vær en venn!

Visste du at 75.000 barn og unge i Norge blir mobbet? Det tilsvarer mer enn 1 av 10 elever ved norske skoler. Les setningen, og la deg synke innover deg. Hvor sinnsykt er det ikke, egentlig?

I går leste jeg en tekst i Bergen Tidende som virkelig fikk øynene opp. Historien handler om en gutt som ble mobbet gjennom omtrent hele barneskolen og ungdomsskolen, og han forteller hvordan mobbingen har satte spor i livet hans – til tross for at han nå er voksen. Den dag i dag sliter han med spising, store depresjoner og angst, og dette kun på grunn av noen feige sjeler som valgte å la usikkerheten sin gå utover en uskyldig gutt som hadde hele ungdomstiden fremfor seg. Jeg blir sjeldent rørt av ting jeg leser, men fy søren – denne teksten satte spor. Mobbing er grusomt.

Grunnen til at jeg tar opp dette temaet er fordi Bergens Tidende har et prosjekt pågående nå, hvor hensikten er så skape blest rundt nettopp dette. Vær en venn heter den, og da oppfordrer jeg dere alle sammen: vær en venn. Om du ser at noen i skolegården som blir mobbet, stå opp for vedkommende og ta et skikkelig oppgjør med mobberen, eller ta saken med til lærer eller rektor. Bare ved å gjøre det kan du redde et liv – tenk det! Med et såpass stort lesertall jeg har så er det sikkert mange av leserne mine som blir mobbet selv, så til alle dere mobbeoffere som leser dette: ikke vis dere sårbare, og uansett hvor vanskelig det kan virke – stå opp for dere selv. Vi vet alle at de som mobber er usikre på seg selv og trenger å trykke ned andre for å heve seg selv, men for all del, ikke vis at dere er sårbare – fordi det er de mobberne går etter.

Ord blir tomme i slike sammenhenger, men jeg vil at alle dere der ute som blir mobbet skal vite at jeg og mange andre er på deres side. Jeg sender en kjempestor klem til enhver av dere – og husk at mobberne aldri skal vinne. Jeg heier på dere ♥ Så la oss gjøre det vi kan for å bli kvitt mobbingen, folkens! Besøk facebooksiden til Bergens Tidende´s prosjekt HER og lik for å vise din støtte. Det fikser kanskje ikke alt, men det er i hvert fall et steg i riktig retning.

 

ta på deg klær a

OBS!! Glemte burkaen hjemme.

Jeg synes egentlig at alt dette kroppspress-maset er overhyped.

I går fikk jeg en kommentar på innlegget “summerinspo” som fikk meg til å tenke litt. Ikke at jeg vanligvis ikke tenker, for det gjør jeg i massevis, i massemassevis. Vel ja, ikke at det var noen big deal sånn egentlig, for kommentaren var ikke ment på en slem måte. Det var bare poenget i teksten som gjorde meg litt irritert. Du påstår at jeg skaper et usunt kroppspress på bloggen min. Hvorfor det, spør jeg? Fordi jeg er slank? Isåfall er det en helt på trynet påstand. Altså, jeg er klar over at vi lever i 2013 og at kroppspresset er stort, men skal jeg droppe å legge ut bilder av meg selv på min blogg av den grunn? Jeg kan ikke slutte å blogge fordi min tilstedeværelse kan påvirke folk. Om noen har lest min blogg og fått spiseforstyrrelse på grunn av det så er den personen så lett påvirkelig og sårbar og har allerede et så usunt forhold til sin egen kropp at vedkommende mest sannsynlig hadde blitt syk uansett. Internett er stort, og den personen ville ha funnet en annen plass å søke etter inspirasjon uansett. Du kan ærlig talt ikke påstå at bloggen min bidrar til spiseforstyrrelse. Ungdommer i dag blir bombadert med press fra alle kanter 24/7, og jeg tror ikke tror at det spiller noe fra eller til om jeg ikke hadde blogget. 

Jeg vet ikke med deg, men i dag kom jeg hjem til 6 mail i innboksen min fra jenter som fortalte meg at de har begynt å like kroppen sin til tross for at de er undervektige – og dette på grunn av bloggen min. Fortell meg hva har du gjort i dag for å hindre et kroppsfiksert samfunn, da? Her sitter du på nett og forteller meg i en anonym kommentar at jeg ikke kan legge ut bikinibilder av meg selv fordi jeg er for tynn. Det ironiske her er jo faktisk at det er DU som skaper kroppspress.

Jeg forstår hva dere mener, men jeg slutter ikke å blogge av den grunn.

Dette innlegget er selvfølgelig bare rettet mot et fåtall. Nesten all tilbakemeldingen jeg får er positiv, og jeg må bare få sagt at jeg setter uendlig stor pris på enhver av dere. Negativ respons har jeg sluttet å ta til meg – det er de fine kommentarene som betyr noe for meg. Tusen takk! Dere er grunnen til at jeg blogger 🙂

skal bloggerne ta ansvar?

