Jeg gikk forbi en jente på gata som hadde kjøpt en hel pose klementiner, den ene hadde hun hentet ut båtene fra det orange skallet på og allerede startet å spise en etter en, og selv om vi passerte hverandre i et høyt tempo kunne jeg kjenne den syrlige og absolutte lukten av desember, jul, barndom, alt det som har vært, men som likevel kommer igjen ved avslutningen av et hvert år for de av oss som overlever. En sterk følelse av nostalgi spredde seg i kroppen min, det kjennes alltid ut som lykke i en helt betydelig, ren form, men nostalgien er ikke presens, den er heller en slags lykke i fortid, lånt lykke fra det som har vært. Kanskje nettopp derfor kjennes det også så sårt, tror du ikke det? Jeg kjøpte meg klementiner samme dag og nå gleder jeg meg til jul, kanskje enda mer enn i fjor.

Å være fremmed i en ny by er en følelse jeg nesten ikke tåler. Jeg synes det er utmattende, og det tar som regel tre dager i nye omgivelser før jeg er i balanse. Først da har jeg fått summet meg tilbake til det jeg tror er meg selv, først da kan jeg begynne å nyte omgivelsene omkring meg. Den første gangen jeg tar toget i en ny by kan jeg for eksempel ikke høre på musikken jeg gjerne liker å høre på når jeg er ute i dette livet og beveger meg fra a til b, i stedet er jeg nødt til å sitte nøye konsentrert og være på vakt for hvert eneste stopp i vent på at stemmen (som nesten alltid er kvinnelig?) fra høyttalerne skal rope ut navnet på det stopp-stedet jeg skal av på, og ytterst sjeldent går det jo galt, jeg kommer meg dit jeg skal, men det krever høy konsentrasjon, stor tilstedeværelse. Det krever dessuten at man har plass til en hel del nye inntrykk, oppfattelser og følelser, og noen ganger kjennes kroppen min rett og slett for liten ut for nettopp det, en helg er jo bare skrekkens eksempel på reising i mine øyne, men å være i en annen by over lengre tid derimot, det kan jeg elske.

Og jeg elsker det. Paris! Dette er mitt fjerde besøk her, og nå kan jeg navigere meg frem flere steder uten kart. For øvrig elsker jeg alle byer som tillater deg å bruke føttene dine hvor enn du skal, her kommer vi også til en av byggesteinene til min kjærlighet for Oslo; du kan egentlig gå hvor du vil, gitt at du har en viss mengde tid. Føttene dine kan du alltid regne med, mens trafikken alltid er usikker og uforutsigbar.

Det er som at jeg har jukset meg tilbake i tid, i årstiden, nesten. I Frankrike kan jeg gå uten votter, været og temperaturen er som slutten av en norsk september. Dessuten mistet jeg den ene votten min hjemme på St. Hanshaugen og jeg har ikke turt å si det til mamma enda fordi jeg fikk dem av henne forrige jul, og brukt dem hver kuldedag siden. Det er sånt jeg selvfølgelig kunne begynt å gråte over, men i stedet holdt jeg fatningen og gikk inn i den rasjonelle, saklige delen av meg selv (som jo finnes, hvis man leter lenge nok). Deretter fulgte jeg hele løypa baklengs for å spore votten opp igjen, to ganger, men jeg fant den ikke. Flaks at jeg ikke trenger dem her, selv om det så klart er vondt å tenke på at det ligger en kritthvit, tovet vott et eller annet sted i Oslo, møkkete og ødelagt av vær og natur.

Nu vel! Det er mandag, og jeg håper dere har en fin start på uken? Jeg må bare si det: jeg elsker kommentarene dere bestandig legger igjen her, koser meg hver gang jeg logger inn og leser.

foto: Håkon Jørgensen

I går ble det vinter på bakken. Østlandet er hvitt, og lettheten i bevegelsene når kroppen bare har på seg små, lette klær er byttet ut med tyngre, vanskeligere bevegelser. Skal jeg ut døra nå krever det en hel påkledningsøkt, jeg må ta på meg lange bukser, gode sko, ullsokker, høyhalset genser, skjerf som dekker hodet og helst deler av ansiktet, sist men ikke minst en tykk, god jakke. Det går ikke lenger an å leve slik man gjør om sommeren, jeg kan ikke løpe etter bussen på samme måte som i juli for eksempel, det går tregere og bakken er glattere, skoene mine er tyngre, alt er tyngre.

