Den værste fienden din er deg selv. Slik er vi alle. Nesten, i alle fall. Hvor mange ganger har du vel ikke tenkt stygge ting om deg selv? Sagt stygge ting om deg selv? Bannet stygge ting om deg selv? Jenter kan være fæle. Mennesker er fæle. Men hvem er det vi er fælest mot? Jo, oss selv. Vi mennesker har en tendens til å behandle oss selv som dritt.

Hvor mange ganger har du vel ikke stått opp, sett deg selv i speilet og sagt “fy faen, så jævlig jeg ser ut i dag”? Komt på skolen og sagt til venninna di at: “jeg er dritstygg i dag, sjekk den svære kvisa i panna”? Og hvor ofte finner du vel ikke feil med deg selv? Sier at du har stygge lår, stor nase, for mye magefett, for tynn, for breie skuldrer, for tynn, for høy? Står i speilet og analyserer hver eneste kroppsdel? Når jeg tenker over det er det faktisk utrolig hvor mye jeg rakker ned på meg selv. Jeg finner feil, danner meg komplekser og lar det ta overhånd. For det positive? Det tenker jeg aldri på. Jeg glemmer det. Selv når folk gir meg kompliment tar jeg det ikke til meg. I stedet bruker jeg all energi på å finne feil med meg selv, og finne ut hva som kunne vært bedre. Jeg er for tynn, har ikke fin nok hud, for mye kviser, ikke slike bryn jeg ønsker, for tynne lepper, for små pupper, feil form på nesen… ja, you name it. Etterhvert begynner det å tære på selvfølelsen. Jeg er ubrukelig. Lite verdt. Ikke bra nok.

Kunne jeg sagt alt dette til 8 år gamle meg?

Seriøst, jeg utfordrer deg. Finn frem et bilde av deg selv som liten, hold det fremfor deg og si til den jenta det samme som du sier til deg selv hver dag. Klarer du det? Det klarer ikke jeg. Det burde ikke du heller. For gjett hva? Du er fin, du. Og visst faen om du er bra nok.

Hei heiiii. Formen er bra nå og jeg er i skikkelig skrivehumør, så jeg droppet antrekksbildene for i dag jeg!

Jeg har gått gjennom en veldig tøff periode, uten at jeg har latt det skinne veldig godt gjennom på bloggen. Jeg har jo skrevet et par innlegg i blant og mange av dere har klart å “lese” meg, men jeg har prøvd å skyve mye av det unna. Ikke bare ovenfor dere, men også ovenfor meg selv. Det har vært? ille. Veldig ille, noen ganger. Tankene som har florert rundt i hodet mitt har til tider vært syke, men jeg har gode mennesker rundt meg og det har vært gull verdt.

Det høres ut som om jeg har gått gjennom èn jævlig ting, men greia er bare den at det var ikke èn ting. Jeg klarte aldri å forklare hva det var, for det var så mye. Ikke store ting, bare masse småbagateller. Greia er at livet mitt er sykt bra. Jeg har sinnsykt mange gode mennesker rundt meg, jeg gjør gøye ting hele tiden (bortsett fra denne uka da, for da har jeg jo vært syk hehe :P) og jeg har har spennende prosjekt på gang hele tiden. Tingen er at når man har så “mye”, så er det utrolig enkelt at mye av det skjærer seg. Det var det som skjedde. Jeg følte jeg fikk nye problem hver eneste dag, og når det ene var løst, så var det et nytt. Jeg fikk aldri ro. Dette tærte på psyken min, noe så til de grader. Problemene var aldri store, men det var bare mengden og timingen som gjorde at det ikke fungerte. Presset på bloggen var liksom toppen av kransekaken. Jeg måtte levere på instagram med 600 000 følgere som ser opp til meg fordi jeg er slank, og jeg måtte på samme tid takle kommentarer på bloggen om hvor ekkelt tynn jeg var. Det var liksom forventet alt av meg, følte jeg.