I går kom jeg over en litt interessant artikkel, nemmelig denne – hvor en ernæringsfysiolog advarer mot motebloggerne og mener motebloggerne selv er en av årsakene til at fokuset på kropp og overdrevent fokus på sunt kosthold (også kalt “ortoreksi”) har eskalert såpass mye som det har gjort de siste årene.

Jeg ble faktisk oppriktig irritert av å lese denne artikkelen, og for å forstå hva jeg mener så må dere nesten lese den selv. Det første som jeg syns er ganske oppsiktvekkende, er at denne “ernæringsfysiologen” som hun blir omtalt som, faktisk presterer å legge skyldebøtta på blant annet Caroline Eriksen, eller Fotballfrue. Jeg mener, tenk dere om nå: Om du leser en blogg om en person som er kraftig, men som blogger om trening, sunt kosthold og trening – kaller du henne for et dårlig forbilde da? Nei. Enn om personen som skriver bloggen er tynn, da? Vel, da blir plutselig alt snudd på hodet og personen blir sett på som et kjempedårlig forbilde. Hvor er moralen i dette?

Jeg snakker ikke om meg selv, for ja – jeg vet godt at kroppsfokuset den dag i dag er på feil plass. Og ja, bloggere kan være en faktor i hvordan kroppsidealet har utviklet seg, men ikke kom her og si at det er grunnen. Det blir det samme som å si at tynne folk ikke får lov å gå ute i offentlighet, for folk kan jo se de der også, eller hva? Eller nei, vent litt. “Folkens, alle som er slanke: legg ned bloggen deres og aldri vis dere i offentlighet. Dere er for tynne til å vise dere frem og dere bør skamme dere.

Stakkars uskyldige dame, sier nå jeg. Så utrolig mye pes hun har fått gjennom hennes bloggkarriere kun fordi hun er slank, og jeg med sikkert kun 1/10 av lesertallet hennes klarer ikke å forestille meg hvordan det må være. Altså, selvfølgelig blir enkelte (naturligvis) påvirket av bloggen hennes på lik linje med alle andre blogger, men skal hun virkelig legge seg flat på grunn av det og vri om hele livsstilen sin, som for øvrig er sunn? Dietten hun går på skal ikke jeg gå inn på da jeg ikke har mye peiling på lavkarbo, men kostholdet og treningen hun fronter er jo faktisk bare bra for menneskekroppen. Må hun spise på Mac’ern 4 ganger i uka og slutte å trene for at hun skal bli et godt forbilde? Er det det som må til? Hva skal til for at hun skal bli et godt forbilde, er det noen som kan svare på det? Jeg kan hvertfall ikke svare på det, for i mine øyne er hun et kjempeflott forbilde.

Men for all del, om man vet at man blir påvirket av å lese blogger, så er det jo ingen ting annet å gjøre enn å simpelten slutte å lese. Jeg mener det er helt opp til leseren selv. Og nei, dette er selvfølgelig ikke ment negativt mot de som blir påvirket av bloggere, for det blir jeg selv. Jeg er bare en av de som ikke legger skylden på de på grunn av det, for jeg vet selv at det var jeg som klikket meg innpå.

bilde; fotballfrue.no

Tipper dette er en del delte meninger om, så nå er jeg nysjerrig. Hva mener dere? Hvem skal ta ansvar – bloggeren eller leseren?

fordommer mot de tynne

Nok en gang mister jeg håpet på menneskeheten. Ikke at jeg er sjokkert, fordi jeg vet jo at det finnes en hel haug av trangsynte idioter der ute, men virkelig? NÅR ble plutselig folk så sinnsykt fordomsfulle mot de som er litt tynnere enn andre?  

En ting jeg alltid har lurt på, er hvem som sitter hjemme på pc’en sin og skriver anonyme kommentarer på andres blogger. Tapere? Jenter med så dårlig selvtillit? Folk som er så lang nede at de må trykke ned andre for å komme høyere opp? Ikke vet jeg. Vel, jeg skjønner det ikke – for jeg har faktisk aldri noensinne følt et behov for å skrive en stygg kommentar til noen. ALDRI. For hva skulle det hjulpet meg?