Likevel ville jeg aldri vært foruten disse månedene. Her om dagen lekte jeg med tanken om hva jeg hadde gjort dersom jeg fikk beskjed om at jeg aldri fikk se vinter igjen. Hva hadde du gjort? (En av hobbyene mine her i livet er å stille meg selv umulige ultimatum. Lol)

I dag har jeg hørt på Bedřich Smetana hele dagen og følt at jeg har levd i et eventyr (Hør Má Vlast, JB1/112: II. Die Moldau. Det er et langt tonedikt som beskriver tsjekkisk landskap og kulturhistorie), funnet trikset for å unngå statisk hår (BALSAM?), spist meg ut av fryseren (torsk som jeg kjøpte i 2018 og tok med meg i flyttelasset fra Markveien på Grünerløkka, pluss erter som jeg lagde ertestuing av), hatt den ultimate lørdagsfølelsen.

Vigelandsparken er en park jeg har ignorert i årevis, helt til jeg plutselig har befunnet meg i den ved tilfeldige mellomrom og blitt slått ut hver gang av hvor vakker den er. Ja, den består av en maurtue av turister, men jeg synes det er hyggelig. Ofte kommer jeg løpende dit i treningstøy på vårkvisten, klar for på løpe opp og ned de evige trappene i den skarpe sola, midt blant all kunsten, de påbegynte blomstrene og menneskene. Det hender jeg får øyekontakt med turistene og da kjenner jeg på dette ansvaret om å skulle representere det landet de er her for å se, landet de har kommet hele veien fra der de bor for å titte på, så jeg bruker å smile til dem som en høflig gest slik at de skal dra hjem igjen med tanken om at nordmenn er fine folk. For det er vi vel?

Her er meg og Bahare i forrige uke. Det var iskaldt ute, som du kanskje ser på de røde ansiktene våre, men månen hang på himmelen og det var uten sidestykke en helt nydelig kveld. Awh. Hvorfor kvier vi oss alltid sånn til høst? Det pleier å knyte seg i magen min i august-måneden fordi jeg gruer meg sånn til å gi glipp på sommeren, til å gi meg hen til kulde og grusomheter, men når bladene og temperaturen først har falt så slår det jo aldri feil, det er koselig. Note to self for 2020: ikke få mageknipe i august.

Kreftforeningen har gått sammen med House of Yarn og strikket ullgensere for å markere rosa sløyfe i rosa måned, og jeg synes denne setningen fortjener å bli skrevet i skjønn rosa <3

Høst i nabolaget.

Dette er fortsatt en av mine favoritt-fasader i nabolaget. Tenk, en dag bor jeg kanskje her!

Jeg har gått så mye med skinnbuksene mine de siste par-tre-ukene at de har begynt å bli «slitt» i stoffet, og nå er de helt perfekte. De lager en svak, gnissede lyd når jeg går og jeg elsker det, haha. (Etter å ha blitt avhengig av ASMR på YouTube legger jeg merke til lyder i hverdagen på en helt annen måte nå enn før. Det har ødelagt meg holdt jeg på å si, men det har jo ikke det – heller tvert om)

Min lille, hverdagslige pleasure har blitt å titte innom bokhandelen på St. Hanshaugen på vei hjem fra jobb. Det slo meg hvor utrolig behagelig denne butikken er. Som å ta føttene inn i en ny verden. Bussene, bilene, menneskene, jaget, alt det forlates i det man går inn dørene, og når den lukkes bak deg er det nesten lydstille. Trafikken utenfor er om ikke annet dempet, mer behagelig, mer fraværende. Et rike av bøker, stablet på slanke trehyller langs veggene, de sier ingenting, de bare er der, med sine tusenvis av ord og setninger på innsiden. Bokforhandlerne er aldri oppkavet eller stresset slik jeg selv ofte er, tvert om har de en ro jeg alltid elsker å møte, og så legger jeg merke til at de spør meg om jeg vil ha hjelp ikke fordi de må, men fordi de vil. Mest sannsynlig har de selv lest et stort antall av det som finnes av bøker i butikken, og vi vet jo alle hvor godt det er å prate om det som er lest. Jeg kjøpte ikke noe denne gangen, men fikk anbefalt «I Blått» av Maggie Nelson av en hyggelig jente som jobbet der, så jeg tror jeg må tilbake og kjøpe den når det jeg har her hjemme er ferdiglest. Egentlig støtter jeg veldig opp under det å låne bøker på biblioteket, byttelåne på historiene, ikke alltid kjøpe og forbruke, men det er noe med å ha disse bøkene selv, eie dem, titte på dem, som et oppslagsverk, som en del av interiøret. Å kjøpe en ny bok og bære den hjem, inn i leiligheten min, åh, det er alltid en så god følelse.