Jeg vil ikke at dere skal tro at jeg er en liten depressiv drittunge, for det er jeg ikke. Jeg har det veldig bra nå, og sett bort ifra kyssesyken så SMILER livet mitt. Men dere må vite at selv om man er en blogger, så kan man ha en jævlig dårlig periode selv da. ALLE har jo dårlige perioder. Det er slik tenårene er. Jeg håper dere finner i trøst i dette – dere som sitter hjemme i senga nå og har det jævlig kjipt. Det ordner seg, kjære dere.

Mitt beste tips: prat med noen. Da er du allerede kommet godt på vei. Jeg er evig takknemlig for at jeg har verdens beste venner rundt meg som jeg vet støtter meg. I tillegg prater jeg alltid med mamma om ting slik at hun vet hvorfor jeg er i så dårlig humør (haha), og jeg pleier ofte å prate med broren min også, for han vet alltid hva han skal si. Det er ikke noe “det ordner seg nok, Kristine” – her er det mer “nå må du skjerpe deg! Get your shit together, gjør det som må gjøres og slutt å la livet ditt på påvirket av slike småting”.

Miss somebody? Call
Wanna meet? Invite
Wanna be understood? Explain
Have questions? Ask
Don’t like it? Say it
Like it? State it
Want something? Ask for it
Nobody will know what’s going on in your mind. It’s better to express than to expect. We just have one life. Keep it simple. Be happy and keep others happy.

Denne quoten er så fin, og så farlig sann. Livet blir ikke bedre enn du gjør det til selv. Du blir ikke lykkelig av å vente på lykken. Den kommer dersom du fjerner alt negativt i livet ditt, og fokuserer på det positive som gjør deg glad. Enkelt og greit.

Jeg husker hvor sinnsykt fucked up jeg var innvendig her, på disse bildene. Det ser ikke slik ut, sant? Det er faktisk deilig å se tilbake på, med tanke på hvordan jeg har det nå.

Jeg var ute av huset i dag forresten, for første gang på 1 uke!! WOHO. Jeg og Håkon dro på butikken for å kjøpe inn smågodt og snickers-is, så nå er vi klar for tidenes filmkveld. Gjett om vi skal kose oss! 

Hoooola amigas! Det er kommet et ny serie i Bergens Tidende, Kvitter. Det er et talkshow som tar for seg hvordan de sosiale mediene raserer samfunnet vårt – og jeg synes konseptet er kjempebra. I programmet er det ulike paneldebattanter som som diskuterer ulike temaer, og i forkant av dette blir det sendt inn små filmsnutter fra kjente fjes fra ulike sosiale medier – her kommer jeg inn. Jeg ble spurt om å bidra med en filsnutt hvor jeg tok for meg et dilemma, og det ville jeg selvfølgelig! Det har kommet ut 3 episoder, og jeg synes de er kjempebra alle sammen. Vegard Harm er f.eks en av dem som diskuterer i en av episodene, så som dere skjønner så er det mye humor med.

Jeg er bare med i en liten del av programmet, men det er jo utrolig gøy å se likevel. Jeg har lagt til videoen under her, men hvis dere vil inn på artikkelen selv så trykker dere bare på bildet under 🙂

Jeg er ikke ute etter å lage mer styr rundt det spørsmålet jeg svarte på angående følgertallet mitt på instagram, men rett skal være rett. Hvor mange av dere som ha hakket løs på meg anonymt i kommentarfeltet og på andre blogger og forum siste dagene leste og forstod det jeg sa? Jeg ble bedt om å si hva jeg trodde var grunnen til det høye følgertallet. Grunnen er mer sammensatt enn som så, men jeg dro frem noen enkle faktorer som jeg mener spiller en viss rolle.

Jeg siterer: “Jeg er tynn, høy, og har langt hår. Det er helt loco, men jeg tror ikke jeg hadde hatt så mange følgere om jeg hadde hatt kort hår og hadde veid 20 kg mer”.

