“Er livet ditt perfekt? Føler du deg perfekt? For det er hvertfall slik jeg oppfatter bloggen din nå. Alt for sukkersøt og perfekt. Dette er ikke slemt ment, men konstruktiv tilbakemelding. Det er gøy å lese litt om nedturer på blogger også, slik at man i det minste kan føle seg igjen i personen. Jeg orker virkelig ikke å lese dette mer, du får jo bare 6’ere på skolen, har masse venner, slank uten noe anstrengt forhold til mat? Det virker absurd, og jeg tror det er derfor folk spør deg om du har problemer. Det er helt unormalt å ikke slite med NOE…”
I 2009 startet jeg denne bloggen. Liten pike på 13 år, siste året på barneskolen – ikke mye selvtillit å skryte av. Jeg var, og er, en helt normal jente, akkurat som alle andre. Bloggen min var kun en plass jeg ville dele bildene mine, som jeg knipset med mitt splitter nye Canon EOS 500D. 4 år senere sitter jeg her, med det samme kameraet i hendene, men med en god del mer erfaring, utallige flere opplevelser rikere, 100 000 flere kommentarer, 15 000 flere lesere og 295 000 flere følgere på instagram. Mer selvtillit?
I likhet med de fleste andre bloggere, skriver jeg alltid bare om det positive og problemfrie i livet mitt. Jeg har fra dag 1 på denne bloggen fokusert på å være positiv, spre glede og fremstille meg så “perfekt” så langt det har latt seg gjøre. Bloggen min har på en måte vært mitt lille “tilfluktssted”, hvor alt er problemfritt. Et sted hvor humøret alltid er på topp, sminken sitter perfekt og hvor problemene ikke finnes. Ikke misforstå, for bloggen min lyver ikke – det er bare det at jeg har unngått å fortelle om det mindre bra her. Bloggen min fremstiller fortsatt den jeg er. Men jeg tror kanskje at de som leser blogger i blant glemmer det faktum at vi bloggere ikke presenterer et “realistisk” liv på bloggene våre. Det er så altfor, altfor langt ifra. Tro meg. Vi forteller ikke om de dagene vi føler oss dritt. Vi forteller ikke om de dagene vi har kranglet med en venninne. Vi forteller heller ikke om de dagene vi har hatt tidenes krangel med foreldrene våres. Nei, det vi gjør i stedet er å skrive et innlegg om dagens outfit. Den nye sminken vi nettopp fikk i posten. Eller de nye klærne, for den del. Jeg skriver ikke at “Nei, i dag kranglet jeg med bestevenninna mi, og jeg har ligget i senga i hele dag og følt meg som verdens værste person.” Skjønner dere?
Misforstå meg rett. Altså, jeg har det veldig bra for tiden! Jeg har det bedre enn noen gang, for å være konkret. Skolen går fint, jeg har mange herlige pesoner rundt meg, jeg ler så mye hver dag at jeg får vondt i magemusklene, jeg har et godt forhold til familien min, karakterene går bra, treningsfronten går bra . . . Ja, jeg har det rett og slett fint. MEN, husk! Bloggen min gjenspeiler ikke 110% hvordan livet mitt er på ekte. Fordi gjett hva, jeg har dager hvor jeg bare ligger paddeflat i senga og tenker på hvor forbanna mye feil jeg gjør. Skulle ikke sagt det, skulle ikke gjort det, hva om . . Dere kjenner dere vel igjen?
Jeg har hatt en fin oppvekst, men fy søren, om jeg har gjennomgått mye dritt? Visst faen. Jeg har hatt jævlige perioder som nesten har tatt knekken på meg, perioder som har vært så ille at psykolog var et alternativ for meg. Jeg har omgått personer som har nesten ødelagt meg mentalt der og da, og det var søren meg så vidt jeg kom meg gjennom. Men vet dere? Man må faen meg ta et tak. Det hjelper ikke å ligge hjemme å gråte. TRO MEG. Jeg har vært der selv, så altfor mange ganger. Get your fucking shit together og få vedkommende på hodet og ræva ut av livet ditt. DU er for bra for det, kjære deg. Om du omgås en person som ikke gjør deg annet en vondt, så er han eller hun virkelig ikke verdt det. Livet er for kort å sløse bort tid på personer som ikke gjør deg lykkelig. Ja, det suger å innse at et vennskap eller forhold ikke var det du trodde, men om du i det hele tatt har innsett det så bør du være sjeleglad – da har du faktisk muligheten til å gjøre noe med det. Gjennom livet ditt vil du møte mye vondt, du må bare lære å håndtere det. Uansett hvor mye det svir. Jeg lover deg at det vil slå tilbake på personen som behandlet deg som dritt. Og hva med deg? Jo, du vil komme mye sterkere ut av det.
Ja, jeg vet ikke om dette ble sykt uforståelig eller hva, men det var i alle fall sinnsykt deilig å få det ut. Jeg vet at jeg er dritdårlig til å skrive om personlige temaer og følelser på bloggen min, og det er absolutt noe jeg kan forbedre meg på, men det krever også en del mye av meg. Tenk deg om du skulle delt problemene dine med 15 000 mennesker. YES, NÅ KAN ALLE DØMME MEG <333 Yes. Lol, okei, føler jeg må lette litt på den alvorlige stemningen som preger dette innlegget, haha. Poenget er: Alle har problemer. Ingen lever et problemfritt liv. Det er noe vi alle til har til felles! Men noe vi også har til felles, er at ALLE probleme løser seg. Du må bare finne ut hvordan.