Hei!

I helgen har jeg gjort litt forskjellig.

Jeg har for eksempel spilt på det elektroniske pianoet jeg har stående, og på et punkt denne helgen innså jeg at det gir meg en større terapi-virkning enn jeg ante. Det er så krevende å lære seg å trykke på de riktige stedene at jeg ikke har sjanse å tenke på noe annet enn de svarte og hvite tangent-stykkene fremfor meg. Noen ganger gjør de meg til og med svimmel dersom jeg spiller på dem for lenge, og jeg må jeg ta meg en pause. Drikke et glass vann, se på noe annet enn på klaviaturet, ut vinduet for eksempel, ofte hjelper det å gå til et annet rom og komme tilbake igjen med friske øyner.

Å starte med å spille piano består av å gradvis forstå hvor krevende det faktisk er. Det er enkelt å spille, umulig å bli god, det er følelsen man sitter med som nybegynner. Dere som faktisk spiller piano på ekte: for meg er dere noen slags Guder.

En annen ting jeg har gjort er at jeg har sett De Dødes Tjern på kino. Det var på fredag og det var iskaldt i luften, en sånn kulde kun november har, og da jeg begynte å kle på meg hjemme før avreise mot Colosseum kino var det som om kroppen jobbet imot meg, som barn som ikke har lyst å kle på seg støvler når det regner ute. Sta, motvillig, negativ, kanskje til og med gråtende. Jeg gråt ikke da, det hadde tatt seg ut, og forskjellen fra da til nå er jo at jeg velger å gå ut døren av egen, fri vilje, det er ikke noen som tvinger meg.

Faktisk er det ingen som tvinger meg til noe som helst i dette livet lenger, alle gjøremål utføres i et ønske og en ånd som kommer fra meg selv. Det nærmeste jeg kommer absolutte forpliktelser er huslån, leie av strøm, leie av mobilabonnement, den slags, og så betaler jeg en sum skatt til staten basert på hva jeg har tjent det siste året, det gjør vi jo alle, til gjengjeld får jeg nyte godene av et samfunn i velferd. Og utenom dette lever jeg et liv nærmest strippet for alvorlige plikter.

Å gå på kino på en fredagskveld er genialt! Egentlig er det den helt enkle oppskriften på den ultimate helgefølelsen, spør du meg. Bare for å snakke om kulde igjen: den gylne regelen om to lag ull, bukser som dekker anklene, tøystykker i form av votter på hendene, den gjentar seg hvert år, for da jeg først var ute av døra på fredag og kroppen ble satt i bevegelse, en fot fremfor den andre i raskt tempo hele veien til Majorstua, ble de negative tankene som egentlig bare angikk minusgrader byttet ut med forventningsfulle tanker om filmen jeg straks skulle se. Friskt, kaldt, men med en hals dekket i merino overlever man akkurat, dessuten ser jeg hele tiden små barn ute i gatene og jeg tenker at dersom de klarer seg i denne kulden så må vel jeg også klare det.

I dag har jeg kjøpt to nye bøker og det er det beste som har skjedd i dag!!! Det er i alle fall det som gjorde meg aller mest glad, jeg nærmest hoppet/sprang/danset hjemover, kanskje alt på en gang. (Av og til løper jeg til og fra ting selv om jeg ikke har dårlig tid, bare fordi jeg synes det er befriende og fordi ingen egentlig vet om jeg har dårlig tid eller ikke, så jeg kan likesom gjøre som jeg vil) Følte meg helt hul i kroppen etter å ha lest ut det tredje bindet i encyklopedien til Knausgård, som om all trygghet i hverdagen forsvant mellom fingrene på meg når jeg visste at jeg ikke hadde disse fine, bekvemmelige setningene å fylle hodet med når kvelden kom. Har fått en ny kategori på bloggen nå forresten, den heter Bøker og litteratur.

Oljemaleri av Anna Bjerger

Knausgård har pekt seg ut en april-dag og laget en bok ut av den. Om Våren utspiller seg den 30. april 2014, fra soloppgang til solnedgang. Det er Valborgsaften, dagen hvor svenskene synger våren inn, og det fiktive april-døgnet dreier seg om faren og hans nyfødte datter som kjører bil til og fra sykehuset hvor mor oppholder seg etter en tung depresjon og et selvmordsforsøk.