Mye av det jeg får kritikk for har jeg ikke sagt en gang. Jeg sier ikke at jenter som har kort hår, eller som veier 20 kg mer enn meg ikke får følgere på instagram, jeg sa at jeg trodde jeg ikke ville hatt like mange om jeg hadde kort hår og veide 20 kg mer. Om jeg var uklar i svaret mitt eller om dere tolket feil og ble såret, så vil jeg BEKLAGE for det. Jeg har alltid vært opptatt av at alle skal være fornøyd med seg seg uansett hva, og det er jeg fortsatt. Jeg mente ingenting vondt med svaret mitt, selv om jeg ser i etterkant at mange oppfattet det på en annen måte enn hva jeg hadde forventet.

Å lese gjennom kommentarfeltet er direkte deprimerende. Dere som leste spørsmålet før svaret, hva hadde dere faktisk forventet dere? Hva trodde dere svaret ville være? Hva tror dere svaret er? At så mange er sjokkerte over svaret mitt, og kan tolke så mye ut av det, som at jeg ikke vil være et “godt forbilde”, ikke “vil spre glede i verden”, eller at jeg er “ondskapsfull” – ja, det sårer.

At noen fyrer i gang en slik heksejakt og driver det jeg synes kvalifiserer til mobbing, er sykt. Dere kjenner ikke meg. Hva får folk til å skrive slike stygge ting, helt uprovosert? Dere snakker som om jeg er roten til alt vondt her i verden, men hva tror dere at kommentarene og innleggene dere kommer med bidrar til? Tror dere jeg følte meg bra når jeg leste alt dette? Jeg er et menneske jeg også. Over 1300 har likt innlegget som hakker løs på meg som person – jeg kan ærlig innrømme at jeg ikke sov godt den natta. Jeg håper du som skrev det innlegget synes det var “veldig morsomt” at du gikk fra 200 til 10 000 lesere over natten, for det synes ikke jeg og de rundt meg. Hva tenkte du da du postet innlegget? Tror du foreldrene dine ville vært stolt om de leste det før du postet det? Tror du de ville likt om jeg skrev noe sånt om deg? Det samme gjelder alle de anonyme kommentarene. Hvor er foreldrene deres, og hva ville de sagt? Jeg behandler alle likt på godt og vondt, og det å ha anoreksi, sitte i rullestol, være muslim, homofil, lesbisk, feit eller tynn legitimerer ikke mobbing. Ingenting legitimerer mobbing. 

Jeg vil ingen vei med dette, men føler at skapet må settes på plass. Jeg vet jeg aldri kan vinne denne krigen. Drikker ikke jeg alkhol, får jeg høre at jeg er en taper og ikke har venner. Drikker jeg får jeg kjeft for å være oppmerksomhetssyk og dårlig forbilde. Er jeg fornøyd med kroppen min får jeg kommentarer om at jeg er selvopptatt og overfladisk og et stygt beinrangel. Er jeg ikke fornøyd får jeg så ørene flagrer om at jeg har ingenting jeg skulle ha sagt og at jeg bidrar til kroppspress og gir unge jenter anoreksi og det som værre er. 

Jeg HATER å fremstå som en sur og grinete på bloggen, men jeg måtte få det ut slik at jeg kan gå videre. Jeg skal ærlig tilstå at jeg for første gang i løpet av alle mine år som blogger har sittet med tårer i øynene når jeg har lest alle kommentarene og innleggene om meg som har florert rundt på nett. Til dere som sier at jeg har mistet bakkekontakt den siste tiden: Nei, jeg er fortsatt den samme gamle Kristine. Med fullstendig bakkekontakt. Jeg elsker å blogge, og jeg elsker leserne mine over alt. Dere som støtter meg og kommer med positive kommentarer: TUSEN TAKK. Dere betyr alt for meg.

Her er min siste spalte i Fylkesmagasinet for i år. Har nå skrevet 8 ulike i 2013. Min første spaltist-jobb – og det har vært veldig gøy 🙂 Merker jeg har fått litt mer dreisen på nynorsk også (selv om jeg skriver nynorsk til vanlig på skolen), og det kommer jo veldig godt med. Artikkelen finner dere her (hvor dere også finner mine tidligere spalter), men jeg har kopiert det over her også slik at dere kan lese det direkte fra bloggen min. Jeg valgte å skrive om det å være ungdom i 2013.

