dolce & Gabbana. Litt andre greier enn Runwaydreamz-shortsene jeg brukte for et par år siden, haha. Jeg gleder meg til å vise dere! Det er lenge siden shopping har gjort meg SÅ glad! X

jeg vil ikke hjem

YOU MADE ME LOVE YOU…

A COOL SOUNDTRACK FOR YOU BABES

Ja, jo, jeg vil ikke hjem helt ærlig. Jeg vil ikke forlate den behagelige vårluften, de grønne plantene, løvetannene som bryter seg opp av asfalten i fortauskanten. De kalde trikkesetene om morgenen som fikk kulda til å krype seg oppover ryggraden min, det var noe behagelig med det. Kanskje det var solstrålene gjennom vinduet som ga meg gåsehud i ansiktet, kanskje det var tanken på en helt ny dag i en helt ny by som fikk kroppen min til å gnistre på nytt. Ung og lovende, hva var det jeg stresset med da jeg trodde jeg ikke hadde kommet dit jeg ville enda? Da jeg stresset med at jeg ikke fikk lest så mange bøker som jeg ville, på samme tid som jeg ville få orden i regnskapet mitt og være den som var flink å ringe vennene mine hver dag. Jeg er kanskje ikke den beste på å holde kontakten, men jeg forsvinner sånn i min egen verden i de tingene jeg gjør. Ikke ta det personlig sier jeg. For da jeg våknet første dag i Italia hadde jeg tusen idéer om hva jeg ville gjøre, det er sånn jeg holder på. Jeg svever på idéene og drømmene, uten dem er jeg ingen. I alle fall ikke lykkelig. Italia har vært deilig. Det beste var da hverdagsroen senket seg i meg, bare da det ble normalt å spise frokost i leiligheten og da vi måtte spørre hvem som kunne kjøpe meg seg toalettpapir på vei hjem. Vårbrisen i ansiktet, de nye gatene, det myke sengetøyet jeg kravlet inn i da kvelden kom. Tryggheten, jeg har ikke kjent på akkurat den tryggheten på en stund. Alene, helt alene.

For helt ærlig var det ingenting som var bedre enn å komme hjem til en tom leilighet i dag og kjenne litt på ensomheten. At det var litt rart å sitte der i sofaen for seg selv, at tankene i hodet plutselig ble litt høyere enn vanlig. For nå var det ingen som snakket over dem, det var ingen som dempet støyet oppi hodet. Den bittersøte ensomheten som omsider har vokst seg i meg som en trygghet, pokker så deilig. Ingen skal noensinne få lov til å ta den fra meg, ingen skal få meg til å frykte mitt eget selskap. For det går helt fint å sitte i et rom for seg selv og kjenne på alt alene.

suck it up

Våknet opp og søker opp dagens schedule i mailen min.

Casting etter casting, dør etter dør slengt i trynet. Ikke ta det personlig sa de, jeg gjør ikke det. For jeg vet at jeg er en fet jente, men det bryr ikke de seg om. De bryr seg om hun asiatiske jenta med bob som kan bære antrekket bedre enn meg, for det er det som betyr noe. Og pokker, hun så bra ut. Men jeg ser ikke sånn ut.

Tar på meg jakka, jeg hater å være en av mange men jeg innser der jeg står at det er akkurat det jeg er. I høye hæler fra Zara som alle har løpt og kjøpt for castingene, svart bukse og svart singlet. Spiser matpakken min, er det egentlig lov å spise inne i et casting-rom lurte jeg på i et sekund. Sånn, sosialt akseptabelt. Fuck, jeg fikser ikke å ikke bli likt innser jeg. Jeg kjenner det på tunga, det smaker ikke godt, det smaker forjævlig.

River med meg veska, drar hjemover. “Men jeg har aldri følt så lite før, bare” sa jeg i telefonen mens jeg hadde maten i munnen og forbipasserende på gata kastet et ekstra blikk bort på den fortvilende jenta med det oransje, bølgete håret hengene etter seg. Sitter på bussen og stirrer ut vinduet, lurer på hvordan jeg kan muntre meg selv opp. For det å gå rundt fra dør til dør får meg til å føle meg komplett tom, det er fader meg ikke rart jentene ser ulykkelige ut. Kjøper med meg en ny stringtruse og en rosa, vegansk burger, drar hjem og skrur musikken på full guffe. Jeg hadde en idé om at det ville få meg til å føle meg som meg selv igjen, og det gjorde det.