Å si “du er altfor tynn, æsj” er akkurat det samme som å si “du er altfor FEIT, æsj”. Jeg er ikke en person som blir lei meg for slike kommentarer, men jeg tror jeg kan snakke for de fleste som er tynne når jeg sier at det er SINNSYKT irriterende. Noen lider av en sykdom, noen syns kanskje det er fint å være tynn og noen klarer faktisk ikke å legge på seg. Uansett hvilken grunn det er, så syns jeg folk bør lære seg å holde ting for seg selv. Å fortelle en jente som ikke klarer å legge på seg at hun er tynn vil gjøre henne lei seg, og å fortelle en anorektisk jente at hun er tynn vil bare trigge henne. Same shit, different thing. BEGGE deler er ille. Tenk deg om, hvor viktig for deg er det at jeg må få høre at jeg er sykelig tynn, ser ut som et skjelett og at jeg ikke kan gå på hæler fordi jeg er tynn nok fra før av? Igjen, jeg tar meg ikke det minste nær av slike ting, men jeg vet det finnes tusenvis av andre jenter der ute som gjør det.

“Real men want curves, only dogs like bones” – er det VÆRSTE jeg noensinne har hørt. Kan noen fortelle meg moralen i denne setningen? (Edit: ja, for å bygge opp selvtilliten til de med litt fett på kroppen, men det hjelper fint lite når det ødelegger for de undervektige) Den er jo bare helt på trynet spør du meg. For det første så får det alle undervektige til å føle seg som DRITT, og for det andre så underbygger det faktisk det faktum at å være tynn ER skjønnhetsidealet, og at det er det som er fint.

Når en jente med litt fett på kroppen legger ut et bilde av seg selv i bikini så er hun kjempetøff og modig, men når en jente med litt mindre fett på kroppen legger ut et bilde av seg selv i bikini så er hun bare stygg og ekkel. Men jo da, som de sier – alle er perfekte slik de er. Eller? 

Vel, ikke at jeg tror dette kommer til å forandre noe, men jeg håper dette får øynene opp for noen. Et lite forsøk på å nå ut til folk, hvertfall. Gjerne lik innlegget for å dele det videre.

kroppsideal

Her har dere  litt av (har valgt ut det viktigste) norsktentamenen min fra i høst. Fikk 6’er og er relativt fornøyd med den, men når jeg ser tilbake på den nå så var den kanskje litt dårlig formulert her og der, hehe. Temaet er “Kroppsideal”, og grunnen til at jeg poster det er fordi det er et utrolig viktig tema.

“Hva er kroppsideal? Hvordan oppstår de, hvordan blir de formidlet og hva gjør de med oss? Hvorfor er det ideal å være tynn og slank i den vestlige delen av verden, når idealet i Afrika er stikk motsatt, nemmelig å være kraftig? Hvordan former idealene samfunnet, og hvordan former samfunnet idealene? Hva er konsekvensene?

Et kroppsideal er, for å si det kort og enkelt, drømmekroppen. Kroppsideal er hvordan kroppen “skal” se ut, og hvordan alle vil at den skal være. Vi har alle forskjellige meninger om hvordan kroppen skal se ut, men her i den vestlige delen av verden er ønsket stortsett å være tynn. Hvorfor? Jo, fordi her, imotsetning til i Afrika og andre fattige land, har vi masse penger. Vi har kjempebra økonomi, og det fører jo selvfølgelig til at vi har, og kjøper masse mat.  Derfor blir det å være tynn sett på som en ting ikke alle har, altså en unik og bra ting. Man må streve for å bli det, og når man endelig har blitt det så er man “vellykket”. I Afrika derimot, er det masse fattigdom og de aller fleste har så vidt råd til mat, derfor blir det sett på som rikdom å ha former/være kraftig. Så idealene har veldig mye å si på hvilket samfunn vi lever i.

Vi blir daglig bombardert av bilder og videoer som viser oss hvordan vi “skal” se ut. Tv, blad, internett, film, plakater, utstillingsvinduer, overalt! Du kan ikke se på tv en gang uten at det kommer drøssevis med reklamer om syltynne modeller, slankepiller og slankekurer. Jeg tror dette er en av de viktigste grunnene til at vi har de idealene vi har i dag. Vi lever i en digitalisert verden, og det er så lett å nå frem, både via media og ellers. Hvor mange er det vel ikke som ser på tv og data hver dag? Uansett hvor du er, så blir du eksponert for det.

Før var det frodige hofter, bred rumpe og kvinnelige former generelt som var in. Nå er det smale hofter og midjer, liten og fast rumpe, store bryster og tynn kroppsform som er in. En sånn kroppsproporsjon er jo ganske sjelden i tillegg til at det er ganske unaturlig, så derfor tyr flere og flere folk til kirurgi. De fyller inn der det er for lite, og suger bort der det er for mye. Kroppsfiksering, kaller vi det. Er man misfornøyd med noe, så betaler man bare en viss sum og vips, så er man fornøyd. Men blir man egentlig fornøyd? Og kan et fint utseende gjøre en person lykkelig? Forskerer sier at det å fikse på et kompleks med kroppen sin kan gjøre personen fornøyd med akkurat den delen, men at selvbildet fortsatt vil være feil når man setter det i perspektiv. Man vil bare finne flere og flere feil med seg selv.