“Er livet ditt perfekt? Føler du deg perfekt? For det er hvertfall slik jeg oppfatter bloggen din nå. Alt for sukkersøt og perfekt. Dette er ikke slemt ment, men konstruktiv tilbakemelding. Det er gøy å lese litt om nedturer på blogger også, slik at man i det minste kan føle seg igjen i personen. Jeg orker virkelig ikke å lese dette mer, du får jo bare 6’ere på skolen, har masse venner, slank uten noe anstrengt forhold til mat? Det virker absurd, og jeg tror det er derfor folk spør deg om du har problemer. Det er helt unormalt å ikke slite med NOE…”

I 2009 startet jeg denne bloggen. Liten pike på 13 år, siste året på barneskolen – ikke mye selvtillit å skryte av. Jeg var, og er, en helt normal jente, akkurat som alle andre. Bloggen min var kun en plass jeg ville dele bildene mine, som jeg knipset med mitt splitter nye Canon EOS 500D. 4 år senere sitter jeg her, med det samme kameraet i hendene, men med en god del mer erfaring, utallige flere opplevelser rikere, 100 000 flere kommentarer, 15 000 flere lesere og 295 000 flere følgere på instagram. Mer selvtillit?

I likhet med de fleste andre bloggere, skriver jeg alltid bare om det positive og problemfrie i livet mitt. Jeg har fra dag 1 på denne bloggen fokusert på å være positiv, spre glede og fremstille meg så “perfekt” så langt det har latt seg gjøre. Bloggen min har på en måte vært mitt lille “tilfluktssted”, hvor alt er problemfritt. Et sted hvor humøret alltid er på topp, sminken sitter perfekt og hvor problemene ikke finnes. Ikke misforstå, for bloggen min lyver ikke – det er bare det at jeg har unngått å fortelle om det mindre bra her. Bloggen min fremstiller fortsatt den jeg er. Men jeg tror kanskje at de som leser blogger i blant glemmer det faktum at vi bloggere ikke presenterer et “realistisk” liv på bloggene våre. Det er så altfor, altfor langt ifra. Tro meg. Vi forteller ikke om de dagene vi føler oss dritt. Vi forteller ikke om de dagene vi har kranglet med en venninne. Vi forteller heller ikke om de dagene vi har hatt tidenes krangel med foreldrene våres. Nei, det vi gjør i stedet er å skrive et innlegg om dagens outfit. Den nye sminken vi nettopp fikk i posten. Eller de nye klærne, for den del. Jeg skriver ikke at “Nei, i dag kranglet jeg med bestevenninna mi, og jeg har ligget i senga i hele dag og følt meg som verdens værste person.” Skjønner dere?

Misforstå meg rett. Altså, jeg har det veldig bra for tiden! Jeg har det bedre enn noen gang, for å være konkret. Skolen går fint, jeg har mange herlige pesoner rundt meg, jeg ler så mye hver dag at jeg får vondt i magemusklene, jeg har et godt forhold til familien min, karakterene går bra, treningsfronten går bra . . . Ja, jeg har det rett og slett fint. MEN, husk! Bloggen min gjenspeiler ikke 110% hvordan livet mitt er på ekte. Fordi gjett hva, jeg har dager hvor jeg bare ligger paddeflat i senga og tenker på hvor forbanna mye feil jeg gjør. Skulle ikke sagt det, skulle ikke gjort det, hva om . . Dere kjenner dere vel igjen?

Jeg har hatt en fin oppvekst, men fy søren, om jeg har gjennomgått mye dritt? Visst faen. Jeg har hatt jævlige perioder som nesten har tatt knekken på meg, perioder som har vært så ille at psykolog var et alternativ for meg. Jeg har omgått personer som har nesten ødelagt meg mentalt der og da, og det var søren meg så vidt jeg kom meg gjennom. Men vet dere? Man må faen meg ta et tak. Det hjelper ikke å ligge hjemme å gråte. TRO MEG. Jeg har vært der selv, så altfor mange ganger. Get your fucking shit together og få vedkommende på hodet og ræva ut av livet ditt. DU er for bra for det, kjære deg. Om du omgås en person som ikke gjør deg annet en vondt, så er han eller hun virkelig ikke verdt det. Livet er for kort å sløse bort tid på personer som ikke gjør deg lykkelig. Ja, det suger å innse at et vennskap eller forhold ikke var det du trodde, men om du i det hele tatt har innsett det så bør du være sjeleglad – da har du faktisk muligheten til å gjøre noe med det. Gjennom livet ditt vil du møte mye vondt, du må bare lære å håndtere det. Uansett hvor mye det svir. Jeg lover deg at det vil slå tilbake på personen som behandlet deg som dritt. Og hva med deg? Jo, du vil komme mye sterkere ut av det.