Han bretter ut som konas sykdom og det er til tider nesten ubehagelig lesing fordi hun aldri helt får tatt del i historien, i stedet er hun fjern og skyggeaktig i bakgrunnen av den. Han forteller om sommerdagen for to år tilbake, da datteren enda var i magen og moren bare lå der, i sengen. Deprimert. Tappet for mening, tappet for glede, på det bekmørke rommet i annen etasje, rommet var brennende hett og alle husets gjøremål var fordelt på han alene. Mens han tar oppvasken, med «hendene i det lunkne vannet, dekket av små nett av såpebobler hver gang de ble løftet opp for å plassere et glass eller en tallerken i det grå metall-stativet», er det tydelig at denne depresjonen irriterer noe i han. Bebreider han henne for sykdommen?

«Hun ville høre at det var synd på henne. Hun ville ha omsorg, medlidenhet, hjelp, hun ville høre at det var noe som kom utenfra og rammet henne. Så lenge hun bare ble møtt med det, ville det få næring, fortsette og fortsette, tenkte jeg. Det var enklere om det ikke hadde noe med henne å gjøre, for da var bare synd på henne, for da kunne hun ta imot omsorgen, som var som en foreldreomsorg. Hadde det noe med henne å gjøre, kunne hun møte det. Bare da kunne hun ta seg ut av det.
Slik tenkte jeg.»

Samme morgen våkner hun ikke, hun ligger urørt i sengen, men han vil ikke vekke henne og fortelle henne at hun må stå opp. Hun må ville stå opp selv, tenker han høyt i boken. Det viser seg at hun har tatt overdose på sovetabletter, barna må bort, skånes, skjermes, ambulansen må komme, moren må på sykehuset. Med syltynne marginer klarer han å få ungene avgårde til en barnefamilie ned i gata før de rekker å se tegn til verken ambulanse eller alvor, og fremme på sykehuset er han full i anger, full i fortvilelse; var det hans skyld?

Det er en snål, fin og også klar balanse av egoisme og fornuft her. Hos meg klarer fortelleren bestandig å hente seg inn i mitt moralske pass i alle fall, selv hvor mye han elsker å sitte i det vesle huset i hagen og røyke, borte fra familieliv og ansvar, inn i sitt egne univers, i sitt helt egne skrive-univers. (Narsissistiske væremåter i bøkene til Knausgård er jo ikke helt fremmed, jeg har ikke lest noen av de andre verkene hans enda men jeg har lest ting og tang på internett) For selv om han verdsetter denne tiden for seg selv, så nærmest bobler han over av kjærlighetserklæringer til sin lille datter. Et sted midt i boken husker fortelleren tilbake på den dagen han og kona var på stranden med familien og de bestemte seg for å fortelle verden at de var i ferd med å bli foreldre for fjerde gang. Det var høysommer, barna spiste is, sanddynene krøllet seg rundt dem, himmelen var blå og endeløs.

– Det er bra, sa jeg og satte meg opp, stakk den glødende sigarettstumpen dypt ned i sanden ved siden av meg. – Jeg gleder meg til å fortelle det til barna.

– Ja, hva vil de si, tro? sa hun og så smilende på meg.

Det smilet gjorde godt.

Isolert sånn som dette er ikke denne dialogen veldig unik, men midt blant disse 188 sidene, omringet av historiens kontekst og skildringer, er den så ufattelig virkningsfull. Det er ren glede han har skrevet ned i blekk når det står «Det smilet gjorde godt». Jeg forstår hvor godt det gjorde, og det er ingen tvil om at Om Våren inneholder en hel del lykke… Midt oppi virvaret av sykdom, gjøremål, oppgaver, plikter, elendighet. Det gjør vondt å leve i blant, men det er alltid noe å leve for, skriver Knausgård.

Det gjorde i alle fall godt å lese Om Våren.

Her kommer min absolutte favoritt-del:

«Vi kommer fra det fjerne og fryktinngytende vakre, for et nyfødt barn som åpner øynene for første gang, er som en stjerne, er som en sol, men vi lever livet vårt i det lille og dumme, i de svidde pølsenes og de vaklende campingbordenes verden. Det store og fryktinngytende vakre forlater oss ikke, det er her hele tiden, i alt som alltid er det samme, i sola og i stjernene, i bålet og i mørket, i det blå teppet av blomster under treet. Vi kan ikke bruke det til noe, det er for stort for oss, men vi kan se på det, og vi kan bøye oss for det.»