En stor konsekvens for kroppsideal er spiseforstyrrelse. Flere og flere blir rammet av denne psykiske lidelsen, og i dag har mellom 100 000 til 120 000 i Norge spiseforstyrrelse. Problemet ligger stort sett hos jentene, for hele 90% av dem er jenter/kvinner. Det vil altså si at 10% av dem er gutter. Debutalderen ligger på 15 år, og de fleste som har det er mellom 14 til 21 år. Anoreksi (et annet ord for spiseforstyrrelse) kommer fra det greske ordet “uten appetitt”. Men dette begrepet er egentlig veldig misvisende, fordi for det første så er anoreksi en psykisk lidelse og ikke en fysisk (eller, den blir jo fysisk etterhvert), og for det andre så er sannheten at de fleste anorektikere faktisk har ganske stor matlyst. Definisjonen på spiseforstyrrelse er stort vekttap, forvrengt kroppsbilde og angst for å legge på seg. Dette er en alvorlig medisinsk tilstand og ikke noe forbigående. Den er faktisk så alvorlig at det er 5 til 10% sjanse for å dø, så derfor trenger sykdommen behandling så tidlig som mulig. Det er 60% sjanse for å bli frisk igjen av spiseforstyrrelse.
I tillegg har vi bulimi. Bulimi er på en måte det samme, for de som har bulimi har også forvrengt kroppsbilde, men strategien deres er annerledes. Definisjonen på bulimi er overspising, etterfulgt av kompenserende oppførsel. Kompenserende oppførsel vil si overdreven trening, at de kaster opp maten eller (mis)bruk av avføringspiller/middel. Både anoreksi og bulimi er vanskelig å skjule, ettersom de største konsekvensene, altså avmagring og vekttap, er fysiske. Tegn på en av disse sykdommene er endringer i forhold til mat og humør, vedkommende vil spise alene og sjeldnere, er irritabel, rastløs, urolig og trist. […..]

Slik har samfunnet vårt utviklet seg til den dag i dag. Utseendet betyr alt, og hvis du ikke er tynn og pen, da er du tydeligvis ikke bra nok. Hvorfor det er blitt slik og hvordan vi kan endre det, det vet jeg ikke. Men èn ting vet jeg, og det er at idealene er komt til et ytterpunkt hvorvi aldri vil kunne kvitte oss med de, de vil kun forandre seg. Så spørsmålet er, hvor tar de veien videre?”

Jeg håper dere ble et par kunnskaper klokere etter å ha lest dette, for det er så UTROLIG viktig å ikke henge seg for mye opp i mat, vekt og kropp folkens. Å være tynn gjør deg ikke lykkelig, det kan faktisk føre til det motsatte – nemmelig at du blir ulykkelig. Spiseforstyrrelser er en grusom sykdom, og det ØDELEGGER deg. Spis det du vil, gjør det du vil og vær fornøyd med deg selv, for du er unik akkurat slik du er ♥ Trening og et bra kosthold er veien til en sunn og slank kropp, ikke spiseforstyrrelser.

fuck no, i’m not wasting my time on this

Sometimes, late at nights, it just hits me. This is my life, and I can do whatever I want to.

Så SANT. Vær deg selv, gjør det du har lyst til, vær med de som gjør deg glad og dropp de som ikke. Hvis du vil gå i 15 cm høye hæler og allerede er 175 cm høy, gjør det. Hvis du liker å spille håndball eller fotball, men ikke føler deg god, øv deg og bli bedre. Hvis du har en dårlig venninne som ikke unner deg noe som helst, gi faen i henne. Har du krangla med bestevenninna di og savner henne, ordne opp med henne. Det er DITT liv, og du kan gjøre hva enn du vil.

Jeg har møtt så utrolig mye motgang, jeg har måtte omgås så utrolig mye forskjellig, og 2011 var intet unntak. Det var et drittår rett og slett, så dritt at det ikke er verdt å nevne en gang. Dere kan gjerne kalle meg dramaqueen, men jeg hadde det faktisk helt jævlig, selvom det ikke syntest så godt utenpå. Jeg hadde perioder hvor jeg gråt hver dag, gjorde det dårlig på skolen, droppet treninger, ja – jeg mistet fullstendig motivasjonen.

Ting er langt i fra perfekt nå, men jeg har forstått at jeg ikke kan la meg påvirke av hva andre, og heller gjøre det JEG har lyst til. Så grunnen til at jeg skriver dette innlegget, er for å få dere til å forstå det også. Ikke gi opp, for ting ordner seg faktisk alltid, uansett hva. Forandringer oppstår, folk kommer og går, og det kan føles som verdens undergang der og da, men til slutt vil du se at det var akkurat dèt som måtte til.