Ja, jeg vet ikke om dette ble sykt uforståelig eller hva, men det var i alle fall sinnsykt deilig å få det ut. Jeg vet at jeg er dritdårlig til å skrive om personlige temaer og følelser på bloggen min, og det er absolutt noe jeg kan forbedre meg på, men det krever også en del mye av meg. Tenk deg om du skulle delt problemene dine med 15 000 mennesker. YES, NÅ KAN ALLE DØMME MEG <333 Yes. Lol, okei, føler jeg må lette litt på den alvorlige stemningen som preger dette innlegget, haha. Poenget er: Alle har problemer. Ingen lever et problemfritt liv. Det er noe vi alle til har til felles! Men noe vi også har til felles, er at ALLE probleme løser seg. Du må bare finne ut hvordan.

Min spalte nr. 3 i Fylkesmagasinet. Dere finner artikkelen HER. Igjen, på nynorsk! Tipper det er litt vanskelig for noen av dere å lese, men da er det i alle fall god trening, tihi 🙂

---

Her om dagen fekk eg ein kommentar frå ein lesar på bloggen min som overraska meg litt: «Eg er for feit til å gå i shorts». Vidare følgde nokre kommentarar om at eg burde vere glad som kler shorts. Men klede kjem vel i alle størrelsar?

Eg skjøna raskt at det ikkje var mangel på klede i rette størrelsar som var problemet. Med sommarferien på trappene, ventar varmare vær og mindre klede. For mange er også tur til varmare strøk bestilt og betalt, inkludert meg sjølv. Eg både trur og veit at dei fleste ofrar meir enn ein tanke på kropp og utsjånad i forkant av sommaren og lettkledde dagar. Og sjølvsagt, flott det. Det er sunt å reflektere rundt seg sjølv og kropp, og kva ein er komfortabel med. Men dette gir stort utslag i korleis du vel å kle deg, og i kva.

Sjølv om det vert gjentatt til det kjedelege, er det viktig at du kler deg i det du likar, det du kler, og ikkje minst det du er komfortabel å gå i! Kvifor er det likevel slik at mange vegrar seg for å ta fram shortsen, eller bikinien? Eg har full forståing for at mange, spesielt unge, har sider ved seg sjølv og sin kropp dei er usikre på, og kanskje ikkje er komfortable med å vise fram. Men eg tykkjer det er dumt at unge jenter vel å la shortsen ligge i skapet, eller let vere å kjøpe den fordi dei ikkje er komfortable med kroppen sin. Ja da, eg er fullt klar over at vi vert teppebomba med artiklar om «Sommarkroppen 2013» og «Desse øvingane gir flat mage på 1-2-3». Det gir oss lett inntrykk av at «alle» har bikinikropp, eller må ha det. Eg for min del må ærleg innrømme at eg ikkje føler meir på kroppspresset enn når eg faktisk les dette. Det har gått så langt at vi har fått motreaksjonar i form av blogginnlegg og artiklar som tar eit kraftig oppgjer med denne hypen. Dette seier kanskje noko om kor langt det har gått, og personleg trur eg det hadde vore mykje betre om det vart skrive mindre om det, og var mindre fokus på det i det offentlege.