Kristine. Bare Kristine.

følelser

Ah, jeg er skikkelig sliten i dag. Og litt deppa, egentlig uten grunn. Jeg tok feil buss hjem i sted og endte med å gå hele veien hjem, nå går jeg seriøst så mye om dagen at jeg må spise dobbelt, tuller ikke. Uansett, jeg vet ikke helt, jeg takler så ekstremt dårlig å være litt nedfor. Vil helst at himmelen skal være blå og at jeg smiler til fremmede på gata, i dag regner det og Milano ser egentlig litt trist ut skal jeg være ærlig. Kanskje det bare er meg. Jeg ble småsur på dama i kassa som ikke forstod at jeg skulle ha en 2-dagersbillett til kollektivt, endte opp med to forskjellige billetter fordi hun ikke kunne engelsk. Ikke hennes skyld, jeg sa beklager etterpå. Har fått mensen igjen men jeg hater å skylde på mensen for å være gretten, det er så lett. Ah, kan ikke dere gi meg et filmtips? Eller en serie jeg burde se. Eller bare en podcast. Det har kommet ny episode av Konspirasjonspodden, jeg og Fabian pleier alltid å høre den sammen. Gud, jeg skal ta han med meg til Milano. Jeg satt på kafé alene her om dagen og spottet flere kjærestepar på date, jeg fikk nesten tårer i øynene fordi jeg ble så rørt. Kjærleik… så vakkert det er. To mennesker som sitter over hverandre på et bord og deler en Nutella-pannekake, noe så enkelt og fint. Sov som en engel i natt, da. Våknet til og med av meg selv før alarmen, så til siden og der lå Sari og sov som en engel hun også. Haha, åh, nå ble jeg i litt bedre humør. Bare av å skrive dette blogginnlegget. Jeg tror jeg bare er sliten, jeg var ute av døra tidlig i dag og noen ganger går livet så fort at jeg ikke rekker å tenke og det gjør noe med meg. Nå fikk jeg tusen idéer til ting å skrive ned, noen ganger føler jeg at jeg ikke kan skrive alt som er oppi hodet mitt fordi det ofte kan bli for drøyt eller for personlig, så jeg skriver det først ned for hånd i notatboken min og det skal jeg gjøre nå. Så ser jeg tilbake på det et par dager etterpå og endrer litt på det kanskje, før jeg eventuelt poster. Det er så mye jeg vil dele med dere.

modell-boblen

Den nye leiligheten vår er så deilig. Selv om jeg må si at det føltes rart å være tilbake i Chinatown i går, i samme gate hvor jeg og Sari bodde de første 9 dagene. Det skulle ikke mer til for at jeg knyttet meg til det stedet følelsesmessig. Haha, jeg legger følelser i alt da, det er en forbannelse og en gave på samme tid. Ellers begynner jeg komme inn i den italienske livsstilen nå, jeg har jo ikke vært her mer enn to uker men det føles som om en liten evighet så mye som vi har opplevd. Jeg har fortsatt ikke fått: kjøpt meg sko eller spist pasta ute på restaurant. Apropos, i går hadde jeg en casting rett ved siden av YSL-butikken og jeg ble stående å måpe da jeg fikk øye på de FETESTE bootsene i butikkvinduet. Jeg handler jo svært sjeldent på dyre butikker, men disse var så latterlig kule at jeg ikke har klart å få dem ut av tankene enda. Med brune legger og en kjole i sommer? I die. Jeg skal tilbake og prøve dem. Pokker heller altså, noen ordentlige sko fortjener jeg!!! I do!!! Ellers er det mange som spør om jeg kan lage en video og fortelle litt om hvordan modellbransjen i Milano er, og det skal jeg. Det føles helt rart å være så inne i det, det er ikke før nå at jeg har fått tid til å gjøre litt ting for min egen del også, som å slappe av hjemme, gjøre yoga, høre på podcast, dere vet, noe annet utenfor den modell-boblen. For den kan man fort bli slukt inn i og helt ærlig, det blir jeg litt deppa av. Det er utrolig tomt, ingen av mine kvaliteter eller indre verdier får sett dagens lys når jeg står inne på et castingrom. Så jeg må gå ut fra en casting eller en shoot og omstille hodet, gå tilbake til den Kristine jeg er vanligvis. Jeg vet ikke, jeg har grått, hoppet i taket, følt på veldig mye. Mest av alt føler jeg at dette er det viktigste jeg har gjort på lenge, for jeg lærer så utroooolig mye akkurat nå.

Nå er jeg alene hjemme og hører på musikk. Skal gjøre yoga (har hatt med min egen yogamatte hit, nørd) og så lurer jeg seriøst på om jeg skal se en film?! Har ikke mer jobb i dag, so why not <3