Gå i deg sjølv no. Sommaren er her, men det er kroppen din og. Så kvifor ikkje fokusere på det du har, og det du er nøgd med? Ikkje misforstå meg, men eg trur dessverre at kompleksa dine er størst i ditt eige hovud. Ikkje gjer dei verre enn dei er. Eg tvilar på at nokon kjem bort til deg ein varm sommardag og ber deg ta på ei bukse, for herregud, du er for feit til å gå i shorts. Ingen vil rope etter deg at puppane dine er for små for bikinien din. På andre sida kan du risikere å møte på menneske som glanar på deg, og gir deg blikk som ikkje er av positiv art. Dette vil du møte resten av livet ditt, og du kan berre innfinne deg med det, og trøyste deg med at vedkommande sikkert har eit anstrengt forhold til eigen kropp og rakkar ned på deg som ein forsvarsmekanisme.

Eg har gleda meg til sommaren i eit halvt år, og ikkje søren om småkompleks for eigen kropp eller unødvendige slengkommentarar skal øydelegge for meg. Det bør det heller ikkje for deg! God sommar!

Kjenner blodet koke i årene kvar gong eg les ei sak om kropp og kroppshysteri. Heile våren, eigentleg sidan januar syns eg at eg har blitt teppebomba med artiklar om korleis få denne så alt for mykje omtalte «sommarkroppen2013». Joda, dei første vekene var det litt greitt å lese korleis eg skulle kvitte meg med dei 5 heile kilo som la seg pent og pynteleg på min kropp i jula, og skulle vek att. Kiloane forsvann før februar var omme, men det gjorde ikkje artiklane. «Få flat mage på 4 uker», «Dette er supermaten for deg på slanker?n», «Dette er fy-fymaten», «Slik får du bikinikroppen» osv, gjerne akkompagnert av en rekke bilete av modelltynne kvinner (og menn). For det er dette som er greia: ingen vil eller skal sjå gjennomsnittleg ut. Du skal vere penast, tynnast, mest muskuløs. «Slik bygger du muskler i en fei», «Slik får du six-pack».

Men det stoppar ikkje her. Vi nordmenn har ein pervers trong til å hate på alt populært (feks Gangnamstyle). Flott syns eg, då denne kroppshysteritrenden var både usunn og tok heilt av. Innlegg på innlegg vart skrive om folk som tok eit «oppgjør» med kroppshysteriet. Flott, tid for handling tenkte eg. No var det slutt på alle artiklane, blogginnlegga og alt gnålet om større musklar. Men, det som skjedde var at folk berre fortsatte å skrive om korleis få sommarkroppen OG klage på dei som gjer dette. Og sjokkerande nok oppdaga eg at det ofte var same folka som gjorde dette. Det vert som å bite seg i eigen hale, for å så klage på at det gjer vondt. Men i staden vart det endå meir fokus på det, og det tok verkeleg heilt av. 


Sjølvsagt må eg sei noko om Kristine og. For ein skal ikkje kaste stein når ein sjølv sit i glashus. Men eg vil tørre å påsta at ho ikkje bidrar til meir kroppspress enn høgst nødvendig. Ho må få leve og vere seg sjølv. Ho må få gå i shorts på varme sommardagar, eller når ho har fått sponsa eit plagg (dette er ho faktisk pålagt!). Hadde ho derimot skrive eit innlegg om «kroppspresset» og alt mulig piss som ho følte siste vekene, hadde eg satt foten ned. For jaggu legger ho ut nok bildete av seg sjølv i magetoppar og korte shortsar. Men ho klagar ikkje på det, for ho veit at ved å eksponere seg som ho gjer på bloggen er ho ikkje uskuldig. Og skal ho klandrast for det, får ikkje nokon gå på stranda i år, eller bruke shorts, for då bidreg jo dei til «kroppspress». 


Eg føler sjeldan meir på kroppspress enn når eg les om det i nettopp meida eller på nett. Det er først når eg leser om folk som klager på det enorme presset i år, at eg faktisk FØLER det på meg. Så slutt å mas om det, så minsker det kanskje litt?! 
Og samme faen kva du gjer, så ser du ut som du ser ut, så enten du liker det eller ei, kan du berre venne deg til det. Eg var ganske overvektig før, og har litt strekkmerker på magen etter det. Lar eg det hindre meg i å reise til syden? Lar eg det hindre meg i å bade? NEI. Tviler på at nokon kjem bort og ber meg kle på meg for eg har strekkmerker på magen, eller fordi eg er for feit, eller fordi eg ikkje kan gå i singlet eller kva enn det mått vere. Kanskje nokon glor litt, men det driter eg i. For det betyr nok at dei er meir usikker på seg sjølv enn det eg er, og er sjalu på at eg «tør» å vise meg fram trass i at eg ikkje er perfekt. For det er det ingen som er.

Føler heile sommarkoppen har blitt som ein hønseflokk i panikk. Hadde bare alle tatt eit steg bak og roa ned, hadde vi kanskje innsett at dette er eit sjølvskapt problem. “Sommarkroppen” ligger i hovudet ditt. Det er ein abstrakt ting du ikkje trenger å oppnå, men det kan vere ein fin motivasjon for å kome i betre form fram til sommaren.

Først og fremst: FERDIG MED EKSAMEN!!!!!!! Wiiiii, tror det gikk ganske bra. Håper i hvert fall på det!

(Har IP-adressen deres <3333)

Okei lol, dette skal ikke bli eit dramatisk klisjé-innlegg eller noe. Tenkte bare å dele litt forefallende tanker.

Som blogger er jeg utrolig vant til å få stygge tilbakemeldinger, og det er svært, svært sjeldent, om aldri, at jeg blir lei meg for kommentarer. Men er det noe jeg blir, så er det oppgitt. Jeg mener, hvem er disse stakkarsene? Hvilken del av oppdragelsen gikk de glipp av? Noen ganger får jeg spørsmål om hvor foreldrene mine er når det gjelder bloggen min. Vel, da lurer jeg på: hvor er foreldrene dine? Hvor er foreldrene dine, kjære menneske som sitter på internett og sjikanerer unge jenter og forteller de at de skal kutte seg selv fordi ikke har mer fett på kroppen?

Jeg kjenner jeg er så fed up med kommentarer om at jeg er et dårlig forbilde fordi jeg ser ut slik som jeg gjør. For det første, så har jeg aldri oppfordret til et usunt kroppsideal – som diett og sulting, og for det andre så ser det ser tilsynelatende ut til at en del folk virkelig trenger reality-check, for sist jeg sjekket så ble det sagt at “alle er fine slik de er”. Eller? Gjelder det bare når folk er overvektige, kanskje? Altså, jeg synes folk med ekstra fett på kroppen er fine akkurat slik de er, og det samme med de som er slanke. Hva om alle bare kan være fornøyd med seg selv, i stedet for å kalle andre feit eller tynn for å få utløp for dårlig selvbilde? Djeeeeeezzzzz, ser nå at det ikke er uten grunn at nordmenn har blitt kåret til de i norden som klager mest.

Poenget mitt er: vær fornøyd med deg selv. Samme om du har ekstra fett på kroppen, eller om du er tynn. Du er fin – ikke la noen fortelle deg noe annet. Føl deg selvsikker i bikini i sommer uansett hvilken størrelse du er 🙂

Som sagt, det skulle ikke være et dramatisk eller big deal-innlegg – bare litt lufting av tanker. En stor, stor klem til alle dere som hele tiden kommer med fine kommentarer, da! Dere er besssssssst ♥ ♥ ♥

Her er min aller første spalte i Fylkesmagasinet! Skal skrive 8 ganger i løpet av 2013. Fikk bladet i posten i dag – så alle som bor i Sogn og Fjordane må sjekke postkassen sin i dag, tihi. Gøy å se resultatet på trykk! Til dere som bor utenfor fylket så har jeg kopiert det inn her i innlegget slik at dere også kan lese. Jeg regner med at det er god trening for nynorsken til mange av dere, hehe! Må ærlig si at jeg faktisk måtte anstrenge meg litt når jeg skulle skrive for å skrive korrekt nynorsk, jeg er jo blitt så vant til å skrive bokmål nå at jeg har gått i et slags “bokmåls-modus” . . . Men jeg håper og tror at det ble meste ble rett 🙂

xoxo krisssy 😛